Diagnose

[AnonymBruker]

Vet at ingen kan gi meg diagnose over nettet men kanskje noen kjenner seg igjen eller vet om det er symptomer på noe.

Jeg har i det siste fått en sykt stor trang til å rydde huset, da mener jeg virkelig rydde det, sortert alle papirene mine, kastet alt som ikke er relevant lengere. Gått igjennom alle bodene, skapene å abselutt alt. Ryddet i iPaden å i telefonen min, samt på sosiale medier. Slettet alt  av bilder som jeg ikke vil noen skal se, bildene er ikke noe sex realitert men bare bilder jeg ikke synes er fine.

Føler nesten jeg holder på med omvendt redebygging, som om jeg rydder huset før jeg på en måte skal dø. Jeg har isolert meg mer og mer de siste mndene, nå er jeg så vidt utenfor husets fire vegger, jeg føler ingen glede lengere å sliter med mye angst. Føler jeg ikke lever lengere, alt er veldig svart. Jeg ønsker ikke å dø, men fantaserer om det på en måte.

Jeg sliter med mat å det har jeg gjort i mange år, udiagnostisert spiseforstyrrelse. Aldri oppsøkt hjelp for det,det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. 

Levd i 9 år med psykisk vold som nok har satt sine spor i meg, takler ikke at folk hever stemmen til meg eller går hardt eller fort mot meg, takler ikke høye lyder eller smelling med dører eller bildører som blir lukket hardt igjen altså klarer ikke høye dunke lyder. Jeg tørr såvidt å se på menn eller snakke med de.

Jeg er livredd for at ett av barna mine skal dø eller at det skal skje noe med de, går å sjekker at de puster ofte etter at de har sovnet.

Jeg har fast jobb , men er fortiden sykemeldt etter at jeg fikk et sammenbrudd på jobben. 

Ser at dette ble veldig langt så takk for at du gadd å lese, det setter jeg veldig pris på.

Anonymkode: ed9e9...dad

[kupton]

Her kan det være flere ting, men mest nærliggende er depresjon. Jeg synes du skal kontakte fastlegen.

[AnonymBruker]

22 minutter siden, kupton skrev:

Her kan det være flere ting, men mest nærliggende er depresjon. Jeg synes du skal kontakte fastlegen.

OK, depresjon altså.

Da skal jeg prøve å hjelpe meg selv ut av det, kommer ikke til å dra til legen, har prøvd en gang før for lenge siden å det funket ikke, abselutt ikke legen sin feil, kun min.  

Takk for svar.

Anonymkode: ed9e9...dad

[FjellOgDalar]

Kan du skrive et brev til legen? Eller ta en utskrift av innlegget du har skrevet her - hvor du på en tydelig og fin måte beskriver hvordan du har det? Jeg har veldig gode erfaringer med å skrive når det er noe som føles vanskelig å ta opp - selv med en fastlege som er helt fantastisk. Inntrykket mitt er at de jeg har rundt meg verdsetter at jeg skriver, fordi det blir ryddig for dem, og dermed blir de bedre i stand til å hjelpe.

Synes ikke du skal klandre deg selv for at du ikke klarte å snakke med legen, for det er krevende. Om du klarer å ta kontakt, så har du tatt et viktig skritt på veien mot å få hjelp. Hva er verst? Grue for en legetime eller ha det som du har det nå? HVIS du skulle være uheldig å ha en fastlege som ikke tar deg seriøst, bytt om det er mulig. 

[AnonymBruker]

1 time siden, FjellOgDalar skrev:

Kan du skrive et brev til legen? Eller ta en utskrift av innlegget du har skrevet her - hvor du på en tydelig og fin måte beskriver hvordan du har det? Jeg har veldig gode erfaringer med å skrive når det er noe som føles vanskelig å ta opp - selv med en fastlege som er helt fantastisk. Inntrykket mitt er at de jeg har rundt meg verdsetter at jeg skriver, fordi det blir ryddig for dem, og dermed blir de bedre i stand til å hjelpe.

Synes ikke du skal klandre deg selv for at du ikke klarte å snakke med legen, for det er krevende. Om du klarer å ta kontakt, så har du tatt et viktig skritt på veien mot å få hjelp. Hva er verst? Grue for en legetime eller ha det som du har det nå? HVIS du skulle være uheldig å ha en fastlege som ikke tar deg seriøst, bytt om det er mulig. 

