Den indre smerten som aldri vil slippe taket

[AnonymBruker]

Den strammer til. Som en klo rundt brystet. Innimellom løsner den litt, men beholder grepet. Den kan gi noen pusterom, men slipper aldri. Den stjeler kraften fra livet. 

Tren. Kom deg ut. Gå på jobb. Jo jeg prøver. Men kreftene svikter. Mismotet øker. Følesen av å være verdiløs og mislykket forsterkes. Slik fortsetter livet år etter år.

Julen nærmerer seg med forberedelser og andres forventninger. Men hvor skal jeg hente energien fra? 

Anonymkode: 2d3a1...391

[AnonymBruker]

Hvis du grubler mindre på alt som er negativt, frigjør du litt energi. 

Anonymkode: 8c2d3...58e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du grubler mindre på alt som er negativt, frigjør du litt energi. 

Anonymkode: 8c2d3...58e

Skulle ønske det var så enkelt. Kanskje det er det for noen

Anonymkode: 2d3a1...391

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske det var så enkelt. Kanskje det er det for noen

Anonymkode: 2d3a1...391

Det er ikke enkelt

Anonymkode: 8c2d3...58e

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Skulle ønske det var så enkelt. Kanskje det er det for noen

Anonymkode: 2d3a1...391

Hvorfor tror du at det kanskje er så enkelt for andre? Hva vet du om hva andre gjør som klaret det? Jeg har aldri ment det er enkelt, men man må være villig til å legge ned en innsats selv for å få det bedre, f els kan ikke en behandler hjelpe en person som ikke er ærlig om hvordan hun har det, og hvis man er sta og ikke vil prøve mye ting er det også lite andre kan gjøre. 

Jeg vet ikke hva du er ute etter, kanskje bare støtte, men jeg ga deg et vennlig råd jeg har fått av en spesialist i psykiatri. Du kan jo prøve å jobbe litt med det og se om det hjelper i stedet for å reagere med mulig kritikk mot noen som prøver å hjelpe. Les også svaret fra Kupton  i en annen tråd .

Anonymkode: 8c2d3...58e

[frosken]

På ‎04‎.‎12‎.‎2018 den 20.22, AnonymBruker skrev:

Den strammer til. Som en klo rundt brystet. Innimellom løsner den litt, men beholder grepet. Den kan gi noen pusterom, men slipper aldri. Den stjeler kraften fra livet. 

Tren. Kom deg ut. Gå på jobb. Jo jeg prøver. Men kreftene svikter. Mismotet øker. Følesen av å være verdiløs og mislykket forsterkes. Slik fortsetter livet år etter år.

Julen nærmerer seg med forberedelser og andres forventninger. Men hvor skal jeg hente energien fra? 

Anonymkode: 2d3a1...391

For noen kan det hjelpe å ikke lenger forsøke så hardt at det vanskelige skal bli borte, men heller lete etter ting som gir små pauser fra det vonde. Det varierer fra person til person hva som kan gi en liten pause, men lydbøker, musikk, film, strikking - kan være noen litt banale eksempler på aktiviteter som avleder. Det er ikke alltid så lett å la være å gjøre noe, som å la være å tenke på det som er vanskelig - det kan være lettere å gjøre noe annet (som samtidig også kan flytte fokuset en liten stund). 

For noen kan også det å fokusere på selvmedfølelse være en god løsning. Denne boken inneholder gode øvelser i hvordan: https://www.amazon.co.uk/Compassionate-Mind-Workbook-step-step/dp/1472135903

 

[Trine]

Tror ikke det er noe vits i å prøve å leve andre sine liv. Du må selv finne ut hva som gir deg et snev av glede eller som frosken skriver, gir deg en liten pause fra tankene.

[AnonymBruker]

På 5.12.2018 den 18.17, AnonymBruker skrev:

Hvorfor tror du at det kanskje er så enkelt for andre? Hva vet du om hva andre gjør som klaret det? Jeg har aldri ment det er enkelt, men man må være villig til å legge ned en innsats selv for å få det bedre, f els kan ikke en behandler hjelpe en person som ikke er ærlig om hvordan hun har det, og hvis man er sta og ikke vil prøve mye ting er det også lite andre kan gjøre. 

