Håper ikke dere blir lei meg nå da...

[Millee89]

Vil takke for at dere har svart meg. 

Selv om dere er brutalt ærlige med meg, tror jeg trenger det! 

[Millee89]

I natt sov jeg 1 time.... overbevist om at jeg har ALS. Føler musklene forsvinner, selv om jeg ser jo at beinet fungerer som normalt. Etter jeg ble henvist til MR og nevrolog er ventetiden et helvete. Ennå jeg trodde henvisning var det jeg ville ha!

Jeg føler jeg snart bare skal få bekreftet alvorlig sykdom. 
For prikkingen, nummenhet og at jeg tror jeg har musklelsvinn er så reelt.... er så redd....

 

Finnes det noen man kan snakke med mer akutt om dette? Holder ikke for meg å gå til psykolog en time i uka liksom.... eller er ikke det å alvorlig helseangst alvorlig nok? Tankene tar fra meg all nattesøvn...

[frosken]

24 minutter siden, Millee89 skrev:

I natt sov jeg 1 time.... overbevist om at jeg har ALS. Føler musklene forsvinner, selv om jeg ser jo at beinet fungerer som normalt. Etter jeg ble henvist til MR og nevrolog er ventetiden et helvete. Ennå jeg trodde henvisning var det jeg ville ha!

Jeg føler jeg snart bare skal få bekreftet alvorlig sykdom. 
For prikkingen, nummenhet og at jeg tror jeg har musklelsvinn er så reelt.... er så redd....

 

Finnes det noen man kan snakke med mer akutt om dette? Holder ikke for meg å gå til psykolog en time i uka liksom.... eller er ikke det å alvorlig helseangst alvorlig nok? Tankene tar fra meg all nattesøvn...

Du bør diskutere med din psykolog hvordan du skal håndtere din helseangst. Det er sjelden at folk får time hos psykolog mer enn en gang i uka. 

[Millee89]

32 minutter siden, frosken skrev:

Du bør diskutere med din psykolog hvordan du skal håndtere din helseangst. Det er sjelden at folk får time hos psykolog mer enn en gang i uka. 

Ja men min psykolog føler jeg falt veldig tilbake igjen etter de henviste meg til MR og nevrolog. 

Psykologen mente jeg var litt bedre og klarte tenke at jeg hadde helseangst. Men går også i samtaler hos fastlegen. Og det var på forrige samtale ho syns jeg hadde hengt meg opp i at noe måtte være galt oppi hodet mitt...og da henviste ho meg så jeg skulle klare legge vekk de tankene og utelukke en gang for alle. 

Nå er redselen verre enn noen gang..  

Jeg får sette meg ned med en lydbok. Ofte kan det fungere til å roe meg ned litt....jeg har en del verktøy også i forhold til åssen jeg skal tenke. Men redselen skyller som sagt over meg og verktøyene glemmes.

[Millee89]

På 12.9.2019 den 20.34, AnonymBruker skrev:

Bekymringer om helse, og forsikring om att du er frisk fjerner ikke angsten. Angsten er der og finner ett nytt tema, en ny sykdom, eller en annen kjempekatastrofe som også er like usannsynlig. Slik er angst. Så ja, du er syk, du har angst! Det beste for deg er å jobbe med angsten ikke forsikring om att alt vil gå bra. 

Men skjønner godt at forsikringer føles godt

Hilsen en som har vært mye hos legen selv.

 

Anonymkode: 69f9b...2ed

Ja det er akkurat det... legen spurte om jeg ville føle meg bedre etter MR. Men vet jo at trolig finner jeg nye ting å bekymre meg for. Så "alle rundt meg syns det er tull jeg blir henvist.... Jeg får ingen forståelse for at jeg tar disse undersøkelsene....

[ISW]

9 timer siden, Millee89 skrev:

I natt sov jeg 1 time.... overbevist om at jeg har ALS. Føler musklene forsvinner, selv om jeg ser jo at beinet fungerer som normalt. Etter jeg ble henvist til MR og nevrolog er ventetiden et helvete. Ennå jeg trodde henvisning var det jeg ville ha!

Jeg føler jeg snart bare skal få bekreftet alvorlig sykdom. 
For prikkingen, nummenhet og at jeg tror jeg har musklelsvinn er så reelt.... er så redd....

 

Finnes det noen man kan snakke med mer akutt om dette? Holder ikke for meg å gå til psykolog en time i uka liksom.... eller er ikke det å alvorlig helseangst alvorlig nok? Tankene tar fra meg all nattesøvn...