Et av mine problem er at jeg ikke ønsker hjelp, vil bare på et magiskvis at det blir bedre, å det forstår jeg ikke kommer til å skje altså. 

Jeg føler ikke jeg har noen verdi som menneske til å la noen virkelig hjelpe meg, så å sitte å prate om meg selv er flaut å forferdelig skamfullt. 

Tusen takk for et fint utfyllende svar. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

[Betti 11]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Et av mine problem er at jeg ikke ønsker hjelp, vil bare på et magiskvis at det blir bedre, å det forstår jeg ikke kommer til å skje altså. 

Jeg føler ikke jeg har noen verdi som menneske til å la noen virkelig hjelpe meg, så å sitte å prate om meg selv er flaut å forferdelig skamfullt. 

Tusen takk for et fint utfyllende svar. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

Jeg føler det samme som deg. Det er mye hjelp å få. Fra fastlegen eller kommunale psykisk helsetjeneste som har lavterskeltilbud. Da trenger du ingen henvisning. At det er vondt og skamfull å fortelle er helt vanleg. Du må jo ikke fortelle alt med en gang. Hvorfor har du ingen verdi? Hver menneske har en verdi. Med godt hjelp blir du kvitt depresjonen men du må tillate det.

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Betti 11 skrev:

Jeg føler det samme som deg. Det er mye hjelp å få. Fra fastlegen eller kommunale psykisk helsetjeneste som har lavterskeltilbud. Da trenger du ingen henvisning. At det er vondt og skamfull å fortelle er helt vanleg. Du må jo ikke fortelle alt med en gang. Hvorfor har du ingen verdi? Hver menneske har en verdi. Med godt hjelp blir du kvitt depresjonen men du må tillate det.

Jeg er nok en av de som er født verdiløs, er bare en følelse å syn jeg har på meg selv. 

Takk for svar, setter pris på det. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

[Betti 11]

23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er nok en av de som er født verdiløs, er bare en følelse å syn jeg har på meg selv. 

Takk for svar, setter pris på det. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

Du er noe verdt det. Du er snill og modig. Prøv ut tilbudet. Kanskje du treffer et menneske du stoler på. Jeg har opplevt mye dritt og var skeptisk til legen og sykepleieren. Nå er jeg takknemlig å har noe bak meg, når jeg er på kanten. Jeg gikkt til et kurs i kommunen og ble mye verre og psykologen sa at det er normal. Man må tillate ubehagelige følelser også. Heg har lært en del og jeg har lært også å stå opp for meg selv. Det kan du også. Det er din rett.

[Pegaso98]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet at ingen kan gi meg diagnose over nettet men kanskje noen kjenner seg igjen eller vet om det er symptomer på noe.

Jeg har i det siste fått en sykt stor trang til å rydde huset, da mener jeg virkelig rydde det, sortert alle papirene mine, kastet alt som ikke er relevant lengere. Gått igjennom alle bodene, skapene å abselutt alt. Ryddet i iPaden å i telefonen min, samt på sosiale medier. Slettet alt  av bilder som jeg ikke vil noen skal se, bildene er ikke noe sex realitert men bare bilder jeg ikke synes er fine.

Føler nesten jeg holder på med omvendt redebygging, som om jeg rydder huset før jeg på en måte skal dø. Jeg har isolert meg mer og mer de siste mndene, nå er jeg så vidt utenfor husets fire vegger, jeg føler ingen glede lengere å sliter med mye angst. Føler jeg ikke lever lengere, alt er veldig svart. Jeg ønsker ikke å dø, men fantaserer om det på en måte.

Jeg sliter med mat å det har jeg gjort i mange år, udiagnostisert spiseforstyrrelse. Aldri oppsøkt hjelp for det,det kommer jeg nok aldri til å gjøre heller. 

Levd i 9 år med psykisk vold som nok har satt sine spor i meg, takler ikke at folk hever stemmen til meg eller går hardt eller fort mot meg, takler ikke høye lyder eller smelling med dører eller bildører som blir lukket hardt igjen altså klarer ikke høye dunke lyder. Jeg tørr såvidt å se på menn eller snakke med de.