Jeg vet ikke hva du er ute etter, kanskje bare støtte, men jeg ga deg et vennlig råd jeg har fått av en spesialist i psykiatri. Du kan jo prøve å jobbe litt med det og se om det hjelper i stedet for å reagere med mulig kritikk mot noen som prøver å hjelpe. Les også svaret fra Kupton  i en annen tråd .

Anonymkode: 8c2d3...58e

Jeg forstår ikke helt. Jeg svarte at jeg skulle ønske det var så enkelt. Det er noe jeg virkelig skulle ønske. Så leser jeg dette og forstår ingenting. 

Anonymkode: 2d3a1...391

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg gjenkjenner den følelsen. " aldri god nok følelsen" eller klump i magen eller brystet av svelget gråt for man må jo bare prøve å fungere om ikke annet av hensyn til de nærmeste eller andre som rent faktisk har det uendelig mye værre. Man velger kanskje for ofte å forholde seg til  hva man tror er en overordnet målsetting for hva man arbeider for der og da for. Man fokuserer kanskje for mye på de gale tingene og sliter seg ut.  

Eller du har jo arbeid . Du er kanskje redd for å miste jobben om du somler eller spør dumme spørsmål  eller blir arbeidsplassens " tidstyv". Kaskje rasjonaliseringer av arbeidsprosesser på trappene. Du synes kanskje at " det kuttes for mye i svingene og det går ut over det faglige og virksomhetens bærende tanke" Kartet stemmer ikke med terrenget. Hva du lærte om i studietiden er ikke å finne i arbeidssituasjonen eller lar seg vanskelig " transformere" uten å bli bare profesorisk eller midlertidig. Vanskelig å prate om det på arbeidsplassen for konkurransen mellom kollegaene er så stor. Du er en "fremmed fugl" og forblir i kulden.

Kanskje engstelig for å bli en av disse Nav' er ene. Ja, det er ikke noe særlig og spesielt ikke om man er i psykisk kategori og alderen alt er løpt på.

" aldri god nok følelsen" er i vår familie overlevert i slektsledd etter slektsledd på sindig  måte som vannet finner sin vei ned fjellsiden. Konstant indre nedstemt Bare tragisk, komplisert og trist.

Anonymkode: a98e1...aae

[AnonymBruker]

Det kan jo også være tegn på noe somatisk som de kaller. Har du vært hos legen og bedt legen ta noen prøver. Jeg ville ha undersøkt saken så langt jeg kan.

God bedring😊

Anonymkode: a98e1...aae

[AnonymBruker]

På søttitall tror jeg snakket man mye i popularvitenskaplige program i TV og radio om " katastrofeangst" og hvordan håndtere en sånn følelse noe som er en ganske umulighet tror jeg. Men det er etter min mening også et ord for en sånn vond følelse. Men det går jo an å snakke med en lege om det. Det er de innspill jeg kan gi.

Anonymkode: a98e1...aae

[FjellOgDalar]

Lett er det ikke, men jeg synes rådene til Frosken er gode. Slik smerte lar seg ikke alltid fjerne, men man kan se om man finner noen mentale smertelindrere. Kanskje er det vanskelig å finne fram til dem, for vi er jo individer med ulike utfordringer og vi er ulike i hvordan vi lever med dem. Noe er mye mer krevende enn annet, og hva som føles mest krevende er igjen en individuell sak. 

Jeg kan bare si for min egen del at det å finne disse små pusterommene er en hjelp. Lydbøker bruker jeg veldig mye av. Eller jeg lytter til musikk som passer humøret mitt litt. Er jeg nedstemt og hører på noe litt trist, synes jeg det "renser opp" litt på en måte. Eller så får jeg en pause igjennom tegning og maling. Å få litt frisk luft gjør godt, man trenger ikke å gå en mil.  

Det vanskeligste er å akseptere at man kanskje ikke fikser å leve opp til det alle andre ønsker. Kanskje trenger man å ta fri en dag. Det er kanskje nødvendig å svelge at der finnes dårlige dager hvor man ikke fikser å prestere så bra. Det er bedre å ta det litt pent en sånn dag, så vil ofte andre dager gå bedre. Er du i en terapirelasjon, kan det være et nyttig fokus å lete etter slike mentalt smertelindrende strategier.