Å være mor til voksne barn

[AnonymBruker]

Påsken står for døren, og mine unge voksne barn kommer hjem fra studier og verneplikt. Jeg gleder meg stort, men kjenner også på en uro. Jeg er deprimert/komplekse traumer og har lite overskudd.

Jeg har klart å fylle morsrollen rimelig greit i barnas oppvekst, på tross av egne vansker. Det å være «den som vet og kan», gi omsorg, råd, fikse og ordne det meste har gitt meg verdi og trygghet i morsrollen. I livet generelt har det å gi og hjelpe, både praktisk og i form av et lyttende øre og refleksjoner som blir satt pris på vært mitt bidrag for å bli likt blant familie og venner. Det er jo fint å bidra, men jeg føler det er noe jeg må gjøre, at jeg ikke har noen verdi i meg selv. Jeg må gjøre meg fortjent til å bli verdsatt og akseptert. På den måten kompenserer jeg for mitt lave egenverd. 

Nå som barns er voksne og selvstendige føler jeg meg liten, og usikker på egen verdi. De trenger meg ikke på samme måte lenger, de klarer seg jo selv (heldigvis, tross alt!). Jeg tar meg sammen og skjuler min usikkerhet og labre sinnstemning og funksjonsnivå nærmest automatisk når de kommer hjem. Det fører over tid til at jeg blir fryktelig sliten og føler meg låst og fanget i meg selv på en traume-måte som er vanskelig å beskrive  

Hvordan bare «være» uten å trenge gjøre og prestere så så mye? 

Anonymkode: 6ee56...998

[AnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen i det du beskriver.

Anonymkode: 256cf...373