Borderline

[AnonymBruker]

Jeg lærte på skolen for 20 år siden at borderline var den verste diagnosen man kunne få. Stemmer det fortsatt?

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lærte på skolen for 20 år siden at borderline var den verste diagnosen man kunne få. Stemmer det fortsatt?

Anonymkode: 46002...d71

Det heter ikke borderline lengre. Det heter EUPF. Det er heller ikke den værste diagnosen man kan få nei. Det er stor variasjon, mange med eupf lever ganske normale liv, mens andre sliter skikkelig med mellommenneskelige forhold., og noen desverre med selvskading problematikk. 

Anonymkode: 2efcb...3cc

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg lærte på skolen for 20 år siden at borderline var den verste diagnosen man kunne få. Stemmer det fortsatt?

Anonymkode: 46002...d71

Etter min erfaring så lever de fleste med eupd ganske normale liv, dvs de klarer å ta utdannelse, jobbe, har venner, samboer osv. Så men svaret på det du spør om kan jo være ganske variabelt da en med en alvorlig grad av eupd kan være mye dårligere fungerende enn en med f.eks en lettere grad av schizofreni.

Anonymkode: 545b2...c2b

[Glitter]

Før i tiden så ble den diagnosen sett på som noe av det verste ja. Det ble også sett på som en "lost case". Dvs at man ikke kunne bli frisk av diagnosen. Det var ingen gode resultater rundt behandling og generelt sett ble denne diagnosen sett svært ned på i psykiatrien. 

Akkurat det er noe som dessverre fortsatt henger litt igjen, men ikke hos de fleste. I dag vet man mer om både hvorfor en person utvikler diagnosen, man vet mer om behandling og at de fleste blir helt eller delvis frisk. Det er en diagnose som gjerne brenner ut med årene og dessuten har man funnet behandling som har gitt resultater. Blant annen mentaliseringsbasert terapi. 

Det heter ikke lenger borderline, men emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med undertypene impulsiv og borderline type. Der er symptomene ganske ulike, men begge deler bunner ut fra store emosjoner og vanskeligheter med å regulere dem. Ofte har man et umodent og/eller overdrevent følelsesliv fordi ulike ting i livet har gjort at en ikke har klart å utvikle dette videre og lære seg å regulere seg på en hensiktsmessig måte. Det er fryktelig vondt for den som har det slik og jeg tror nok de fleste med diagnosen virkelig ønsker å bli friske.

Så er det jo med alle diagnoser at det er ulike grader på alt og man trenger ikke ha alle symptomene på diagnosen for å få den. Noen lar det destruktive følelseslivet gå veldig ut over andre og blir nærmest giftig for omgivelsene sine,  mens andre tar det mer ut på seg selv uten å være dårlig mot de en har rundt seg. Noen er eksplosivt sinte og manipulerende. Noen er det ikke. Noen driver med alvorlig selvskading. Andre gjør det ikke. Osv. Osv. Men det er klassifisert som en alvorlig personlighetsforstyrrelse så det er klart at det er ikke enkelt å ha den, ikke enkelt å behandle den og det kan være veldig tøft for pårørende til en person med diagnosen. Av ulike grunner. 

[Kayia]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lærte på skolen for 20 år siden at borderline var den verste diagnosen man kunne få. Stemmer det fortsatt?

Anonymkode: 46002...d71

I hvilket fag/klassetrinn underviste de om dette? 
 

Endret 14. desember 2019 av Kayia

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det heter ikke borderline lengre. Det heter EUPF. Det er heller ikke den værste diagnosen man kan få nei. Det er stor variasjon, mange med eupf lever ganske normale liv, mens andre sliter skikkelig med mellommenneskelige forhold., og noen desverre med selvskading problematikk. 

Anonymkode: 2efcb...3cc

Takk du for svar. Jeg forstår nå.

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Etter min erfaring så lever de fleste med eupd ganske normale liv, dvs de klarer å ta utdannelse, jobbe, har venner, samboer osv. Så men svaret på det du spør om kan jo være ganske variabelt da en med en alvorlig grad av eupd kan være mye dårligere fungerende enn en med f.eks en lettere grad av schizofreni.

Anonymkode: 545b2...c2b

Nå tenker jeg litt annerledes på det i forhold til alvorlighetsgrad. Takk.

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Før i tiden så ble den diagnosen sett på som noe av det verste ja. Det ble også sett på som en "lost case". Dvs at man ikke kunne bli frisk av diagnosen. Det var ingen gode resultater rundt behandling og generelt sett ble denne diagnosen sett svært ned på i psykiatrien. 

Akkurat det er noe som dessverre fortsatt henger litt igjen, men ikke hos de fleste. I dag vet man mer om både hvorfor en person utvikler diagnosen, man vet mer om behandling og at de fleste blir helt eller delvis frisk. Det er en diagnose som gjerne brenner ut med årene og dessuten har man funnet behandling som har gitt resultater. Blant annen mentaliseringsbasert terapi. 

