skal jeg fortelle det?

[Gjest sinne]

Broren min bruker hasj, amfetimin og ecstsy. han har lenge vært irritabel, helt urimelig, hissig og ikke seg sjølv. Han er 23 år, jeg er 25. vi bor begge hjemme for tida. Foreldrene mine vet det ikke, men de funderer litt. de er selvsagt engstelige. Jeg vet ikke om han har et problem med det, men jeg er redd han kan få et problem.

skal jeg si det til foreldrene mine, eller la broren min få leve sitt liv i fred? jeg er glad i han og er redd for han. tviler veldig sterkt på at han vil høre på foreldrene mine, men det er ikke umulig at de kan gjøre noe.

er det noen som har råd? takknemlig for svar.

[Gjest Nils Havard Dahl, psykiater]

Broren din er på en vei som kun fører nedover. Han greier ikke å ta kontrollen selv. Foreldrene dine kan hjelpe med å sette grenser og motivere han for behandling.

Jeg synes du skal si det til dem så snart som mulig - før broren din passerer "the Point of no Return"

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

[Gjest raui]

Broren din er på en vei som kun fører nedover. Han greier ikke å ta kontrollen selv. Foreldrene dine kan hjelpe med å sette grenser og motivere han for behandling.

Jeg synes du skal si det til dem så snart som mulig - før broren din passerer "the Point of no Return"

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Hadde det samme problemet som deg.Broren min og jeg har alltid hatt god kontakt,men jeg kunne ikke bare sitte og se på at min egen bror ødela hele psyken sin på de mest ødeleggende stoffene på det området: hasj og speed.Kombinasjonen er ofte innleggingsgrunnlag. fortell det til foreldrene dine,du.Da har du fulgt hjertet ditt og sitter ikke alene med det.Du vil aldri få ham ut på egenhånd.

Konfrontasjoner i livet er uunngåelig og han vil tilgi deg ganske kjapt.Han vil forstå at du ikke orker å bare sitte og se på.