Får ikke hjelp

[AnonymBruker]

Fikk avslag for innleggelse på dps, beh skal søke meg inn på et annet dps, men fikk vite av det første dps at de bruker samme kriterier og derfor vil få avslag der og. Har fått maaange avslag der.

Får ellers ikke beh utover "sytesamtaler" som jeg kaller det i mitt stille sin. Sliter alvorlig med relasjoner og er samboer, og det er én av grunnene til at jeg sliter med angst og depresjon. Er så vanvittig sliten. Ser en mulig lysning i at psykiater som styrer medisinene jeg går på, kan søke meg til mer aktiv behandling, men det er nok lange ventelister, og jeg har nå venta og gått uten skikkelig behandling i mange år og er skikkelig på felgen.

Går på alle mulige slags medisiner, men ikke antidepressiva. Lamictalen tar kanskje det verste, men jeg er fremdeles deprimert. Vet at mine problemer ikke kan medisineres bort, men ønsker å ha en støtte til jeg får terapi, for jeg føler meg som en ballong som snart sprekker. Er fysisk utmattet, er helt nede for telling. Jeg jobber hardt for å ikke belaste andre, men trenger virkelig å få ut det vonde. 

Så hva gjør jeg for å holde hodet over vannet? Inntil jeg kanskje får terapi? Kan wellbutrin være noe? Jeg har fått diagnosen eupf, unnvikende pf og GAD. Jeg er ikke så utagerende men svinger mye og er ekstremt sårbar for andre, og er litt paranoid når det gjelder avvisning og det går utover relasjoner. Men har nesten ikke venner eller muligheter til å komme meg ut. SSRI har jeg prøvd og har ingen nytte av. 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Fikk avslag for innleggelse på dps, beh skal søke meg inn på et annet dps, men fikk vite av det første dps at de bruker samme kriterier og derfor vil få avslag der og. Har fått maaange avslag der.

Får ellers ikke beh utover "sytesamtaler" som jeg kaller det i mitt stille sin. Sliter alvorlig med relasjoner og er samboer, og det er én av grunnene til at jeg sliter med angst og depresjon. Er så vanvittig sliten. Ser en mulig lysning i at psykiater som styrer medisinene jeg går på, kan søke meg til mer aktiv behandling, men det er nok lange ventelister, og jeg har nå venta og gått uten skikkelig behandling i mange år og er skikkelig på felgen.

Går på alle mulige slags medisiner, men ikke antidepressiva. Lamictalen tar kanskje det verste, men jeg er fremdeles deprimert. Vet at mine problemer ikke kan medisineres bort, men ønsker å ha en støtte til jeg får terapi, for jeg føler meg som en ballong som snart sprekker. Er fysisk utmattet, er helt nede for telling. Jeg jobber hardt for å ikke belaste andre, men trenger virkelig å få ut det vonde. 

Så hva gjør jeg for å holde hodet over vannet? Inntil jeg kanskje får terapi? Kan wellbutrin være noe? Jeg har fått diagnosen eupf, unnvikende pf og GAD. Jeg er ikke så utagerende men svinger mye og er ekstremt sårbar for andre, og er litt paranoid når det gjelder avvisning og det går utover relasjoner. Men har nesten ikke venner eller muligheter til å komme meg ut. SSRI har jeg prøvd og har ingen nytte av. 

Anonymkode: 37b12...651

Hvorfor skal du absolutt bli innlagt? Dersom det er terapi du er ute etter hvorfor søker du ikke vanlig poliklinisk behandler på dps? Innleggelser er ment mest som akutt og kommer ikke til å hjelpe deg noe særlig på sikt.

Men angående det du sier du sliter med, hvorfor er du sammen med en person dersom denne personen gjør at du får angst og depresjon?

Anonymkode: 499ce...149

[frosken]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk avslag for innleggelse på dps, beh skal søke meg inn på et annet dps, men fikk vite av det første dps at de bruker samme kriterier og derfor vil få avslag der og. Har fått maaange avslag der.

Får ellers ikke beh utover "sytesamtaler" som jeg kaller det i mitt stille sin. Sliter alvorlig med relasjoner og er samboer, og det er én av grunnene til at jeg sliter med angst og depresjon. Er så vanvittig sliten. Ser en mulig lysning i at psykiater som styrer medisinene jeg går på, kan søke meg til mer aktiv behandling, men det er nok lange ventelister, og jeg har nå venta og gått uten skikkelig behandling i mange år og er skikkelig på felgen.

