Jump to content
Notpuk

Hvilke tiltak mener du burde vært satt inn for å redusere antall selvmord

Recommended Posts

Janus30
1 time siden, Notpuk skrev:

En nullvisjon blir som å sikte mot stjernene😉

Det er åpenbart komplett urealistisk, men det er umulig å sette en annen målsetning.

Du vil aldri få en politiker eller helsebyråkrat til å si noe ala "Vårt mål er at 200 mennesker skal ta selvmord de neste fire årene."

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ergo er det flere yrkesaktive enn uføre som tar selvmord. Også ressurssterke mennesker har vansker og utfordringer. 

Anonymkode: e7709...7fe

Ja men da kan de jo ikke ha særlig med vansker når de er i full jobb og har masse venner osv.

Må bare legge til at jeg nå snakker om alvorlige psyke, alle kan jo selvsagt ha vansker, utfordringer og haugevis av diagnoser, men allikevel fungere utmerket i hverdagen... Men når det er snakk om alvorlig depresjon så er det faktisk et kriterium at man ikke fungerer verken i jobb eller sosialt.

https://lvh.no/symptomer_og_sykdommer/psykiske_lidelser/depressive_lidelser/depresjon

"Funksjonssvikt: Ved moderate symptomer fungerer pasienten ikke sosialt eller i arbeid. Ved alvorlige symptomer har pasienten også vansker med personlige gjøremål."

 

Anonymkode: afec7...7e8

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
23 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja men da kan de jo ikke ha særlig med vansker når de er i full jobb og har masse venner osv.

Må bare legge til at jeg nå snakker om alvorlige psyke, alle kan jo selvsagt ha vansker, utfordringer og haugevis av diagnoser, men allikevel fungere utmerket i hverdagen... Men når det er snakk om alvorlig depresjon så er det faktisk et kriterium at man ikke fungerer verken i jobb eller sosialt.

https://lvh.no/symptomer_og_sykdommer/psykiske_lidelser/depressive_lidelser/depresjon

"Funksjonssvikt: Ved moderate symptomer fungerer pasienten ikke sosialt eller i arbeid. Ved alvorlige symptomer har pasienten også vansker med personlige gjøremål."

 

Anonymkode: afec7...7e8

En trenger ikke å være deprimert på den måten du sikter til for å ha et ønske om å dø. Depresjon behøver ikke å være et kriterie i det hele tatt. Det holder med å ha et ønske om å dø. 

Anonymkode: 68241...802

Share this post


Link to post
Share on other sites
Notpuk
1 time siden, Janus30 skrev:

Det er åpenbart komplett urealistisk, men det er umulig å sette en annen målsetning.

Du vil aldri få en politiker eller helsebyråkrat til å si noe ala "Vårt mål er at 200 mennesker skal ta selvmord de neste fire årene."

Uten målsetting kommer vi vel ikke videre? Her er det vel ikke snakk om nullvisjon eller x antall, men en reduksjon, som er målet? Uansett er det viktig med delmål.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Gargamel
8 timer siden, kupton skrev:

Hvorfor trekker du inn ufør i dette?

 

Ja, dessuten har de gjennomføringsevne.

Jeg lurer på om det å rope om hjelp ved å gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk og bli reddet i siste liten virker uverdig for en 50 år gammel mann f.eks. Det virker mer verdig å forlate livet som en slags ensom samurai som har feilet.

Alle forstår og forventer nærmest at overgrep, kroppspress, prestasjonspress etc kan gi store problemer. Mulig andre livskriser er litt undervurdert i vår kultur. Økonomiske problemer, samlivsbrudd, helseproblemer, å mislykkes i høy stilling etc er sånn som man skal tåle og ta på egen kappe.

 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja men da kan de jo ikke ha særlig med vansker når de er i full jobb og har masse venner osv.

Må bare legge til at jeg nå snakker om alvorlige psyke, alle kan jo selvsagt ha vansker, utfordringer og haugevis av diagnoser, men allikevel fungere utmerket i hverdagen... Men når det er snakk om alvorlig depresjon så er det faktisk et kriterium at man ikke fungerer verken i jobb eller sosialt.

https://lvh.no/symptomer_og_sykdommer/psykiske_lidelser/depressive_lidelser/depresjon

"Funksjonssvikt: Ved moderate symptomer fungerer pasienten ikke sosialt eller i arbeid. Ved alvorlige symptomer har pasienten også vansker med personlige gjøremål."

