Hjelp, Kupton. Jeg er så fortvilet, og jeg sliter skikkelig.

[AnonymBruker]

Jeg er en ung dame med mange hemmeligheter. 

Som barn ble jeg utsatt for incest, samt andre typer vold og overgrep. Psykiske lidelser ligger til slekten. Jeg har slitt mye med psyken siden barneårene, og jeg har utviklet bipolar lidelse type en. I tillegg har jeg kompleks PTSD etter incesten og det andre. 

Det føles som om jeg sitter fast i en floke. Ingen vet om overgrepene, men "alle" vet at oppveksten har vært vanskelig. Psykologen er den eneste som vet "alt". Det har vært fryktelig smertefullt å fortelle om, og vanskelig å forholde seg til at han visste det. Smerten gjorde at jeg ville at psykologen skulle holde rundt meg. Trøste meg. Holde meg sammen mens jeg gikk i oppløsning. Det gjorde han aldri, og jeg sa heller aldri at jeg ville det. Jeg forstår at det ikke hadde vært passende i en profesjonell relasjon. 

Jeg har slitt veldig med relasjonen til psykologen min, men har aldri turt å innrømme det. Jeg har lengtet etter at han skulle gi meg "ting" som han ikke har kunnet gi. Det er ikke noe jeg har ytret, for igjen, jeg vet hva som er logisk og rasjonelt. Jeg vet hvordan en psykolog-pasient-relasjon skal være. Likevel har jeg lengtet og fantasert, og egentlig skapt meg en fantasiverden der han har gitt meg det jeg har følt at jeg har trengt fra han. Nærhet, intimitet, oppmerksomhet, beundring... ja. Det er forferdelig flaut å innrømme. Psykologen visste ingenting. Han trodde faktisk at jeg ikke likte han så godt, så jeg har skjult sannheten godt. 

Mine følelser for psykologen har ødelagt en del for terapien. Jeg har vært mer opptatt av at han skulle synes at jeg var attraktiv, intelligent, interessant osv. enn å være ordentlig åpen om hvor mye jeg sliter. Jeg har stukket kjepper i hjulene, selv om jeg ikke har ment å gjøre det, og jeg har vært mer opptatt av å skape en fin fantasiverden enn å takle det som er vanskelig. 

Jeg kommer ikke til å tørre å innrømme dette for noen, med det er såpass ille at jeg har oppholdt meg nær psykologens kontor på fritiden, og også nær der han bor. Bare for å være nær han. Å kanskje få sett han. Sånn helt tilfeldig. Jeg har kanskje vært besatt, og jeg er det egentlig enda. 

Nå er det tre måneder siden psykologen byttet jobb, og jeg ble utskrevet. Jeg har ikke blitt så mye friskere ved utskrivelse, men jeg har i alle fall lært mye om hvordan jeg skal takle bipolariteten. Psykologen mente at jeg kom til å klare meg bra, og jeg spilte skuespill. At jeg hadde det bra, og at jeg hadde en plan for fremtiden. Ingen problemer med å ble utskrevet. Latet jeg som.

Sannheten er at jeg er helt knust. Livet er så vanskelig og vondt. I blant er jeg manisk, og det er fantastisk. Men så faller alt i grus. Maniene er det eneste som holder meg gående. Jeg lengter sånn etter psykologen. Han har vært høydepunktet i livet mitt de siste årene. Ingen vet om det. Jeg har hatt kjærlighetssorg mange ganger, men aldri så intens som denne. Jeg er så uendelig ulykkelig og jeg MÅ gjøre noe for å jobbe meg gjennom dette. 

