Kupton: jeg har blitt avhengig av psykologen.

[AnonymBruker]

Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg er avhengig av psykologen. Ikke for å fungere i hverdagen, eller at jeg er avhengig av terapi. Jeg har blitt avhengig av mennesket, av psykologen. Av personens kropp, stemme og vesen. Det er kanskje ikke så bra. Må jeg avslutte terapien for «avrusning»? 

Anonymkode: 2fd83...dbf

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg er avhengig av psykologen. Ikke for å fungere i hverdagen, eller at jeg er avhengig av terapi. Jeg har blitt avhengig av mennesket, av psykologen. Av personens kropp, stemme og vesen. Det er kanskje ikke så bra. Må jeg avslutte terapien for «avrusning»? 

Anonymkode: 2fd83...dbf

Det er ganske normalt. Du løser det ved å diskutere situasjonen med behandleren din.

Anonymkode: 2f2ab...a5b

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske normalt. Du løser det ved å diskutere situasjonen med behandleren din.

Anonymkode: 2f2ab...a5b

Jeg tror at jeg er for feig til å fortelle om det.

Anonymkode: 2fd83...dbf

[emilie321]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det sitter langt inne å innrømme det, men jeg er avhengig av psykologen. Ikke for å fungere i hverdagen, eller at jeg er avhengig av terapi. Jeg har blitt avhengig av mennesket, av psykologen. Av personens kropp, stemme og vesen. Det er kanskje ikke så bra. Må jeg avslutte terapien for «avrusning»? 

Anonymkode: 2fd83...dbf

Jeg hadde det ganske likt med en psykiater jeg gikk til i mange år. Det løste seg helt av seg selv, da jeg var klar til å avslutte hos han, så ønsket jeg det selv. Da følte jeg for å gå videre.  Tok pause fra terapi i flere år og så begynte jeg hos en annen terapeut som drev med en annen type terapi enn den jeg var vant med fra tidligere. 

 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, emilie321 skrev:

Jeg hadde det ganske likt med en psykiater jeg gikk til i mange år. Det løste seg helt av seg selv, da jeg var klar til å avslutte hos han, så ønsket jeg det selv. Da følte jeg for å gå videre.  Tok pause fra terapi i flere år og så begynte jeg hos en annen terapeut som drev med en annen type terapi enn den jeg var vant med fra tidligere. 

 

Har du gått privat? Jeg vurderer å gjøre det i fremtiden. Kanskje. 

Anonymkode: 2fd83...dbf

[emilie321]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har du gått privat? Jeg vurderer å gjøre det i fremtiden. Kanskje. 

Anonymkode: 2fd83...dbf

Psykiateren jeg gikk til i mange år, jobbet på sykehuset da jeg begynte hos han. Da han etterhvert sluttet på sykehuset så fulgte jeg med på lasset. Betalte aldri noe annet enn egenandel hos han. Terapeuten jeg går til nå, er privatpraktiserende.  Han lar noen gå til redusert pris og jeg er en av dem. Ellers hadde jeg ikke hatt mulighet 

[AnonymBruker]

5 minutter siden, emilie321 skrev:

Psykiateren jeg gikk til i mange år, jobbet på sykehuset da jeg begynte hos han. Da han etterhvert sluttet på sykehuset så fulgte jeg med på lasset. Betalte aldri noe annet enn egenandel hos han. Terapeuten jeg går til nå, er privatpraktiserende.  Han lar noen gå til redusert pris og jeg er en av dem. Ellers hadde jeg ikke hatt mulighet 

Hvordan velger de private hvem som eventuelt får gå til lavere pris? Spurte du bare, eller søkte du gjennom fastlegen?

Anonymkode: 2fd83...dbf

[kupton]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må jeg avslutte terapien for «avrusning»? 

Det gjør ingenting så lenge du fortsatt skal gå i behandling. Det ordner seg når avslutning nærmer seg :-)

[AnonymBruker]

Ulike fortellinger om «avhengigheten til psykolog « vil jeg tro.

Jeg ble avsluttet etter noen år , og avhengigheten ( og nå lengselen og sorgen over å ikke møte h*n)blir som et åpent sår ispedd annet uløst grums . Trøster meg med at vi ble så godt kjent at jeg kan gjenskape hvordan h*n ville møtt meg og ulike « åpenbaringer « har satt seg under huden . Forsøker da og la de leve i meg litt som vi ble enige om...  Til tider en mager trøst!

