Jump to content
Sign in to follow this  
AnonymBruker

Deprimert. Mamma har overbeskyttet meg. Nå virker det som hun unngår meg.

Recommended Posts

AnonymBruker

Skal prøve å gjøre dette så kort som mulig.
Fra jeg var barn har mamma gjort meg redd veldig mye. Hun har alltid vært i overkant redd for barna sine. Søsteren min på 9 har ikke engang fått gå alene til venninner som nesten er naboer, noe jeg har syntes var veldig plagsomt. 
NÅr jeg var barn hadde jeg problemer med å bli kjent med andre, ikke ene og alene på grunn av henne, men hun forsterket det betraktelig.
De var på en sommerferie, yngste på 9 møtte ei jevnalderende og mamma lot henne ikke engang bli med i nabohytta fordi mannen i familien kunne liksom være pedo. 
Jeg flyttet til Oslo når jeg ble 23, og alltid så ville hun at jeg skulle sende en melding når jeg var hjemme etter jobb (senvakt) eller byen. 
Når jeg var på ferie var hun redd, spør om jeg er i selskap med noen, spør hvordan det ser ut der jeg går.

Hun "ødela" et forhold jeg var i ferd med å få med en mann. Det hele fordi hun var redd for at han var ditt eller datt og jeg var ikke selvstendig nok til å stå for det jeg ville. Kanskje hadde det ikke gått, men det hadde vært bedre å finne ut det enn å gå og tenke på hva som kunne skjedd. 

Nå virker det som hun unngår meg, for når vi er flere sammen, 3 for eksempel, så setter hun seg med tlf når den ene personen går bort, hun ringer noen, eller hun "må" noe selv. 
Hele tiden jeg tilfeldigvis er rundt henne så gjør hun seg opptatt med noe så fort. Hun er redd for konfrontasjoner tror jeg? for jeg kommer inn på det veldig ofte. 
 

Anonymkode: 659f8...24b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

cathlin

Har hun slutta med overbeskyttelsen?

Hvis så, ville jeg nok latt det ligge en periode. Gjort er gjort. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
17 timer siden, cathlin skrev:

Har hun slutta med overbeskyttelsen?

Hvis så, ville jeg nok latt det ligge en periode. Gjort er gjort. 

ja, etter jeg har vært sint nok... 
Men det er flere ting som topper seg. Selv om oppveksten var noenlunde trygg, den var trygg, ingen rus eller noe sånt, så har for eksmepel ikke diagnosen min blitt oppfulgt. Nå har jeg vært hemmet så lenge at de har funnet ut jeg har asperger og add. 
Men nå må jeg mest sannsnylig sette en del ting på vent på grunn av oppfølging i dette. 
Jeg er 28 i år, og føler jeg bruker opp hele unge livet mitt på dette tullet. Jeg er sint på henne for at hun var totalt blind av forelskelse da hun møtte pappa, en hore av en far, som bare spredde seg så mye han kunne, hun trodde jo selvfølgelig hun var spesiell , men så fikk han kalde føtter der og..han tjente millionen, mamma kanskje 100.000-200? ikke en eneste kroen etter vi ble 18 fra han likevel. 
så møter hun en ny mann, som begynner å slå og tar fullstendig kontroll på økonomien. 
Lar seg kontrollere...
Så sliter jeg hele karriereveien, jeg mistrives hvor enn jeg kommer .   Så føler jeg ikke jeg kan vise hvem jeg er. 
Jeg ønsker ting men lar være fordi hun er for redd for meg og ditten og datten. 
Og nå er jeg totalt arb.leidg, bor på et øde sted totalt uten jobb. 
Jeg er så forelsket i en mann, men han vil neppe ha ei som ikke er jobb, har lærevansker og hele pakka. 

Så blir jeg sint igjen på moren min, for at hun valgte faren hun gjorde til oss. Har ikke gått særlig bra med de andre søsknene fra den faren heller.

Og nå ser hun bare teit ut, fordi hun finner på ting så fort vi er alene sammen. 
Hun går unna, hun setter seg og stirrer i mobilen, hun ringer noen, alltid finner hun på noe... 

Anonymkode: 659f8...24b

Share this post


Link to post
Share on other sites
cathlin

Er det nå i det siste du har blitt klar over alt dette? Du har grunn til å være sint. Det virker bare ikke som at moren din takler det så godt. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Madelenemie
6 timer siden, AnonymBruker skrev:

ja, etter jeg har vært sint nok... 
Men det er flere ting som topper seg. Selv om oppveksten var noenlunde trygg, den var trygg, ingen rus eller noe sånt, så har for eksmepel ikke diagnosen min blitt oppfulgt. Nå har jeg vært hemmet så lenge at de har funnet ut jeg har asperger og add. 
Men nå må jeg mest sannsnylig sette en del ting på vent på grunn av oppfølging i dette. 
Jeg er 28 i år, og føler jeg bruker opp hele unge livet mitt på dette tullet. Jeg er sint på henne for at hun var totalt blind av forelskelse da hun møtte pappa, en hore av en far, som bare spredde seg så mye han kunne, hun trodde jo selvfølgelig hun var spesiell , men så fikk han kalde føtter der og..han tjente millionen, mamma kanskje 100.000-200? ikke en eneste kroen etter vi ble 18 fra han likevel. 
så møter hun en ny mann, som begynner å slå og tar fullstendig kontroll på økonomien. 
Lar seg kontrollere...
Så sliter jeg hele karriereveien, jeg mistrives hvor enn jeg kommer .   Så føler jeg ikke jeg kan vise hvem jeg er. 
Jeg ønsker ting men lar være fordi hun er for redd for meg og ditten og datten. 
Og nå er jeg totalt arb.leidg, bor på et øde sted totalt uten jobb. 
Jeg er så forelsket i en mann, men han vil neppe ha ei som ikke er jobb, har lærevansker og hele pakka. 

Så blir jeg sint igjen på moren min, for at hun valgte faren hun gjorde til oss. Har ikke gått særlig bra med de andre søsknene fra den faren heller.

Og nå ser hun bare teit ut, fordi hun finner på ting så fort vi er alene sammen. 
Hun går unna, hun setter seg og stirrer i mobilen, hun ringer noen, alltid finner hun på noe... 

Anonymkode: 659f8...24b

Hei!

Ingen har en perfekt barndom, alle foreldre gjør feil, i større eller mindre grad, og har man hatt en "nogenlunde trygg barndom", selv om man har blitt litt overbeskyttet, eller det motsatte, så kan man ikke bare av den grunn plassere/eksternilisere ansvar/skyld på omgivelsene, når man føler at ting i livet "går en litt i mot".

Man må ta grep selv, ansvar selv, for det fins ingen perfekte foreldre.

Og det man ofte glemmer, er at det fins heller ikke perfekte barn.

De kommer i ulike utgaver, akkurat som sine foreldre, og ikke alltid er de like enkle å justere til, eller forholde seg til heller.

En oppgave både foreldre og voksent avkom har, er å forholde seg, "voksent"/nøkternt, til hva det er å ha ansvar og være voksen.

Når man begynner forstå litt av det, da er det kanksje mulig med en dialog om hva som har vært vanskelig og evt hvorfor.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×