Jeg holder meg aktiv og sosial hver dag. Jeg driver med ting. Prøver å leve MITT liv, og å gjøre de fornuftige tingene. Men hver stund jeg er alene kommer sorgen og lengselen, og det er så uutholdelig vondt. Jeg gråter meg gjennom nettene. Jeg er helt ødelagt, og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Fortsetter dette i lengden tror jeg ikke at jeg kan leve med det. Jeg forstår at jeg er utrolig teit, men for meg er dette alvor og voldsomme følelser. Kupton, har du noen gode råd til meg? Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av fantasien og tilbake til det virkelige liv. Hva er det lurt at jeg gjør? Bør jeg snakke med en ny psykolog om dette, og gi terapi en ny sjanse mens jeg er ærlig. Jobbe gjennom det på egenhånd? Håper på svar. Det betyr mye for meg. 

Anonymkode: 817a9...2f0

[kupton]

Jeg må svare svært kort nå, for jeg skal av sted til noe, men jeg lover å komme med et lengre svar i morgen.

Men en ting vil jeg si med en gang: Dette er absolutt ikke teit.

[Lillemus]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

 Jeg forstår at jeg er utrolig teit, men for meg er dette alvor og voldsomme følelser. Kupton, har du noen gode råd til meg? Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av fantasien og tilbake til det virkelige liv. Hva er det lurt at jeg gjør? Bør jeg snakke med en ny psykolog om dette, og gi terapi en ny sjanse mens jeg er ærlig. Jobbe gjennom det på egenhånd? Håper på svar. Det betyr mye for meg. 

Anonymkode: 817a9...2f0

Jeg er ikke helsepersonell eller noe slikt, og Kupton kommer med et lengre svar snart, men jeg vil bare si at du slett ikke er teit. Jeg synes det er tøft av deg å skrive dette innlegget, du har vist god selvinnsikt synes jeg og jeg tror heller ikke at det på noen måte er unormalt eller spesielt uvanlig å få slike følelser for psykologen / psykiateren sin (eller legen, læreren, fysioterapeuten osv).

Ønsker deg all mulig lykke til videre. *klem*

[AnonymBruker]

1 time siden, kupton skrev:

Jeg må svare svært kort nå, for jeg skal av sted til noe, men jeg lover å komme med et lengre svar i morgen.

Men en ting vil jeg si med en gang: Dette er absolutt ikke teit.

Okei. Tusen takk, det ser jeg frem til.

Anonymkode: 817a9...2f0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg er ikke helsepersonell eller noe slikt, og Kupton kommer med et lengre svar snart, men jeg vil bare si at du slett ikke er teit. Jeg synes det er tøft av deg å skrive dette innlegget, du har vist god selvinnsikt synes jeg og jeg tror heller ikke at det på noen måte er unormalt eller spesielt uvanlig å få slike følelser for psykologen / psykiateren sin (eller legen, læreren, fysioterapeuten osv).

Ønsker deg all mulig lykke til videre. *klem*

Tusen takk.

Anonymkode: 817a9...2f0

[Gjest newnick]

Du har allerede kommet et stykke på vei ved å først og fremst innrømme dette for deg selv for så å åpent skrive om det her inne og be om råd. 

Det står stor respekt av dette, og jeg er rimelig sikker på at du vil komme deg ut av dette nå som du har tatt dette steget 😃

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en ung dame med mange hemmeligheter. 

Som barn ble jeg utsatt for incest, samt andre typer vold og overgrep. Psykiske lidelser ligger til slekten. Jeg har slitt mye med psyken siden barneårene, og jeg har utviklet bipolar lidelse type en. I tillegg har jeg kompleks PTSD etter incesten og det andre. 

Det føles som om jeg sitter fast i en floke. Ingen vet om overgrepene, men "alle" vet at oppveksten har vært vanskelig. Psykologen er den eneste som vet "alt". Det har vært fryktelig smertefullt å fortelle om, og vanskelig å forholde seg til at han visste det. Smerten gjorde at jeg ville at psykologen skulle holde rundt meg. Trøste meg. Holde meg sammen mens jeg gikk i oppløsning. Det gjorde han aldri, og jeg sa heller aldri at jeg ville det. Jeg forstår at det ikke hadde vært passende i en profesjonell relasjon. 

