Livet som ikke ble

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig syk mann, og det gjør så forferdelig vondt å se han bare svinne mer og mer. Det var jo ikke sånn dette livet skulle bli for oss! Stakkars mannen min, jeg har så utrolig vondt av ham! Tenk å miste den ene funksjonen etter den andre i en nedadgående progressiv sykdom som han har. Så forferdelig! Jeg pleier aldri å skrive noe om dette fordi jeg liksom ikke vil oute ham. Det har noe med samvittighet å gjøre tror jeg, selv om ingen nok ville ha kjent oss igjen, jeg vet ikke. De eneste jeg snakker med om dette er bestevenninna mi og hjelpeapparatet mitt. Han har også sitt hjelpeapparat heldigvis med ergoterapeut, fysioterapeut, hjemmesykepleien og en god fastlege m.m, og han blir tatt godt vare på når det trengs. Han har foreløpig fått den hjelpen han trenger, men nå i går fikk vi vite noe som opprørte oss begge kraftig og som vi nesten ser oss nødt til å gå videre med hvis ikke dette blir tatt tak i på en skikkelig måte. Jeg kan dessverre ikke si noe om det her, men det er alvorlig.

Jeg er depressiv i dag, og som vanlig kommer alle de tunge og vanskelige tankene og følelsene. Intet nytt. Hvis man har opplevd depresjon så vet man hvilke tanker og følelser det kan gi. Jeg er sååå tung, og vil bare sove. Jeg har så vondt av ham og kunne så ønske jeg kunne hjelpe han med å bli bedre og friskere! Men i stedet går det bare nedover omtrent for hver måned som går. Skrekkscenarioet mtp framtida har jeg hele tida i bakhodet, men jeg vil ikke skrive noe om det her. 

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er vel egentlig bare for å få luftet meg litt. Jeg bærer hele tida sorgen over dette i hjertet mitt, men jeg har jo noen å snakke med om dette i rl, så da har jeg ikke pleid å bruke denne siden til å skrive om ham.  Men det er nok fordi jeg er depressiv nå, og at beskjeden i går gikk litt inn på meg og at alt derfor virker så svart og håpløst ut at jeg skriver om det nå. Og så er det jo det at jeg jo pleier å bruke siden her til å lufte meg om ulike ting. Forventer ingen svar, for det er liksom ikke noe å si ift dette. 

Anonymkode: 4292d...ea8

[Alwaysfeeling]

Sender deg gode tanker, håper det blir litt lettere for deg snart💕

[frosken]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en veldig syk mann, og det gjør så forferdelig vondt å se han bare svinne mer og mer. Det var jo ikke sånn dette livet skulle bli for oss! Stakkars mannen min, jeg har så utrolig vondt av ham! Tenk å miste den ene funksjonen etter den andre i en nedadgående progressiv sykdom som han har. Så forferdelig! Jeg pleier aldri å skrive noe om dette fordi jeg liksom ikke vil oute ham. Det har noe med samvittighet å gjøre tror jeg, selv om ingen nok ville ha kjent oss igjen, jeg vet ikke. De eneste jeg snakker med om dette er bestevenninna mi og hjelpeapparatet mitt. Han har også sitt hjelpeapparat heldigvis med ergoterapeut, fysioterapeut, hjemmesykepleien og en god fastlege m.m, og han blir tatt godt vare på når det trengs. Han har foreløpig fått den hjelpen han trenger, men nå i går fikk vi vite noe som opprørte oss begge kraftig og som vi nesten ser oss nødt til å gå videre med hvis ikke dette blir tatt tak i på en skikkelig måte. Jeg kan dessverre ikke si noe om det her, men det er alvorlig.

Jeg er depressiv i dag, og som vanlig kommer alle de tunge og vanskelige tankene og følelsene. Intet nytt. Hvis man har opplevd depresjon så vet man hvilke tanker og følelser det kan gi. Jeg er sååå tung, og vil bare sove. Jeg har så vondt av ham og kunne så ønske jeg kunne hjelpe han med å bli bedre og friskere! Men i stedet går det bare nedover omtrent for hver måned som går. Skrekkscenarioet mtp framtida har jeg hele tida i bakhodet, men jeg vil ikke skrive noe om det her. 

Grunnen til at jeg skriver om dette nå er vel egentlig bare for å få luftet meg litt. Jeg bærer hele tida sorgen over dette i hjertet mitt, men jeg har jo noen å snakke med om dette i rl, så da har jeg ikke pleid å bruke denne siden til å skrive om ham.  Men det er nok fordi jeg er depressiv nå, og at beskjeden i går gikk litt inn på meg og at alt derfor virker så svart og håpløst ut at jeg skriver om det nå. Og så er det jo det at jeg jo pleier å bruke siden her til å lufte meg om ulike ting. Forventer ingen svar, for det er liksom ikke noe å si ift dette. 

Anonymkode: 4292d...ea8

Det er emosjonelt svært krevende å leve sammen med en som gradvis mister mer og mer funksjon, særlig når det ikke er utsikt til bedring. For meg var løsningen å fokusere på gode hverdager og ikke bruke mer tid og energi enn nødvendig på kamper med helsevesenet. Noen kamper kan allikevel være nødvendige, fordi de er så avgjørende for livskvaliteten at de må kjempes. Jeg opplevde dette som en klar ekstrabelastning, som ikke burde ha vært nødvendig, i en svært krevende livsfase. 

[stjernestøv]

Sender deg gode tanker og en klem ❤️ Hørest tøft ut.