Varer egentlig ærlighet lengst ??

[AnonymBruker]

Dere snakker så mye om å være ærlig med behandler. Jeg var dønn ærlig med behandler i begynnelsen og han ble etter hvert sur. Jeg svinger veldig psykisk. Hvis jeg har en dårlig periode og sier til psykologen at ting er vanskelig og jeg står fast i depressive tanker og følelser får jeg en opplevelse av at jeg  kaster bort tiden hans . At jeg burde ha fremgang nå og at jeg ikke prøver nok. Neste time kan jo ting være bedre og jeg prøver alt jeg kan for å gjøre slik psykologen vil. I frykt for at systemet skal gi meg opp hvis ikke. Jeg blir litt ubevisst påvirket av psykologens forventninger og jeg er en « pleaser». Vet akkurat hva som skal til for å gjøre han fornøyd, når han våkner til i samtalen og blir intressert , når han ivrig kommer med forslag og opplever timen som meningsfull. ( opplever meg som meningsfull ?). Men jeg går hjem og føler meg mer ensom og deprimert enn noen gang. 

Anonymkode: b4d8d...5f2

[kupton]

Nå skriver jeg dette litt firkantet, men det blir tydeligere slik.

Etter en innledningsfase er behandlere lite interesserte i kun å høre om symptomer og kun det. Hvis en derimot kan drøfte hvorfor en får det slik (årsaksforklaring) eller hva en kan gjøre med symptomene (handling/mestring), blir det langt mer konstruktivt og noe det er nyttig å bruke tiden på i terapien.

[cathlin]

7 minutter siden, kupton skrev:

Nå skriver jeg dette litt firkantet, men det blir tydeligere slik.

Etter en innledningsfase er behandlere lite interesserte i kun å høre om symptomer og kun det. Hvis en derimot kan drøfte hvorfor en får det slik (årsaksforklaring) eller hva en kan gjøre med symptomene (handling/mestring), blir det langt mer konstruktivt og noe det er nyttig å bruke tiden på i terapien.

Beklager at jeg blander meg i tråd til trådstarter. Syns bare at det er rart at behandlere bare ikke sier det, det du sier? Man kan jo ikke gjette tankene til behandleren. 

Til trådstarter: Eneste tilleggsrådet jeg får ut av det du skriver er, kanskje jeg ville tatt opp temaet "pleaser" med psykologen. Ikke godt den ensomheten. 

[AnonymBruker]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere snakker så mye om å være ærlig med behandler. Jeg var dønn ærlig med behandler i begynnelsen og han ble etter hvert sur. Jeg svinger veldig psykisk. Hvis jeg har en dårlig periode og sier til psykologen at ting er vanskelig og jeg står fast i depressive tanker og følelser får jeg en opplevelse av at jeg  kaster bort tiden hans . At jeg burde ha fremgang nå og at jeg ikke prøver nok. Neste time kan jo ting være bedre og jeg prøver alt jeg kan for å gjøre slik psykologen vil. I frykt for at systemet skal gi meg opp hvis ikke. Jeg blir litt ubevisst påvirket av psykologens forventninger og jeg er en « pleaser». Vet akkurat hva som skal til for å gjøre han fornøyd, når han våkner til i samtalen og blir intressert , når han ivrig kommer med forslag og opplever timen som meningsfull. ( opplever meg som meningsfull ?). Men jeg går hjem og føler meg mer ensom og deprimert enn noen gang. 

Anonymkode: b4d8d...5f2

Hva ønsker du at behandler skal si eller uttrykke? Hva trenger du for å føle deg tryggere? 

Kan måten du oppfatter behandleren på være din egen, indre strenghet som «snakker»? 

Anonymkode: 3a8bd...3d9

[kupton]

19 minutter siden, cathlin skrev:

Beklager at jeg blander meg i tråd til trådstarter. Syns bare at det er rart at behandlere bare ikke sier det, det du sier? Man kan jo ikke gjette tankene til behandleren. 

Helt enig. Det finnes en tråd som heter "Å gå i behandling" eller noe slikt. Det er vel nevnt der.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, kupton skrev:

Helt enig. Det finnes en tråd som heter "Å gå i behandling" eller noe slikt. Det er vel nevnt der.

Nhd skrev et innlegg om det å gå i psykoterapi som var klistret før. 

Anonymkode: 8908f...157

[AnonymBruker]

51 minutter siden, kupton skrev:

Nå skriver jeg dette litt firkantet, men det blir tydeligere slik.

