Rar problemstilling, men kan jeg ha blitt utsatt for overgrep?

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det er litt rart å spørre om på denne måten, men jeg håper dere synes det er ok.

Saken er at jeg tror jeg har blitt utsatt for seksuelle overgrep av min far da jeg var barn, men jeg kan ikke huske det. Litt søkt, men la meg forklare.

Mine symptomer 3-7-klasse:
- Selvskading. Ville komme på sykehus. Typisk: misbruke medikamenter vil hadde hjemme for å gjøre meg selv syk, eller hoppet fra høyde og landet på et ben for å brekke det.
- Insomni.
- Depresjoner.
- Overspising at godteri.
- Måtte utføre ulike "ritualer", likt OCD, da jeg var i hjemmet der jeg mistenker overgrep skjedde. Dette for at jeg skulle "være trygg".
- Koblet ut, muligens dissosiering, da jeg var i det aktuelle hjemmet. 
- Sterk frykt for min far. Spesielt når han var full.
- Seksuelle fantasier om å bli voldtatt av voksne menn begynte da jeg var 9 år. Detaljerte, med grooming og seksuelle handlinger i detalj, som jeg ikke skjønner hvordan jeg visste noe om på den alderen. 

Symptomer 8 kl. - 3 kl. VGS:
- Angst + panikkanfall. Tilsynelatende utløst uten grunn.
- Spiseforstyrrelser.
- Depresjoner. 
- Insomni. 
- Sterk frykt for min far.
- Fortsatt seksuelle fantasier om å bli voldtatt av voksne menn. Vil si omtrent daglig.

Som ung voksen har jeg hatt symptomer som kanskje kan være forenelig med PTSD:
- Voldsomme raserianfall som inkluderer å ødelegge ting, elle å skade meg selv, f.eks slå hodet i veggen eller bite meg hardt i armen (har fått overfladisk årebetennelse flere ganger pga. dette).
- Økt angst og ofte anfall etter å ha lest om overgrep mot barn, sett noe innunder den problemstillingen på tv eller film. Alle synes selvsagt at overgrep mot barn er forferdelig, men jeg tror mine reaksjoner er noe mer voldsomme; jeg får en sterk redsel som bygger seg opp, så kan jeg skrike (høres nesten ut som revehyl), kollapse, skjelve voldsomt, og gråte veldig, før jeg blir helt utslitt, og bare ligger der i alt fra 10 minutter til flere timer uten å røre meg eller tenke. Blir helt tom. 
- Jeg skulle ønske at faren min døde, fordi jeg er så redd han. Tilsynelatende uten god grunn. Jeg sier ikke dette til noen. Bare tenker det.
- Depresjoner.
- Spiseforstyrrelser.
- Angst generelt. Alltid redd. Alltid på vakt. 
- Blir ofte tatt tilbake til stemninger og følelser jeg hadde i barndommen, men de er uten minner, hvis dere skjønner. Forferdelige følelser kan komme kastet på, og disse har ikke rot i nåtid. Jeg kjenner de igjen og husker at de kommer fra barndommen.
- Mye fra barndommen jeg ikke husker. Mor og far skilte seg da jeg var fem. Bodde alene med pappa i to år. Vet at han drakk og tok tabletter. 
- Fortsatt seksuelle fantasier om at jeg blir utsatt for overgrep. Jeg er fortsatt barn i fantasiene, selv om jeg er voksen nå. Prøver å slutte med dette, men klarer ikke. 
- Forferdelige mareritt i perioder, med overgrep som tema. 

Jeg har ikke minner om at overgrep har skjedd, i alle fall ikke i tankene. Men det virker som om kroppen min tror at det har skjedd, og det er jo litt spesielt. Jeg har noen glimt av tilbakeblikk som kan være av betydning, men jeg tør ikke stole på de, da jeg ikke vet om de er fantasi eller fakta. Det virker som flashbacks og ofte følger det fysiske reaksjoner med i nåtid, men jeg er så usikker. Typisk: kroppen hans da han var beiset inntil min, jeg husker hvordan penisen hans ser ut, husker å ha sett porno. -Men usikker på om jeg egentlig husker det. Ingen ville trodd noe slikt om faren min, nesten ikke engang jeg. - Men så er det som om jeg bare vet det, på en måte. 