Jeg har slitt veldig med relasjonen til psykologen min, men har aldri turt å innrømme det. Jeg har lengtet etter at han skulle gi meg "ting" som han ikke har kunnet gi. Det er ikke noe jeg har ytret, for igjen, jeg vet hva som er logisk og rasjonelt. Jeg vet hvordan en psykolog-pasient-relasjon skal være. Likevel har jeg lengtet og fantasert, og egentlig skapt meg en fantasiverden der han har gitt meg det jeg har følt at jeg har trengt fra han. Nærhet, intimitet, oppmerksomhet, beundring... ja. Det er forferdelig flaut å innrømme. Psykologen visste ingenting. Han trodde faktisk at jeg ikke likte han så godt, så jeg har skjult sannheten godt. 

Mine følelser for psykologen har ødelagt en del for terapien. Jeg har vært mer opptatt av at han skulle synes at jeg var attraktiv, intelligent, interessant osv. enn å være ordentlig åpen om hvor mye jeg sliter. Jeg har stukket kjepper i hjulene, selv om jeg ikke har ment å gjøre det, og jeg har vært mer opptatt av å skape en fin fantasiverden enn å takle det som er vanskelig. 

Jeg kommer ikke til å tørre å innrømme dette for noen, med det er såpass ille at jeg har oppholdt meg nær psykologens kontor på fritiden, og også nær der han bor. Bare for å være nær han. Å kanskje få sett han. Sånn helt tilfeldig. Jeg har kanskje vært besatt, og jeg er det egentlig enda. 

Nå er det tre måneder siden psykologen byttet jobb, og jeg ble utskrevet. Jeg har ikke blitt så mye friskere ved utskrivelse, men jeg har i alle fall lært mye om hvordan jeg skal takle bipolariteten. Psykologen mente at jeg kom til å klare meg bra, og jeg spilte skuespill. At jeg hadde det bra, og at jeg hadde en plan for fremtiden. Ingen problemer med å ble utskrevet. Latet jeg som.

Sannheten er at jeg er helt knust. Livet er så vanskelig og vondt. I blant er jeg manisk, og det er fantastisk. Men så faller alt i grus. Maniene er det eneste som holder meg gående. Jeg lengter sånn etter psykologen. Han har vært høydepunktet i livet mitt de siste årene. Ingen vet om det. Jeg har hatt kjærlighetssorg mange ganger, men aldri så intens som denne. Jeg er så uendelig ulykkelig og jeg MÅ gjøre noe for å jobbe meg gjennom dette. 

Jeg holder meg aktiv og sosial hver dag. Jeg driver med ting. Prøver å leve MITT liv, og å gjøre de fornuftige tingene. Men hver stund jeg er alene kommer sorgen og lengselen, og det er så uutholdelig vondt. Jeg gråter meg gjennom nettene. Jeg er helt ødelagt, og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Fortsetter dette i lengden tror jeg ikke at jeg kan leve med det. Jeg forstår at jeg er utrolig teit, men for meg er dette alvor og voldsomme følelser. Kupton, har du noen gode råd til meg? Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av fantasien og tilbake til det virkelige liv. Hva er det lurt at jeg gjør? Bør jeg snakke med en ny psykolog om dette, og gi terapi en ny sjanse mens jeg er ærlig. Jobbe gjennom det på egenhånd? Håper på svar. Det betyr mye for meg. 

Anonymkode: 817a9...2f0

Jeg har sjelden sett noen skrive så ærlig og reflektert om noe som du ikke er alene om å streve med. Jeg er overbevist om at du vil finne måter å komme deg videre på. Du har - på en smertefull måte - lært mye av terapien, - selv om du også har gått deg litt vill. 

[Betti 11]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en ung dame med mange hemmeligheter. 

Som barn ble jeg utsatt for incest, samt andre typer vold og overgrep. Psykiske lidelser ligger til slekten. Jeg har slitt mye med psyken siden barneårene, og jeg har utviklet bipolar lidelse type en. I tillegg har jeg kompleks PTSD etter incesten og det andre. 

