Jump to content
Sign in to follow this  
Guest Anbr42

Udefinert overskrift/tittel

Recommended Posts

Guest Anbr42

Sitter her og tenker på at livet mitt er så vanskelig å leve. Livet mitt er jo bra på så mange måter og områder, og jeg er så takknemlig for det! Men det er den j... sykdommen som hele tida prøver å ødelegge for meg. 

Jeg kjemper og prøver så godt jeg kan å håndtere svingningene, men av og til (og noen ganger ofte) får jeg følelsen av at det ikke nytter. At all kjempingen er nytteløst! Da vil jeg bare resignere og gi opp. Sånn som nå. 

Jeg prøver å være optimistisk og å tenke riktig, og jeg vil gjerne være frisk og oppegående. Jeg klarer å gi inntrykk av det utad, tror jeg. Jeg betror meg ikke til noen i rl om hvordan det virkelig står til, bortsett fra de som får betalt for å prøve å hjelpe meg. Det synes jeg er en god og grei ordning. 

Men det er fullt mulig at venner ser på meg som en smule spesiell likevel. For noen ganger greier jeg ikke før i ettertid å forstå at jeg har vært for glad, for oppe, for humoristisk, for på. Too much rett og slett. Og det legger nok folk merke til. 

For når mørket plutselig senker seg, ser jeg det jo selv. Da kan det noen ganger føre til et enormt selvhat, og jeg kan få et behov for å selvskade. To ganger denne måneden har jeg gjort det, men de fleste gangene når dette kommer over meg, klarer jeg å la være. Det skal jeg klare nå også. 

Og i morgen, om et par dager, eller om et par uker kan mørket ha forsvunnet igjen. Men det er alltid vanskelig å vite hvor lenge det varer. Det kan også være at jeg nærmer meg en ny blandet episode, for det forekommer også symptomer på det.

Hvordan i f... j... h... skal jeg orke dette i lengden? 😭 Jeg har hatt det sånn i mange år, og jeg har alltid sagt til meg selv at jeg skal klare å holde ut til ungene er blitt voksne. Det er de imidlertid nå... 

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Guest Anbr42

Noen ganger lurer jeg på om jeg blir så overdrevent oppstemt for å skjule depresjonen? At jeg ubevisst forsøker å kompensere, for å tviholde på det normale, eller i alle fall for å virke normal? Sånn at folk ikke skal forstå at jeg egentlig er dønn deppa? Men så fremstår det kanskje i stedet bare veldig gjennomskubart og dumt for andre?

Det kan jo være tilfelle innimellom kanskje, men saken er jo at jeg faktisk føler meg glad, optimistisk og positiv når jeg er sånn. Ler og spøker mye (tror selv at jeg er veldig morsom), har mange gode ideer og planer, rådgir og hjelper andre, (også når de ikke har bedt om det eller trenger det). Føler meg på en måte opplyst/litt høy og har også andre symptomer som kan minne om hypomani. 

Så det er jo ikke akkurat skuespill heller. 

Men heldigvis er jeg vel for det meste normal/frisk og derfor fungerer normalt/friskt. Men tenk om jeg bare tror det, og at det ikke stemmer? 

Nei, nå får jeg slutte å gruble og være så selvransakende og selvopptatt, og heller gå å legge meg. 

Og ang. det siste jeg skrev i hovedinnlegget så mener jeg ikke å hinte om at jeg skal ta livet av meg. Ser nå at det kunne virke sånn. Men jeg skrev det bare for å fortelle om hvordan jeg har tenkt, og hvordan tankene kan være innimellom nå.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anbr42
Posted (edited)

Fy f... Skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder å sitte her og utlevere meg sånn. 😂 

Men det er vel fordi jeg her kan skrive som anonym om ting som opptar meg relatert til min psykiske helse. Et sted å få ut tanker og lette på trykket. Det var i alle fall godt for meg å skrive litt nå. 

Edited by Anbr42

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anbr42

Og nå når jeg har sittet her og grublet, så har stemningsleiet heldigvis blitt normalt igjen. Rart, men flotters! 👌

Medisinene mine har ikke bitt på meg i kveld, så jeg får ikke sove. Kjedelig akkurat det, for da kan jeg bli ganske skjør utover dagen i morgen. Men det er jo ikke sikkert at jeg vil bli det, da. 

Nei, NÅ skal jeg slutte. Takk til de som gadd å lese. 😌

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Anbr42

Men så tenker jeg at det jeg beskrev som minnet om hypomani egentlig bare er det som er meg. Meg i frisk fase. Jeg må jo passe meg for å sykeliggjøre alt ved meg. Alle har vi jo humørsvingninger i varierende grad. Det er jo friskt å være i godt humør og tulle og tøyse litt. Og det er også normalt å få øyeblikk hvor en kjenner deg litt nedfor. Så kanskje jeg egentlig ikke er syk i det hele tatt?

Grunnen til at jeg virker så selvopptatt er fordi jeg lurer på hva som egentlig feiler meg. Men det er jo slettes ikke sikkert at jeg feiler noe som helst, men bare er et vanlig, gjennomsnittlig menneske som er litt usikker på seg selv. Så nå skal jeg slutte å tenke så mye/overtenke på alle "symptomer" på evt. psykisk lidelse. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...