Hjelp i kaoset

[Aleneikaos]

Hei. 

En lang historie kort... Jeg har levd med depresjon i snart 23 år, og jeg har virkelig møtte veggen eller bunnen. Akkurat nå står livet mitt på vent å jeg kjenner at dette er vanvittig vanskelig! Jeg gikk til ett lavterskelstilbud i kommunen fra januar i år til juni, i juni valgte min behandler å avvise meg da jeg fikk plass til dps. Jeg starter hos dps i slutten av august og jeg har aldri følt meg så alene som nå. Jeg har blitt mer engstelig, angsten har skutt i været, jeg har fått angst for angsten, selvskading, depresjonen drar meg bare lengre og lengre ned og selvmordstankene har gått fra tanker til planlegging. Jeg føler det er meg mot verden, det har det alltid vært, jeg føler ett enormt sinne og mye smerte. Tilbake i tid så brukte jeg 10 år på å prøve og fikse meg selv etter svikt fra helsenorge som resulterte i ett selvmordsforsøk, så jeg er redd, liv redd.. Har blitt sykmeldt fra jobb også, så føler jeg er på stø kurs til helvete.. 

jeg har lyst til å gi opp og jeg vet ikke mer hva jeg kan gjøre.. 

hva gjør jeg? Står her på vent? Later som at dette livet er så fantastisk flott?

jeg klarer snart ikke mer..

[Samarita]

Har du noen du kan ringe, ring legevakten og fortell alt, si du trenger hjelp nå, ikke gi opp ♥️♥️♥️

[frosken]

7 timer siden, Aleneikaos skrev:

Hei. 

En lang historie kort... Jeg har levd med depresjon i snart 23 år, og jeg har virkelig møtte veggen eller bunnen. Akkurat nå står livet mitt på vent å jeg kjenner at dette er vanvittig vanskelig! Jeg gikk til ett lavterskelstilbud i kommunen fra januar i år til juni, i juni valgte min behandler å avvise meg da jeg fikk plass til dps. Jeg starter hos dps i slutten av august og jeg har aldri følt meg så alene som nå. Jeg har blitt mer engstelig, angsten har skutt i været, jeg har fått angst for angsten, selvskading, depresjonen drar meg bare lengre og lengre ned og selvmordstankene har gått fra tanker til planlegging. Jeg føler det er meg mot verden, det har det alltid vært, jeg føler ett enormt sinne og mye smerte. Tilbake i tid så brukte jeg 10 år på å prøve og fikse meg selv etter svikt fra helsenorge som resulterte i ett selvmordsforsøk, så jeg er redd, liv redd.. Har blitt sykmeldt fra jobb også, så føler jeg er på stø kurs til helvete.. 

jeg har lyst til å gi opp og jeg vet ikke mer hva jeg kan gjøre.. 

hva gjør jeg? Står her på vent? Later som at dette livet er så fantastisk flott?

jeg klarer snart ikke mer..

Inntil du kommer i gang på dps, så kan du be om samtaler med fastlegen. Prøv om du kan klare å lage en dagsplan, slik at du får litt struktur på dagene dine. Hvis du har mulighet, så er det fornuftig å være noe sammen med andre mennesker, 

Ser at du skriver at du ble avvist av kommunens psykiatritjeneste. Dersom du orker, kan du kontakte dem på nytt, eventuelt kan du diskutere om dette er hensiktsmessig med fastlegen din. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Aleneikaos skrev:

Hei. 

En lang historie kort... Jeg har levd med depresjon i snart 23 år, og jeg har virkelig møtte veggen eller bunnen. Akkurat nå står livet mitt på vent å jeg kjenner at dette er vanvittig vanskelig! Jeg gikk til ett lavterskelstilbud i kommunen fra januar i år til juni, i juni valgte min behandler å avvise meg da jeg fikk plass til dps. Jeg starter hos dps i slutten av august og jeg har aldri følt meg så alene som nå. Jeg har blitt mer engstelig, angsten har skutt i været, jeg har fått angst for angsten, selvskading, depresjonen drar meg bare lengre og lengre ned og selvmordstankene har gått fra tanker til planlegging. Jeg føler det er meg mot verden, det har det alltid vært, jeg føler ett enormt sinne og mye smerte. Tilbake i tid så brukte jeg 10 år på å prøve og fikse meg selv etter svikt fra helsenorge som resulterte i ett selvmordsforsøk, så jeg er redd, liv redd.. Har blitt sykmeldt fra jobb også, så føler jeg er på stø kurs til helvete.. 

jeg har lyst til å gi opp og jeg vet ikke mer hva jeg kan gjøre.. 

hva gjør jeg? Står her på vent? Later som at dette livet er så fantastisk flott?

jeg klarer snart ikke mer..

