Har jeg gjort noe dumt?

[Bladgrønt]

Jeg er psykisk ustabil og det har jeg akseptert. I en tid hvor jeg var langt nede syntest jeg at det var veldig viktig at alle i min familie kunne forstå mine problemer og jeg tok da kopi av epikriser og kriseplaner osv. som de har fått. Er det jeg har gjort dumt eller skummelt ved at det kan spres videre, bli brukt mot meg etc?  Eller er det bare bra at jeg har valgt å gjøre det på den måten? 

[AnonymBruker]

På hvilken måte kan det bli brukt mot deg?

Anonymkode: 7848e...299

[Gjest Karma@]

Folk legger ofte litt forskjellige ting i hva de leser, men det kan jo bare innebære noe positivt for deg også å få andre tanker om ting fra mennesker som står deg nær og kanskje er litt mer stabile. Slik tenker jeg men jeg er ikke helsepersonell. 

Å spre informasjon på jobben derimot er kanskje ikke så lurt.

[Gjest Surrehuggu]

32 minutter siden, Palma skrev:

Jeg er psykisk ustabil og det har jeg akseptert. I en tid hvor jeg var langt nede syntest jeg at det var veldig viktig at alle i min familie kunne forstå mine problemer og jeg tok da kopi av epikriser og kriseplaner osv. som de har fått. Er det jeg har gjort dumt eller skummelt ved at det kan spres videre, bli brukt mot meg etc?  Eller er det bare bra at jeg har valgt å gjøre det på den måten? 

Det spørs nok hvordan familien din er, og hvem "alle" er. Begrenser det seg kun til den aller nærmeste familie, eller har du også delt ut dette til mer perifere familiemedlemmer? Og de som har fått dette, er de åpne, hjertelige, forståelsesfulle, velmenende og gode mennesker? 

Vet i alle fall med meg selv at jeg aldri kunne ha delt slike opplysninger med andre enn mannen min. Foreldre, søsken, osv. ville bare ha brukt det mot meg, og forsøkt å dukke meg. (Men så er jo familien min noe for seg selv, da).

Endret 6. september 2019 av Surrehuggu

[frosken]

30 minutter siden, Palma skrev:

Jeg er psykisk ustabil og det har jeg akseptert. I en tid hvor jeg var langt nede syntest jeg at det var veldig viktig at alle i min familie kunne forstå mine problemer og jeg tok da kopi av epikriser og kriseplaner osv. som de har fått. Er det jeg har gjort dumt eller skummelt ved at det kan spres videre, bli brukt mot meg etc?  Eller er det bare bra at jeg har valgt å gjøre det på den måten? 

Jeg antar at grunnen til at du gjorde dette, var at du i utgangspunktet stoler på din familie. Derfor tror jeg det var en ok løsning at du valgte å være åpen med dem. For familie er det mye enklere å forholde seg til sykdom når de har fått litt mer informasjon. Jeg tror ikke de velger å spre informasjonen videre 🙂

[Bladgrønt]

1 time siden, frosken skrev:

Jeg antar at grunnen til at du gjorde dette, var at du i utgangspunktet stoler på din familie. Derfor tror jeg det var en ok løsning at du valgte å være åpen med dem. For familie er det mye enklere å forholde seg til sykdom når de har fått litt mer informasjon. Jeg tror ikke de velger å spre informasjonen videre 🙂

Det var sånn jeg mente også. Ditt innspill er jeg glad for.

[Bladgrønt]

1 time siden, Surrehuggu skrev:

Det spørs nok hvordan familien din er, og hvem "alle" er. Begrenser det seg kun til den aller nærmeste familie, eller har du også delt ut dette til mer perifere familiemedlemmer? Og de som har fått dette, er de åpne, hjertelige, forståelsesfulle, velmenende og gode mennesker? 

Vet i alle fall med meg selv at jeg aldri kunne ha delt slike opplysninger med andre enn mannen min. Foreldre, søsken, osv. ville bare ha brukt det mot meg, og forsøkt å dukke meg. (Men så er jo familien min noe for seg selv, da).

Det er akkurat det da at jeg ikke vet helt sikkert og det kan jeg heller aldri gjøre og det er det som er ubehagelig å tenke på.

[Bladgrønt]

1 time siden, Karma@ skrev:

Folk legger ofte litt forskjellige ting i hva de leser, men det kan jo bare innebære noe positivt for deg også å få andre tanker om ting fra mennesker som står deg nær og kanskje er litt mer stabile. Slik tenker jeg men jeg er ikke helsepersonell. 

