Skal jeg gjøre en utredning

[Betti 11]

Jeg sliter nå lenge med angst, depresjon, og sover dårlig. Å sosialisere var alltid vanskelig. Jeg tror at jeg har autistiske trekk. Jeg har problemer med å kommunisere fordi jeg vet ikke å opprettholde en samtale. Sliter også med andre ting. Hvilken nytte har en utredning? Øker det sjansen å komme tilbake i arbeidslivet eller er det en hindring? Jeg har flere innskrenkninger og hvet ikke om jeg kan komme i full jobb igjen. Har dere erfart bedre hjelp med diagnoser? Hva har forendret seg etter diagnosen?

[kupton]

Hvis en ønsker hjelp, får en den beste hjelpen om det er avklart hva problemene er. Utredning er helt nødvendig.

[Betti 11]

2 minutter siden, kupton skrev:

Hvis en ønsker hjelp, får en den beste hjelpen om det er avklart hva problemene er. Utredning er helt nødvendig.

Tusen takk. Kan ta det opp med sukepleieren og fastlege. Blir man da innlagt? 

[kupton]

1 time siden, Betti 11 skrev:

Blir man da innlagt? 

Nesten all utredning skjer i poliklinikken.

[yellow ledbetter]

4 timer siden, Betti 11 skrev:

Jeg sliter nå lenge med angst, depresjon, og sover dårlig. Å sosialisere var alltid vanskelig. Jeg tror at jeg har autistiske trekk. Jeg har problemer med å kommunisere fordi jeg vet ikke å opprettholde en samtale. Sliter også med andre ting. Hvilken nytte har en utredning? Øker det sjansen å komme tilbake i arbeidslivet eller er det en hindring? Jeg har flere innskrenkninger og hvet ikke om jeg kan komme i full jobb igjen. Har dere erfart bedre hjelp med diagnoser? Hva har forendret seg etter diagnosen?

Jeg har ikke hatt det så tungt at jeg ikke har vært arbeidsfør, men veldig mye har blitt bedre med utredning, medisin og bedre selvinnsikt. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, og jeg har ikke lenger skamfølelse for en del ting jeg har problemer med nå når jeg vet hvorfor det er sånn.

Hvis det viser seg at du har en autismetilstand, så kan det være opphavet til både angst, depresjon og søvnvansker, og de tingene kan bli bedre med en diagnose og rett oppfølging. Har du en sånn diagnose, skal det være enklere å komme i jobb igjen også, med rett oppfølging og tilrettelegging. Det er i alle fall ingen grunn til å ikke få det utredet. 

[Trine]

Jeg syns det er bedre å vite hva som er problemene mine og dermed kunne tilpasse livet litt mer etter det. Før jeg fikk diagnosene, følte jeg meg bare ubrukelig og veldig anderledes. Jeg prøvde å gjøre som alle andre, for det er jo det som skal gjøre en lykkelig. Det fikk meg bare til å føle meg mer mislykket. Så det var en lettelse å få vite at jeg ikke er som alle andre, og ikke blir lykkelig av de samme tingene som andre. En diagnose løser ikke alle problemene, men den hjelper deg til å jobbe mer målrettet for å få det bedre.

[AnonymBruker]

Har du hatt symptomer på autisme siden barnehagealder da betti11? Det er riktignok mange som går igjennom barnedommen udiagnostisert, men de personene man hadde rundt seg vil jo alltids ha merket at det var noe galt med deg bare at de ikke helt klart å sette fingeren på nøyaktig hva det var.

Anonymkode: 87e9f...84c

[Betti 11]

5 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har ikke hatt det så tungt at jeg ikke har vært arbeidsfør, men veldig mye har blitt bedre med utredning, medisin og bedre selvinnsikt. Jeg har blitt flinkere til å sette grenser for meg selv, og jeg har ikke lenger skamfølelse for en del ting jeg har problemer med nå når jeg vet hvorfor det er sånn.

Hvis det viser seg at du har en autismetilstand, så kan det være opphavet til både angst, depresjon og søvnvansker, og de tingene kan bli bedre med en diagnose og rett oppfølging. Har du en sånn diagnose, skal det være enklere å komme i jobb igjen også, med rett oppfølging og tilrettelegging. Det er i alle fall ingen grunn til å ikke få det utredet. 

Jeg håper jeg få det eller sier de at det er ikke nødvendig? Jeg håper at sykepleieren kan formiddle det.