Fikk lyst å gi deg en klem. Ikke gi opp. Har du noen som kan støtte deg framover nå til du begynner på dps? Henvend deg til fastlegen om å få oppfølgingssamtaler med h*n nå. Det kommer bedre tider selv om du ikke klarer å se det nå når du er så deprimert. Kjemp videre. Kanskje du møter en bra behandler på dps. Det er ikke så lenge til nå. Tror mange ikke skjønner hvor vanskelig det er å bli avvist som du ble av lavterskelstilbudet når du er veldig deprimert. Det er kunnskapsløst syns jeg og ikke din feil. Ikke gi opp.

Anonymkode: ad9a5...c80

[Aleneikaos]

10 timer siden, Samarita skrev:

Har du noen du kan ringe, ring legevakten og fortell alt, si du trenger hjelp nå, ikke gi opp ♥️♥️♥️

Takk, jeg prøver og ikke gi opp men kjenner at tålmodigheten min begynner å ta slutt. Jeg er lei av å stå på vent, livet mitt har stått på vent for lenge. Jeg vet ikke lengre hvem jeg er.. og nei, jeg har ingen å ringe, står egentlig med alt dette alene.. 

[Aleneikaos]

3 timer siden, frosken skrev:

Inntil du kommer i gang på dps, så kan du be om samtaler med fastlegen. Prøv om du kan klare å lage en dagsplan, slik at du får litt struktur på dagene dine. Hvis du har mulighet, så er det fornuftig å være noe sammen med andre mennesker, 

Ser at du skriver at du ble avvist av kommunens psykiatritjeneste. Dersom du orker, kan du kontakte dem på nytt, eventuelt kan du diskutere om dette er hensiktsmessig med fastlegen din. 

Jeg har varslet fastlegen om situasjonen i dag å fått en samtale time neste uke. Det siste året har jeg blitt veldig isolert og likegyldig så jeg har trukket meg unna mennesker pga angsten. Så derfor kan det å være med andre gjøre situasjonen for meg verre. 

Fastlegen spurte meg om hun skulle kontakte kommunens psykiatrisketjeneste på nytt når jeg ble avvist men jeg takket nei. Jeg er en veldig skjør person så når jeg har blitt avvist så mange ganger så blir jeg livredd for at det skal skje igjen. Og jeg mister tilliten, så for meg så er ikke dette en lur idee. Dessverre. Skulle jo ønske jeg følte og var annerledes men... 

Tusen takk for svar! 

[Aleneikaos]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fikk lyst å gi deg en klem. Ikke gi opp. Har du noen som kan støtte deg framover nå til du begynner på dps? Henvend deg til fastlegen om å få oppfølgingssamtaler med h*n nå. Det kommer bedre tider selv om du ikke klarer å se det nå når du er så deprimert. Kjemp videre. Kanskje du møter en bra behandler på dps. Det er ikke så lenge til nå. Tror mange ikke skjønner hvor vanskelig det er å bli avvist som du ble av lavterskelstilbudet når du er veldig deprimert. Det er kunnskapsløst syns jeg og ikke din feil. Ikke gi opp.

Anonymkode: ad9a5...c80

Takk for svar og klem! Hadde egentlig trengt en klem også. Føler jeg står mye med dette alene, men fastlegen er oppdatert om situasjonen, men hun vet ikke hva annet hun kan gjøre enn å gi meg oppfølgings timer. Så fikk time neste uke. Jeg har ingen å støtte meg på men jeg er vant til å måtte stå i dette alene, uansett hvor vanskelig og vondt det er! Og du har helt rett, trur ikke alle skjønner hvor vanskelig det er å bli avvist når man er veldig deprimert, det tynger mye og er ganske fortvilende.. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Aleneikaos skrev:

Jeg har varslet fastlegen om situasjonen i dag å fått en samtale time neste uke. Det siste året har jeg blitt veldig isolert og likegyldig så jeg har trukket meg unna mennesker pga angsten. Så derfor kan det å være med andre gjøre situasjonen for meg verre. 

Fastlegen spurte meg om hun skulle kontakte kommunens psykiatrisketjeneste på nytt når jeg ble avvist men jeg takket nei. Jeg er en veldig skjør person så når jeg har blitt avvist så mange ganger så blir jeg livredd for at det skal skje igjen. Og jeg mister tilliten, så for meg så er ikke dette en lur idee. Dessverre. Skulle jo ønske jeg følte og var annerledes men... 

Tusen takk for svar! 