Å spre informasjon på jobben derimot er kanskje ikke så lurt.

Det er sånn jeg også tenker. Det er mye mulig at de på jobben vet det meste nå.

[Bladgrønt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte kan det bli brukt mot deg?

Anonymkode: 7848e...299

Hvis det skal taes avgjørelser kanskje eller hvordan jeg blir sett på.

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

Derfor tror jeg det var en ok løsning at du valgte å være åpen med dem. For familie er det mye enklere å forholde seg til sykdom når de har fått litt mer informasjon

Det er stor forskjell på å gi litt informasjon om sykdommen sin, og å levere ut kopier av epikriser (!) 

Anonymkode: 48c3a...add

[Gjest Surrehuggu]

35 minutter siden, Palma skrev:

Det er akkurat det da at jeg ikke vet helt sikkert og det kan jeg heller aldri gjøre og det er det som er ubehagelig å tenke på.

Vil jo tro at du har gjort deg dine erfaringer med familien tidligere, og derfor vet hvordan de sånn noenlunde  "er"? Skjønner godt at du synes det er ubehagelig, men forhåpentligvis går dette helt fint. Ikke bekymre deg på forskudd før du evt skulle få negative tilbakemeldinger, så kan du evt da ta det derfra. Vil tro at de er glade i deg og vil ditt beste, inkludert det å forstå deg i beste mening. ☺️

(Vil bare moderere meg selv litt ift det jeg skrev om min egen familie. Søsknene mine ville ha vist mer forståelse, og vært mer fintfølende enn foreldrene mine, og antakelig ikke brukt noe mot meg seinere).

[Bladgrønt]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er stor forskjell på å gi litt informasjon om sykdommen sin, og å levere ut kopier av epikriser (!) 

Anonymkode: 48c3a...add

Det er nettopp det jeg ikke liker! Hva kan utfallet i verste fall bli?

[Bladgrønt]

1 time siden, Surrehuggu skrev:

Vil jo tro at du har gjort deg dine erfaringer med familien tidligere, og derfor vet hvordan de sånn noenlunde  "er"? Skjønner godt at du synes det er ubehagelig, men forhåpentligvis går dette helt fint. Ikke bekymre deg på forskudd før du evt skulle få negative tilbakemeldinger, så kan du evt da ta det derfra. Vil tro at de er glade i deg og vil ditt beste, inkludert det å forstå deg i beste mening. ☺️

(Vil bare moderere meg selv litt ift det jeg skrev om min egen familie. Søsknene mine ville ha vist mer forståelse, og vært mer fintfølende enn foreldrene mine, og antakelig ikke brukt noe mot meg seinere).

Det er i hvertfall litt beroligende. Så fint at du har grei kontakt med dine søsken.

[frosken]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er stor forskjell på å gi litt informasjon om sykdommen sin, og å levere ut kopier av epikriser (!) 

Anonymkode: 48c3a...add

Det kan du godt si, - men samtidig pleier epikriser å være relativt nøkterne og leserne har neppe noen interesse av å gjøre ting verre for trådstarter. 

[frosken]

6 timer siden, Palma skrev:

Det er sånn jeg også tenker. Det er mye mulig at de på jobben vet det meste nå.

Hvorfor bekymrer du deg for at familien din skulle ha fortalt på din jobb om din sykdom? 

[Bladgrønt]

14 timer siden, frosken skrev:

Hvorfor bekymrer du deg for at familien din skulle ha fortalt på din jobb om din sykdom? 

Fordi at jeg syns det er vanskelig å måtte "forklare" mine problemer til noen som kanskje ikke forstår hvorfor jeg er sånn og sånn og fordi jeg neppe vil bli tilbudt en fast jobb.

[frosken]

38 minutter siden, Palma skrev:

Fordi at jeg syns det er vanskelig å måtte "forklare" mine problemer til noen som kanskje ikke forstår hvorfor jeg er sånn og sånn og fordi jeg neppe vil bli tilbudt en fast jobb.

Nå skjønner jeg ikke hva du mener? Jeg forsto deg som at du fryktet at noen i familien din hadde videreformidlet til jobben din alt du hadde sagt til familien? Det var dette jeg lurte på hvorfor du fryktet. 