Det føles som om jeg sitter fast i en floke. Ingen vet om overgrepene, men "alle" vet at oppveksten har vært vanskelig. Psykologen er den eneste som vet "alt". Det har vært fryktelig smertefullt å fortelle om, og vanskelig å forholde seg til at han visste det. Smerten gjorde at jeg ville at psykologen skulle holde rundt meg. Trøste meg. Holde meg sammen mens jeg gikk i oppløsning. Det gjorde han aldri, og jeg sa heller aldri at jeg ville det. Jeg forstår at det ikke hadde vært passende i en profesjonell relasjon. 

Jeg har slitt veldig med relasjonen til psykologen min, men har aldri turt å innrømme det. Jeg har lengtet etter at han skulle gi meg "ting" som han ikke har kunnet gi. Det er ikke noe jeg har ytret, for igjen, jeg vet hva som er logisk og rasjonelt. Jeg vet hvordan en psykolog-pasient-relasjon skal være. Likevel har jeg lengtet og fantasert, og egentlig skapt meg en fantasiverden der han har gitt meg det jeg har følt at jeg har trengt fra han. Nærhet, intimitet, oppmerksomhet, beundring... ja. Det er forferdelig flaut å innrømme. Psykologen visste ingenting. Han trodde faktisk at jeg ikke likte han så godt, så jeg har skjult sannheten godt. 

Mine følelser for psykologen har ødelagt en del for terapien. Jeg har vært mer opptatt av at han skulle synes at jeg var attraktiv, intelligent, interessant osv. enn å være ordentlig åpen om hvor mye jeg sliter. Jeg har stukket kjepper i hjulene, selv om jeg ikke har ment å gjøre det, og jeg har vært mer opptatt av å skape en fin fantasiverden enn å takle det som er vanskelig. 

Jeg kommer ikke til å tørre å innrømme dette for noen, med det er såpass ille at jeg har oppholdt meg nær psykologens kontor på fritiden, og også nær der han bor. Bare for å være nær han. Å kanskje få sett han. Sånn helt tilfeldig. Jeg har kanskje vært besatt, og jeg er det egentlig enda. 

Nå er det tre måneder siden psykologen byttet jobb, og jeg ble utskrevet. Jeg har ikke blitt så mye friskere ved utskrivelse, men jeg har i alle fall lært mye om hvordan jeg skal takle bipolariteten. Psykologen mente at jeg kom til å klare meg bra, og jeg spilte skuespill. At jeg hadde det bra, og at jeg hadde en plan for fremtiden. Ingen problemer med å ble utskrevet. Latet jeg som.

Sannheten er at jeg er helt knust. Livet er så vanskelig og vondt. I blant er jeg manisk, og det er fantastisk. Men så faller alt i grus. Maniene er det eneste som holder meg gående. Jeg lengter sånn etter psykologen. Han har vært høydepunktet i livet mitt de siste årene. Ingen vet om det. Jeg har hatt kjærlighetssorg mange ganger, men aldri så intens som denne. Jeg er så uendelig ulykkelig og jeg MÅ gjøre noe for å jobbe meg gjennom dette. 

Jeg holder meg aktiv og sosial hver dag. Jeg driver med ting. Prøver å leve MITT liv, og å gjøre de fornuftige tingene. Men hver stund jeg er alene kommer sorgen og lengselen, og det er så uutholdelig vondt. Jeg gråter meg gjennom nettene. Jeg er helt ødelagt, og jeg vet ikke hva jeg bør gjøre. Fortsetter dette i lengden tror jeg ikke at jeg kan leve med det. Jeg forstår at jeg er utrolig teit, men for meg er dette alvor og voldsomme følelser. Kupton, har du noen gode råd til meg? Jeg trenger hjelp til å komme meg ut av fantasien og tilbake til det virkelige liv. Hva er det lurt at jeg gjør? Bør jeg snakke med en ny psykolog om dette, og gi terapi en ny sjanse mens jeg er ærlig. Jobbe gjennom det på egenhånd? Håper på svar. Det betyr mye for meg. 