Du trenger nok hjelp til å komme deg ut av isolasjonen og likegyldigheten som oppstår pga den. Det er ikke bra at du går rundt og er likegyldig til deg selv, du fortjener bedre. Jeg er sikker på at du har mange positive kvaliteter som du ikke ser selv. Har du ikke noe familie eller venner, eventuelt en tidligere venninne du kan ta opp kontakten med. En person som du kan besøke, ikke nødvendigvis for å snakke om depresjonen, men bare å være sammen med og snakke om hyggelige ting for å bryte isolasjonen. Er det noe du tør å gjøre for å føle deg litt bedre, f.eks gi et hyggelig smil til noen på matbutikken. Er det noe du tør å gå utendørs å gjøre nå? F.eks dra på kino, gå på kafè, gå deg en tur. Bare det å gå til frisøren og kjøpe deg et nytt klesplagg kan faktisk hjelpe å snu de negative tankene. Er det noe du kan unne deg selv. Ser at du egentlig jobber, eller så hadde kanskje et dagtilbud vært en mulighet. Beveger du på deg? Ja, det hjelper faktisk å gå, om du så tar en kveldstur etter at mørket begynner å falle på, hvis du har angst for mennesker.

Anonymkode: ad9a5...c80

[Samarita]

Varm og lang klem fra meg ts 💚💚💚

[Aleneikaos]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du trenger nok hjelp til å komme deg ut av isolasjonen og likegyldigheten som oppstår pga den. Det er ikke bra at du går rundt og er likegyldig til deg selv, du fortjener bedre. Jeg er sikker på at du har mange positive kvaliteter som du ikke ser selv. Har du ikke noe familie eller venner, eventuelt en tidligere venninne du kan ta opp kontakten med. En person som du kan besøke, ikke nødvendigvis for å snakke om depresjonen, men bare å være sammen med og snakke om hyggelige ting for å bryte isolasjonen. Er det noe du tør å gjøre for å føle deg litt bedre, f.eks gi et hyggelig smil til noen på matbutikken. Er det noe du tør å gå utendørs å gjøre nå? F.eks dra på kino, gå på kafè, gå deg en tur. Bare det å gå til frisøren og kjøpe deg et nytt klesplagg kan faktisk hjelpe å snu de negative tankene. Er det noe du kan unne deg selv. Ser at du egentlig jobber, eller så hadde kanskje et dagtilbud vært en mulighet. Beveger du på deg? Ja, det hjelper faktisk å gå, om du så tar en kveldstur etter at mørket begynner å falle på, hvis du har angst for mennesker.

Anonymkode: ad9a5...c80

Igjen, tusen takk for svar, det setter jeg veldig stor pris på! 

Jeg har som regel alltid vært litt asosial og sjenert. Har noen gode venner men har trukket meg vekk pga angsten. Jeg får angstanfall når jeg er med andre jeg må forholde meg til sosialt, det er en vanvittig utfordring. Jeg har en jobb som du faktisk nevnte, jeg jobber i matbutikk så jeg er vant med å smile, si hei og snakke om løs og fast. 

Jeg har også hund, så jeg er ganske så aktiv, om det ikke er i jobben så er jeg mye ute å går tur med hunden. Kjenner du deg igjen i følelsen av å gå tur og når du kommer inn igjen så husker du ikke halve turen nettopp fordi du er så langt vekke i dine egne tanker. Det er slik jeg har det og det er slik jeg også kunne ha det på jobb. Jeg spacer ut og forsvinner litt ut og inn av virkeligheten. Jeg er også meget diskré så jeg føler det er så vanvittig mye jeg må ta tak i. Jeg prøver ofte å unne meg litt ting og tang, for litt siden tok jeg en tatovering, hadde angst da også men jeg fullførte, jeg prøver å presse meg ut i situasjoner men det har blitt vanskelig. Jeg har bare lyst til å være hjemme.. 

Jeg trenger mye hjelp for jeg ser at jeg har rotet meg totalt bort i det håpet om å hjelpe meg selv. Føler jeg sitter fast, og det er derfor (trur jeg) også at selvmordstankene har blitt såpass sterke som de har blitt. Følelsene av hvordan jeg har det akkurat nå er egentlig ganske likt følelsen av stilledrukning, ingen ser det, ingen kan høre deg skrike, ingen ser panikken og ingen er der for å dra deg opp.. 

håper virkelig at dps kan få meg på riktig spor..

[Aleneikaos]

5 timer siden, Samarita skrev:

Varm og lang klem fra meg ts 💚💚💚

Tusen takk 💜

[AnonymBruker]

11 timer siden, Aleneikaos skrev:

Igjen, tusen takk for svar, det setter jeg veldig stor pris på! 