[Bladgrønt]

3 timer siden, frosken skrev:

Nå skjønner jeg ikke hva du mener? Jeg forsto deg som at du fryktet at noen i familien din hadde videreformidlet til jobben din alt du hadde sagt til familien? Det var dette jeg lurte på hvorfor du fryktet. 

Nei det har de ikke gjort. Jeg bare syns at det hadde vært ille.

[Nicklusheletida]

Jeg kan bare snakke for meg selv, men da min sønn begynte å slite psykisk , er jeg veldig glad for at jeg etter hvert fikk vite alle detaljer. 

Dette gjorde at det var mye lettere for meg og storesøsteren hans ( som er lege ) å hjelpe han. 

Hadde han holdt det skjult, ville jeg ikke han skjønt alvoret i det. Jeg så det jo, men jeg hadde nok ikke skjønt hvor alvorlig det var .

Jeg og hans storesøster ( min eldste datter ) har avløst hverandre litt og jeg er overbevist om at vi sammen har hjulpet han frem til der hvor han er i dag. Nå går han andre året på NTNU ( Det er utrolig når vi tenker tilbake på den verste tiden )  og vi kan lettere være på vakt og fange det opp på et tidlig tidspunt hvis/ når en ny episode kommer. Vi vet at en nye episode vil komme.

Jeg mener det er helt avgjørende for hvordan sykdomsutviklingen vil gå  at famile vet detaljene, ellers vil det bli vanskelig å hjelpe. 

Det aller verste er å føle seg helt maktesløs og ikke skjønne noenting av hva som foregår. 

Kunnskap gir trygghet. Helsevesenet  er ikke flinke til å gi kursing eller informasjon til familien ( faktisk null informasjon ) ,  men hvis pasienten forteller har man i hvert fall mulighet til å google og lære om psykdommen på egen hånd. 

Det gjør det lettere for de rundt vedkommende å vite hva slags tegn man skal se etter. Det er  dessuten veldig tilfredsstillende for oss å se, uansett hvor sliten vi blir mens det står på at den hjelpen vi gjør har en virkning. 

Det verste er å leve i uvisshet. Familie er til for å hjelpe og det aller viktigste du har i rundt deg. Ikke glem det. Ingen andre vil være like opptatt av å fange opp psymtomene på et tidlig tidspunkt. 

 

[Nicklusheletida]

7 timer siden, Nicklusheletida skrev:

Jeg kan bare snakke for meg selv, men da min sønn begynte å slite psykisk , er jeg veldig glad for at jeg etter hvert fikk vite alle detaljer. 

Dette gjorde at det var mye lettere for meg og storesøsteren hans ( som er lege ) å hjelpe han. 

Hadde han holdt det skjult, ville jeg ikke han skjønt alvoret i det. Jeg så det jo, men jeg hadde nok ikke skjønt hvor alvorlig det var .

Jeg og hans storesøster ( min eldste datter ) har avløst hverandre litt og jeg er overbevist om at vi sammen har hjulpet han frem til der hvor han er i dag. Nå går han andre året på NTNU ( Det er utrolig når vi tenker tilbake på den verste tiden )  og vi kan lettere være på vakt og fange det opp på et tidlig tidspunt hvis/ når en ny episode kommer. Vi vet at en nye episode vil komme.

Jeg mener det er helt avgjørende for hvordan sykdomsutviklingen vil gå  at famile vet detaljene, ellers vil det bli vanskelig å hjelpe. 

Det aller verste er å føle seg helt maktesløs og ikke skjønne noenting av hva som foregår. 

Kunnskap gir trygghet. Helsevesenet  er ikke flinke til å gi kursing eller informasjon til familien ( faktisk null informasjon ) ,  men hvis pasienten forteller har man i hvert fall mulighet til å google og lære om psykdommen på egen hånd. 

Det gjør det lettere for de rundt vedkommende å vite hva slags tegn man skal se etter. Det er  dessuten veldig tilfredsstillende for oss å se, uansett hvor sliten vi blir mens det står på at den hjelpen vi gjør har en virkning. 

Det verste er å leve i uvisshet. Familie er til for å hjelpe og det aller viktigste du har i rundt deg. Ikke glem det. Ingen andre vil være like opptatt av å fange opp psymtomene på et tidlig tidspunkt. 

 

Huffda, så mange ord for å si så lite. 

Mottoet er : Nickløs, ikke skriv innlegg når du kommer hjem småbrisen langt på natt 🤔😠