Dårligere av stort fokus på sykdom?

[AnonymBruker]

Ser ut til at veldig mange her har et stort fokus på sykdom og tror ikke det er sunt i lengden. 

Da jeg først begynte på dps så ble det et stort fokus på mine diagnoser, alt jeg gjorde handlet om det. I behandlingen var det selvsagt fokus på det, hjemme måtte jeg lese, tenke og kjenne etter, snakket jeg med folk så var det spørsmål rundt det og på arbeid var det mas rundt det. Tilslutt så føltes det som om jeg skulle ble gal og enda mer syk av det, for hele tiden var det snakk om og hjernen min var så stappet med sykdom at det føltes som om den skulle eksplodere. Etter en periode måtte jeg sette foten ned og si at dette går ikke lenger, at jeg blir sykere av dette. Jeg klarte etter hvert å fokusere på andre mer sunne og normale ting i livet, samtidig som jeg fokuserte på sykdom uten at det opptok alt. 

Tror dere man kan tenke/fokusere seg enda mer syk av å tenke på sykdom? Er det andre som har hatt det på samme måte? Hva gjorde dere for å ikke bare tenke sykdom? 

 

Anonymkode: 1ab9f...e96

[frosken]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut til at veldig mange her har et stort fokus på sykdom og tror ikke det er sunt i lengden. 

Da jeg først begynte på dps så ble det et stort fokus på mine diagnoser, alt jeg gjorde handlet om det. I behandlingen var det selvsagt fokus på det, hjemme måtte jeg lese, tenke og kjenne etter, snakket jeg med folk så var det spørsmål rundt det og på arbeid var det mas rundt det. Tilslutt så føltes det som om jeg skulle ble gal og enda mer syk av det, for hele tiden var det snakk om og hjernen min var så stappet med sykdom at det føltes som om den skulle eksplodere. Etter en periode måtte jeg sette foten ned og si at dette går ikke lenger, at jeg blir sykere av dette. Jeg klarte etter hvert å fokusere på andre mer sunne og normale ting i livet, samtidig som jeg fokuserte på sykdom uten at det opptok alt. 

Tror dere man kan tenke/fokusere seg enda mer syk av å tenke på sykdom? Er det andre som har hatt det på samme måte? Hva gjorde dere for å ikke bare tenke sykdom? 

 

Anonymkode: 1ab9f...e96

Jørgen Flor har nylig gitt ut en bok om dette temaet: https://www.ark.no/boker/Jorgen-Akre-Flor-Skadelige-samtaler-9788210057182

 

[Cesium]

Det å være psykiatrisk pasient har gjort meg sykere, tror jeg, enn om jeg simpelthen var en person som levde med psykiske utfordringer. 

Samtaler med psykolog, medisiner, utredninger, planlagte innleggelser, akkuttinnleggelser, NAV, kommunale tjenester. 

Det er livet mitt.

All hjelpen jeg får gjør at jeg ikke klarer å definere meg selv som noe annet enn en psykiatrisk pasient. 

Jeg lurer sånn på, hvis jeg aldri hadde blitt henvist til BUP i 9. klasse, hvordan livet mitt hadde sett ut nå i dag.

Hadde alt kanskje gått over av seg selv, hvis ingen hadde fanget det opp? Er det sykeligjøringen som har gjort meg syk, eller ville funksjonssvikten vært like stor hvis jeg ikke var psykiatrisk pasient? Ikke vet jeg. 

[Worrisome Plenty]

Jeg føler meg friskere etter kontakt med psykiatrien. Jeg føler jeg får en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er. jeg føler ikke jeg blir sett som pyskere enn jeg er.

 

 

[Gondor]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut til at veldig mange her har et stort fokus på sykdom og tror ikke det er sunt i lengden. 

Da jeg først begynte på dps så ble det et stort fokus på mine diagnoser, alt jeg gjorde handlet om det. I behandlingen var det selvsagt fokus på det, hjemme måtte jeg lese, tenke og kjenne etter, snakket jeg med folk så var det spørsmål rundt det og på arbeid var det mas rundt det. Tilslutt så føltes det som om jeg skulle ble gal og enda mer syk av det, for hele tiden var det snakk om og hjernen min var så stappet med sykdom at det føltes som om den skulle eksplodere. Etter en periode måtte jeg sette foten ned og si at dette går ikke lenger, at jeg blir sykere av dette. Jeg klarte etter hvert å fokusere på andre mer sunne og normale ting i livet, samtidig som jeg fokuserte på sykdom uten at det opptok alt. 

Tror dere man kan tenke/fokusere seg enda mer syk av å tenke på sykdom? Er det andre som har hatt det på samme måte? Hva gjorde dere for å ikke bare tenke sykdom? 

 

Anonymkode: 1ab9f...e96

Det man fokuserer på blir gjerne større. Er man inne i en dårlig periode blir man ofte selvsentrert og det gjør ikke akkurat tilstanden bedre. For mye profesjonell oppmerksomhet kan kanskje forhindre sinnet i sin naturlige tilheling. På den annen side føler de fleste (?) at det er godt å prate om det som plager en.

Da jeg først ble diagnostisert med bipolar, leste jeg enormt mye om det på nett og kjøpte bøker om emnet. Det var nyttig da, men nå er dette definitivt over. Jeg vil bare være så normal som mulig. Jeg føler meg alltid litt rar når psykiateren min minner meg på at grunnen til at jeg tar medisiner er fordi jeg har en psykdom. 

[Glitter]

3 timer siden, Cesium skrev:

Det å være psykiatrisk pasient har gjort meg sykere, tror jeg, enn om jeg simpelthen var en person som levde med psykiske utfordringer. 

Samtaler med psykolog, medisiner, utredninger, planlagte innleggelser, akkuttinnleggelser, NAV, kommunale tjenester. 

Det er livet mitt.

All hjelpen jeg får gjør at jeg ikke klarer å definere meg selv som noe annet enn en psykiatrisk pasient. 

Jeg lurer sånn på, hvis jeg aldri hadde blitt henvist til BUP i 9. klasse, hvordan livet mitt hadde sett ut nå i dag.

Hadde alt kanskje gått over av seg selv, hvis ingen hadde fanget det opp? Er det sykeligjøringen som har gjort meg syk, eller ville funksjonssvikten vært like stor hvis jeg ikke var psykiatrisk pasient? Ikke vet jeg. 

Slik er mitt liv også, bare at jeg på et vis klarte å holde meg unna psykiatrien helt til jeg ble 25. Selv om jeg har slitt psykisk fra jeg var ni år. Jeg har det mer sånn at jeg lurer på om jeg hadde unngått å bli så syk og hjelpetrengende hvis jeg hadde oppsøkt hjelp tidligere. I stedet var jeg så dårlig og utkjørt når jeg først fikk hjelp at jeg har over hodet ikke klart å komme meg. Jeg blir dårligere når det er perioder med mindre oppfølging. Og ja det har blitt mye fokus på diagnoser, men også fokus på at jeg er ikke diagnosene mine og selv om det vil ta mange år vil jeg kunne lære å leve med det. Selv om jeg nok aldri vil bli frisk. Jeg hadde ikke levd i dag hvis jeg ikke hadde fått hjelp for noen år siden. 

Så antar dette er som med alt annet. For noen kan det gjøre at man blir verre, mens for andre ikke. 

Endret 2. oktober 2019 av Glitter