Det heter ikke lenger borderline, men emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med undertypene impulsiv og borderline type. Der er symptomene ganske ulike, men begge deler bunner ut fra store emosjoner og vanskeligheter med å regulere dem. Ofte har man et umodent og/eller overdrevent følelsesliv fordi ulike ting i livet har gjort at en ikke har klart å utvikle dette videre og lære seg å regulere seg på en hensiktsmessig måte. Det er fryktelig vondt for den som har det slik og jeg tror nok de fleste med diagnosen virkelig ønsker å bli friske.

Så er det jo med alle diagnoser at det er ulike grader på alt og man trenger ikke ha alle symptomene på diagnosen for å få den. Noen lar det destruktive følelseslivet gå veldig ut over andre og blir nærmest giftig for omgivelsene sine,  mens andre tar det mer ut på seg selv uten å være dårlig mot de en har rundt seg. Noen er eksplosivt sinte og manipulerende. Noen er det ikke. Noen driver med alvorlig selvskading. Andre gjør det ikke. Osv. Osv. Men det er klassifisert som en alvorlig personlighetsforstyrrelse så det er klart at det er ikke enkelt å ha den, ikke enkelt å behandle den og det kan være veldig tøft for pårørende til en person med diagnosen. Av ulike grunner. 

Jammen så har du skrevet utfyllende svar til meg som dette. Jeg setter pris på det. Og nå ble jeg mye klokere.

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

1 time siden, Glitter skrev:

Før i tiden så ble den diagnosen sett på som noe av det verste ja. Det ble også sett på som en "lost case". Dvs at man ikke kunne bli frisk av diagnosen. Det var ingen gode resultater rundt behandling og generelt sett ble denne diagnosen sett svært ned på i psykiatrien. 

Akkurat det er noe som dessverre fortsatt henger litt igjen, men ikke hos de fleste. I dag vet man mer om både hvorfor en person utvikler diagnosen, man vet mer om behandling og at de fleste blir helt eller delvis frisk. Det er en diagnose som gjerne brenner ut med årene og dessuten har man funnet behandling som har gitt resultater. Blant annen mentaliseringsbasert terapi. 

Det heter ikke lenger borderline, men emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse med undertypene impulsiv og borderline type. Der er symptomene ganske ulike, men begge deler bunner ut fra store emosjoner og vanskeligheter med å regulere dem. Ofte har man et umodent og/eller overdrevent følelsesliv fordi ulike ting i livet har gjort at en ikke har klart å utvikle dette videre og lære seg å regulere seg på en hensiktsmessig måte. Det er fryktelig vondt for den som har det slik og jeg tror nok de fleste med diagnosen virkelig ønsker å bli friske.

Så er det jo med alle diagnoser at det er ulike grader på alt og man trenger ikke ha alle symptomene på diagnosen for å få den. Noen lar det destruktive følelseslivet gå veldig ut over andre og blir nærmest giftig for omgivelsene sine,  mens andre tar det mer ut på seg selv uten å være dårlig mot de en har rundt seg. Noen er eksplosivt sinte og manipulerende. Noen er det ikke. Noen driver med alvorlig selvskading. Andre gjør det ikke. Osv. Osv. Men det er klassifisert som en alvorlig personlighetsforstyrrelse så det er klart at det er ikke enkelt å ha den, ikke enkelt å behandle den og det kan være veldig tøft for pårørende til en person med diagnosen. Av ulike grunner. 

Du har gitt meg god forståelse for hva det innebærer. Takk for utdypet svar.

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har gitt meg god forståelse for hva det innebærer. Takk for utdypet svar.

Anonymkode: 46002...d71

Kayia stilte deg et godt spørsmål, på hvilket klassetrinn lærte du dette? 

Anonymkode: ad677...37c

[Lonewolf79]

Er noe du kan lese for eksempel på App for Android og Apple som heter Vap( veiledning i akutt psykatri blir brukt på mange Dps og Sykehus se bilde for eksempel stor om mange diagnoser og behandlings tiltak merk er ikke fasit for behandling men gjerne brukt av Lis leger og andre studenter 

Endret 14. desember 2019 av Lonewolf79

[AnonymBruker]

Borderline er utvilsomt noe av det verste å være pårørende til. 

Anonymkode: fd4df...6f8

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Borderline er utvilsomt noe av det verste å være pårørende til. 

Anonymkode: fd4df...6f8

Hvorfor?

Anonymkode: 39411...954

[Glitter]

56 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Borderline er utvilsomt noe av det verste å være pårørende til. 

Anonymkode: fd4df...6f8

Tja. Det kommer litt an på det som så mye annet. Da mine plager slo ut for fullt og jeg var inn og ut av tvangsinnkwggelser i psykiatrien og sykehus i en konstant limbo mellom liv, død og alvorlig skade, stadig vekk havnet i politiet sine hender da jeg var så ekstremt selvskadende så var det nok helt jævlig for mine foreldre. De gikk rundt i konstant angst og hver gang sykehuset ringte så frykter de det var for at jeg var død, de hadde tett kontakt med mine behandlere og ja. Det var uholdbart. 

