Et godt valg. Eller er det?

[AnonymBruker]

Når jeg tok et godt valg for å forhindre at noe dumt skulle skje, alle er enig i at det var rett valg, men så er jeg sint på meg selv for at jeg tok dette gode valget. Er det fortsatt et godt valg da? Jeg vet hva jeg hadde vært i full gang med hadde jeg ikke tatt dette valget og egentlig er det det jeg har lyst til å gjøre. Selv om de langsiktige konsekvensene ville vært negative. 

Er det et godt valg selv om jeg føler for noe helt annet? Eller burde jeg følge følelsene, fordi man skal jo på en måte ta hensyn til egne følelser. 

Anonymkode: d4d74...01a

[AnonymBruker]

håper du skjønner (og uten å bli krenket) at det blir litt vanskelig å svare på når vi ikke vet hva du snakker om. Det blir litt som å tolke koder og det er ikke alle så god på 🤪

Anonymkode: c4c70...0df

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

håper du skjønner (og uten å bli krenket) at det blir litt vanskelig å svare på når vi ikke vet hva du snakker om. Det blir litt som å tolke koder og det er ikke alle så god på 🤪

Anonymkode: c4c70...0df

Hvorfor skulle jeg bli krenket? 

Akkurat hva det er jeg heller vil og hvilket valg jeg har tatt er ikke så nøye. Poenget er hvordan kan det kalles et godt valg når det ikke føles sånn? Selv om det fra et fornuftig ståsted er et godt valg. 

Anonymkode: d4d74...01a

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skulle jeg bli krenket? 

Akkurat hva det er jeg heller vil og hvilket valg jeg har tatt er ikke så nøye. Poenget er hvordan kan det kalles et godt valg når det ikke føles sånn? Selv om det fra et fornuftig ståsted er et godt valg. 

Anonymkode: d4d74...01a

hvorfor føles det ikke som et ok valg da ?

Anonymkode: c4c70...0df

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når jeg tok et godt valg for å forhindre at noe dumt skulle skje, alle er enig i at det var rett valg, men så er jeg sint på meg selv for at jeg tok dette gode valget. Er det fortsatt et godt valg da? Jeg vet hva jeg hadde vært i full gang med hadde jeg ikke tatt dette valget og egentlig er det det jeg har lyst til å gjøre. Selv om de langsiktige konsekvensene ville vært negative. 

Er det et godt valg selv om jeg føler for noe helt annet? Eller burde jeg følge følelsene, fordi man skal jo på en måte ta hensyn til egne følelser. 

Anonymkode: d4d74...01a

For meg virker det opplagt at di har gjort et godt valg. Det er som med rus, det er et godt valg å holde ut ubehag i øyeblikket, det handler om kortsiktige VS langsiktige valg.

Å være opptatt av øyeblikkelig behovstilfredstillelse store deler av tiden, er ikke konstruktivt. 

[AnonymBruker]

1 time siden, frosken skrev:

For meg virker det opplagt at di har gjort et godt valg. Det er som med rus, det er et godt valg å holde ut ubehag i øyeblikket, det handler om kortsiktige VS langsiktige valg.

Å være opptatt av øyeblikkelig behovstilfredstillelse store deler av tiden, er ikke konstruktivt. 

Jeg pleier å kalle alle tankene jeg har om å være destruktiv og utagerende som umodne tanker, for når jeg sier de høyt høres det veldig barnslig ut. Det er som om en del av meg aldri har blitt voksen. 

Jeg har lyst til å ruse meg, utagere, slå, ta hevn mot en som har skadet meg fryktelig mye. Jeg har også lyst til å stoppe opp all framgangen og la alt gå til helvete for det er det jeg fortjener og dessuten vil jo det være et klart bevis på at de som har skadet meg har totalt ødelagt meg. Kanskje de får dårlig samvittighet? 

Men ja. De konstruktive tankene og de valgene som på lang sikt kan gjøre ting bedre. Det er jo de modne tankene og det er de tankene som viser at den personen jeg var før jeg knakk sammen enda finnes. 