Anonymkode: 817a9...2f0

Jeg ønsker å takke deg for at du delte det med oss. Det måtte være vanskelig. Du er tøffere enn du tror. Jeg forstår godt at du sliter. Ofte leter vi etter det som vi ikke hadde fått eller ikke kan har. Det ser så ut at du har kommet ett godt stykke videre. Jeg håper du få snart svar fra kupton.

[kupton]

Det er mange deler i ditt innlegg som en kan kommentere på. Du ble utsatt for incest, vold og overgrep. Da antar jeg at det var mer enn en person som mishandlet deg. I tillegg kommer det svik at de som skulle ha beskyttet deg sviktet, og kanskje er de blant overgriperne. Det gjør skaden mye større. Så er du sikkert innprentet av overgriperen/overgriperne at dette er din skyld. At du enten har måttet straffes for noe med slike handlinger eller at du var så "deilig" at de ikke hadde noe valg. I tillegg har du sikkert blitt truet med at det å fortelle det til noen ville medføre negative konsekvenser for mange, og at det i så fall ville være din skyld. Du er manipulert til å tro at dette er din skyld og du har skammet deg over det som objektivt sett absolutt ikke er din skyld, men overgripernes.

Det er en naturlig, menneskelig egenskap at en har et behov for å dele opplevelser, både god og vonde, med noen som står en nær. Alt dette har vært frarøvet deg da du trengte det mest.

Så møter du et menneske som du utvikler en slik tillit til at du kan dele dine opplevelser og din smerte. En som tar imot, en som lytter, en som tåler, en som holder ut og ikke forlater deg, en som vil deg vel, en du lærer å stole på. Det er i slike møter at positive følelser oppstår. Det er godt å møtes, det er godt å være sammen i samme rom. En får et ønske om mer av dette, være oftere og lengre sammen - helst hele tiden. Tankene fylles av den andre når en ikke er sammen. I alle andre situasjoner enn i terapien endre dette oftest med forelskelse. Eller er det bare i alle andre?

Terapi er mange ting. Det finnes ulike former for terapier med ulike teknikker. Men uansett terapiform, er relasjonen avgjørende. Den relasjon dere hadde er svært vanlig. Din reaksjon med din bakgrunn er helt normal, og den kan være nyttig for terapien og dermed pasienten. Det du beskriver som "uærligheten" hadde dere overvunnet, og du kunne lagt alle kortene på bordet om hvordan du egentlig hadde det. Det som var uheldig her, var at terapien ikke kom "til en naturlig avslutning". Det er ikke din feil. Hadde den vart et år eller to til, hadde dette gått seg til. Du hadde kommet ut på den andre enden med alle terapiers store mål: Pasienten skal være i stand til å elske og arbeide.

Hva gjør du nå? 1. Du skaffer deg en kompetent lege/psykiater som kan gi deg den beste form for medisinering. 2. Jeg mener du trenger en ny runde med psykoterapi hos en psykolog/psykiater som kan følge deg helt i mål, ikke avslutte før terapien er avsluttet.

Jeg kan ikke love deg en Rosenhave. Noen ganger varer kjærlighetssorgen evig - og den er forferdelig vond. Men hos de fleste blekner den av og objektet for kjærligheten kan bli en annen - en partner, et barn, en aktivitet - hvem vet.

Jeg vet bare du har kommet langt, men at du trenger en terapeut til for å bringe båten på land og få fortøyd. Lykke til :-)

 

PS: Det kan være en sak til du sliter med som jeg har valgt å ikke nevne. Om du vet hva det er og vil at jeg skal si noe om det, så vil jeg gjøre det.