Etter en innledningsfase er behandlere lite interesserte i kun å høre om symptomer og kun det. Hvis en derimot kan drøfte hvorfor en får det slik (årsaksforklaring) eller hva en kan gjøre med symptomene (handling/mestring), blir det langt mer konstruktivt og noe det er nyttig å bruke tiden på i terapien.

Så da gjør jeg rett i å ikke snakke om hvordan jeg har det. At når psykologen begynner samtalen med å spørre hvordan det går så må jeg ikke falle for fristelsen til å si hvordan jeg føler det går. Uff , jeg visste ikke dette. Jeg er egentlig dum som tror at det er noe håp om bedring. Jeg er for svak og karakterløs til det. En av disse som bare sløser meg terapeutens tid uten å ta på alvor hvor viktig tiden og kompetansen for disse mennesker er. Flashback, PTSD- symptomer angst og depresjon er verre etter terapi. Best å slutte. 

Anonymkode: b4d8d...5f2

[kupton]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så da gjør jeg rett i å ikke snakke om hvordan jeg har det.

Nei. Egentlig burde psykologen da si: Kan vi prøve å finne ut hva som har gjort deg verre den siste tiden? - eller - Da får vi diskutere hvordan du kan gå frem for å få det bedre.

Siden vedkommende ikke klarer å si dette selv, er jeg redd du må hjelpe han og selv foreslå det alternativet av de to som du synes er mest meningsfylt å diskutere.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, kupton skrev:

Nei. Egentlig burde psykologen da si: Kan vi prøve å finne ut hva som har gjort deg verre den siste tiden? - eller - Da får vi diskutere hvordan du kan gå frem for å få det bedre.

Siden vedkommende ikke klarer å si dette selv, er jeg redd du må hjelpe han og selv foreslå det alternativet av de to som du synes er mest meningsfylt å diskutere.

Takk for det. Føler jo mer vi går i detalj ang traumene jo mer kvalm og svimmel blir jeg. Jo mer mareritt, jo større smerte. Jo mer følelse av fare, Jo mer suicidal. Jeg trenger ro i følelsene slik at ungene mine ikke mister sin mor.  Kanskje jeg skulle ha hørt på psykiateren som jeg av og til snakker med , han sier medisinere kunne være lurt nå. Er psykologer alltid imot medisiner? Eller ødelegger det terapien ? 

Anonymkode: b4d8d...5f2

[cathlin]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for det. Føler jo mer vi går i detalj ang traumene jo mer kvalm og svimmel blir jeg. Jo mer mareritt, jo større smerte. Jo mer følelse av fare, Jo mer suicidal. Jeg trenger ro i følelsene slik at ungene mine ikke mister sin mor.  Kanskje jeg skulle ha hørt på psykiateren som jeg av og til snakker med , han sier medisinere kunne være lurt nå. Er psykologer alltid imot medisiner? Eller ødelegger det terapien ? 

Anonymkode: b4d8d...5f2

Kan det være at dere går for fort frem? Viktig at du har noe trygt, en base, ellers kan det bli verre. 

[kupton]

Akkurat nå, cathlin skrev:

Føler jo mer vi går i detalj ang traumene jo mer kvalm og svimmel blir jeg. Jo mer mareritt, jo større smerte.

Det er dessverre slik, at når en begynner en traumeterapi, så øker pasientens symptomer.

[AnonymBruker]

35 minutter siden, kupton skrev:

Det er dessverre slik, at når en begynner en traumeterapi, så øker pasientens symptomer.

Forståelig det. Skal være litt  tolmodig. Jeg har opplevd å bli utsatt for overgrep som barn, noe psykologen er svært opptatt av. Det som jeg selv har opplevd som mest traumatisk er at jeg i en ulykke for noen år siden påførte en annen person alvorlig og varig skade. Dette er ikke psykologen opptatt av. Han unngår temaet og liker ikke at jeg snakker om flashback som har med den ulykken å gjøre. (Lyder, bevegelser, nyheter, sykebiler osv er enorme triggere). Jeg var jo ikke offer .Personlig føler jeg at skyldfølelsen tærer voldsomt på meg og at jeg straffe meg selv med nesten ikke å ha rett til å leve eller ha det bra. Dette er en virkelig skyldfølelse for noe som jeg virkelig har gjort. Men kanskje en traumepsykolog ikke kan hjelpe meg med dette? For de er mest opptatt av å ta skylden bort fra en som er offer? En som har en falsk skyldfølelse? Jeg skulle heller ønske jeg fikk fengsel og straff. Kanskje straffen er å bli fortært av anger og skyldfølelse.