Kan du ikke heller være mer likegyldig til om du har ALS? 

Om du har ALS er det absolutt ingenting du kan gjøre med det uansett. Det haster ikke da å komme til legen. 

[Millee89]

1 time siden, issomethingwrong skrev:

Kan du ikke heller være mer likegyldig til om du har ALS? 

Om du har ALS er det absolutt ingenting du kan gjøre med det uansett. Det haster ikke da å komme til legen. 

Det der er SÅ godt sagt. Mannen sier akkurat det samme! Og pappan hans døde av ALS..... Så er vel der angsten min kommer fra..

Mannen min sier at ALS er jo en av få sykdommer man absolutt ikke får gjort noe som helst med. Og han er mye mer sånn: tar livet som det faller seg. 

Han går omtrent aldri til legen. 

Skulle gjerne hatt litt av den holdningen! 

[ISW]

4 minutter siden, Millee89 skrev:

Det der er SÅ godt sagt. Mannen sier akkurat det samme! Og pappan hans døde av ALS..... Så er vel der angsten min kommer fra..

Mannen min sier at ALS er jo en av få sykdommer man absolutt ikke får gjort noe som helst med. Og han er mye mer sånn: tar livet som det faller seg. 

Han går omtrent aldri til legen. 

Skulle gjerne hatt litt av den holdningen! 

Jeg ville prøvd å tenke: Hvis jeg har ALS, så skal jeg i alle fall leve mens jeg kan og bruke resten av livet på noe hyggeligere enn å bekymre meg! 

I tillegg er jo sjansen mildt sagt ganske stor for at du ikke har ALS. 

[Millee89]

1 minutt siden, issomethingwrong skrev:

Jeg ville prøvd å tenke: Hvis jeg har ALS, så skal jeg i alle fall leve mens jeg kan og bruke resten av livet på noe hyggeligere enn å bekymre meg! 

I tillegg er jo sjansen mildt sagt ganske stor for at du ikke har ALS. 

Ingen leger mener jeg har det. Jeg som føler og er redd for det...Så er vel bare oppi hodet mitt. 

Skal jobbe med å tenke på den setningen der. 

Kjedelig om man faktisk er syk og tenke tilbake på at man sløste bort dagene sine på unødvendig engstelse...

 

[Millee89]

@issomethingwrong Du er veldig snill som stadig svarer meg. Det betyr noe for meg. Takk! 

[DopamineDeprived]

Jeg var tidligere en racer på å google all verdens symptomer og tjafs på det store internett. Hver gang jeg sleit med å sove googla jeg søvnlidelser, jeg var sikker på jeg hadde søvnapne (selv om jeg er en slank kvinne på 28). Jeg har fått påvist 4 autoimmune lidelser, og jeg googla meg halvt i hjel om alle sammen. Jeg var med i Sjøgrens gruppe på facebook med masse bitre gamle damer som alle mente det var helt meningsløst å ta seg en utdanning, få seg jobb, eller ivareta sosiale forhold. Alt kom jo til å gå til helvete uansett. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg var redd jeg skulle dø av autoimmun hepatitt (selv om de aller fleste greier seg utmerket med medisiner, og de aller færreste dør). Jeg våkna hver morra og kjente etter fra topp til tå om jeg hadde vondt noen plass (det hadde jeg selvsagt, for hjernen er finurlig sånn, den lager det du leter etter om du leter lenge nok). 

Så en dag slo det meg brått. Jeg hadde ikke mer kontroll fordi jeg var på alerten hele tiden, jeg hadde mindre. Det ble ikke lettere å håndtere sykdommer fordi jeg var i sjøgrens-gruppe, det ble mye verre. Dette livet jeg brukte så masse tid på å «sikre», var i ferd med å bli helt utholdelig. Om jeg skulle dø snart, så hadde jeg jo brukt den siste tida jeg hadde på å ikke leve det. Så hadde jeg ikke brukt den med vennene og familien min, jeg hadde brukt den søvnløs og angstfylt. Alt det totalt unødvendige stresset kom heller ikke til å gjøre kroppen mer rustet til å takle det. Hva skulle jeg gjøre uansett om noe går galt i kroppen? Jeg rår ikke over alt den finner på. Jeg er ikke lege. 

