Er det rett av meg å gå til psykolog?

[kupton]

Jeg jobbet 34 år i psykiatrien. I denne tiden hadde jeg i tillegg til egne pasienter ukentlige møter med andre behandlere der vi var organisert i team. Jeg kan ikke huske en eneste person vi hadde til behandling som ikke hadde utfordringer "verdige" til å få dette tilbudet. Alle var tross alt henvist av fastlege. Fastlegene er dyktige til å prioritere de riktige for henvisning.

[AnonymBruker]

54 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Kanskje man ikke skal forvente å få profesjonell behandling av psykolog av det jeg velger å kallet "hverdagens utfordringer" som f.eks. kjærlighetssorg, ekteskapelige problemer, dødsfall i familien osv. Jeg tenker at det er viktig å ikke sykeliggjøre alt i dagens samfunn, men også tenke at en del er også faktisk helt normal motgang i livet. Har man psykiske problemer i bunnen, blir selvsagt de hverdagslige utfordringene mer problematiske å håndtere, men ikke umulig. Om man har en psykisk lidelse, går man gjerne i terapi og kan benytte seg av det. Selv snakker jeg svært lite om hverdagen min i terapien. Terapeuten min vet lite om livet og hverdagen min - det er ikke derfor jeg går i terapi. Det gikk f.eks. 4 uker før han fikk vite at det var slutt mellom meg og den forrige samboeren min og vi hadde ukentlige samtaler. Jeg hadde time dagen etter at i gjorde det slutt.

Jeg synes vi bør bli mindre redd i dagens samfunn til å benytte oss av hverandre? Ikke være så veldig redde for å "bry andre" med å fortelle at "i dag har jeg det vanskelig, kan jeg få lov til å snakke med deg om det?". Hadde jeg fått et slikt spørsmål fra en venn eller kollega, hadde jeg i hvert fall ikke sett på ham eller henne som brysom, men jeg hadde vært glad for å kunne være til støtte.

Om det betyr veldig mye i hverdagen å få snakke med noen, kan du kanskje ringe Mental Helse eller Kirkens SOS. Kirkens SOS er ikke nødvendigvis i forkynnermodus, men har en kristen grunnleggende tro på å hjelpe mennesker. Jeg har chattet med de og når de spør om de kan få tenne et lys for meg, har jeg takket høflig nei. I mitt arbeid med mennesker i livskrise, er min erfaring at de fleste trenger å få snakke ut. Mine tanker og råd er egentlig uvesentlige og det er ikke det de først og fremst trenger, men en person som lytter til alt de har å si fordi de sitter inne med så ekstremt mye. Da kan et menneske over telefon hjelpe i en halv times tid. Man rekker å si mye på en halv time og man kan ringe flere ganger i uken.

Du bare understreker det jeg ser på som et problem. Du undervurderer menneskers livskriser. Ikke alle har noen å snakke med. Folk i dag trekker seg unna og anbefaler deg å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg håper virkelig at fastlegen noen ganger  ser på LIDELSESTRYKKET og ikke bare  venter i månedsvis på at en spesialist skal komme frem til en diagnose . Ellers er jeg enig i mye av det du sier. 

Anonymkode: 1ca2d...d67

[Gjest Martine]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bare understreker det jeg ser på som et problem. Du undervurderer menneskers livskriser. Ikke alle har noen å snakke med. Folk i dag trekker seg unna og anbefaler deg å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg håper virkelig at fastlegen noen ganger  ser på LIDELSESTRYKKET og ikke bare  venter i månedsvis på at en spesialist skal komme frem til en diagnose . Ellers er jeg enig i mye av det du sier. 

Anonymkode: 1ca2d...d67

En psykiatrisk sykepleier i kommunen kan også være en bra samtalepartner i en livskrise. 

[Eva Sofie]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du bare understreker det jeg ser på som et problem. Du undervurderer menneskers livskriser. Ikke alle har noen å snakke med. Folk i dag trekker seg unna og anbefaler deg å oppsøke profesjonell hjelp. Jeg håper virkelig at fastlegen noen ganger  ser på LIDELSESTRYKKET og ikke bare  venter i månedsvis på at en spesialist skal komme frem til en diagnose . Ellers er jeg enig i mye av det du sier. 

Anonymkode: 1ca2d...d67

Men jeg har et råd om du ikke har noen å snakke med også - ring Mental Helse eller Kirkens SOS.

Mange kommuner har også dagsenter for mennesker som strever psykisk. Dette er et lavterskeltilbud hvor man holder på med aktiviteter og kommer ut og møter andre. Man må slik jeg forstår det ikke ha en diagnose, men streve psykisk. Jeg har selv ikke erfaring med dette, men lest om tilbudet i min kommune. Her får man kanskje ikke samtaletilbud, men man kommer seg ut av døren og isolasjon og ut i aktivitet, og det i seg selv betyr mye for den psykiske helsen.

Psykiatrisk hjemmesykepleie kan kanskje også være et alternativ om man trenger noen å snakke med? I min kommune har de bestemt at dette er et tilbud kun i påvente av annen behandling eller for de som ikke får annen behandling, men i andre kommuner kan det være støttesamtaler i tillegg til vanlig terapi.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Martine skrev:

En psykiatrisk sykepleier i kommunen kan også være en bra samtalepartner i en livskrise. 

Jeg tenker at en venn kan være bra for noen i livkriser, de som opplever kjærlighetssorg, samlivsbrudd osv. 

Psykologer drar man som regel ikke til hvis man kun opplever eksistensielle kriser.

Anonymkode: ab25c...3e9