Gå til innhold

Er det rett av meg å gå til psykolog?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg ser at det er mange oppfatninger her inne av hva man skal ha av problemer for å rettmessig benytte seg av psykolog. Både nå nylig, og tidligere er det sagt at det er mange med små (eksistensielle) problemer som bør overlate plassene sine til de som trenger det mer, og at det er lettere for velfungerende friske folk med utdanning og arbeid å få psykologhjelp enn andre. 

Samtidig blir det ofte sagt at det er psykologene som tar vurderingen og avgjør om du har problemer nok til å få behandling der. 

Dette gjør at jeg synes det blir umulig å vite om jeg er i den kategorien som bør gi slipp på det når jeg nå etter ett års ventetid har fått time. Da jeg ble henvist fra lege var jeg veldig deprimert, og har i mellomtiden fått utredning og en del behandling av DPS som jeg ikke greide å stå i, men jeg fungerer nå i det daglige med jobb, tross personlighetsforstyrrelse og veldig begrenset sosialt privatliv. 

Hva tror dere?

Anonymkode: 8ed43...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette gjør at jeg synes det blir umulig å vite om jeg er i den kategorien som bør gi slipp på det når jeg nå etter ett års ventetid har fått time.

Det synes jeg du bør overlate til psykologen å vurdere og bedømme. Du fortsetter der hvis psykologen mener at du trenger det. Verre behøver det ikke å være. 

Endret av Visma
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Visma skrev:

Det synes jeg du bør overlate til psykologen å vurdere og bedømme. Du fortsetter der hvis psykologen mener at du trenger det. Verre behøver det ikke å være. 

Men da ender jeg jo kanskje opp med å være nettopp en av de som bør kjenne sin besøkelsestid. Jeg føler det er ganske ille.

Anonymkode: 8ed43...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes absolutt at du skal benytte deg av tilbudet om behandling hos psykolog. Du skal redusere sannsynligheten for nye depresjoner som stadig blir alvorligere. Klart best å gripe inn nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men da ender jeg jo kanskje opp med å være nettopp en av de som bør kjenne sin besøkelsestid. Jeg føler det er ganske ille.

Anonymkode: 8ed43...28f

Jeg tenker at det ikke er pasientene som bør "kjenne sin besøkelsestid", men terapeutens/behandlers oppgave å avslutte hvis han mener det er på tide. Hvis ikke det blir sagt noe om at du bør slutte, kan du fortsette videre med god samvittighet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Men da ender jeg jo kanskje opp med å være nettopp en av de som bør kjenne sin besøkelsestid. Jeg føler det er ganske ille.

Anonymkode: 8ed43...28f

Neida, det er i så fall terapeuten som tar den avgjørelsen. 

Synes det høres ut som at du sliter, så jeg synes det er helt innafor at du får hjelp og at du tar den imot. Og med god samvittighet. 

Synes det er hårreisende at andre utenforstående liksom skal bestemme hvem som bør få hjelp og ikke. Det er det legen og terapeuten som bestemmer og som oftes er det vel de og pasienten som vet hva problemet er og hvor alvorlig det er for vedkommende. Ikke noen utenforstående som har noe med dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

20 minutter siden, kupton skrev:

Jeg synes absolutt at du skal benytte deg av tilbudet om behandling hos psykolog. Du skal redusere sannsynligheten for nye depresjoner som stadig blir alvorligere. Klart best å gripe inn nå.

Takk, dette var både betryggende og en vinkling jeg skal ta til meg og prøve holde fast ved når tvilen og vanskelighetene i terapien står på. Det er ikke bare for min del jeg skal dit. 

Anonymkode: 8ed43...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, Visma skrev:

Jeg tenker at det ikke er pasientene som bør "kjenne sin besøkelsestid", men terapeutens/behandlers oppgave å avslutte hvis han mener det er på tide. Hvis ikke det blir sagt noe om at du bør slutte, kan du fortsette videre med god samvittighet. 

 

22 minutter siden, emilie321 skrev:

Neida, det er i så fall terapeuten som tar den avgjørelsen. 

Synes det høres ut som at du sliter, så jeg synes det er helt innafor at du får hjelp og at du tar den imot. Og med god samvittighet. 

Synes det er hårreisende at andre utenforstående liksom skal bestemme hvem som bør få hjelp og ikke. Det er det legen og terapeuten som bestemmer og som oftes er det vel de og pasienten som vet hva problemet er og hvor alvorlig det er for vedkommende. Ikke noen utenforstående som har noe med dette.

Takk for støtte begge. Jeg har bestemt meg for å ta imot og gjennomføre. 

Anonymkode: 8ed43...28f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at det er mange oppfatninger her inne av hva man skal ha av problemer for å rettmessig benytte seg av psykolog. Både nå nylig, og tidligere er det sagt at det er mange med små (eksistensielle) problemer som bør overlate plassene sine til de som trenger det mer, og at det er lettere for velfungerende friske folk med utdanning og arbeid å få psykologhjelp enn andre. 