Anonymkode: b4d8d...5f2

[kupton]

En behandler skal uansett ta seg av alt dette du beskriver.

[AnonymBruker]

Ærlighet er ikke nødvendig i behandling. Du sier det du vil for å få den behandlingen du vil ha og så ser du om du blir frisk og hvis det fungerte så slapp du å si det du ikke ville. Hjalp det ikke så kan du være mer ærlig ved en senere anledning og fortsette sånn til du får hjelpen du trenger. Alt det koster er at behandlingen går litt tregere bare og det sparer deg for å røpe mer enn nødvendig. 

Jeg ble helt frisk fra depresjon uten at behandler noen gang fikk vite hva som egentlig plaget meg og jeg tror jeg ikke kunne fått en raskere eller mer knirkefri behandling ved å faktisk utlevere meg selv og unødig røske opp i gamle sår. 

Anonymkode: eb03c...5bd

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Forståelig det. Skal være litt  tolmodig. Jeg har opplevd å bli utsatt for overgrep som barn, noe psykologen er svært opptatt av. Det som jeg selv har opplevd som mest traumatisk er at jeg i en ulykke for noen år siden påførte en annen person alvorlig og varig skade. Dette er ikke psykologen opptatt av. Han unngår temaet og liker ikke at jeg snakker om flashback som har med den ulykken å gjøre. (Lyder, bevegelser, nyheter, sykebiler osv er enorme triggere). Jeg var jo ikke offer .Personlig føler jeg at skyldfølelsen tærer voldsomt på meg og at jeg straffe meg selv med nesten ikke å ha rett til å leve eller ha det bra. Dette er en virkelig skyldfølelse for noe som jeg virkelig har gjort. Men kanskje en traumepsykolog ikke kan hjelpe meg med dette? For de er mest opptatt av å ta skylden bort fra en som er offer? En som har en falsk skyldfølelse? Jeg skulle heller ønske jeg fikk fengsel og straff. Kanskje straffen er å bli fortært av anger og skyldfølelse.

Anonymkode: b4d8d...5f2

Det du beskriver om ulykken er jo noe psykologen virkelig burde tatt tak i. Å føle at man blir fortært av anger og skyldfølelse er jo grusomt, og jeg tror slike følelser uten tvil kan stå i veien for bedring. Det du skriver om å nesten ikke ha rett til å leve eller å ha det bra viser jo at dette er noe psykologen må ta på alvor. Jeg kan rett og slett ikke forstå at han unngår temaet. Det er veldig trist høre at du har blitt utsatt for overgrep som barn, og jeg skjønner at han er opptatt av dette siden det er et svært alvorlig traume. Men det å havne i en ulykke hvor man påfører andre varig skade er også et traume, som du helt tydelig trenger hjelp til å bearbeide slik at du kan bli bedre ❤️ 

Anonymkode: c739a...056

[cathlin]

På 2.11.2019 den 20.47, kupton skrev:

Helt enig. 

Gratulerer. Hadde aldri trodd den dagen skulle komme. 

[Hodestups]

På 2.11.2019 den 19.58, AnonymBruker skrev:

Dere snakker så mye om å være ærlig med behandler. Jeg var dønn ærlig med behandler i begynnelsen og han ble etter hvert sur. Jeg svinger veldig psykisk. Hvis jeg har en dårlig periode og sier til psykologen at ting er vanskelig og jeg står fast i depressive tanker og følelser får jeg en opplevelse av at jeg  kaster bort tiden hans . At jeg burde ha fremgang nå og at jeg ikke prøver nok. Neste time kan jo ting være bedre og jeg prøver alt jeg kan for å gjøre slik psykologen vil. I frykt for at systemet skal gi meg opp hvis ikke. Jeg blir litt ubevisst påvirket av psykologens forventninger og jeg er en « pleaser». Vet akkurat hva som skal til for å gjøre han fornøyd, når han våkner til i samtalen og blir intressert , når han ivrig kommer med forslag og opplever timen som meningsfull. ( opplever meg som meningsfull ?). Men jeg går hjem og føler meg mer ensom og deprimert enn noen gang. 

Anonymkode: b4d8d...5f2

DU gjør ikke noe galt.

HAN er en DÅRLIG behandler, du må bytte.