Anonymkode: da74f...339

[stjernestøv]

Jeg var så avhengig av en psykolog at jeg ble helt knust da hun sluttet, det var ikke bra. Hadde ikke reagert på samme måte i dag. 

[AnonymBruker]

15 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg var så avhengig av en psykolog at jeg ble helt knust da hun sluttet, det var ikke bra. Hadde ikke reagert på samme måte i dag. 

Skjønner deg godt. Det er vanlig å utvikle en slags avhengighet til andre som viser en en positiv oppmerksomhet og som i tillegg klarer å få en til å tro at en er verdt noe og at en betyr noe. Det er terapeuter flinke til.

Men det finnes også andre som klarer den kunsten, og jeg er delvis knust fordi forholdet til en slik person plutselig ble borte. Uten forklaring, uten forvarsel. Uten noen ting. Det ble bare borte.

Anonymkode: a73ed...edc

[kupton]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

fordi forholdet til en slik person plutselig ble borte.

Kan det ikke repareres?

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skjønner deg godt. Det er vanlig å utvikle en slags avhengighet til andre som viser en en positiv oppmerksomhet og som i tillegg klarer å få en til å tro at en er verdt noe og at en betyr noe. Det er terapeuter flinke til.

Men det finnes også andre som klarer den kunsten, og jeg er delvis knust fordi forholdet til en slik person plutselig ble borte. Uten forklaring, uten forvarsel. Uten noen ting. Det ble bare borte.

Anonymkode: a73ed...edc

Ja det var masse positiv oppmerksomhet, hun fikk meg til å føle verdi og det jeg trodde på var ikke sykt. Hun så på meg som en sterk person og det likte jeg, hun sa jeg var en forfatterspire. Skrev mye på den tiden og hun sa jeg skrev bra og var klok og reflektert,og jeg har aldri vært så dårlig som da. Kan du fatte det? Det kan ikke jeg. Nå er jeg en helt annen person. 

Så trist at den personen bare ble borte for deg da. Det må være tungt. 

[emilie321]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan velger de private hvem som eventuelt får gå til lavere pris? Spurte du bare, eller søkte du gjennom fastlegen?

Anonymkode: 2fd83...dbf

Fastlegen skrev en henvisning og der skrev han at jeg var ung ufør. 

[AnonymBruker]

9 minutter siden, stjernestøv skrev:

Ja det var masse positiv oppmerksomhet, hun fikk meg til å føle verdi og det jeg trodde på var ikke sykt. Hun så på meg som en sterk person og det likte jeg, hun sa jeg var en forfatterspire. Skrev mye på den tiden og hun sa jeg skrev bra og var klok og reflektert,og jeg har aldri vært så dårlig som da. Kan du fatte det? Det kan ikke jeg. Nå er jeg en helt annen person. 

Så trist at den personen bare ble borte for deg da. Det må være tungt. 

Det spørs jo hvordan en definerer "dårlig", da. Og hvem som sier du er dårlig. Er det psykiatrien, eller er det din personlige oppfatning at du var dårlig? Jeg tror det at den kreativiteten du beskriver fremdeles ligger i deg. Leit at du opplever at den forsvant med tiden/piller/terapi. Det beste hadde jo vært å kunne beholde kreativiteten samtidig som en var psykisk frisk. 

Ja, det er veldig trist at hen ble borte. Først mye kontakt hvor jeg følte at hen oppriktig brydde seg om meg. Jeg betrodde meg noe voldsomt og omtrent vrengte sjela mi for den personen. Så blir det bare stillere og stillere, og det ender nok til slutt helt dødt. Men sånn er det jo. Shit happens all the time.  

 

Anonymkode: a73ed...edc

[stjernestøv]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det spørs jo hvordan en definerer "dårlig", da. Og hvem som sier du er dårlig. Er det psykiatrien, eller er det din personlige oppfatning at du var dårlig? Jeg tror det at den kreativiteten du beskriver fremdeles ligger i deg. Leit at du opplever at den forsvant med tiden/piller/terapi. Det beste hadde jo vært å kunne beholde kreativiteten samtidig som en var psykisk frisk. 

Ja, det er veldig trist at hen ble borte. Først mye kontakt hvor jeg følte at hen oppriktig brydde seg om meg. Jeg betrodde meg noe voldsomt og omtrent vrengte sjela mi for den personen. Så blir det bare stillere og stillere, og det ender nok til slutt helt dødt. Men sånn er det jo. Shit happens all the time.  