[Betti 11]

4 timer siden, Trine skrev:

Jeg syns det er bedre å vite hva som er problemene mine og dermed kunne tilpasse livet litt mer etter det. Før jeg fikk diagnosene, følte jeg meg bare ubrukelig og veldig anderledes. Jeg prøvde å gjøre som alle andre, for det er jo det som skal gjøre en lykkelig. Det fikk meg bare til å føle meg mer mislykket. Så det var en lettelse å få vite at jeg ikke er som alle andre, og ikke blir lykkelig av de samme tingene som andre. En diagnose løser ikke alle problemene, men den hjelper deg til å jobbe mer målrettet for å få det bedre.

Jeg føler det samme og jeg la merke at jeg føler meg med hver dag ubrukligere.

[Betti 11]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du hatt symptomer på autisme siden barnehagealder da betti11? Det er riktignok mange som går igjennom barnedommen udiagnostisert, men de personene man hadde rundt seg vil jo alltids ha merket at det var noe galt med deg bare at de ikke helt klart å sette fingeren på nøyaktig hva det var.

Anonymkode: 87e9f...84c

Jeg var annerledes som barn. Jeg var i min egen verden, snakkte med meg selv og måtte animere å leke med andre. Jeg hadde venner men likte meg mer alene. Jeg har problemer å uttrykke meg at andre forstår meg. 

[yellow ledbetter]

1 time siden, Betti 11 skrev:

Jeg håper jeg få det eller sier de at det er ikke nødvendig? Jeg håper at sykepleieren kan formiddle det.

Hvis du ikke blir frisk nok til å fortsette i den jobben eller det yrket du har hatt, så har du krav på AAP når du har en diagnose. Det er verre å få en god oppfølging både som sykmeldt eller på AAP når verken du eller NAV har noe konkret å knytte problemene dine til. Det er mange måter å løse sånt på, og alle blir jo ikke 100% uføre. Noen kan jobbe fullt med varig tilrettelegging, og noen kan kombinere jobb og uføretrygd. Og mange blir faktisk friske nok til å jobbe på vanlig måte når de har fått behandling. Å være for dårlig til å klare å jobbe uten å ha en diagnose er det verste alternativet, for da faller en mellom alle stoler.

[yellow ledbetter]

1 time siden, Betti 11 skrev:

Jeg var annerledes som barn. Jeg var i min egen verden, snakkte med meg selv og måtte animere å leke med andre. Jeg hadde venner men likte meg mer alene. Jeg har problemer å uttrykke meg at andre forstår meg. 

Sånn var jeg også, langt på vei. Og så lenge jeg fikk være i fred, så var det helt greit. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være "normal", selv om ingen, meg selv inkludert, tenkte på at det feilte meg noe. Jeg var bare en nerdete, eksentrisk unge som trivdes bedre med bøker og tegnesaker enn sammen med andre unger. Så at jeg ikke hadde så mange venner plaget meg aldri. 

[FjellOgDalar]

Jeg har jo sett at du har strevd og hatt det vondt veldig lenge nå Betti, og det er svært trist at ingen har vært med på å skaffe deg en utredning så langt. Det er vanskelig å forstå både seg selv og se hva man kan gjøre, og en utredning vil kunne gi deg nyttige verktøy her. Synes du ikke skal gi deg, men forlange at noe må skje - at samtaler med en sykepleier rett og slett ikke er riktig tiltak for å fremme en bedringsprosess. Hun kan støtte deg med samtalene, men ikke utrede hvor skoen egentlig trykker og hvilken slagplan som er den beste for å komme videre. At du ikke har fått komme til en psykolog eller psykiater synes jeg er en skam om jeg skal være ærlig.  

[Betti 11]

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Hvis du ikke blir frisk nok til å fortsette i den jobben eller det yrket du har hatt, så har du krav på AAP når du har en diagnose. Det er verre å få en god oppfølging både som sykmeldt eller på AAP når verken du eller NAV har noe konkret å knytte problemene dine til. Det er mange måter å løse sånt på, og alle blir jo ikke 100% uføre. Noen kan jobbe fullt med varig tilrettelegging, og noen kan kombinere jobb og uføretrygd. Og mange blir faktisk friske nok til å jobbe på vanlig måte når de har fått behandling. Å være for dårlig til å klare å jobbe uten å ha en diagnose er det verste alternativet, for da faller en mellom alle stoler.

Tusen takk for dine argumenter. Da er det jo sikkert at jeg trenger en utredning. Det er en lengre historie bak den. Jeg har jo også fysiske handicapper og nav har en legeerklæring. Vi få se hva er mulig. Jeg ønsker å komme i jobb igjen og jeg vil utprøve hva er helsemessig mulig.