Så jeg slutta å google. Jeg meldte meg ut av gruppa. Jeg trener og spiser variert. Og det eneste som skiller meg og noen som ikke er syk, er at jeg må huske å ta medisiner, og ta litt ekstra hensyn. Det er alt. 

Det er også ikke noe uvanlig at vi ser/føler ting vi tenker masse på. Da ei venninne av meg mista bestemora si til hjerteinfarkt, og hun var på jobb i helsevesenet helga etter, så klaga en av brukerene på smerter i brystet. Hun fikk helt panikk og ringte ambulanse. Det viste seg knappe 5 minutter etterpå at det dreide seg om luft i magen. Da en annen venn av meg og faren hans hadde ledd av den yngre broren hans fordi han hadde blitt sittende i bilen i timesvis fordi det var en hjort i nærheten, og han skulle gå hjem senere, så han hjort overalt. Selv om det var ganske uvanlig at det var hjort der, og han aldri hadde sett en der før. Hver eneste busk så ut som en. 

Det eneste du trenger hjelp med nå er angsten. Fastlegen henviste deg ene og alene fordi du ikke har slått deg til ro med de 7 andre foregående svarene du har fått. Det var fryktelig lite gjennomtenkt av fastlegen din. 

[Millee89]

1 time siden, DopamineDeprived skrev:

Jeg var tidligere en racer på å google all verdens symptomer og tjafs på det store internett. Hver gang jeg sleit med å sove googla jeg søvnlidelser, jeg var sikker på jeg hadde søvnapne (selv om jeg er en slank kvinne på 28). Jeg har fått påvist 4 autoimmune lidelser, og jeg googla meg halvt i hjel om alle sammen. Jeg var med i Sjøgrens gruppe på facebook med masse bitre gamle damer som alle mente det var helt meningsløst å ta seg en utdanning, få seg jobb, eller ivareta sosiale forhold. Alt kom jo til å gå til helvete uansett. Jeg gråt meg i søvn fordi jeg var redd jeg skulle dø av autoimmun hepatitt (selv om de aller fleste greier seg utmerket med medisiner, og de aller færreste dør). Jeg våkna hver morra og kjente etter fra topp til tå om jeg hadde vondt noen plass (det hadde jeg selvsagt, for hjernen er finurlig sånn, den lager det du leter etter om du leter lenge nok). 

Så en dag slo det meg brått. Jeg hadde ikke mer kontroll fordi jeg var på alerten hele tiden, jeg hadde mindre. Det ble ikke lettere å håndtere sykdommer fordi jeg var i sjøgrens-gruppe, det ble mye verre. Dette livet jeg brukte så masse tid på å «sikre», var i ferd med å bli helt utholdelig. Om jeg skulle dø snart, så hadde jeg jo brukt den siste tida jeg hadde på å ikke leve det. Så hadde jeg ikke brukt den med vennene og familien min, jeg hadde brukt den søvnløs og angstfylt. Alt det totalt unødvendige stresset kom heller ikke til å gjøre kroppen mer rustet til å takle det. Hva skulle jeg gjøre uansett om noe går galt i kroppen? Jeg rår ikke over alt den finner på. Jeg er ikke lege. 

Så jeg slutta å google. Jeg meldte meg ut av gruppa. Jeg trener og spiser variert. Og det eneste som skiller meg og noen som ikke er syk, er at jeg må huske å ta medisiner, og ta litt ekstra hensyn. Det er alt. 

Det er også ikke noe uvanlig at vi ser/føler ting vi tenker masse på. Da ei venninne av meg mista bestemora si til hjerteinfarkt, og hun var på jobb i helsevesenet helga etter, så klaga en av brukerene på smerter i brystet. Hun fikk helt panikk og ringte ambulanse. Det viste seg knappe 5 minutter etterpå at det dreide seg om luft i magen. Da en annen venn av meg og faren hans hadde ledd av den yngre broren hans fordi han hadde blitt sittende i bilen i timesvis fordi det var en hjort i nærheten, og han skulle gå hjem senere, så han hjort overalt. Selv om det var ganske uvanlig at det var hjort der, og han aldri hadde sett en der før. Hver eneste busk så ut som en. 

Det eneste du trenger hjelp med nå er angsten. Fastlegen henviste deg ene og alene fordi du ikke har slått deg til ro med de 7 andre foregående svarene du har fått. Det var fryktelig lite gjennomtenkt av fastlegen din. 

Tusen takk for langt og godt svar. 