Ikke så lett dette her. Mr. Jekyl og Dr. Hyde. Det er sånn det er. Jeg er som to personer.

Anonymkode: d4d74...01a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

hvorfor føles det ikke som et ok valg da ?

Anonymkode: c4c70...0df

Vanskelig å sette konkret ord på. Kjenner bare på ekstremt med frustrasjon og sinne over det. Har vært så flink til å ta gode valg og ha gode refleksjoner den siste tiden. Det er så slitsomt og jeg føler livet er i stillstand uansett. Har fryktelig lyst til å bare gi opp kampen. Hvis jeg noen gang blir frisk så vil det ta år. Det har allerede tatt år. Jeg orker det ikke. Dessuten vil jeg ikke ha et vanlig liv. Eller jeg klarer ikke tanken på det. For jeg har ikke tåleevne til det. Hvordan skal jeg holde det ut. Blir det en ny runde med å bite tennene sammen og presse meg til bristepunktet hvor jeg på nytt knekker sammen? Huff. Det føles så mye bedre å oppsøke det som gir med full og total pause/avledning i øyeblikket og bare aggere på hver følelse enn å konstant måtte holde seg på matta, jobbe med seg selv. Jeg er jo et vrak, jeg er jo gal. Eller er jeg? Jeg vet ikke hva jeg er for noe eller hvorfor jeg lever. Hele livet består bare av masse valg. Hvorfor skal jeg hele tiden velge rett? 

Anonymkode: d4d74...01a

[Gjest Visma]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ikke så lett dette her. Mr. Jekyl og Dr. Hyde. Det er sånn det er. Jeg er som to personer.

Vi er ett helt menneske sammensatt av ulike personlighetstrekk og egenskaper. Vi har gjort oss ulike erfaringer pluss, pluss, og tilsammen utgjør det hver enkelt av oss. Det er det som gjør oss til unike personer som det bare finnes én av. 

[kupton]

Å velge etter fornuften er alltid et bra valg. Unntaket kan være i kjærlighet. 

[AnonymBruker]

34 minutter siden, Visma skrev:

Vi er ett helt menneske sammensatt av ulike personlighetstrekk og egenskaper. Vi har gjort oss ulike erfaringer pluss, pluss, og tilsammen utgjør det hver enkelt av oss. Det er det som gjør oss til unike personer som det bare finnes én av. 

Kanskje, men jeg føler meg faktisk som to personer. Jeg føler meg splittet fordi mine tanker, følelser og adferd kan sprike veldig. Kan bruke masse energi på å undertrykke den "mørke/gale" meg, men så mister jeg kontrollen og blir til denne personen som ikke er til å kjenne igjen. Det er sjeldnere at den personen kommer fram nå, men den gjør det likeså. 

1 minutt siden, kupton skrev:

Å velge etter fornuften er alltid et bra valg. Unntaket kan være i kjærlighet. 

Er det alltid riktig å gå for det bra valget? Har vært sint på meg selv i hele dag for at jeg tok det valget. Kanskje jeg er glad for det om noen dager, men samtidig så har jeg da ikke fått utløp og dermed ikke fått det ut av systemet. Jeg bokset i et tre i går, men stoppet før det ble merker for jeg får ikke lov til å selvskade her jeg er nå. Har trang til langt verre ting, men jeg står nå i mot. For det hjelper jo ikke på lang sikt...

Anonymkode: d4d74...01a

[AnonymBruker]

Skjønner ikke en dritt av hva du mener.

Anonymkode: 774cf...4f0

[Gjest Visma]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bokset i et tre i går, men stoppet før det ble merker for jeg får ikke lov til å selvskade her jeg er nå. Har trang til langt verre ting, men jeg står nå i mot. For det hjelper jo ikke på lang sikt...

Sånn umiddelbart trang til utagering/selvskading vil jeg tro går over om du avleder deg og gjør noe annet. Da bruker du fornuften sånn som du har gjort i dag, og så vil det antagelig bli lettere å avstå også neste gang slik trang melder seg.  