Går på alle mulige slags medisiner, men ikke antidepressiva. Lamictalen tar kanskje det verste, men jeg er fremdeles deprimert. Vet at mine problemer ikke kan medisineres bort, men ønsker å ha en støtte til jeg får terapi, for jeg føler meg som en ballong som snart sprekker. Er fysisk utmattet, er helt nede for telling. Jeg jobber hardt for å ikke belaste andre, men trenger virkelig å få ut det vonde. 

Så hva gjør jeg for å holde hodet over vannet? Inntil jeg kanskje får terapi? Kan wellbutrin være noe? Jeg har fått diagnosen eupf, unnvikende pf og GAD. Jeg er ikke så utagerende men svinger mye og er ekstremt sårbar for andre, og er litt paranoid når det gjelder avvisning og det går utover relasjoner. Men har nesten ikke venner eller muligheter til å komme meg ut. SSRI har jeg prøvd og har ingen nytte av. 

Anonymkode: 37b12...651

Hvorfor tror du at en innleggelse er det som vil kunne gi bedring? Er det noe du ser for deg at kan gjøres under innleggelse som ikke kan gjøres poliklinisk?

Noen steder i landet vil det være lettest å få behandling hos en avtalespesialist med den typen problemer du beskriver. 

[kupton]

Til TS: Det du sliter med kan og skal ikke behandles med innleggelse. Det er omfattende problemer og vil kreve år med regelmessig psykoterapi for å oppnå vesentlig bedring. Selv med dette vil du tvilsomt oppnå særlig opplevd bedring før det har gått mer enn et halvår.

Wellbutrin for dine utfordringer er ingen god ide.

[AnonymBruker]

20 timer siden, frosken skrev:

Hvorfor tror du at en innleggelse er det som vil kunne gi bedring? Er det noe du ser for deg at kan gjøres under innleggelse som ikke kan gjøres poliklinisk?

Noen steder i landet vil det være lettest å få behandling hos en avtalespesialist med den typen problemer du beskriver. 

Jeg har vært veldig dårlig noen uker nå, derfor tenkte jeg på en kort innleggelse for å ta toppene og roe ned. Vet jeg trenger langvarig poliklinisk behandling. Problemet er at jeg ikke har fått det. Derfor har jeg blitt så dårlig. Men skal ta det opp nå, håper på god respons nå. De må få vite hvor mye jeg sliter. 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

9 timer siden, kupton skrev:

Til TS: Det du sliter med kan og skal ikke behandles med innleggelse. Det er omfattende problemer og vil kreve år med regelmessig psykoterapi for å oppnå vesentlig bedring. Selv med dette vil du tvilsomt oppnå særlig opplevd bedring før det har gått mer enn et halvår.

Wellbutrin for dine utfordringer er ingen god ide.

Ok, enig ang wellbutrin. Får ta det opp. Ikke så flink til å fremme egne behov, men det må jeg klare nå. 

Anonymkode: 37b12...651

[frosken]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært veldig dårlig noen uker nå, derfor tenkte jeg på en kort innleggelse for å ta toppene og roe ned. Vet jeg trenger langvarig poliklinisk behandling. Problemet er at jeg ikke har fått det. Derfor har jeg blitt så dårlig. Men skal ta det opp nå, håper på god respons nå. De må få vite hvor mye jeg sliter. 

Anonymkode: 37b12...651

Like viktig som at det formidles hvor mye du sliter, er at du forsøker ¨å formulere på hvilken måte du tenker behandling kan hjelpe deg. Hva ønsker du å oppnå - og hvilke tanker har du om hvordan det kan oppnås?

Når det gjelder å få ytterligere behandling for svært langvarige problemer, så vil det ha betydning i hvilken grad det antas at behandling kan hjelpe. 

[kupton]

15 minutter siden, frosken skrev:

Like viktig som at det formidles hvor mye du sliter, er at du forsøker ¨å formulere på hvilken måte du tenker behandling kan hjelpe deg. Hva ønsker du å oppnå - og hvilke tanker har du om hvordan det kan oppnås?

Vil understreke det frosken skriver her. Men jeg vil korrigere "Like viktig....". Det siste er langt viktigere enn å formidle hvor mye du sliter.

[AnonymBruker]

På 11.1.2020 den 13.49, AnonymBruker skrev:

Fikk avslag for innleggelse på dps, beh skal søke meg inn på et annet dps, men fikk vite av det første dps at de bruker samme kriterier og derfor vil få avslag der og. Har fått maaange avslag der.