Hvis jeg tar feil så er det meg det er noe galt med. Da forstår jeg ikke hvor dette kommer fra. Hva gjør man med en sånn diffus smørje som dette? 

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

ikke beistet men beruset*

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

Har du følt og opplevet deg mye avvist i livet eller holdt utenfor?

Anonymkode: 143ff...132

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du følt og opplevet deg mye avvist i livet eller holdt utenfor?

Anonymkode: 143ff...132

Hei. Nei, ikke i det hale tatt. Jeg liker ikke å bli avvist, men jeg blir det nesten aldri, og jeg har aldri blitt holdt utenfor. Jeg vet ikke om du mener av venner eller familie, men jeg har alltid hatt mange rundt meg. Hvorfor spør du om det?

Anonymkode: cba21...2c5

[Gjest Gargamel]

Håpe du får et svar av Kupton, siden dette er veldig komplisert.

Hvis du ikke får noe bedre svar så er mitt råd å akseptere at du faktisk ikke husker, og at du kanskje aldri vil vite sikkert hva som har skjedd.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, Gargamel skrev:

Håpe du får et svar av Kupton, siden dette er veldig komplisert.

Hvis du ikke får noe bedre svar så er mitt råd å akseptere at du faktisk ikke husker, og at du kanskje aldri vil vite sikkert hva som har skjedd.

Ja, det er sikkert et godt råd. Det som er, er at det gjør livet veldig vanskelig, og i blant er det så uutholdelig at jeg vurderer å ta livet mitt, så jeg tror jeg trenger hjelp. Det er så smertefullt å leve, liksom. Samtidig er jeg redd for å søke hjelp for noe som er så diffust.

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

Høres mer som OCD

Anonymkode: 4bf12...281

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Høres mer som OCD

Anonymkode: 4bf12...281

Jeg tror ikke at det er OCD. Jeg har i alle fall ingen tvangshandlinger.

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

Kanskje jeg burde nevne at faren min har misbrukt alkohol i hele sitt voksne liv. I blant piller. I perioder har han gått på antipsykotika pga. psykose. Diagnoser vet jeg ikke noe om. I de to årene jeg bodde alene med han var han beruset så og si daglig, og vi sov ofte i samme seng. Det er liksom noen pekepinner dom jeg tenker er saklige som gjør at jeg lurer på om jeg ble misbrukt. Ikke bare en frykt eller redsel for det, hvis dere skjønner.

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Kanskje jeg burde nevne at faren min har misbrukt alkohol i hele sitt voksne liv. I blant piller. I perioder har han gått på antipsykotika pga. psykose. Diagnoser vet jeg ikke noe om. I de to årene jeg bodde alene med han var han beruset så og si daglig, og vi sov ofte i samme seng. Det er liksom noen pekepinner dom jeg tenker er saklige som gjør at jeg lurer på om jeg ble misbrukt. Ikke bare en frykt eller redsel for det, hvis dere skjønner.

Anonymkode: cba21...2c5

Tror du skal være forsiktig med å fremprovosere slike minner. 

Anonymkode: 4bf12...281

[AnonymBruker]

Går du i terapi?. Hvis ikke kunne du gå til SMISO og ta en prat med noen der?. Kanskje de kan hjelpe deg å sotere tanker og gi deg råd om hvordan forholde deg til dette. De har taushetsplikt. 

Anonymkode: 28322...07e

[Gjest Gargamel]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er sikkert et godt råd. Det som er, er at det gjør livet veldig vanskelig, og i blant er det så uutholdelig at jeg vurderer å ta livet mitt, så jeg tror jeg trenger hjelp. Det er så smertefullt å leve, liksom. Samtidig er jeg redd for å søke hjelp for noe som er så diffust.

Anonymkode: cba21...2c5

Hvis det føles uutholdelig virker det som en god idé å søke hjelp. Jeg synes ikke spørsmålene dine er rare.

[AnonymBruker]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du skal være forsiktig med å fremprovosere slike minner. 