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje, men jeg føler meg faktisk som to personer. Jeg føler meg splittet fordi mine tanker, følelser og adferd kan sprike veldig. Kan bruke masse energi på å undertrykke den "mørke/gale" meg, men så mister jeg kontrollen og blir til denne personen som ikke er til å kjenne igjen. Det er sjeldnere at den personen kommer fram nå, men den gjør det likeså. 

Sånn kan jeg også ha det, og noen ganger kan det faktisk føles som om jeg er "identitetsforvirret". Men så har jeg lært at det er forskjell på hva som er meg og hva som er sykdom. Er bipolar, og i både oppstemte, nedstemte og blandede episoder er jeg syk. Da er det sykdommen som på en måte "overtar" det som vanligvis er meg. Fordi jeg normalt sett (det som er meg og min personlighet) ikke er sånn som jeg fremstår under sykdomsangrep.

Håper du forstår hva jeg mener, og kanskje kan det være sånn du kan tenke ift deg selv også? 

Endret 16. november 2019 av Visma

[Fionys]

Tror du bare må lære deg å akseptere at du tok det valget da og at det var riktig på det tidspunktet. 

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje, men jeg føler meg faktisk som to personer. Jeg føler meg splittet fordi mine tanker, følelser og adferd kan sprike veldig. Kan bruke masse energi på å undertrykke den "mørke/gale" meg, men så mister jeg kontrollen og blir til denne personen som ikke er til å kjenne igjen. Det er sjeldnere at den personen kommer fram nå, men den gjør det likeså. 

Er det alltid riktig å gå for det bra valget? Har vært sint på meg selv i hele dag for at jeg tok det valget. Kanskje jeg er glad for det om noen dager, men samtidig så har jeg da ikke fått utløp og dermed ikke fått det ut av systemet. Jeg bokset i et tre i går, men stoppet før det ble merker for jeg får ikke lov til å selvskade her jeg er nå. Har trang til langt verre ting, men jeg står nå i mot. For det hjelper jo ikke på lang sikt...

Anonymkode: d4d74...01a

Jeg synes ikke det er overraskende at du har vært frustrert i dag. Utageringen din har jo en funksjon, sannsynligvis fungerer den supert for å ta vekk vanskelige følelser på kort sikt. Når du da i stedet for å utagere, velger å la være, - så gir ikke det noen Instant happiness - tvert om, det gjør at du ikke umiddelbart blir kvitt de ubehagelige følelsene. 

Jo flere ganger du klarer å ta gode valg og jo lenger du klarer å holde deg unna utagering, jo lettere blir det å la være - og sannsynligvis vil psyken din da også i mindre grad "krisemaksimere" når ting begynner å bli vanskelig. 

Valget var bra - og du valgte bort den enkleste løsningen. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Visma skrev:

Sånn umiddelbart trang til utagering/selvskading vil jeg tro går over om du avleder deg og gjør noe annet. Da bruker du fornuften sånn som du har gjort i dag, og så vil det antagelig bli lettere å avstå også neste gang slik trang melder seg.  

Sånn kan jeg også ha det, og noen ganger kan det faktisk føles som om jeg er "identitetsforvirret". Men så har jeg lært at det er forskjell på hva som er meg og hva som er sykdom. Er bipolar, og i både oppstemte, nedstemte og blandede episoder er jeg syk. Da er det sykdommen som på en måte "overtar" det som vanligvis er meg. Fordi jeg normalt sett (det som er meg og min personlighet) ikke er sånn som jeg fremstår under sykdomsangrep.

Håper du forstår hva jeg mener, og kanskje kan det være sånn du kan tenke ift deg selv også? 