Får ellers ikke beh utover "sytesamtaler" som jeg kaller det i mitt stille sin. Sliter alvorlig med relasjoner og er samboer, og det er én av grunnene til at jeg sliter med angst og depresjon. Er så vanvittig sliten. Ser en mulig lysning i at psykiater som styrer medisinene jeg går på, kan søke meg til mer aktiv behandling, men det er nok lange ventelister, og jeg har nå venta og gått uten skikkelig behandling i mange år og er skikkelig på felgen.

Går på alle mulige slags medisiner, men ikke antidepressiva. Lamictalen tar kanskje det verste, men jeg er fremdeles deprimert. Vet at mine problemer ikke kan medisineres bort, men ønsker å ha en støtte til jeg får terapi, for jeg føler meg som en ballong som snart sprekker. Er fysisk utmattet, er helt nede for telling. Jeg jobber hardt for å ikke belaste andre, men trenger virkelig å få ut det vonde. 

Så hva gjør jeg for å holde hodet over vannet? Inntil jeg kanskje får terapi? Kan wellbutrin være noe? Jeg har fått diagnosen eupf, unnvikende pf og GAD. Jeg er ikke så utagerende men svinger mye og er ekstremt sårbar for andre, og er litt paranoid når det gjelder avvisning og det går utover relasjoner. Men har nesten ikke venner eller muligheter til å komme meg ut. SSRI har jeg prøvd og har ingen nytte av. 

Anonymkode: 37b12...651

På hvilken måte sliter du med relasjoner til samboeren din og til andre og er diagnosene noe av årsaken til at du ikke har venner?

Anonymkode: b77bc...5b7

[Glitter]

13 timer siden, kupton skrev:

Vil understreke det frosken skriver her. Men jeg vil korrigere "Like viktig....". Det siste er langt viktigere enn å formidle hvor mye du sliter.

Men dette er skikkelig vanskelig å finne ut av/få fram selv føler jeg i hvert fall. Jeg vet jeg sliter med depresjon, regulering av følelser, destruktivitet, relasjoner osv. Jeg ønsker behandling for dette, men jeg aner faktisk ikke hva eller hvordan. Jeg prøver derimot så godt det lar seg gjøre å følge/forholde meg til det behandler tenker er riktig. Hvordan skal man klare å få fram disse tingene hvis man ikke selv forstår hva som er nødvendig for å oppleve at en får rett hjelp? I noen tilfeller er jo helsesektoren selv usikker på dette og det er da man blir en kasteball. Det har jeg opplevd, men er ikke slik nå lenger. 

[AnonymBruker]

17 timer siden, frosken skrev:

Like viktig som at det formidles hvor mye du sliter, er at du forsøker ¨å formulere på hvilken måte du tenker behandling kan hjelpe deg. Hva ønsker du å oppnå - og hvilke tanker har du om hvordan det kan oppnås?

Når det gjelder å få ytterligere behandling for svært langvarige problemer, så vil det ha betydning i hvilken grad det antas at behandling kan hjelpe. 

Ok, kan nok lage meg en lang liste om hva jeg ønsker å oppnå. Takk for tipset, tenkte jeg ikke på. Jeg har absolutt tro på at jeg kan få nytte av slik behandling. 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

16 timer siden, kupton skrev:

Vil understreke det frosken skriver her. Men jeg vil korrigere "Like viktig....". Det siste er langt viktigere enn å formidle hvor mye du sliter.

Ok, skjønner den. Er nervøs for å være tydelig, men lager meg en liste. 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte sliter du med relasjoner til samboeren din og til andre og er diagnosene noe av årsaken til at du ikke har venner?

Anonymkode: b77bc...5b7

Jeg er overfølsom for avvisning, blir lett litt "paranoid" på det. Jeg har også vanskelig for å slippe kontrollen på meg selv, pga angsten. Tror nok det til dels kan oppfattes som at jeg er kontrollerende. Men det er det ikke så veldig mye av nå lenger. Verst er angsten for avvisning, kritikk, og bli forlatt. Jeg reagerer så mye på kritikk selv om det ikke er vondt ment. 

Har isolert meg i mange år fordi jeg har hatt det vondt. Har ikke hatt noe å gi, rett og slett. Jeg har nok vanskelig for å ta kontakt med andre, har en del sosial angst. Takler ikke være med mange. Ellers er jeg relativt utadvendt...motsetning, I know.....