 

Anonymkode: afec7...7e8

Er man alvorlig syk når man har kreft, eller må man bli ufør før det etter din mening blir alvorlig her også?

Anonymkode: 56ae5...a01

Share this post


Link to post
Share on other sites
adhoc
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja men da kan de jo ikke ha særlig med vansker når de er i full jobb og har masse venner osv.

Må bare legge til at jeg nå snakker om alvorlige psyke, alle kan jo selvsagt ha vansker, utfordringer og haugevis av diagnoser, men allikevel fungere utmerket i hverdagen... Men når det er snakk om alvorlig depresjon så er det faktisk et kriterium at man ikke fungerer verken i jobb eller sosialt.

https://lvh.no/symptomer_og_sykdommer/psykiske_lidelser/depressive_lidelser/depresjon

"Funksjonssvikt: Ved moderate symptomer fungerer pasienten ikke sosialt eller i arbeid. Ved alvorlige symptomer har pasienten også vansker med personlige gjøremål."

 

Anonymkode: afec7...7e8

Jeg har vært alvorlig deprimert (MADRS) flere ganger, innlagt for selvmordsforsøk to ganger og trengt akutt medisinering for suicidalitet de resterende gangene. 

Jeg har mange venner. Dem kutter jeg kontakten ved når jeg er alvorlig deprimert, men svarer adekvat ved spontane treff. 

Jeg har knapt nok hatt sykmeldinger utenom innleggelsene. Jeg har en ansvarsfull jobb. Stor grad av fleksibilitet i stillingen. Og å gå på jobb i zombiemodus er for meg en redningsmekanisme. Eget selskap er enda verre enn å være innenfor en slags struktur. Jeg går på jobb for å unngå å finne et tre eller bli innlagt. 

På seg selv kjenner man ingen andre, og mestringsstrategier utviklet gjennom mange lange år betyr ikke at man er ubetydelig rammet. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
3 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg lurer på om det å rope om hjelp ved å gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk og bli reddet i siste liten virker uverdig for en 50 år gammel mann f.eks. Det virker mer verdig å forlate livet som en slags ensom samurai som har feilet.

Alle forstår og forventer nærmest at overgrep, kroppspress, prestasjonspress etc kan gi store problemer. Mulig andre livskriser er litt undervurdert i vår kultur. Økonomiske problemer, samlivsbrudd, helseproblemer, å mislykkes i høy stilling etc er sånn som man skal tåle og ta på egen kappe.

 

 

For noe tid tilbake sto lederen for psykiatrisk legevakt i Oslo frem i mediene og sa at selvfølgelig var folk med kjærlighetssorg velkomne på psykiatrisk legevakt. Det er en økende bevissthet rundt hvordan relasjonsbrudd kan være vanskeligere å håndtere enn "man" har trodd. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg lurer på om det å rope om hjelp ved å gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk og bli reddet i siste liten virker uverdig for en 50 år gammel mann f.eks. Det virker mer verdig å forlate livet som en slags ensom samurai som har feilet.

Etter ca. 20 år med mer eller mindre psykiske problemer og selvmordstanker kom jeg i kontakt med psykisk helsevern. Jeg prøvde meg ikke på noe halvhjertet selvmordsforsøk, men opplevde å bli møtt som om jeg hadde gjort det. Mye skepsis og belæring. Det jeg sa ble vridd og vent på. Noen snakket i en annen tråd om å bli glant på og studert, jeg opplevde også det. Den følelsen av skam og stigma jeg fikk der, gjør at jeg jeg føler det er mer verdig å forlate livet. Jeg har aldri følt meg så liten før eller etter. Dette er absolutt ikke ment som en glorifisering av selvmord, å komme meg gjennom problemene var verdt det i det lange løp.

Anonymkode: 56ae5...a01

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja men da kan de jo ikke ha særlig med vansker når de er i full jobb og har masse venner osv.