Jeg er livredd for at ett av barna mine skal dø eller at det skal skje noe med de, går å sjekker at de puster ofte etter at de har sovnet.

Jeg har fast jobb , men er fortiden sykemeldt etter at jeg fikk et sammenbrudd på jobben. 

Ser at dette ble veldig langt så takk for at du gadd å lese, det setter jeg veldig pris på.

Anonymkode: ed9e9...dad

 

15 timer siden, kupton skrev:

Her kan det være flere ting, men mest nærliggende er depresjon. Jeg synes du skal kontakte fastlegen.

Dette jeg uthevet kan også mine om posttraumatisk stress.

[AnonymBruker]

Er det dumt å ta store avgjørelser når man har det sån som dette?

Jeg er fortsatt samboer med han som holdt på med psykisk vold. Han har gått i terapi å har forandret seg, ihverfall muntlig. Han har aldri vært fysisk voldelig, men jeg føler ingenting for han lengere utenom stort hat mot han. 

Jeg føler av og til at han støtter å nesten hjelper meg til å være destruktiv. Han støtter meg i å ikke ha kontakt med venner å familie, han tar på seg alt av oppgaver sån at jeg skal slippe å forholde meg til andre mennesker.  

Jeg begynner å føle at dette ikke er sunt, i begynnelsen var det kjekt men nå føler jeg at han burde heller hjulpet meg med å kommet meg ut å hadd kontakt med andre, han vet og godt hvor lite jeg spiser, der også føler jeg han hjelper meg til å tilrettelegge for å spise så lite som jeg gjør. Han kommenterer kroppen min konstant, men han sier kun positive ting, men kan si sånt som at han ikke kommer til å la meg bli tykk osv men han sier det på en spøkefull måte. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

[Mëmëso]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det dumt å ta store avgjørelser når man har det sån som dette?

Anonymkode: ed9e9...dad

Kommenterer eller tar ikke stilling til noe på det med samboeren din, men har lyst til å si at ja, det er dumt å ta store avgjørelser hvis du er deprimert. Jeg sa opp jobb for noen år siden, fordi jeg syntes det var lettere enn å gå til legen, og jeg følte jeg ikke orket mer. Var det dumt? JA, jeg mistet all inntekt og slet med å få meg ny jobb (jeg turte ikke gå til NAV heller). Fikk jeg hjelp når jeg kom meg til lege i sommer? JA. 

På 14.1.2019 den 13.40, AnonymBruker skrev:

Jeg føler ikke jeg har noen verdi som menneske til å la noen virkelig hjelpe meg, så å sitte å prate om meg selv er flaut å forferdelig skamfullt. 

Anonymkode: ed9e9...dad

Jeg har det akkurat sånn som du beskriver her, men har funnet ut at jeg bare må finne meg i det. Alt i hele meg stritter i mot å gå å til de som kan hjelpe, jeg kunne like gjerne kastet meg utfor ett stup. Jeg skammer meg over å oppta andres tid, jeg skammer meg over alt jeg sier og gjør, jeg har kastet opp når jeg har gått derifra. Jeg er sikker på at jeg blir foraktet inn til margen av behandlerne, for hele mitt vesen og alt som er meg. Men jeg kan ikke fortsette slik som jeg har gjort i alle år, jeg må endre meg og livet mitt, og det klarer jeg ikke alene. 

Gå til legen, bit tenna sammen, ignorer at det føles feil, og hold ut.

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Mëmëso skrev:

Kommenterer eller tar ikke stilling til noe på det med samboeren din, men har lyst til å si at ja, det er dumt å ta store avgjørelser hvis du er deprimert. Jeg sa opp jobb for noen år siden, fordi jeg syntes det var lettere enn å gå til legen, og jeg følte jeg ikke orket mer. Var det dumt? JA, jeg mistet all inntekt og slet med å få meg ny jobb (jeg turte ikke gå til NAV heller). Fikk jeg hjelp når jeg kom meg til lege i sommer? JA. 