Her kjenner jeg meg igjen.... blant annet hvordan jeg våkner om morgen. Første jeg gjør er å kjenne etter..... "å det er numment i foten idag også... føler jeg hele beinet er stivt? Ja det føles verre. Herregud...." Idag sto jeg opp 1, 5 time før jeg egentlig måtte. Sitter i stua. Klarte ikke ligge lenger... når jeg ligger der våken føler jeg tankene bare kverner... 

Ja alle sier at det var lite gjennomtenkt av fastlegen og noen har ment jeg bør ta en ny prat med henne, for jeg bør aldri henvises for å utelukke. Kun dersom de oppriktig er bekymret for noe. 

For jeg har slitt med helseangst nå i 6 mnd. 

Litt av og på. Men etter henvisningen er jeg verre. Nesten ikke klart å spise, for jeg føler dødsdommen kommer...

[Millee89]

Idag tok mannen min affære. 

Ringte legen vi har brukt hos Volvat det siste halve året.

Fortalte åssen jeg har det og at angsten har forverret seg etter henvisningene fra fastlege. 

Han fortalte at jeg nesten ikke sover om natta engang. 

Legen ba oss komme til han, så skulle han ta oss imellom andre pasienter. 

Så denne gangen endte jeg opp hos lege selv om jeg ikke ba om det selv. 

Han spurte litt rundt hvorfor jeg var henvist av fastlege. Og det var for å utelukke som sagt. 

Han spurte om fastlegen hadde foretatt en nevrologisk test av meg før henvisning. Det hadde hun ikke. 

Jeg fortalte jeg er livredd ALS. 

Med leamus overalt og spesielt i beinet som også prikker/føles numment. 

Prikking og nummenhet mener han ikke er et ALS tegn i hele tatt. Og leamus er vanlig ved stress og angst. Når jeg sa at jeg har fått mest leamus i samme bein hvor det er numment, så sa han: "selvfølgelig har du det. Vi kan tenke på oss det meste, bare vi bekymrer oss nok." Jeg fortalte beinet føles rart. Men det er jo så diffust og jeg hadde like god muskelstyrke i begge beina. 

Så lyste han i øynene mine Og munnen. Sjekket reflekser. Jeg skulle gjøre masse finbevegelser med hendene. Testet styrkene i hendene og armene mine. Samme med beina. 

Etterpå sa han at han ville aldri henvist meg videre til nevrolog OG til MR av hodet. Det var ingen mistanke fra hans side om noe. Så han sa jeg bare måtte velge selv. Han brukte ikke henvisninger for å utelukke og heller ikke mot angst. Da jobbet han heller kognitivt og med samtaler med pasient.

Han ringte også DPS og fikk ordnet så jeg får timer to ganger i uka istedet for en. 

 

Jeg går ut derfra og er glad han sjekket meg nevrologisk. Men jeg har fortsatt et spørsmål: skal jeg dra til nevrolog  (som er 19 november) og MR av hodet neste uke? Hvordan skal jeg forholde meg til dette videre nå? 

 

Hva ville dere selv gjort? Føler jeg har havnet litt i mellom to leger nå. Den ene henviser for å utelukke og betrygge meg. Den andre tenker ikke tanken på å henvise engang.

Håper på svar fra dere. 

Skal til DPS på "hastetime" nå idag. 

Endret 17. september 2019 av Millee89

[Pragmatikeren]

6 timer siden, Millee89 skrev:

Idag tok mannen min affære. 

Ringte legen vi har brukt hos Volvat det siste halve året.

Fortalte åssen jeg har det og at angsten har forverret seg etter henvisningene fra fastlege. 

Han fortalte at jeg nesten ikke sover om natta engang. 

Legen ba oss komme til han, så skulle han ta oss imellom andre pasienter. 

Så denne gangen endte jeg opp hos lege selv om jeg ikke ba om det selv. 

Han spurte litt rundt hvorfor jeg var henvist av fastlege. Og det var for å utelukke som sagt. 

Han spurte om fastlegen hadde foretatt en nevrologisk test av meg før henvisning. Det hadde hun ikke. 

Jeg fortalte jeg er livredd ALS. 

Med leamus overalt og spesielt i beinet som også prikker/føles numment. 

Prikking og nummenhet mener han ikke er et ALS tegn i hele tatt. Og leamus er vanlig ved stress og angst. Når jeg sa at jeg har fått mest leamus i samme bein hvor det er numment, så sa han: "selvfølgelig har du det. Vi kan tenke på oss det meste, bare vi bekymrer oss nok." Jeg fortalte beinet føles rart. Men det er jo så diffust og jeg hadde like god muskelstyrke i begge beina. 