Det er en grov misforståelse at en ikke kan være alvorlig syk og suicidal selv om en er i jobb, har familie, venner og sosiale aktiviteter. Mange har en ekstrem selvdisiplin og går på jobb, er gode foreldre og deltar sosialt helt frem til den dagen de tar livet av seg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

For å redusere antall selvmord, må en både tenke på primærforebyggende tiltak (hindre at friske utvikler en tilstand/sykdom der de ønsker å dø) og sekundærprofylaktiske tiltak (sørge for at de som ønsker å dø får en hjelp som gjør at de tross alt velger livet).

Primærforebygging må selvsagt se på forhold i samfunnet som er belastende. Men jeg mener at vi også må gjøre noe med folk i oppveksten slik at de blir mer robuste og tåler livet slik det faktisk er. Mange synes å ha forventninger om at de aldri skal kjede seg, aldri ha vondter, nesten aldri være syk, aldri skal ha noen som bestemmer over dem, ha en jobb de liker hele tiden og der de tjener godt, aldri ha økonomiske bekymringer eller at de skal bli avvist av kjærester og venner. Foreldre ringer rektor fordi noen har kastet en snøball på den håpefulle på skolen.

Sekundærforebygging må være slik at deprimerte og andre som plages tilsvarende har en lav terskel for å bli tatt imot i helsetjenesten. Der må de få utmerket diagnostikk, og på bakgrunn av denne bli tilbudt vitenskapelig dokumentert effektiv behandling. Det må gis psykoedukasjon for å øke pasienters etterlevelse både av medisinering og psykoterapi. Det må ikke minst utvikles et system som følger pasienten videre etter at den første tilfriskning har skjedd, etter utskrivelse fra innleggelse eller avslutning av psykoterapi. Det må undervises i hva pasienten selv kan gjøre for ikke å få tilbakefall.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 timer siden, Gargamel skrev:

Jeg lurer på om det å rope om hjelp ved å gjøre et halvhjertet selvmordsforsøk og bli reddet i siste liten virker uverdig for en 50 år gammel mann f.eks. Det virker mer verdig å forlate livet som en slags ensom samurai som har feilet.

Her er du nok inne på noe vesentlig, nemlig forskjellen mellom menn og kvinner. 

Jeg har tenkt at grunnen til at kvinner oftere enn menn driver på slik er fordi de føler et større ansvar for familien sin. Kvinner har ikke like lett for å bare forlate alt slik som menn kan tillate seg. Fordi de som kvinner har et slags omsorgsgen som gjør at selvmord blir vanskelig å utføre av hensyn til familie og venner. De er like syke som de menn som tar selvmord, men hopper ikke i det like lett. Derfor blir det gjerne halvhjertede forsøk fordi de legger inn en angrefrist av hensyn til dem de er glad i. 

Anonymkode: 68241...802

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Gargamel
På 17.1.2020 den 22.50, AnonymBruker skrev:

Her er du nok inne på noe vesentlig, nemlig forskjellen mellom menn og kvinner. 

Jeg har tenkt at grunnen til at kvinner oftere enn menn driver på slik er fordi de føler et større ansvar for familien sin. Kvinner har ikke like lett for å bare forlate alt slik som menn kan tillate seg. Fordi de som kvinner har et slags omsorgsgen som gjør at selvmord blir vanskelig å utføre av hensyn til familie og venner. De er like syke som de menn som tar selvmord, men hopper ikke i det like lett. Derfor blir det gjerne halvhjertede forsøk fordi de legger inn en angrefrist av hensyn til dem de er glad i. 

Anonymkode: 68241...802

Mulig kvinner føler mer ansvar for familien, men jeg tviler på om det er hele forklaringen. Da burde det vært annerledes hos unge mennesker uten ansvar for barn.

På 17.1.2020 den 21.11, AnonymBruker skrev:

Etter ca. 20 år med mer eller mindre psykiske problemer og selvmordstanker kom jeg i kontakt med psykisk helsevern. Jeg prøvde meg ikke på noe halvhjertet selvmordsforsøk, men opplevde å bli møtt som om jeg hadde gjort det. Mye skepsis og belæring. Det jeg sa ble vridd og vent på. Noen snakket i en annen tråd om å bli glant på og studert, jeg opplevde også det. Den følelsen av skam og stigma jeg fikk der, gjør at jeg jeg føler det er mer verdig å forlate livet. Jeg har aldri følt meg så liten før eller etter. Dette er absolutt ikke ment som en glorifisering av selvmord, å komme meg gjennom problemene var verdt det i det lange løp.