Hm ja jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Noen ganger blir jeg forvirret rundt hva som virkelig er meg og hva som er sykdomspregede meg. Likevel må jeg jo lære å tøyle meg selv når jeg er helt uttafor. Det har skjedd så mye dritt når jeg har vært i den modusen. Kjipe og negative konsekvenser. Jeg må jo ta ansvar for det jeg gjør selv om jeg oppriktig har følt at jeg har mistet all evne til kontroll. Har skapt mye uro og bevegelse i hjelpeapparatet... 😛

8 timer siden, frosken skrev:

Jeg synes ikke det er overraskende at du har vært frustrert i dag. Utageringen din har jo en funksjon, sannsynligvis fungerer den supert for å ta vekk vanskelige følelser på kort sikt. Når du da i stedet for å utagere, velger å la være, - så gir ikke det noen Instant happiness - tvert om, det gjør at du ikke umiddelbart blir kvitt de ubehagelige følelsene. 

Jo flere ganger du klarer å ta gode valg og jo lenger du klarer å holde deg unna utagering, jo lettere blir det å la være - og sannsynligvis vil psyken din da også i mindre grad "krisemaksimere" når ting begynner å bli vanskelig. 

Valget var bra - og du valgte bort den enkleste løsningen. 

Ja det er så sant det du sier. Har blitt mye flinkere til å unngå destruktive greier så hadde vel glemt hvor tungt det er å stå i mot når det blir så sterkt som det har vært helt uken. Nå kjenner jeg meg ganske sliten da det har skapt mye angst, uro og sinne. Søvnparalyse har jeg også hatt. Pleier å få det i dårligere perioder. 

Jeg håper bare jeg er sterk nok i meg selv når jeg skal hjem på tirsdag. 

Anonymkode: d4d74...01a

[Gjest Visma]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm ja jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Noen ganger blir jeg forvirret rundt hva som virkelig er meg og hva som er sykdomspregede meg. Likevel må jeg jo lære å tøyle meg selv når jeg er helt uttafor. Det har skjedd så mye dritt når jeg har vært i den modusen. Kjipe og negative konsekvenser. Jeg må jo ta ansvar for det jeg gjør selv om jeg oppriktig har følt at jeg har mistet all evne til kontroll. Har skapt mye uro og bevegelse i hjelpeapparatet... 😛

Ja, en er vel like ansvarlig for det som skjer i sykdomsperioder... men jeg er litt i tvil... 

Eksempler fra bipolar: En som er dypt deprimert ser bare svart og håpløshet og tenker kanskje at alle, inkludert seg selv, ville blitt glade og lettet om han tok livet sitt -og gjør enten et forsøk eller får fullbyrdet det.

En som er manisk er så på viddene at det han tenker, sier og gjør er noe han ikke ville ha gjort om han var seg selv/frisk. 

En med blandet episode er vel i en blandet tilstand av de to øverste. Også her ville han ikke ha tenkt, sagt og gjort ting om han var seg selv/frisk. Men jeg er usikker. 

Hva tenker du om det @kupton? 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Visma skrev:

Ja, en er vel like ansvarlig for det som skjer i sykdomsperioder... men jeg er litt i tvil... 

Eksempler fra bipolar: En som er dypt deprimert ser bare svart og håpløshet og tenker kanskje at alle, inkludert seg selv, ville blitt glade og lettet om han tok livet sitt -og gjør enten et forsøk eller får fullbyrdet det.

En som er manisk er så på viddene at det han tenker, sier og gjør er noe han ikke ville ha gjort om han var seg selv/frisk. 

En med blandet episode er vel i en blandet tilstand av de to øverste. Også her ville han ikke ha tenkt, sagt og gjort ting om han var seg selv/frisk. Men jeg er usikker. 

Hva tenker du om det @kupton? 

Hm ja. Er vanskelig å si/skille om man kan pålegges å skulle kunne kontrollere seg selv i de dårligste periodene. For min del har det blitt en "enighet" i hjelpeapparatet at når jeg kommer til et visst punkt så svartner det for meg og jeg greier ikke tenke rasjonelt eller opptre fornuftig. Derfor har det blitt lagt mye tid ned i å hjelpe meg til å lære alle forvarslene og klare å se når jeg begynner å nærme meg det punktet at jeg mister kontrollen. Da skal jeg gjøre ulike tiltak for å snu den påbegynte spiralen. Hjelper ikke tiltakene jeg kan gjøre selv hjemme så er avtalen at jeg skal dra til fastlegen/legevakten og be om innleggelse. Jeg må rett og slett ta affære før jeg når "the point of no return". 