 

[AnonymBruker]

24 minutter siden, kupton skrev:

Det er mange deler i ditt innlegg som en kan kommentere på. Du ble utsatt for incest, vold og overgrep. Da antar jeg at det var mer enn en person som mishandlet deg. I tillegg kommer det svik at de som skulle ha beskyttet deg sviktet, og kanskje er de blant overgriperne. Det gjør skaden mye større. Så er du sikkert innprentet av overgriperen/overgriperne at dette er din skyld. At du enten har måttet straffes for noe med slike handlinger eller at du var så "deilig" at de ikke hadde noe valg. I tillegg har du sikkert blitt truet med at det å fortelle det til noen ville medføre negative konsekvenser for mange, og at det i så fall ville være din skyld. Du er manipulert til å tro at dette er din skyld og du har skammet deg over det som objektivt sett absolutt ikke er din skyld, men overgripernes.

Det er en naturlig, menneskelig egenskap at en har et behov for å dele opplevelser, både god og vonde, med noen som står en nær. Alt dette har vært frarøvet deg da du trengte det mest.

Så møter du et menneske som du utvikler en slik tillit til at du kan dele dine opplevelser og din smerte. En som tar imot, en som lytter, en som tåler, en som holder ut og ikke forlater deg, en som vil deg vel, en du lærer å stole på. Det er i slike møter at positive følelser oppstår. Det er godt å møtes, det er godt å være sammen i samme rom. En får et ønske om mer av dette, være oftere og lengre sammen - helst hele tiden. Tankene fylles av den andre når en ikke er sammen. I alle andre situasjoner enn i terapien endre dette oftest med forelskelse. Eller er det bare i alle andre?

Terapi er mange ting. Det finnes ulike former for terapier med ulike teknikker. Men uansett terapiform, er relasjonen avgjørende. Den relasjon dere hadde er svært vanlig. Din reaksjon med din bakgrunn er helt normal, og den kan være nyttig for terapien og dermed pasienten. Det du beskriver som "uærligheten" hadde dere overvunnet, og du kunne lagt alle kortene på bordet om hvordan du egentlig hadde det. Det som var uheldig her, var at terapien ikke kom "til en naturlig avslutning". Det er ikke din feil. Hadde den vart et år eller to til, hadde dette gått seg til. Du hadde kommet ut på den andre enden med alle terapiers store mål: Pasienten skal være i stand til å elske og arbeide.

Hva gjør du nå? 1. Du skaffer deg en kompetent lege/psykiater som kan gi deg den beste form for medisinering. 2. Jeg mener du trenger en ny runde med psykoterapi hos en psykolog/psykiater som kan følge deg helt i mål, ikke avslutte før terapien er avsluttet.

Jeg kan ikke love deg en Rosenhave. Noen ganger varer kjærlighetssorgen evig - og den er forferdelig vond. Men hos de fleste blekner den av og objektet for kjærligheten kan bli en annen - en partner, et barn, en aktivitet - hvem vet.

Jeg vet bare du har kommet langt, men at du trenger en terapeut til for å bringe båten på land og få fortøyd. Lykke til 🙂

 

PS: Det kan være en sak til du sliter med som jeg har valgt å ikke nevne. Om du vet hva det er og vil at jeg skal si noe om det, så vil jeg gjøre det.

 

Okei. Tusen takk for svaret ditt. Jeg synes du har forstått meg veldig godt, og jeg setter pris på tipsene dine.

Jeg er litt usikker på om jeg bør gjenstarte terapi gjennom fastlegen og DPS, eller om jeg bør forsøke privat. Vet ikke om det er bedre. Fastlegen vet heller ikke om incesten og det, jeg kjenner ikke legen så godt, og jeg er VELDIG selektiv når det gjelder hvem jeg klarer å snakke med om det. Det har jo bare vært psykologen egentlig. Jeg vet heller ikke helt hvordan jeg skal få meg en psykiater. Spør jeg fastlegen om det? Jeg har lært ganske mye om medisinering av bipolariteten, men jeg trenger litt justeringer og hjelp i blant. 

Ja, jeg ønsker at du skal kommentere det også. Det går fint. Det er jo litt trygghet i anonymiteten her inne, så jeg føler meg ikke så sårbar akkurat her. 