Anonymkode: 56ae5...a01

Du hadde tydeligvis et dårlig møte med helsevernet, men bra at du kom deg gjennom problemene. Jeg må presisere at jeg ikke mener det er faktisk er mer verdig å skjule alle problemer helt til man velger forlate livet. Det er bare et forsøk på å forstå tankegangen til folk som er samme alder, kjønn og livssituasjon som meg selv.

På 17.1.2020 den 22.32, kupton skrev:

For å redusere antall selvmord, må en både tenke på primærforebyggende tiltak (hindre at friske utvikler en tilstand/sykdom der de ønsker å dø) og sekundærprofylaktiske tiltak (sørge for at de som ønsker å dø får en hjelp som gjør at de tross alt velger livet).

Primærforebygging må selvsagt se på forhold i samfunnet som er belastende. Men jeg mener at vi også må gjøre noe med folk i oppveksten slik at de blir mer robuste og tåler livet slik det faktisk er. Mange synes å ha forventninger om at de aldri skal kjede seg, aldri ha vondter, nesten aldri være syk, aldri skal ha noen som bestemmer over dem, ha en jobb de liker hele tiden og der de tjener godt, aldri ha økonomiske bekymringer eller at de skal bli avvist av kjærester og venner. Foreldre ringer rektor fordi noen har kastet en snøball på den håpefulle på skolen.

Sekundærforebygging må være slik at deprimerte og andre som plages tilsvarende har en lav terskel for å bli tatt imot i helsetjenesten. Der må de få utmerket diagnostikk, og på bakgrunn av denne bli tilbudt vitenskapelig dokumentert effektiv behandling. Det må gis psykoedukasjon for å øke pasienters etterlevelse både av medisinering og psykoterapi. Det må ikke minst utvikles et system som følger pasienten videre etter at den første tilfriskning har skjedd, etter utskrivelse fra innleggelse eller avslutning av psykoterapi. Det må undervises i hva pasienten selv kan gjøre for ikke å få tilbakefall.

Enig, men I lys av det du skrev om selvdisiplin tenker jeg at noen holder ut for mye, selv om mange gir opp for lett. Det er tydeligvis mange menn på 40-50 som begår selvmord. Altså den gruppen som går aller minst til lege og kanskje er minst sykemeldt. For meg ser det litt ut som en hvit flekk på kartet, men jeg har ikke kunnskap utover media pluss de jeg kjenner som har begått selvmord. To av tre tilfeller var lyn fra klar himmel: Menn med familie og gode jobber. Den tredje var rusmisbruker.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 18.1.2020 den 0.20, kupton skrev:

Det er en grov misforståelse at en ikke kan være alvorlig syk og suicidal selv om en er i jobb, har familie, venner og sosiale aktiviteter. Mange har en ekstrem selvdisiplin og går på jobb, er gode foreldre og deltar sosialt helt frem til den dagen de tar livet av seg.

Ikke meg du siterte nå, men hva mener du egentlig med alvorlig syk her? Er det kun det at personen er suicidal og ønsker å dø som du mener er det alvorlig syke ved denne personen eller hva er det som gjør denne personen alvorlig syk?

 

Anonymkode: b0c3a...3ba

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton
2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ikke meg du siterte nå, men hva mener du egentlig med alvorlig syk her? Er det kun det at personen er suicidal og ønsker å dø som du mener er det alvorlig syke ved denne personen eller hva er det som gjør denne personen alvorlig syk?

 

Anonymkode: b0c3a...3ba

Når vi snakker om depresjon, er det først og fremst skåren på vurderingsskalaer som brukes for å bestemme depresjonens alvorlighet. Den mest kjente er MADRS, og i denne regnes det som alvorlig ved >35.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Eva Sofie
På 17.1.2020 den 22.20, kupton skrev:

Det er en grov misforståelse at en ikke kan være alvorlig syk og suicidal selv om en er i jobb, har familie, venner og sosiale aktiviteter. Mange har en ekstrem selvdisiplin og går på jobb, er gode foreldre og deltar sosialt helt frem til den dagen de tar livet av seg.

