Kan noen hjelpe meg ut av kreftangsten?

[AnonymBruker]

Jeg er hypokonder.

I to uker har jeg hatt hvite sår i nesa.

Det har ikke grodd, men heller ikke blitt verre.

Det ser ut som fire hvite nupper som er i nærheten av hverandre. Liknet på white heads, på en måte. Prøvde å stikke hull på de i kveld for å se om det var noe puss inni de, men det var det ikke. 

Kunne disse hvite runde skorpene samt litt svie der de er. Ikke tett i nesa, ikke neseblod, ikke snørr. 

Jeg mener at jeg brukte en nesehårklipper for rundt to uker siden. Det er mulig at den førte til sårene. Men burde de ikke grodd i løpet av to uker?

Nå har angsten for kreft tatt meg og jeg er kald av frykt. Kan noen hjelpe meg? Redd for å gå til legen med «ikkeno».

Vær snill å vise respekt for hypokondrien min, og kom med konstruktiv tilbakemelding i stedet for å si noe slemt.

Anonymkode: 16155...dde

[Thebutterfly]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er hypokonder.

I to uker har jeg hatt hvite sår i nesa.

Det har ikke grodd, men heller ikke blitt verre.

Det ser ut som fire hvite nupper som er i nærheten av hverandre. Liknet på white heads, på en måte. Prøvde å stikke hull på de i kveld for å se om det var noe puss inni de, men det var det ikke. 

Kunne disse hvite runde skorpene samt litt svie der de er. Ikke tett i nesa, ikke neseblod, ikke snørr. 

Jeg mener at jeg brukte en nesehårklipper for rundt to uker siden. Det er mulig at den førte til sårene. Men burde de ikke grodd i løpet av to uker?

Nå har angsten for kreft tatt meg og jeg er kald av frykt. Kan noen hjelpe meg? Redd for å gå til legen med «ikkeno».

Vær snill å vise respekt for hypokondrien min, og kom med konstruktiv tilbakemelding i stedet for å si noe slemt.

Anonymkode: 16155...dde

Jeg tror ikke du lider av noe alvorlig. Det er størst sjanse for at det er noe helt uskyldig. Og sårene ligger på et ømfindtig område, og det kan ta tid før det er helt grodd fint sammen. Men du kan gå til legen med det om du er veldig usikker og bekymret. Men du kan regne med at det er størst sjanse for at det er noe uskyldig. Det er iblant fint å sjekke ting for å være helt sikker, selv om man vet at sjansen for noe alvorlig er ganske liten. 

Hør på denne linken. Han her sier mye klokt. : 

https://www.youtube.com/watch?v=qIgndVxGJaE

Her er en til link av han. Jeg har gått til klinikken hans tidligere, og jeg ble ikke sykelig opptatt av helse lenger. 

 

Endret 23. mars 2019 av Thebutterfly

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Thebutterfly skrev:

Jeg tror ikke du lider av noe alvorlig. Det er størst sjanse for at det er noe helt uskyldig. Og sårene ligger på et ømfindtig område, og det kan ta tid før det er helt grodd fint sammen. Men du kan gå til legen med det om du er veldig usikker og bekymret. Men du kan regne med at det er størst sjanse for at det er noe uskyldig. Det er iblant fint å sjekke ting for å være helt sikker, selv om man vet at sjansen for noe alvorlig er ganske liten. 

Hør på denne linken. Han her sier mye klokt. : 

https://www.youtube.com/watch?v=qIgndVxGJaE

Her er en til link av han. Jeg har gått til klinikken hans tidligere, og jeg ble ikke sykelig opptatt av helse lenger. 

 

Tusen takk. Jeg skal se på den.

Anonymkode: 16155...dde

[Thebutterfly]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk. Jeg skal se på den.

Anonymkode: 16155...dde

Etter at jeg ble behandlet for hypokondri, så begynte jeg å klare å takle alt som jeg ikke hadde taklet før. Før kunne jeg få panikk av et sår i nesen som var treg med å gro... Men dersom jeg hadde fått noen sår som var i to uker i nesen nå, så ville jeg valgt å tro det var uskyldig sak. Men da jeg var hypokonder så ville jeg valgt å tro at det var svært alvorlig og kreft, og at jeg kunne dø av det. Men nå ville jeg trodd med 99,9 prosent sannsynlighet at det var uskyldig. Så der ser man hvordan tankegang kan snu? 

Men man skal alltid sjekke det dersom det vedvarer over lengre tid, eller hvis det er noen harde kuler. Men selv om man går til lege så skal man gå til lege med den tro og tanke om at dette er sikkert uskyldig, men jeg behøver bare høre med legen om hva dette er for å være på den sikre siden. Men aldri tro at det er noe alvorlig før du vet. For ellers bruker du så mye unødvendig tid med på å bekymre deg. 