Så lyste han i øynene mine Og munnen. Sjekket reflekser. Jeg skulle gjøre masse finbevegelser med hendene. Testet styrkene i hendene og armene mine. Samme med beina. 

Etterpå sa han at han ville aldri henvist meg videre til nevrolog OG til MR av hodet. Det var ingen mistanke fra hans side om noe. Så han sa jeg bare måtte velge selv. Han brukte ikke henvisninger for å utelukke og heller ikke mot angst. Da jobbet han heller kognitivt og med samtaler med pasient.

Han ringte også DPS og fikk ordnet så jeg får timer to ganger i uka istedet for en. 

 

Jeg går ut derfra og er glad han sjekket meg nevrologisk. Men jeg har fortsatt et spørsmål: skal jeg dra til nevrolog  (som er 19 november) og MR av hodet neste uke? Hvordan skal jeg forholde meg til dette videre nå? 

 

Hva ville dere selv gjort? Føler jeg har havnet litt i mellom to leger nå. Den ene henviser for å utelukke og betrygge meg. Den andre tenker ikke tanken på å henvise engang.

Håper på svar fra dere. 

Skal til DPS på "hastetime" nå idag. 

Jeg ville avlyst MR og nevrolog. Og jobbet kognitivt med angsten på dps. Og ville begrenset hvor ofte jeg hadde gått til fastlegen. Kanskje du kan ha faste avtaler noen ganger per år der du kan ta opp eventuelle symptomer? Og at du øver deg på å holde ut resten av tiden? 

[Millee89]

17 minutter siden, Pragmatikeren skrev:

Jeg ville avlyst MR og nevrolog. Og jobbet kognitivt med angsten på dps. Og ville begrenset hvor ofte jeg hadde gått til fastlegen. Kanskje du kan ha faste avtaler noen ganger per år der du kan ta opp eventuelle symptomer? Og at du øver deg på å holde ut resten av tiden? 

Ja mange mener det... Lurer jo litt selv også. 

[Millee89]

1 time siden, Pragmatikeren skrev:

Jeg ville avlyst MR og nevrolog. Og jobbet kognitivt med angsten på dps. Og ville begrenset hvor ofte jeg hadde gått til fastlegen. Kanskje du kan ha faste avtaler noen ganger per år der du kan ta opp eventuelle symptomer? Og at du øver deg på å holde ut resten av tiden? 

Det høres på en måte mest klokt ut..Jeg skal tenke litt på det. 

[Millee89]

Hva tenker dere andre som har vært snille og svart meg i denne tråden tidligere? I forhold til det siste jeg skrev fra idag  

[AnonymBruker]

Jeg personlig hadde avlyst de to timene. Både fordi det har vært en god lege som tar deg meget alvorlig som mener du ikke trenger å dra dit, samt at ved å avbestille på så kort varsel gir du plassen til noen som kanskje har de tegnene legen på volvat lette etter

Anonymkode: 447e5...8f8

[Millee89]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg personlig hadde avlyst de to timene. Både fordi det har vært en god lege som tar deg meget alvorlig som mener du ikke trenger å dra dit, samt at ved å avbestille på så kort varsel gir du plassen til noen som kanskje har de tegnene legen på volvat lette etter

Anonymkode: 447e5...8f8

Ja det er ingen god følelse å ta fra noen de ressursene...hvis noen faktisk er alvorlig syke og jeg går foran i køen. Jeg prøver tenke at han sjekket meg jo nøye idag. Og han så ikke muskelsvinn eller annen mistanke. Kun leamus og prikking var ikke uttrykk for alvorlig sykdom, men derimot angst/uro...

[Millee89]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg personlig hadde avlyst de to timene. Både fordi det har vært en god lege som tar deg meget alvorlig som mener du ikke trenger å dra dit, samt at ved å avbestille på så kort varsel gir du plassen til noen som kanskje har de tegnene legen på volvat lette etter

Anonymkode: 447e5...8f8

Ja det er ingen god følelse å ta fra noen de ressursene...hvis noen faktisk er alvorlig syke og jeg går foran i køen. Jeg prøver tenke at han sjekket meg jo nøye idag. Og han så ikke muskelsvinn eller annen mistanke. Kun leamus og prikking var ikke uttrykk for alvorlig sykdom, men derimot angst/uro...