Jeg har det akkurat sånn som du beskriver her, men har funnet ut at jeg bare må finne meg i det. Alt i hele meg stritter i mot å gå å til de som kan hjelpe, jeg kunne like gjerne kastet meg utfor ett stup. Jeg skammer meg over å oppta andres tid, jeg skammer meg over alt jeg sier og gjør, jeg har kastet opp når jeg har gått derifra. Jeg er sikker på at jeg blir foraktet inn til margen av behandlerne, for hele mitt vesen og alt som er meg. Men jeg kan ikke fortsette slik som jeg har gjort i alle år, jeg må endre meg og livet mitt, og det klarer jeg ikke alene. 

Gå til legen, bit tenna sammen, ignorer at det føles feil, og hold ut.

Takk for svar, skrev det siste innlegget i affekt å det var kanskje ikke så lurt🤣🤪

Ser jo det at å gjøre noe nå mens jeg er så ustabil er ikke lurt, det skal jeg tenke på hver gang jeg får et innfall fremover. 

Trekker meg stille fra forumet nå😊

HI

Anonymkode: ed9e9...dad

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er det dumt å ta store avgjørelser når man har det sån som dette?

Jeg er fortsatt samboer med han som holdt på med psykisk vold. Han har gått i terapi å har forandret seg, ihverfall muntlig. Han har aldri vært fysisk voldelig, men jeg føler ingenting for han lengere utenom stort hat mot han. 

Jeg føler av og til at han støtter å nesten hjelper meg til å være destruktiv. Han støtter meg i å ikke ha kontakt med venner å familie, han tar på seg alt av oppgaver sån at jeg skal slippe å forholde meg til andre mennesker.  

Jeg begynner å føle at dette ikke er sunt, i begynnelsen var det kjekt men nå føler jeg at han burde heller hjulpet meg med å kommet meg ut å hadd kontakt med andre, han vet og godt hvor lite jeg spiser, der også føler jeg han hjelper meg til å tilrettelegge for å spise så lite som jeg gjør. Han kommenterer kroppen min konstant, men han sier kun positive ting, men kan si sånt som at han ikke kommer til å la meg bli tykk osv men han sier det på en spøkefull måte. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

Her synes jeg du driver med en enorm ansvarsfraskrivelse for eget liv. 

[frosken]

På ‎14‎.‎01‎.‎2019 den 13.40, AnonymBruker skrev:

Et av mine problem er at jeg ikke ønsker hjelp, vil bare på et magiskvis at det blir bedre, å det forstår jeg ikke kommer til å skje altså. 

Jeg føler ikke jeg har noen verdi som menneske til å la noen virkelig hjelpe meg, så å sitte å prate om meg selv er flaut å forferdelig skamfullt. 

Tusen takk for et fint utfyllende svar. HI

Anonymkode: ed9e9...dad

Det er paradoksalt at du skriver at du ikke ønsker hjelp, samtidig som du appellerer veldig til andre i denne tråden. 

 

[Mëmëso]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar, skrev det siste innlegget i affekt å det var kanskje ikke så lurt🤣🤪

Ser jo det at å gjøre noe nå mens jeg er så ustabil er ikke lurt, det skal jeg tenke på hver gang jeg får et innfall fremover. 

Trekker meg stille fra forumet nå😊

HI

Anonymkode: ed9e9...dad

Dette blir jeg litt lei meg for skal jeg være ærlig.

Jeg vet ikke hvorfor du sier det ikke var lurt å skrive det innlegget, og hva det var jeg sa du reagerer sånn på at du vil trekke deg fra forumet?

Jeg ønsket ikke å kommentere det med samboeren din fordi jeg ikke skjønner meg på sånt, og aner ikke hva som er lurt og hva du bør gjøre med det. Men det vil være lurt å gå til fastlegen iallefall, så jeg håper du lar beina dine bære deg dit.

Endret 15. januar 2019 av Mëmëso

[frosken]

7 minutter siden, Mëmëso skrev:

Dette blir jeg litt lei meg for skal jeg være ærlig.

Jeg vet ikke hvorfor du sier det ikke var lurt å skrive det innlegget, og hva det var jeg sa du reagerer sånn på at du vil trekke deg fra forumet?

Jeg ønsket ikke å kommentere det med samboeren din fordi jeg ikke skjønner meg på sånt, og aner ikke hva som er lurt og hva du bør gjøre med det. Men det vil være lurt å gå til fastlegen iallefall, så jeg håper du lar beina dine bære deg dit.

Jeg kan ikke forstå at du sa noe galt.