[AnonymBruker]

Det er ikke alt som er så lett. Å bare legge bort sånne tanker. Jeg har mange føflekker og har mye vanskelige tanker med dem. Ikke lenge siden jeg var hos lege for å sjekke dem ut men det har ikke hjulpet så mye. Det er ikke alt som er så lett. Går over i det psykiske også føler jeg.

Anonymkode: f1aed...cf7

[AnonymBruker]

Man burde jo føle seg trygg når man faktisk har vært hos lege ,men det er ofte så mye som kan gå feil i livet synes.

Anonymkode: f1aed...cf7

[Worrisome Plenty]

Klarer TS å slå seg til ro med det etter en lege som sier nei, det der er ikke noe farlig? Eller kommer det automatisk noe nytt?

 

Jeg bekymrer meg altid om noe. Samme faen, det tar aldri slutt.

 

Jeg synes det TS beskriver objektivt er lite å bekymre seg for. Men subjektivt så vet jeg hvordan tvil kan vokse seg inn i helvete.

[kupton]

Dette kan ikke endres uten at du endrer selve tankemåten din og hvordan du forholder deg til tankene.

Første spørsmål du må stille deg selv er: Er jeg villig til å akseptere at jeg er dødelig?

Så må du spørre deg om du kan akseptere at livet er uforutsigbart, og at ikke alle farer kan unngås.

Hver dag dannes det ondartede celler i kroppen. Vi er heldigvis utstyrt med et system som reparerer celler som har mutert (blitt endret i arvematerialet). Hvis vi ikke hadde hatt det, ville vi fått kreft neste med en gang.

Så er det en sjelden gang at dette går galt - at det ikke blir reparert - at den syke cellen får dele seg i to syke celler som deler seg i 4, så 8, så 16 osv. Derifra og til vi får symptomer kan det ta lang tid. Det kan allerede være i gang inne i meg eller inne i deg. Nå, i morgen, til høsten, neste år, om 20 år - eller aldri.

På samme måte er det med traileren som kommer over i feil kjørefelt. Kommer den foran meg i morgen, neste år eller aldri.

Eller den gale som har gått ut i bysentrum for å stikke noen med kniv. Er det han bak meg, hun til høyre eller han som kommer mot meg?

Hele poenget er hvordan en selv velge Å FORHOLDE SEG til dette. Skal jeg velge å bruke livet mitt og livskvaliteten min på å bekymre meg om den føflekken, den traileren eller han som går bak meg? Eller skal jeg velge å leve livet, ha det godt og akseptere at jeg ikke kan unngå alle farer? Og hvordan vet jeg eller du at vi bekymrer oss om det riktige? Hva om du ødelegger livet ditt med å bekymre deg om kreften som aldri kom, og så blir du påkjørt og drept av trikken eller dør av hjerteinfarkt?

[Gjest newnick]

11 minutter siden, kupton skrev:

Dette kan ikke endres uten at du endrer selve tankemåten din og hvordan du forholder deg til tankene.

Første spørsmål du må stille deg selv er: Er jeg villig til å akseptere at jeg er dødelig?

Så må du spørre deg om du kan akseptere at livet er uforutsigbart, og at ikke alle farer kan unngås.

Hver dag dannes det ondartede celler i kroppen. Vi er heldigvis utstyrt med et system som reparerer celler som har mutert (blitt endret i arvematerialet). Hvis vi ikke hadde hatt det, ville vi fått kreft neste med en gang.

Så er det en sjelden gang at dette går galt - at det ikke blir reparert - at den syke cellen får dele seg i to syke celler som deler seg i 4, så 8, så 16 osv. Derifra og til vi får symptomer kan det ta lang tid. Det kan allerede være i gang inne i meg eller inne i deg. Nå, i morgen, til høsten, neste år, om 20 år - eller aldri.

På samme måte er det med traileren som kommer over i feil kjørefelt. Kommer den foran meg i morgen, neste år eller aldri.

Eller den gale som har gått ut i bysentrum for å stikke noen med kniv. Er det han bak meg, hun til høyre eller han som kommer mot meg?

Hele poenget er hvordan en selv velge Å FORHOLDE SEG til dette. Skal jeg velge å bruke livet mitt og livskvaliteten min på å bekymre meg om den føflekken, den traileren eller han som går bak meg? Eller skal jeg velge å leve livet, ha det godt og akseptere at jeg ikke kan unngå alle farer? Og hvordan vet jeg eller du at vi bekymrer oss om det riktige? Hva om du ødelegger livet ditt med å bekymre deg om kreften som aldri kom, og så blir du påkjørt og drept av trikken eller dør av hjerteinfarkt?

Dette bør legges i mappen over om ting som er verdt å lese