Anonymkode: 817a9...2f0

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg ønsker at du skal kommentere det også.

Basert på terapi med et tresifret antall pasienter med incest og andre former for voldtekt, samt veiledningssamtaler med andre terapeuter, har jeg erfart at en sak trigger skammen mer enn noe annet og oftest er den saken som sitter lengst inn å snakke om.

Uansett tvang, egen motstand og aversjon, vil stimulering på spesielle deler av kroppen kunne fremkalle seksuell lyst og endog orgasme. For mange tolkes det som et svik mot seg selv, som at en selv stilletiende har samtykket eller ikke protestert nok og gjort nok motstand. Ofte har også overgriperne brukt dette i argumentasjon mot de overgrepsutsatte.

Det har vært viktig for de utsatte å få vite at dette er en ren kroppslig reaksjon som rent mekanisk kan fremkalles og som ikke har noe som helst med ønskethet eller samtykke å gjøre.

Hvis du har hatt slike tanker, bør du etter hvert dele dem med din neste behandler. Ofte er det et gjennombrudd når en har fått snakket om dette. Du trenger ikke respondere på dette her om det føles ubehagelig. 

[Gjest newnick]

52 minutter siden, kupton skrev:

Basert på terapi med et tresifret antall pasienter med incest og andre former for voldtekt, samt veiledningssamtaler med andre terapeuter, har jeg erfart at en sak trigger skammen mer enn noe annet og oftest er den saken som sitter lengst inn å snakke om.

Uansett tvang, egen motstand og aversjon, vil stimulering på spesielle deler av kroppen kunne fremkalle seksuell lyst og endog orgasme. For mange tolkes det som et svik mot seg selv, som at en selv stilletiende har samtykket eller ikke protestert nok og gjort nok motstand. Ofte har også overgriperne brukt dette i argumentasjon mot de overgrepsutsatte.

Det har vært viktig for de utsatte å få vite at dette er en ren kroppslig reaksjon som rent mekanisk kan fremkalles og som ikke har noe som helst med ønskethet eller samtykke å gjøre.

Hvis du har hatt slike tanker, bør du etter hvert dele dem med din neste behandler. Ofte er det et gjennombrudd når en har fått snakket om dette. Du trenger ikke respondere på dette her om det føles ubehagelig. 

Jeg er ikke TS, men jeg kjenner meg litt igjen i det du skriver om lyst. Og «idag» sliter jeg mye med skyldfølelser i ulike settinger - «fordi jeg fortjener det». 

Eks: «Det er min skyld at jeg har det vondt, fordi jeg er som jeg er og reagerer som jeg gjør, derfor fortjener jeg å ha det vondt». 

Kan slike følelser i ulike settinger stamme fra incest og den lyst og skyldfølelse en kjente den gang? 

Det er ikke meningen å kuppe tråden.

Endret 5. april 2019 av newnick

[Gjest newnick]

Ts: Jeg ønsker deg all mulig lykke til videre, du har allerede kommet langt. Jeg er sikker på at du vil klare å komme deg ut av dette. 

[AnonymBruker]

Jeg er ikke TS. Vil bare si at jeg ble utsatt for incest. Det å snakke om disse tingene med en psykiater som var en godt voksen mann var for meg ingen god ide. Det skapte mye unødvendige spenninger og følelser fordi min overgriper var min far (som også var en godt voksen mann). Bare det at menn svarer i denne « tråen» skaper følelse av skam  for min del. Kanskje fordi jeg har problemer med å tro at en mann kan snakke om dette uten å synes det også er litt spennende bare fordi det har noe med sex å gjøre. Jeg klarer ikke å stole på at en mann kan være helt nøytral når man snakker om sex. Og dette frembringer automatisk følelser hos meg selv, som om jeg automatisk lever opp til det en mann forventer av meg. Jeg strever med å tro at en mann kan klare å egentlig forstå hvordan det opplevdes at en far gjorde dette. Hvis en far kan gå over den grensen da kan jo andre gå over den grensen? For meg hjalp det å gå til en kvinnelig psykolog. En litt moderlig type som tar meg veldig seriøst. Jeg klarte å være meg selv i forhold til henne uten å pynte på sannheten eller prøve å gjøre inntrykk. Det er også tøfft å se seg selv sånn jeg egentlig er og kanskje ikke så spennende. Men for min del nyttig. 

