Hvordan komme ut av depresjon?

[AnonymBruker]

Jeg har et kronisk sykt barn og har pga det ikke vært i jobb på flere år. Hele hverdagen min dreier seg om barnet med all oppfølging. Det verste er å se hvor mye barnet lider, hver eneste dag. Jeg føler stor skyld for å satt et lite menneske til verden som må ha det så mye vondt og må igjennom så mye, selvom jeg ikke hadde noe som helst forutsetning for å vite at det skulle bli sånn. 
Jeg er deprimert og konstant bekymret. Jeg ligger i sengen så fort muligheten er der og forsømmer alle oppgaver jeg ikke MÅ. Jeg lager nesten ikke mat til meg selv og føler ikke at JEG eksisterer lenger. Jeg har gått til psykolog i over et år uten at jeg synes det hjelper. Synes nesten det gjør ting verre fordi jeg ved samtalene blir minnet på kaoset og uvissheten vi lever i. Jeg vil helst bare reise vekk fra alt og alle lenge. Jeg har aldri fått tilbud om medisiner. Sikkert fordi det er tenkt at man er i en krise, og det derfor ikke er rart at livet er tøft. 

Noen med råd om hvor jeg skal begynne? Skal jeg be om medisiner? 

Vi har avlastning på dagtid i uka, så har ofte mulighet til å finne på noe mellom all «usynlig oppfølging» (telefoner,bestillinger,møter) , bare klarer ikke. 

Anonymkode: 39ba7...f32

[kupton]

Ja, siden du lider så sterkt og siden psykoterapi alene ikke har hjulpet, er medisiner neste steg.

[AnonymBruker]

Uffda, dette høres veldig vanskelig ut! Nå vet ikke jeg hvor sykt barnet er, men hva med å forsøke å få enda mer avlastning? 

Anonymkode: d155c...dc3

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Uffda, dette høres veldig vanskelig ut! Nå vet ikke jeg hvor sykt barnet er, men hva med å forsøke å få enda mer avlastning? 

Anonymkode: d155c...dc3

Takk for svar ❤️

Barnet er på ingen måte døende, men har kontante plager hver dag, er tungt medisinert (med bivirkninger) og har ingen normal utvikling. Vet mer avlastning sikkert hadde vært lurt, men har på en måte allerede veldig dårlig samvittighet for all tid jeg ikke er med barnet, fordi man vet jo at barn trenger mammaen sin, så har ikke hjerte til enda mer tid borte:( Hadde jeg vært syk ville jeg jo vært hos mammaen min, ikke hos fremmede.

Anonymkode: 39ba7...f32

[Fionys]

Det er utrolig viktig å ivareta din egen helse slik at du på best mulig måte kan ta deg av barnets behov. Noen ganger må man være egoistisk og tenke på seg selv, kanskje hvis det er mulig så hadde det vært lurt med enda litt mer avlastning en periode. Det er også viktig å bruke tiden du får avlastning på gjøre noe du liker eller har likt før selv om du føler du får dårlig samvittighet, det vil nok gå seg til etter hvert. 

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i beskrivelsen din. Det å ikke fungere når du ikke MÅ. Barnet ditt får deg på en måte til å fungere denne tiden. Dermed er jo ‘mer avlastning kanskje fristende, men samtidig skremmende fordi du da er redd for å skli helt ut og ikke fungere i det hele tatt til slutt. Og din største skrekk er kanskje å fungere så dårlig at du ikke klarer å ta deg av barnet ditt? 

Forsøk å fokuser på det du faktisk klarer! Fremfor alt det du ikke føler du har overskudd til nå. Alle i din situasjon ville hatt det utrolig tøft og mange takler ikke alt dette ansvaret i det hele tatt. Jeg vil si at det høres ut som du fikser situasjonen bedre enn de fleste ville gjort❤️

Så legg fra deg den dårlige samvittigheten. Du hviler mye fordi kroppen og hodet ditt føler den trenger det.

Ellers kan det sikkert være lurt å oppsøke foreninger o.l med folk sommer i samme situasjon, slik at du kan lufte erfaringer med folk. Da vil du se at du ikke er alene om å ha det tøft.

Selv om jeg jo vet dette også sikkert er lettere sagt enn gjort når en er deprimert med null overskudd.

 

Anonymkode: 8fc7f...b99

[AnonymBruker]

Det første du gjør er jo selvfølgelig å bytte psykolog Medisiner funker ikke sånn du tror, de gjør deg bare apatisk.

Anonymkode: 801b9...30e

[AnonymBruker]

På 12.11.2019 den 13.16, AnonymBruker skrev:

Jeg har et kronisk sykt barn og har pga det ikke vært i jobb på flere år. Hele hverdagen min dreier seg om barnet med all oppfølging. Det verste er å se hvor mye barnet lider, hver eneste dag. Jeg føler stor skyld for å satt et lite menneske til verden som må ha det så mye vondt og må igjennom så mye, selvom jeg ikke hadde noe som helst forutsetning for å vite at det skulle bli sånn. 
Jeg er deprimert og konstant bekymret. Jeg ligger i sengen så fort muligheten er der og forsømmer alle oppgaver jeg ikke MÅ. Jeg lager nesten ikke mat til meg selv og føler ikke at JEG eksisterer lenger. Jeg har gått til psykolog i over et år uten at jeg synes det hjelper. Synes nesten det gjør ting verre fordi jeg ved samtalene blir minnet på kaoset og uvissheten vi lever i. Jeg vil helst bare reise vekk fra alt og alle lenge. Jeg har aldri fått tilbud om medisiner. Sikkert fordi det er tenkt at man er i en krise, og det derfor ikke er rart at livet er tøft. 

Noen med råd om hvor jeg skal begynne? Skal jeg be om medisiner? 

Vi har avlastning på dagtid i uka, så har ofte mulighet til å finne på noe mellom all «usynlig oppfølging» (telefoner,bestillinger,møter) , bare klarer ikke. 

Anonymkode: 39ba7...f32

Ja du bør virkelig begynne med medisiner og det er nesten rart du ikke har fått det før med tanke på at du har barn (likegyldig om det barnet er sykt eller ikke). Du har det ikke greit, jeg synes du skal be om medisiner asap i tillegg til samtaler. Du må diskutere med din behandler dette med at du ikke synes samtalene hjelper.

Anonymkode: 95281...736