Anonymkode: 4bf12...281

Men det er akkurat det motsatte, skjønner du. Det er det som gjør det til et vedvarende problem. Jeg fremprovoserer det ikke. Tvert i mot prøver jeg veldig hardt å holde det unna, og å ikke tenke på det. Det dukker stadig opp. Selv når jeg sover. 

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

Huff, nå begynner jeg å angre litt på at jeg startet denne tråden. Jeg klarer ikke å forklare godt nok hva jeg lurte på, tror jeg, og det blir kanskje lett at det oppstår misforståelser. Vet ikke helt hva jeg håpte på. Eller jeg burde kanskje holdt tilbake på detaljene, og heller formulert meg annerledes. Kan vi bare legge det på hylla? Det ble egentlig bare litt mer slitsomt for meg det her, så det var nok en mindre god ide. 

Anonymkode: cba21...2c5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, nå begynner jeg å angre litt på at jeg startet denne tråden. Jeg klarer ikke å forklare godt nok hva jeg lurte på, tror jeg, og det blir kanskje lett at det oppstår misforståelser. Vet ikke helt hva jeg håpte på. Eller jeg burde kanskje holdt tilbake på detaljene, og heller formulert meg annerledes. Kan vi bare legge det på hylla? Det ble egentlig bare litt mer slitsomt for meg det her, så det var nok en mindre god ide. 

Anonymkode: cba21...2c5

Vil bare si at jeg tar det du sier på alvor. Viktig at du tar tak i disse tingene. Om du har PTSD eller OCD kan bare en fagperson avgjøre. Uansett ville jeg ha oppsøkt hjelp fordi begge deler er diagnoser med stort lidelsestrykk. Jeg har PTSD og har også hatt alvorlig OCD. I tillegg har jeg opplevd incest. Noe jeg opplevde som holder OCD ved like er å prøver hardt å ikke tenke på noe eller gjøre noe. Hvis det skulle vise seg at du har tvangstanker finnes det i dag OCD team som vil ta deg på alvor og hjelpe deg. Jeg ble faktisk kvitt tvangstankene ved hjelp av de. Man kan også ha både PTSD og OCD. Du kan godt ha opplevd et overgrep , mange som har opplevede det sliter med å huske. Og svært mange av de som har psykiske lidelser har hatt slike erfaringer. Lykke til med å få god hjelp til å få klarhet og rett behandling. 

Anonymkode: 28322...07e

[motorPrøysen]

Ingen på nettet kan svare deg på om faren din har utsatt deg for overgrep eller ikke. Men symptomene du beskriver er av en sånn art og grad at du bør søke hjelp for dette i form av samtaleterapi hos en psykolog eller en psykiater, som du får henvisning til gjennom fastlegen. Du har beskrevet problemet ditt godt her — du kan ta med åpningsinnlegget ditt til fastlegen.

[AnonymBruker]

19 minutter siden, motorPrøysen skrev:

Ingen på nettet kan svare deg på om faren din har utsatt deg for overgrep eller ikke. Men symptomene du beskriver er av en sånn art og grad at du bør søke hjelp for dette i form av samtaleterapi hos en psykolog eller en psykiater, som du får henvisning til gjennom fastlegen. Du har beskrevet problemet ditt godt her — du kan ta med åpningsinnlegget ditt til fastlegen.

Nei, det er klar. Det var mer det om det er mulig å reagere så voldsomt på noe man ikke kan huse, feks. Er redd legen skal tenke at jeg er helt teit. Men får vurdere det.

Anonymkode: cba21...2c5

[motorPrøysen]

Enhver god lege vil ta dette på alvor og forsøke å hjelpe deg.

[kupton]

Du har så mange og alvorlige problemer at du uansett bør få kvalifisert psykiatrisk behandling for å mestre hverdagen i nåtid og fremtid.

Så kan det underveis i behandlingen kanskje bli nyttig å drøfte hva årsaken til problemene er. Da kan du drøfte dette med din behandler som på det tidspunktet vet mye om deg og kjenner deg godt.

Så mitt klare råd er at du oppsøker fastlegen og blir henvist til spesialisthelsetjenesten. Så bør du fokusere på nåtidens fungering og hvordan denne kan bedres. Så vil muligens ditt spørsmål i dag bli interessant langt ute i terapien.