Jeg har som regel alltid vært litt asosial og sjenert. Har noen gode venner men har trukket meg vekk pga angsten. Jeg får angstanfall når jeg er med andre jeg må forholde meg til sosialt, det er en vanvittig utfordring. Jeg har en jobb som du faktisk nevnte, jeg jobber i matbutikk så jeg er vant med å smile, si hei og snakke om løs og fast. 

Jeg har også hund, så jeg er ganske så aktiv, om det ikke er i jobben så er jeg mye ute å går tur med hunden. Kjenner du deg igjen i følelsen av å gå tur og når du kommer inn igjen så husker du ikke halve turen nettopp fordi du er så langt vekke i dine egne tanker. Det er slik jeg har det og det er slik jeg også kunne ha det på jobb. Jeg spacer ut og forsvinner litt ut og inn av virkeligheten. Jeg er også meget diskré så jeg føler det er så vanvittig mye jeg må ta tak i. Jeg prøver ofte å unne meg litt ting og tang, for litt siden tok jeg en tatovering, hadde angst da også men jeg fullførte, jeg prøver å presse meg ut i situasjoner men det har blitt vanskelig. Jeg har bare lyst til å være hjemme.. 

Jeg trenger mye hjelp for jeg ser at jeg har rotet meg totalt bort i det håpet om å hjelpe meg selv. Føler jeg sitter fast, og det er derfor (trur jeg) også at selvmordstankene har blitt såpass sterke som de har blitt. Følelsene av hvordan jeg har det akkurat nå er egentlig ganske likt følelsen av stilledrukning, ingen ser det, ingen kan høre deg skrike, ingen ser panikken og ingen er der for å dra deg opp.. 

håper virkelig at dps kan få meg på riktig spor..

Jeg tror det er den sosiale isolasjonen som gjør deg verre. Alle trenger noen, om så et menneske du kan omgåes med en gang i mellom. Har du vurdert å få deg støttekontakt der du kan øve deg på å være i en sosial setting med en person? Dere kan gå tur eller dra ut f.eks på kafè. Hva med å prøve det? Du kontakter bare kommunen. Du kan jo bare avslutte hvis det ikke fungerer. Kanskje det er lettere for deg når du vet at personen vet at du har utfordringer. Husk på at andre ser ikke at du har angst, det kan du tenke på når du får angst sammen med andre. Det er ikke farlig. Kanskje det hadde vært bra for deg å øvd på slike sosiale settinger. Når du får sånn angst kan du kanskje prøve å fokusere på noe annet utenfor deg selv mens det står på som verst, f.eks ved å se mer på en person du føler deg trygg på, se ned i bordplata eller på kaffekoppen, pust rolig og tenk at det er ingen som ser det. Og vær heller stolt av deg selv når du gjennomfører. Du kan også sitte på en kafè med mobilen og fokusere mest på den. Så bra at du har hund og er generelt aktiv :) Kan du f.eks begynne med hundetrening og treffe andre mennesker gjennom dette i en setting der hunden er mest i fokus, kanskje det er lettere å være sosial da. Lykke til på dps. Bra at du har fått plass :)

Anonymkode: ad9a5...c80

[Aleneikaos]

På 30.7.2019 den 12.11, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er den sosiale isolasjonen som gjør deg verre. Alle trenger noen, om så et menneske du kan omgåes med en gang i mellom. Har du vurdert å få deg støttekontakt der du kan øve deg på å være i en sosial setting med en person? Dere kan gå tur eller dra ut f.eks på kafè. Hva med å prøve det? Du kontakter bare kommunen. Du kan jo bare avslutte hvis det ikke fungerer. Kanskje det er lettere for deg når du vet at personen vet at du har utfordringer. Husk på at andre ser ikke at du har angst, det kan du tenke på når du får angst sammen med andre. Det er ikke farlig. Kanskje det hadde vært bra for deg å øvd på slike sosiale settinger. Når du får sånn angst kan du kanskje prøve å fokusere på noe annet utenfor deg selv mens det står på som verst, f.eks ved å se mer på en person du føler deg trygg på, se ned i bordplata eller på kaffekoppen, pust rolig og tenk at det er ingen som ser det. Og vær heller stolt av deg selv når du gjennomfører. Du kan også sitte på en kafè med mobilen og fokusere mest på den. Så bra at du har hund og er generelt aktiv  Kan du f.eks begynne med hundetrening og treffe andre mennesker gjennom dette i en setting der hunden er mest i fokus, kanskje det er lettere å være sosial da. Lykke til på dps. Bra at du har fått plass

Anonymkode: ad9a5...c80

Tusen takk for alle tips, setter pris på det