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

På hvilken måte sliter du med relasjoner til samboeren din og til andre og er diagnosene noe av årsaken til at du ikke har venner?

Anonymkode: b77bc...5b7

Forresten så sliter jeg også med å regulere følelser...når jeg er trist er jeg veldig trist...samme med sint, såret osv....får lett katastrofetanker og derav masse angst...for å bli forlatt bl.a. har også GAD og unnv pf...og sosial angst... 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

På 11.1.2020 den 14.49, AnonymBruker skrev:

Hvorfor skal du absolutt bli innlagt? Dersom det er terapi du er ute etter hvorfor søker du ikke vanlig poliklinisk behandler på dps? Innleggelser er ment mest som akutt og kommer ikke til å hjelpe deg noe særlig på sikt.

Men angående det du sier du sliter med, hvorfor er du sammen med en person dersom denne personen gjør at du får angst og depresjon?

Anonymkode: 499ce...149

Jeg mener ikke at innleggelse er løsningen, men har vært veldig dårlig og har ikke fått skikkelig terapi...så det toppet seg veldig. men har tatt meg litt inn igjen nå. Poenget er at jeg ikke får terapi, men nå ser jeg en mulighet. 

Jeg får ikke direkte angst AV hn, det er det at jeg sliter med relasjoner, det får jeg dessverre angst av. Men å bli enstøing er ikke noen løsning for meg. 

Anonymkode: 37b12...651

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overfølsom for avvisning, blir lett litt "paranoid" på det. Jeg har også vanskelig for å slippe kontrollen på meg selv, pga angsten. Tror nok det til dels kan oppfattes som at jeg er kontrollerende. Men det er det ikke så veldig mye av nå lenger. Verst er angsten for avvisning, kritikk, og bli forlatt. Jeg reagerer så mye på kritikk selv om det ikke er vondt ment. 

Har isolert meg i mange år fordi jeg har hatt det vondt. Har ikke hatt noe å gi, rett og slett. Jeg har nok vanskelig for å ta kontakt med andre, har en del sosial angst. Takler ikke være med mange. Ellers er jeg relativt utadvendt...motsetning, I know.....

Anonymkode: 37b12...651

Det minner meg om min hverdag og særlig det med å være utadvendt samtidig som det er helt motsatt. Liker du oppmerksomhet? Vet at det også er en av kriteriene for den type diagnose.

Anonymkode: b77bc...5b7

[Glitter]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det minner meg om min hverdag og særlig det med å være utadvendt samtidig som det er helt motsatt. Liker du oppmerksomhet? Vet at det også er en av kriteriene for den type diagnose.

Anonymkode: b77bc...5b7

Å like oppmerksomhet er ikke blant kriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

https://www.hjelptilhjelp.no/personlighetsforstyrrelser/hva-er-borderline-personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært veldig dårlig noen uker nå, derfor tenkte jeg på en kort innleggelse for å ta toppene og roe ned. Vet jeg trenger langvarig poliklinisk behandling. Problemet er at jeg ikke har fått det. Derfor har jeg blitt så dårlig. Men skal ta det opp nå, håper på god respons nå. De må få vite hvor mye jeg sliter. 

Anonymkode: 37b12...651

Du skriver jo i første posten din at du har en behandler.. hvorfor er du ikke fornøyd med den behandleren du alt har på dps?

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er overfølsom for avvisning, blir lett litt "paranoid" på det. Jeg har også vanskelig for å slippe kontrollen på meg selv, pga angsten. Tror nok det til dels kan oppfattes som at jeg er kontrollerende. Men det er det ikke så veldig mye av nå lenger. Verst er angsten for avvisning, kritikk, og bli forlatt. Jeg reagerer så mye på kritikk selv om det ikke er vondt ment. 

Har isolert meg i mange år fordi jeg har hatt det vondt. Har ikke hatt noe å gi, rett og slett. Jeg har nok vanskelig for å ta kontakt med andre, har en del sosial angst. Takler ikke være med mange. Ellers er jeg relativt utadvendt...motsetning, I know.....

Anonymkode: 37b12...651

Kan jeg spørre hvor ille er den angsten for avvisning, kritikk og det å bli forlatt for deg? Er det såpass at du har isolert det helt og holder deg helt unna alt av forhold både når det kommer til vennskap og kjæreste? Eller er du ikke så redd for det at du har ungått det helt?

Anonymkode: 499ce...149