[Betti 11]

1 time siden, yellow ledbetter skrev:

Sånn var jeg også, langt på vei. Og så lenge jeg fikk være i fred, så var det helt greit. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være "normal", selv om ingen, meg selv inkludert, tenkte på at det feilte meg noe. Jeg var bare en nerdete, eksentrisk unge som trivdes bedre med bøker og tegnesaker enn sammen med andre unger. Så at jeg ikke hadde så mange venner plaget meg aldri. 

Det skjønner jeg. Jeg liker bøker også. 

[Betti 11]

21 minutter siden, FjellOgDalar skrev:

Jeg har jo sett at du har strevd og hatt det vondt veldig lenge nå Betti, og det er svært trist at ingen har vært med på å skaffe deg en utredning så langt. Det er vanskelig å forstå både seg selv og se hva man kan gjøre, og en utredning vil kunne gi deg nyttige verktøy her. Synes du ikke skal gi deg, men forlange at noe må skje - at samtaler med en sykepleier rett og slett ikke er riktig tiltak for å fremme en bedringsprosess. Hun kan støtte deg med samtalene, men ikke utrede hvor skoen egentlig trykker og hvilken slagplan som er den beste for å komme videre. At du ikke har fått komme til en psykolog eller psykiater synes jeg er en skam om jeg skal være ærlig.  

Jeg forstår det ikke helt riktig hvordan systemet fungerer. Jeg tror det kommer litt bevegelse i saken. Sykepleieren ønsker at vi snakker sammen med fastlegen om meg og hun vil også snakke med nav om jeg kan har litt arbeidstrening. Jeg holder det ikke ut å være hjemme hele tida. Jeg vet ikke hvorfor det tar så lenge tid å få hjelp. Din bidrag trøster meg litt. 

[FjellOgDalar]

12 minutter siden, Betti 11 skrev:

Jeg forstår det ikke helt riktig hvordan systemet fungerer. Jeg tror det kommer litt bevegelse i saken. Sykepleieren ønsker at vi snakker sammen med fastlegen om meg og hun vil også snakke med nav om jeg kan har litt arbeidstrening. Jeg holder det ikke ut å være hjemme hele tida. Jeg vet ikke hvorfor det tar så lenge tid å få hjelp. Din bidrag trøster meg litt. 

Det var hyggelig å høre. Jammen bra at de endelig går mer aktivt til verks. 

[Betti 11]

11 timer siden, FjellOgDalar skrev:

Det var hyggelig å høre. Jammen bra at de endelig går mer aktivt til verks. 

Jeg håper det. Hvet du hvordan jeg skal finne en eksampel for ei smertedagbok? Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive det. 

[AnonymBruker]

18 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Sånn var jeg også, langt på vei. Og så lenge jeg fikk være i fred, så var det helt greit. Jeg har aldri hatt noe ønske om å være "normal", selv om ingen, meg selv inkludert, tenkte på at det feilte meg noe. Jeg var bare en nerdete, eksentrisk unge som trivdes bedre med bøker og tegnesaker enn sammen med andre unger. Så at jeg ikke hadde så mange venner plaget meg aldri. 

Men du hadde jo NOEN venner.. det er stor forskjell på å ha 1-2 venner og å ikke ha en eneste en. Hvordan hadde det føltes dersom du ikke hadde en eneste en venn hele barndommen, ungsomstiden og som voksen? Hadde det ikke plaget deg?

Anonymkode: 87e9f...84c

[yellow ledbetter]

38 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du hadde jo NOEN venner.. det er stor forskjell på å ha 1-2 venner og å ikke ha en eneste en. Hvordan hadde det føltes dersom du ikke hadde en eneste en venn hele barndommen, ungsomstiden og som voksen? Hadde det ikke plaget deg?

Anonymkode: 87e9f...84c

Ja og nei. Jeg hadde noen få venninner på barneskolen, men de dumpa meg på ungdomsskolen, og da hadde jeg ingen. Det som var kjipt, var å stå alene og glo i alle friminutt, fordi det liksom var så flaut. Ellers gikk det helt greit. Hjemme var jeg sammen med søsken, og jeg kjeder meg aldri alene, så lenge jeg får gjøre det jeg har lyst til.

Jeg har ingen venner nå heller, for den del, og det går helt fint. Jeg hadde noen få der jeg bodde før, men vi holder ikke kontakten noe særlig. Seriøst tror jeg at jeg hadde hatt det helt fint som eremitt.