Anonymkode: d8ec3...2cf

[kupton]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje fordi jeg har problemer med å tro at en mann kan snakke om dette uten å synes det også er litt spennende bare fordi det har noe med sex å gjøre.

Et interessant innlegg du har skrevet. Jeg har lyst til å kommentere på et par punkter.

Veldig tørt og faglig finnes begrepet "seksuelt objektvalg". Det betyr f.eks. at heteroseksuelle menn tenner på kjønnsmodne kvinner. Homofile tenner på voksne av samme kjønn, og pedofile tenner på ikke-kjønnsmodne personer (barn).

Incestovergripere som misbruker egne barn er pedofile. Hadde de ikke vært det, hadde de ikke tent på barn. Heldigvis er de aller fleste voksne menn ikke pedofile. Derfor er det overhode ikke spennende med seksuell aktivitet med barn. Det er bare kvalmt.

Det andre punktet er at igjen "de aller fleste voksne menn" ikke ser på voldtekt som sex, men som vold. Selv om forholdene var trygge og det var straffefrihet, vil friske menn ikke voldta kvinner. Ikke bare vil de ikke, men de ville heller ikke klare det fordi voldtekt krever ereksjon, og voldtekt er for friske menn ikke noe som tenner.

For friske menn er sex noe som skjer mellom to personer som har et gjensidig godt forhold, og som ønsker å dele noe godt med hverandre.

Om dette gir deg noen tanker i riktig retning, er det fint.

[AnonymBruker]

45 minutter siden, kupton skrev:

Et interessant innlegg du har skrevet. Jeg har lyst til å kommentere på et par punkter.

Veldig tørt og faglig finnes begrepet "seksuelt objektvalg". Det betyr f.eks. at heteroseksuelle menn tenner på kjønnsmodne kvinner. Homofile tenner på voksne av samme kjønn, og pedofile tenner på ikke-kjønnsmodne personer (barn).

Incestovergripere som misbruker egne barn er pedofile. Hadde de ikke vært det, hadde de ikke tent på barn. Heldigvis er de aller fleste voksne menn ikke pedofile. Derfor er det overhode ikke spennende med seksuell aktivitet med barn. Det er bare kvalmt.

Det andre punktet er at igjen "de aller fleste voksne menn" ikke ser på voldtekt som sex, men som vold. Selv om forholdene var trygge og det var straffefrihet, vil friske menn ikke voldta kvinner. Ikke bare vil de ikke, men de ville heller ikke klare det fordi voldtekt krever ereksjon, og voldtekt er for friske menn ikke noe som tenner.

For friske menn er sex noe som skjer mellom to personer som har et gjensidig godt forhold, og som ønsker å dele noe godt med hverandre.

Om dette gir deg noen tanker i riktig retning, er det fint.

Hva med «one night stands» der en ikke egentlig har et «godt forhold» sammen? Jeg tenker på «fest-sex» der menn er kåte og ligger med tilfeldige når de har sjansen. Tenker du også at det er et tegn på noe sykelig? Jeg spør ikke for å provosere i forhold til ditt svar som jeg synes var godt å lese, ja begge svarene dine i denne tråden. Veldig fint.

Anonymkode: 06df4...1ce

[kupton]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hva med «one night stands» der en ikke egentlig har et «godt forhold» sammen?

Hvis det er likeverdig og ønsket, og i tillegg ikke går ut over noen - hvorfor ikke?

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker på «fest-sex» der menn er kåte og ligger med tilfeldige når de har sjansen.

Er det bare menn som gjør det i et slikt tilfelle? "You need two to tango"