Dette varte i en periode på to år. Så ble jeg i løpet av ett år gradvis mer og mer stabil (og dessuten "trygg" på institusjon så de kunne legge fra seg ansvaret) og nå nesten 3,5 år etter at jeg knakk helt sammen så er det ikke jævlig lenger. Min mor er bekymret fortsatt, men det skjer ikke ting hele tiden lenger og relasjonen vår har stabilisert seg igjen. Så den dag i dag er det ikke helt forferdelig å være pårørende til meg i den forstand. Nå er det mest det at det er trist for de å se at jeg sliter og at jeg bekymrer meg så mye. Men ting er likevel rolig og lite konfliktfylt. 

Jeg vil tro det er ekstremt utmattende å være pårørende til en som er så ustabil i år etter år uten å ville ha hjelp og uten å se at en trenger hjelp. Da blir jo hele situasjonen håpløs. 

Men ikke alle med EUPF blir såpass ustabil som jeg ble. Jeg var i en stor livskrise og mistet hodet mitt fullstendig. Det eneste jeg kan si med meg selv er at jeg har ikke latt mine greier gå direkte ut over dem. Jeg har ikke manipulert eller satt de opp mot hverandre, jeg har ikke truet med selvmord eller lignende hvis vi har kranglet. Men sykt ustabil har jeg vært. Selv om jeg har tatt det meste ut på meg selv. Mulig mine foreldre vil ha en litt annen oppfatning da det nok føles direkte for dem siden de som var glad i meg ble ufrivillig sugd inn i den ustabile hverdagen min. 

Noen med EUPF går aldri inn i så alvorlig ustabilitet som det jeg gjorde, men jevnt over gjennom mange år kan det være de blir en stor belastning uansett. Andre igjen opptrer så ufint og systematisk manipulerende at det går inn under psykisk vold. Kanskje noen blir fysisk voldelig også. Det er så store variasjoner hvor ille preget en person med EUPF blir og hvordan det går ut over ens pårørende og seg selv. 

Det viktigste uansett hvordan det kommer til uttrykk så er det viktigste at den som er rammet av det oppsøker hjelp. Hvis de pårørende ser at det er ønske om, og håp om bedring så kan det bli lettere å så i stormen fram til det roer seg. Noe det som oftest gjør før eller siden. Og fram til det roer seg så er det viktig at de pårørende setter grenser så de ikke blir ødelagte på veien. 

Endret 15. desember 2019 av Glitter

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor?

Anonymkode: 39411...954

Les om diagnosen og kriteriene. 

Anonymkode: fd4df...6f8

[kupton]

Alle psykiske lidelser jeg kjenner til, kan finnes i alle alvorlighetsgrader fra på grensen til frisk til totalt invalidiserende. Variasjonen i alvorlighetsgrad innen hver enkelt lidelse er enorm. Det er derfor totalt meningsløst og unyttig å diskutere om en lidelse er mer eller mindre alvorlig for pasienten selv eller for pårørende.

[AnonymBruker]

På 14.12.2019 den 19.05, AnonymBruker skrev:

Kayia stilte deg et godt spørsmål, på hvilket klassetrinn lærte du dette? 

Anonymkode: ad677...37c

Beklager sent svar. Dette lærte jeg da jeg gikk 1 trinn på videregående skole.

Anonymkode: 46002...d71

[AnonymBruker]

6 timer siden, kupton skrev:

Alle psykiske lidelser jeg kjenner til, kan finnes i alle alvorlighetsgrader fra på grensen til frisk til totalt invalidiserende. Variasjonen i alvorlighetsgrad innen hver enkelt lidelse er enorm. Det er derfor totalt meningsløst og unyttig å diskutere om en lidelse er mer eller mindre alvorlig for pasienten selv eller for pårørende.

Jeg forstår. Tar det i betraktning fremover.

Anonymkode: 46002...d71

[ISW]

Du kan ha så sterk angst for edderkopper at du nekter å befinne deg andre steder enn  i et sterilt rom 30 meter over bakken (satt på spissen). Da har du en ganske alvorlig og invalidiserende sykdom selv om angst for edderkopper / enkle fobier kan anses som de mildeste psykiske lidelsene.

Tilsvarende kan du ha en velbehandlet schizofreni som gjør at du fungerer helt normalt som alle andre.

[AnonymBruker]

9 timer siden, ISW skrev:

Du kan ha så sterk angst for edderkopper at du nekter å befinne deg andre steder enn  i et sterilt rom 30 meter over bakken (satt på spissen). Da har du en ganske alvorlig og invalidiserende sykdom selv om angst for edderkopper / enkle fobier kan anses som de mildeste psykiske lidelsene.

Tilsvarende kan du ha en velbehandlet schizofreni som gjør at du fungerer helt normalt som alle andre.

Det er veldig mye i mellom. Så lærte jeg noe nytt.

Anonymkode: 46002...d71