Jump to content
Glitter

Vet ikke hvordan jeg skal mestre livet..

Recommended Posts

Glitter

Hei..Jeg sliter. Har flere psykiatriske diagnoser. Har også på grunn av alt jeg sliter med utviklet rusavhengighet. Har vært inn og ut av psykiatrisk sykehus og nå har jeg altså tre uker igjen av et opphold i rusbehandling på ett år. 

Mitt store problem er at jeg mestrer ikke livet alene. Jeg flyttet rett fra mamma til min kjæreste da jeg var 16. Var med han til jeg var 25 år. Han mishandlet meg i alle årene. Jeg sliter med en lettere spiseforstyrrelse, selvskading, selvmordstanker og forsøk, konstant håpløshet, tomhet, ensomhet og rus. Rusen begynte jeg med for bare 2,5 år siden. Det ble et substitutt for selvmordet så jeg begynte å ruse meg svært hardt veldig fort. Det har vært så ille at jeg har vært tvangsinnlagt på avrusning, noe som skal svært mye til for å bli. Havnet på kjøret i fem måneder til etter tvangen før jeg søkte meg inn i denne langtidsbehandlingen av sånn halvveis fri vilje. Jeg er født med en utviklingsforstyrrelse så jeg sliter sosialt. Og oppvekst samt to forhold hvor jeg har levd under vold (ene varte bare i fire uker, han drepte meg nesten, og holdt et helvete i lang tid etter), masse svik og slikt har gjort at jeg har store relasjonsproblemer. Jeg har ikke lært meg å fungere selvstendig alene så jeg blir svært syk og destruktiv av å bo alene. Det har nok noe (Eller mye?) med utviklingsforstyrrelsen å gjøre. Jeg raser bare sammen alene. Samtidig tørr jeg ikke slippe folk innpå meg på grunn av alle traumene jeg har (har også blitt mye mobbet og frosset ut, jeg har jo alltid vært litt annerledes) og siden jeg levde i det forholdet jeg gjorde så mange år så har jeg ikke fått opparbeidet meg et nettverk som voksen. Så jeg er mye alene når jeg ikke er på institusjon. 

Jeg har hatt mye botrening helt siden april for å bli klar til utskrivelse, men jeg opplever å takle det utrolig dårlig fortsatt. Det tar ikke mange dagene hjemme før depresjonen tar meg, tryggheten, traumene og ensomheten. Da kommer trangen til å skade seg, til å ruse seg og etter ikke lang tid også ønsket om å ta livet mitt. 

Oppi alt dette har jeg barn også. Jeg var en god mor da jeg enda var i det voldelige forholdet. Jeg hadde det ikke bra, men jeg fungerte på et vis oppi alt. Jeg hadde masse forsvarsmekanismer og slikt, men viktigst av alt var jeg ikke alene selv om mannen ikke var god mot meg. Etter bruddet knakk jeg sammen og de psykiske problemene jeg hadde tok helt av og jeg utviklet flere psykiske lidelser. De var der alle før det også, men de lå latent i meg og jeg klarte å undertrykke det. Siden jeg ble så syk etter bruddet så måtte jeg la barna flytte til sin far. Etter hvert kom jo rusen også inn i bildet så jeg måtte jo skjerme barna fra det. De har aldri sett meg ruset. Jeg har akkurat begynt å ha de på overnatting av og til. Sånn ellers har jeg sett de annen hver helg siden jeg kom meg inn i behandling. Jeg har så lyst til å gi de moren sin tilbake, men jeg er så syk. Jeg blir så utrolig sliten og dårlig psykisk at det å ha de boende hos meg igjen er nok langt fram i tid. Drømmen er at de er hos meg fra fredag til søndag annen hver uke innen ett år, men...

Jeg merker hvor dårlig jeg har blitt igjen. Hvor vondt det er å være hjemme og hvor tungt det er å leve. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan skal jeg klare dette her? Jeg er så syk at kontakt på Nav ikke har nevnt noe som helst om arbeidstrening. På samarbeidsmøte i går sa hun at det absolutt var for tidlig for jeg står i alt for mye til å ville kunne klare noe sånt. Det er også vondt, for selv om jeg kommer til å bli ufør så er målet mitt å bare være delvis ufør. Jeg ønsker å klare å jobbe to ganger i uken, men per nå er jeg ikke i stand til det. Jeg er redd for å aldri mer komme ut i jobb. Jeg er virkelig redd for det. 