 

Anonymkode: a73ed...edc

Jeg var så dårlig da at jeg ikke klarte å spise og var veldig tynn, kroppen hadde sluttet å fungerte og jeg lå hele tiden. Lyspunktet var å komme til henne for da følte jeg meg litt bedre en time,og jeg tenkte mye på henne og at hun var min engel. Sendt direkte fra Gud. Og jeg skrev så mye til henne og hun skrøt av meg,hun mente jeg hadde hatt en tøff barndom og at jeg derfor slet psykisk. Jeg fortalte om åndelige opplevelser,men hun oppfattet ikke dette som psykotisk. Men hun kontaktet jo psykiater,men klarte ikke ta de pillene på den tiden for en stemme sa det var gift. Så jeg ble ikke bedre. Men på modum mente de det var omsorgssvikt, hun så hvor dårlig jeg var uten å gjøre noe med det. Men hun gjorde noe med det, hun var mitt holdepunkt i livet...min øy å søke ly på. Men min personlige oppfatning er at jeg var dårlig, du er dårlig når du må krabbe opp trappene til soverommet. Klarte ikke ha barna heller så besteforeldrene og min mann var fortvilet,jeg var i en åndelig rus og hun støttet meg i det. Er glad jeg ikke har blitt så dårlig igjen,kanskje jeg hadde blitt det hvis jeg hadde hatt ansvar for barn. Jeg taklet ikke det bra i den perioden. Det var så fint å være med familien på modum, det var så trygt og beskyttet. Men der maste de om ap da,mente jeg måtte være i virkeligheten og mente jeg trengte det for å takle oppholdet. Men jeg taklet det, har aldri hatt det så trygt som der. Ville helst bo der for alltid. 

Denne personen du skriver om, er det en i det offentlige? Eller er det på privaten? Hvis det er på privaten er det jo håp. 

[AnonymBruker]

26 minutter siden, stjernestøv skrev:

Jeg var så dårlig da at jeg ikke klarte å spise og var veldig tynn, kroppen hadde sluttet å fungerte og jeg lå hele tiden. Lyspunktet var å komme til henne for da følte jeg meg litt bedre en time,og jeg tenkte mye på henne og at hun var min engel. Sendt direkte fra Gud. Og jeg skrev så mye til henne og hun skrøt av meg,hun mente jeg hadde hatt en tøff barndom og at jeg derfor slet psykisk. Jeg fortalte om åndelige opplevelser,men hun oppfattet ikke dette som psykotisk. Men hun kontaktet jo psykiater,men klarte ikke ta de pillene på den tiden for en stemme sa det var gift. Så jeg ble ikke bedre. Men på modum mente de det var omsorgssvikt, hun så hvor dårlig jeg var uten å gjøre noe med det. Men hun gjorde noe med det, hun var mitt holdepunkt i livet...min øy å søke ly på. Men min personlige oppfatning er at jeg var dårlig, du er dårlig når du må krabbe opp trappene til soverommet. Klarte ikke ha barna heller så besteforeldrene og min mann var fortvilet,jeg var i en åndelig rus og hun støttet meg i det. Er glad jeg ikke har blitt så dårlig igjen,kanskje jeg hadde blitt det hvis jeg hadde hatt ansvar for barn. Jeg taklet ikke det bra i den perioden. Det var så fint å være med familien på modum, det var så trygt og beskyttet. Men der maste de om ap da,mente jeg måtte være i virkeligheten og mente jeg trengte det for å takle oppholdet. Men jeg taklet det, har aldri hatt det så trygt som der. Ville helst bo der for alltid. 

Denne personen du skriver om, er det en i det offentlige? Eller er det på privaten? Hvis det er på privaten er det jo håp. 

Åja, da skjønner jeg. Så fælt det må være å være så syk! Godt det ikke har skjedd flere ganger!

Personen jeg snakker om er min eks-psykepleier. Hen foreslo at vi kunne holde kontakten etter at hen hadde sluttet å ha meg som pasient (fikk en annen arbeidsplass). 

Anonymkode: a73ed...edc

[stjernestøv]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Åja, da skjønner jeg. Så fælt det må være å være så syk! Godt det ikke har skjedd flere ganger!

Personen jeg snakker om er min eks-psykepleier. Hen foreslo at vi kunne holde kontakten etter at hen hadde sluttet å ha meg som pasient (fikk en annen arbeidsplass). 

Anonymkode: a73ed...edc

Ja det var helt for jævlig, glad jeg ikke har blitt så dårlig igjen. Var sikker på at jeg kom til å dø. 

Men takontakt med hen da? Dere skulle jo holde kontakten? Slike personer vokser ikke på trær.