 

Anonymkode: d4d74...01a

[Gjest Visma]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hm ja. Er vanskelig å si/skille om man kan pålegges å skulle kunne kontrollere seg selv i de dårligste periodene. For min del har det blitt en "enighet" i hjelpeapparatet at når jeg kommer til et visst punkt så svartner det for meg og jeg greier ikke tenke rasjonelt eller opptre fornuftig. Derfor har det blitt lagt mye tid ned i å hjelpe meg til å lære alle forvarslene og klare å se når jeg begynner å nærme meg det punktet at jeg mister kontrollen. Da skal jeg gjøre ulike tiltak for å snu den påbegynte spiralen. Hjelper ikke tiltakene jeg kan gjøre selv hjemme så er avtalen at jeg skal dra til fastlegen/legevakten og be om innleggelse. Jeg må rett og slett ta affære før jeg når "the point of no return". 

 

Anonymkode: d4d74...01a

Ja, høres fornuftig ut. Jeg har en kriseplan hvor det du nevner står oppført. Det er bare det at det for meg er vanskelig å vite når jeg bør ta affære før jeg når "the point of no return". Jeg har ingen avtale om å kunne få be om innleggelse, og ikke vet jeg om akkurat innleggelse hadde funket for meg heller. Vil unngå det så langt det lar seg gjøre.

Så da står jeg der da, og ikke vet om jeg er syk, eller syk nok, til å oppsøke hjelp. Jeg får jo en slags realitetsbrist hvor jeg ikke skjønner meg på det. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Visma skrev:

Ja, høres fornuftig ut. Jeg har en kriseplan hvor det du nevner står oppført. Det er bare det at det for meg er vanskelig å vite når jeg bør ta affære før jeg når "the point of no return". Jeg har ingen avtale om å kunne få be om innleggelse, og ikke vet jeg om akkurat innleggelse hadde funket for meg heller. Vil unngå det så langt det lar seg gjøre.

Så da står jeg der da, og ikke vet om jeg er syk, eller syk nok, til å oppsøke hjelp. Jeg får jo en slags realitetsbrist hvor jeg ikke skjønner meg på det. 

Slik er det for meg også, og jeg har gått på trynet mange ganger der. Fordi jeg har tenkt jeg skal bite tennene sammen og holde ut, og vips så har jeg mistet kontrollen. 

Det er fryktelig vanskelig, men øvelse gjør vel mester. Dessuten er det ikke konstant. Jeg har vekslet hele uken mellom å være i total kaos til å oppleve at jeg har kontroll. Derfor har jeg vært så fram og tilbake på om jeg trengte innleggelse. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg kunne ikke ta sjansen, og med tanke på hvor urolig jeg har vært hele helgen så valgte jeg nok rett. Hvis rett valg skulle være å forebygge destruktivitet da. Som jo var det jeg var usikker på i går. 

Hjalp å få tilbakemeldinger på det her da. 

Anonymkode: d4d74...01a

[Gjest Visma]

Ja, det er vanskelig. Men jeg er heldig tross alt, for jeg har pårørende og behandlere på DPS som kan hjelpe meg med det. Om ikke jeg skjønner selv at det går utforbakke, så kan disse fortelle meg det. Men samtidig er det jo ikke alltid at det hjelper heller, for hvis ikke jeg skjønner og innser det selv, så har det de sier ingen nytteverdi for meg. 

Det gjelder liksom å finne tidspunktet mellom når jeg er mottakelig og når jeg ikke er det.

Godt at du skjønte det nå for din egen del, og ba om hjelp. Håper oppholdet vil være til god hjelp for deg. Lykke til! 🙂