Jeg har oppfølging fra kommunal psykiatritjeneste, VOP, jeg har brukerstyrt seng på dps (ringer inn og får komme i 5 dager, da er det ikke noe behandling, men mer som et "pause fra livet"-opplegg, jeg har egen behandler i akuttosykiatrien som har fulgt meg i to år hvor jeg har en formell avtale om lavterskel for akuttinnleggelser og så klart oppfølging av fastlege. Likevel merker jeg at jo mer jeg er hjemme nå jo dårligere blir jeg. Jeg føler meg så deprimert og utrygg og jeg aner helt ærlig ikke hvordan jeg skal komme meg ut av dette her. Dessverre så har jeg oddsen i mot meg når det gjelder prognose, men jeg forsøker å kjempe framfor å på bakgrunn av det gi opp. Kanskje spesielt fordi jeg har barn. Uten de hadde jeg ikke orket å kjempe i mot alt som raser inni meg. Fordi de fortjener en mamma. De fortjener å få meg tilbake. 

Er det noen som har vært så håpløs som det jeg er som har klart å komme seg på beina? Jeg er en snill person, men jeg har opplevd alt for mye vondt og det har gjort meg veldig syk. Har utviklet meg feil og blitt et lavt fungerende menneske. På grunn av spiseforstyrrelsen så trener jeg en del og er slank til tynn. Kommer an på øyet som ser. Mange mener jeg er for tynn, noen mener jeg ser sunn og slank ut. Det er vel det eneste jeg får til her i livet. Å holde meg trent og tynn. Men sliter med treningen for tiden siden jeg er så deprimert. Gått fra seks dager i uken til 3-4...

Hvor skal jeg finne mot, styrke og evne til å fortsette og tro på at livet kan bli levelig? Jeg ønsker ikke å bli en del av den dystre statistikken. Selv om jeg regelmessig ønsker nettopp det da, men det er bare fordi det vonde tar sånn overhånd. Ikke fordi jeg reelt ønsker å dø. Jeg ønsker bare å slippe å ha det så vondt som jeg har det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

emilie321

Vet ikke helt om jeg har noe å bidra med, men skjønner at du sliter og har det veldig tungt. Håper du etterhvert finner roen så du kan trives med å bo alene. Vet bare av egen erfaring  at det går an å få det bedre, men det tar tid. Ta et steg av gangen. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken

Jeg håper du har fått hjelp til å finne ut av hva slags boform som vil være best for deg og hva slags aktivitet du skal holde på med på dagtid? Jeg ville trodd at det hadde vært gunstig både med en variant av arbeidstrening og "psykiatribolig", - dvs. bolig med tilgang til hjelp store deler av døgnet. 

Jeg har liten tro på at det er konstruktivt at du skrives ut til egen bolig uten strukturert aktivitet på dagtid. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Glitter
10 timer siden, emilie321 skrev:

Vet ikke helt om jeg har noe å bidra med, men skjønner at du sliter og har det veldig tungt. Håper du etterhvert finner roen så du kan trives med å bo alene. Vet bare av egen erfaring  at det går an å få det bedre, men det tar tid. Ta et steg av gangen. 

Takk. :)

10 timer siden, frosken skrev:

Jeg håper du har fått hjelp til å finne ut av hva slags boform som vil være best for deg og hva slags aktivitet du skal holde på med på dagtid? Jeg ville trodd at det hadde vært gunstig både med en variant av arbeidstrening og "psykiatribolig", - dvs. bolig med tilgang til hjelp store deler av døgnet. 

Jeg har liten tro på at det er konstruktivt at du skrives ut til egen bolig uten strukturert aktivitet på dagtid. 

Jeg har fått innvilget leilighet i et slik kompleks hvor det er masse ordentlige toroms leiligheter også er det et fellesområde og personal tilgjengelig. Men dette er ikke bygd enda og det er mulig kommunen skal tildele til en annen brukergruppe enn det som først var tenkt. Uansett ønsker jeg ikke dette lenger (er ett år siden jeg ble søkt inn) fordi jeg vil at barna mine skal bo hos meg etter hvert. Altså jeg har på grunn av forsikringer og god styring på økonomi før jeg ble så syk økonomi til å kjøpe ei treroms leilighet i et område som er nærmere der barna bor enn der jeg bor nå så jeg holder på å selge den leilighet jeg har nå. Jeg hadde ei treroms for ett år siden, Men måtte selge på grunn av mye styr da jeg var i aktiv rus. Nå vil jeg tilbake til samme bydel igjen. Så jeg har en boplan. Men jeg vet jo ikke om jeg vil klare det. 

Om det blir ut og inn av psykiatrien og ikke i stand til å ha de hos meg fast annen hver helg (er flink til å legge vekk alt jeg sliter med når jeg har de, men sliter med stort energitap og den depressive følelsen går ikke vekk), masse ustabilitet og ikke ro nok til å fortsette å bli frisk. Eller om jeg faktisk gradvis vil klare å finne roen i eget hjem. Har jo måttet flytte en del siste par år så kanskje jeg bare trenger tid.. Men ja. Kan godt hende jeg trenger tettere oppfølging enn det den kommunale psykiatritjenesten kan gi meg. Der har jeg bare vedtak på to timer i uka, men mulig det er noe som kan utvides. 

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...