kjenner meg så veldig igjen i denne artikkelen :( og det er IKKE oppfølftende

[AnonymBruker]

https://forskning.no/hjernen-psykologi/mange-kvinner-skjuler-sin-autisme-sa-godt-at-ingen-forstar-hva-de-sliter-med/1263064

Det er så irriterende likt!!! Jeg kan bekrefte det samme hun sier. Hele livet mitt har jeg slitt sosialt. Ikke følt at jeg hører til de andre. Hele tiden jeg begynte på en ny skole eller kom i et nytt miljø så var det alltid det andre som ble venner. Jeg forble hun ukjente. 
Men faktisk så sliter jeg ikke så med dette NÅ, i en alder av 28. 

Men fremdeles så sliter jeg med hva jeg vil med livet, og jeg kjenner meg igjen i depresjonen som kommer med at du blir utslitt av å prøve å leve som andre. Men jeg nekter å måtte holde meg innenfor mine trygge rammer. 

Andre virker så frie, spontane og fleksible. Jeg må ha ting nøye planlagt. Det er heller ikke oppløftende å lese at det er en livslang funksjonsnedsettelse. Men jeg vet nå at det er dette som har stått i veien for mye av lykken i livet mitt. 
Jeg har nesten kommet dit jeg ville, men det akkurat som om jeg sikter for høyt, at aspergersen minner meg på at den er her og at jeg bør satse på noe annet. 

Anonymkode: 91b4a...fb9

[Glitter]

Var litt som å lese om meg selv. 

Utenforskap og mye jobb med å passe inn. Tok utdanning. Fikk barn. Inni meg var ikke ting greit. 

Også hos meg kom "totalhavariet" da jeg var 25. Ble innlagt første gang med depresjon, fikk elektrosjokkterapi, fortsatte bare å forverres. Masse innleggelser. Inn og ut. Fikk flere diagnoser. For ett år siden fikk jeg diagnosen AS. Pluss de tilleggsdiagnoser jeg også har da. Hele meg var i fullstendig opprør etter et helt liv hvor jeg hadde prøvd å passe inn i en fremmed verden. 

Det var merkelig likt med meg. Hehe. Men det er kjipt ja. Lurer på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg var normal. Hvordan jeg hadde vært med relasjoner. Kanskje hadde jeg aldri blitt sammen med en som mishandlet meg for jeg hadde forstått at han ikke var bra? Hm. Ikke godt å si. 

Endret 13. oktober 2019 av Glitter

[AnonymBruker]

Asperger er noe dritt. Går det an å starte på ny uten as?

Anonymkode: 3a10d...1aa

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Glitter skrev:

Var litt som å lese om meg selv. 

Utenforskap og mye jobb med å passe inn. Tok utdanning. Fikk barn. Inni meg var ikke ting greit. 

Også hos meg kom "totalhavariet" da jeg var 25. Ble innlagt første gang med depresjon, fikk elektrosjokkterapi, fortsatte bare å forverres. Masse innleggelser. Inn og ut. Fikk flere diagnoser. For ett år siden fikk jeg diagnosen AS. Pluss de tilleggsdiagnoser jeg også har da. Hele meg var i fullstendig opprør etter et helt liv hvor jeg hadde prøvd å passe inn i en fremmed verden. 

Det var merkelig likt med meg. Hehe. Men det er kjipt ja. Lurer på hvordan livet mitt hadde vært hvis jeg var normal. Hvordan jeg hadde vært med relasjoner. Kanskje hadde jeg aldri blitt sammen med en som mishandlet meg for jeg hadde forstått at han ikke var bra? Hm. Ikke godt å si. 

Du klarte å ta utdanning, du har klart å få barn. Det at ting ikke var greit inni deg trenger ikke å være as. 

Jeg også lurer på hvordan livet hadde vært uten denne drittdiagnosen. Og nå som det har blitt såpass fokus på det, så har jeg vanskelig med å skille mellom hva som skyldes as og hva som skyldes tilfeldigheter. 