Dette støtter jeg fullt ut og er selv et eksempel. Jeg ble tvangsinnlagt for første gang i mitt liv 2. mai i 3. klasse på VGS. Tvangsinnleggelsen varte i 5 måneder og store deler av tiden hadde jeg fastvakt eller tilsyn annenhvert minutt døgnet rundt pga. høy suicidalfare. Det kom som et like stort sjokk på alle - venner, lærere og foreldre - for jeg hadde spilt et vanvittig skuespill slik mange med DID gjør. Jeg hadde vært lykkelig og glad, vært blant de beste på skolen som var en privatskole, var kjent for å gjøre det godt i de fritidsaktivitetene jeg drev med osv. Det ble mistanke om narkotikamisbruk fordi jeg virket så energisk og overlykkelig og foreldrene mine ble bedt av terapeutene på akuttavdelingen om å gjennomsøke rommet mitt, men det eneste de fant var altfor mange Paralgin Forte jeg over et halvt år hadde stjålet fra min far tenkt i forsøk på å ta livet av meg.

Dagen før jeg skulle ha eksamen, lå jeg sammenkrøpet på gulvet og i journalen står det at jeg fortalte om en overgrepshendelse. Personalet fikk ikke verbal kontakt med meg på 5-6 timer etterpå. Om kvelden gjorde jeg et alvorlig selvmordsforsøk som trengte gjenopplivning. Neste dag fullførte jeg eksamen med fastvakt på skolen som jeg fikk 6 på og dette ble det bemerket i journalen noe undrende at var mulig å få til etter et så alvorlig selvmordsforsøk kvelden før og etter å ha fortalt om overgrep. Jeg hadde (og fremdeles har på enkelte områder) en ekstrem selvdisiplin, men i dag vet jeg også at jeg kan takke DID-en.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, kupton skrev:

Når vi snakker om depresjon, er det først og fremst skåren på vurderingsskalaer som brukes for å bestemme depresjonens alvorlighet. Den mest kjente er MADRS, og i denne regnes det som alvorlig ved >35.

Så du mener at en person med disse symptomene (da over 2 ukers tid som vanligvis er et kriterie for depresjon) fungerer helt fint iforhold til jobb, familie, venner og sosiale aktiviteter?:

Ekstrem og vedvarende tristhet og fortvilelse.

Næringsvegrende. Må overtales av andre til å spise.

Invalidiserende mangel på konsentrasjonsevne.

Helt manglende evne til å ta initiativ. Uten evne til å igangsette aktiviteter uten hjelp.

Tap av interesse for omverdenen. Tap av følelser for venner og kjente.

Opplevelsen av å være følelsesmessig lammet, uten evne til å føle sinne eller sorg, og til dels smertefull opplevelse av ikke å kunne føle noe for nære slektninger eller venner.

Anonymkode: b0c3a...3ba

Share this post


Link to post
Share on other sites
kupton

Til forrige innlegg: Nei, men det kan ved kommende ha gjort inntil for en uke siden.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
Akkurat nå, kupton skrev:

Til forrige innlegg: Nei, men det kan ved kommende ha gjort inntil for en uke siden.

Ja, men da hadde jo ikke denne personen depresjon i alvorlig grad før inntil denne uken. Før det var det kanskje middels depresjon.

Men angående noe du skrev i andre innlegg her så tror jeg at mange menn som har tatt selvmord "helt ut av det blå" og som aldri har vært i kontakt med helsevesenet tidligere ikke nødvendigvis er depreimerte, men at selvmordet kan være forårsaket av en akutt ytre hendelse som at kjæresten har slått opp gjerne kombinert med rus eller alkohol. Man må jo ikke nødvendigvis være det som klassifiseres som deprimert for å ta selvmord, mange selvmord skjer også helt impulsivt eller pga alkohol/rus.

Anonymkode: b0c3a...3ba

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...