Jeg har fått masse tilbud hos menn, jobbtilbud. Jeg flink til å skrive så jeg kommer på flere intervjuer. Kan faktisk si at jeg har vært på over 100 intervjuer i løpet av 2 år  men jeg får jo aldri jobben når de ser meg. 
Det er så hersens irriterende! 

Anonymkode: 91b4a...fb9

[AnonymBruker]

40 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Asperger er noe dritt. Går det an å starte på ny uten as?

Anonymkode: 3a10d...1aa

jeg synes det også. og så går det ikke an å medisinere den bort. 

Anonymkode: 91b4a...fb9

[Glitter]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du klarte å ta utdanning, du har klart å få barn. Det at ting ikke var greit inni deg trenger ikke å være as. 

Jeg også lurer på hvordan livet hadde vært uten denne drittdiagnosen. Og nå som det har blitt såpass fokus på det, så har jeg vanskelig med å skille mellom hva som skyldes as og hva som skyldes tilfeldigheter. 

Jeg har fått masse tilbud hos menn, jobbtilbud. Jeg flink til å skrive så jeg kommer på flere intervjuer. Kan faktisk si at jeg har vært på over 100 intervjuer i løpet av 2 år  men jeg får jo aldri jobben når de ser meg. 
Det er så hersens irriterende! 

Anonymkode: 91b4a...fb9

Vet ikke hva du mener med at det ikke trenger å være AS? Jeg er nå utredet av nevropsykolog etter henvisning fra min behandler på grunn av mistanke. Og jeg fikk diagnosen etter å ha vært et par år i psykiatrien. I stor grad innlagt hvor de da har hatt tett kontakt med meg i forhold til samtaler og observasjoner. Har også tatt en selvtest som er laget ut fra ICD-10 og der også slo det ut på Asperger. Så den diagnosen er dessverre riktig. 

Jeg synes også det er vanskelig å skille hva som skyldes diagnosen og hva som skyldes tilleggsdiagnoser og generell personlighet, men det tenker jeg er ikke det som er viktigst. Det har gitt meg mye mer forståelse for meg selv å få diagnosen. Også for min familie, men ut over det så er det jo ikke noen forskjell fra før jeg fikk diagnosen. Annet enn at jeg kanskje ikke hater meg selv like mye for å være annerledes. For jeg kan jo ikke noe for det. Likevel fortsetter jeg å prøve å passe inn når jeg er ute i samfunnet. Sånn sosialt sett, mens når jeg bare er med familie eller er innlagt så orker jeg ikke å framstå mest mulig normal og da blir det mye mer tydelig. Når jeg legger vekk kamuflasjen. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Glitter skrev:

Vet ikke hva du mener med at det ikke trenger å være AS? Jeg er nå utredet av nevropsykolog etter henvisning fra min behandler på grunn av mistanke. Og jeg fikk diagnosen etter å ha vært et par år i psykiatrien. I stor grad innlagt hvor de da har hatt tett kontakt med meg i forhold til samtaler og observasjoner. Har også tatt en selvtest som er laget ut fra ICD-10 og der også slo det ut på Asperger. Så den diagnosen er dessverre riktig. 

Jeg synes også det er vanskelig å skille hva som skyldes diagnosen og hva som skyldes tilleggsdiagnoser og generell personlighet, men det tenker jeg er ikke det som er viktigst. Det har gitt meg mye mer forståelse for meg selv å få diagnosen. Også for min familie, men ut over det så er det jo ikke noen forskjell fra før jeg fikk diagnosen. Annet enn at jeg kanskje ikke hater meg selv like mye for å være annerledes. For jeg kan jo ikke noe for det. Likevel fortsetter jeg å prøve å passe inn når jeg er ute i samfunnet. Sånn sosialt sett, mens når jeg bare er med familie eller er innlagt så orker jeg ikke å framstå mest mulig normal og da blir det mye mer tydelig. Når jeg legger vekk kamuflasjen. 

Men jwg er lavstatus. Jeg er en person det er flaut å bli sett med. For noen tror jeg. Jeg kan bli helt syk etter enkelte menn, men likevel føler jeg at jeg ikke kan bli sammen med dem. 

Jeg kommer til å forbli kjedelig for mange. 

Anonymkode: 91b4a...fb9

[Glitter]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jwg er lavstatus. Jeg er en person det er flaut å bli sett med. For noen tror jeg. Jeg kan bli helt syk etter enkelte menn, men likevel føler jeg at jeg ikke kan bli sammen med dem. 

Jeg kommer til å forbli kjedelig for mange. 

Anonymkode: 91b4a...fb9

Skjønner tankene dine. Har det selv også, men jeg har lært at jeg må ikke tro på alle tankene mine. Selv om jeg stort sett gjør nettopp det da. 😛 Tenker liksom på hvem i all verden vil være venn med meg eller kjæreste med meg? Som er så syk, som har masse arr på kroppen, som ikke klarer å jobbe og ja listen den fortsetter. 

Men du er ikke lavstatus selv om du har AS. Hender jeg også skammer meg over det, men hvorfor skal vi skamme oss over noe vi ikke kan noe for? Fortjener ikke vi også et verdig liv selv om? Jeg kommer litt til kort her for jeg er absolutt ikke flink til å oppløfte eller motivere meg selv. Jeg føler meg mindreverdig, men samtidig så tenker jeg ikke sånn om andre og ser hvilke gode ressurser og egenskaper andre har. 

Er det lenge siden du fikk diagnosen? Jeg fikk den for litt over ett år siden og er på en måte fortsatt i sorgfasen hvor jeg ser mørkt på det. Jeg tror at med tiden vil man klare å legge vekk det pessimistiske synet på at diagnosen = et liv dømt til å feile. Jeg håper nå er det sånn da. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Skjønner tankene dine. Har det selv også, men jeg har lært at jeg må ikke tro på alle tankene mine. Selv om jeg stort sett gjør nettopp det da. 😛 Tenker liksom på hvem i all verden vil være venn med meg eller kjæreste med meg? Som er så syk, som har masse arr på kroppen, som ikke klarer å jobbe og ja listen den fortsetter. 

Men du er ikke lavstatus selv om du har AS. Hender jeg også skammer meg over det, men hvorfor skal vi skamme oss over noe vi ikke kan noe for? Fortjener ikke vi også et verdig liv selv om? Jeg kommer litt til kort her for jeg er absolutt ikke flink til å oppløfte eller motivere meg selv. Jeg føler meg mindreverdig, men samtidig så tenker jeg ikke sånn om andre og ser hvilke gode ressurser og egenskaper andre har. 

Er det lenge siden du fikk diagnosen? Jeg fikk den for litt over ett år siden og er på en måte fortsatt i sorgfasen hvor jeg ser mørkt på det. Jeg tror at med tiden vil man klare å legge vekk det pessimistiske synet på at diagnosen = et liv dømt til å feile. Jeg håper nå er det sånn da. 

Om vi fortjener et verdig liv? Spørsmålet for meg er om vi i det hele tatt kan få et verdig liv! Jeg klarte å få livet jeg ønsket, men så kommer realiteten og banker på og sier at dette er ikke det jeg skal . Så er jeg ikke noe glad for mulighetene som kommer etterpå. Det ble liksom tilbake til det kjedelige. Nå har jeg forandret på planene mine og ser liksom ikke frem til det jeg skal.

Anonymkode: 91b4a...fb9

[slabbedask]

41 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om vi fortjener et verdig liv? Spørsmålet for meg er om vi i det hele tatt kan få et verdig liv! Jeg klarte å få livet jeg ønsket, men så kommer realiteten og banker på og sier at dette er ikke det jeg skal . Så er jeg ikke noe glad for mulighetene som kommer etterpå. Det ble liksom tilbake til det kjedelige. Nå har jeg forandret på planene mine og ser liksom ikke frem til det jeg skal.

Anonymkode: 91b4a...fb9

Hva er det du vil da?

[AnonymBruker]

13 minutter siden, slabbedask skrev:

Hva er det du vil da?

ha kjæreste, karriere, inntekt og tjene på noe jeg trives med. Jeg trives ikke med et liv med fast boplass heller. 
 

Anonymkode: 91b4a...fb9