Samtidig blir det ofte sagt at det er psykologene som tar vurderingen og avgjør om du har problemer nok til å få behandling der. 

Dette gjør at jeg synes det blir umulig å vite om jeg er i den kategorien som bør gi slipp på det når jeg nå etter ett års ventetid har fått time. Da jeg ble henvist fra lege var jeg veldig deprimert, og har i mellomtiden fått utredning og en del behandling av DPS som jeg ikke greide å stå i, men jeg fungerer nå i det daglige med jobb, tross personlighetsforstyrrelse og veldig begrenset sosialt privatliv. 

Hva tror dere?

Anonymkode: 8ed43...28f

Du skriver alt for lite til at vi kan si noe om du burde ta opp plass eller ikke. Da må du skrive mer detaljert.

Men generelt så er man ganske velfungerende om man er i jobb og fungerer i familielivet, om du er så heldig å ha familie.

Dps er gjerne mer opptatt av at folk som allerede er i jobb og klarer seg bra ikke skal falle ut enn å bruke masse ressurser på de som alt er helt ute.

 

Anonymkode: b4717...6b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du skriver alt for lite til at vi kan si noe om du burde ta opp plass eller ikke. Da må du skrive mer detaljert.

Men generelt så er man ganske velfungerende om man er i jobb og fungerer i familielivet, om du er så heldig å ha familie.

Dps er gjerne mer opptatt av at folk som allerede er i jobb og klarer seg bra ikke skal falle ut enn å bruke masse ressurser på de som alt er helt ute.

 

Anonymkode: b4717...6b2

Hvorfor skal "vi" ha en mening om TS bør ta opp en plass eller ikke? 

Det har jo blitt gjort en vurdering om at h*n har rett til helsehjelp og det vil også vurderes fortløpende gjennom behandlingen. 

Det er ikke TS sitt ansvar, eller andre brukere på et forum, å avgjøre om det er riktig å få hjelp hos psykolog eller ikke. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Glitter skrev:

Hvorfor skal "vi" ha en mening om TS bør ta opp en plass eller ikke? 

Det har jo blitt gjort en vurdering om at h*n har rett til helsehjelp og det vil også vurderes fortløpende gjennom behandlingen. 

Det er ikke TS sitt ansvar, eller andre brukere på et forum, å avgjøre om det er riktig å få hjelp hos psykolog eller ikke. 

Hallo?? Det var jo nøyaktig det jeg skrev. At vi ikke kunne si noe om det.

Anonymkode: b4717...6b2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hallo?? Det var jo nøyaktig det jeg skrev. At vi ikke kunne si noe om det.

Anonymkode: b4717...6b2

Du skriver at TS skriver alt for lite til at vi kan si noe om det. Så virket mer som at du mente du trengre mer informasjon for å kunne vurdere det. 

Men da misforstod jeg vel. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Men generelt så er man ganske velfungerende om man er i jobb og fungerer i familielivet

Synes du skal ta hang-upsen din i forhold til dette temaet og logge av. 

Anonymkode: 65360...5f7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Ta heller imot hjelp nå når du allerede får det. Tvil og skyldfølelse i den forbindelse er helt normalt, men også viktig at man legger fra seg. Jeg var et par timer hos en psykolog når jeg vsr ca 22 år, (18 år siden), og trodde, (etter flere lengre tester ++ på nettet), at jeg var dypt deprimert. Jeg bodde en kort periode hjemme hos foreldrene mine, og de var tilsvarende bekymret som jeg var. Da jeg kom til psykologen, (Freudiansk og psykoanalytisk, med Rorschach- bilder), konkluderte han med at jeg var i en alvorlig eksistensiell krise, som ofte kunne oppleves å være mer frustrerende enn depresjon... Med tanke på at du allerede også har en personlighetsforstyrrelse, er du minst like viktig som andre som behøver hjelp- til tross for at du jobber- spør du meg🙂

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Trekkspill skrev:

Ta heller imot hjelp nå når du allerede får det. Tvil og skyldfølelse i den forbindelse er helt normalt, men også viktig at man legger fra seg. Jeg var et par timer hos en psykolog når jeg vsr ca 22 år, (18 år siden), og trodde, (etter flere lengre tester ++ på nettet), at jeg var dypt deprimert. Jeg bodde en kort periode hjemme hos foreldrene mine, og de var tilsvarende bekymret som jeg var. Da jeg kom til psykologen, (Freudiansk og psykoanalytisk, med Rorschach- bilder), konkluderte han med at jeg var i en alvorlig eksistensiell krise, som ofte kunne oppleves å være mer frustrerende enn depresjon... Med tanke på at du allerede også har en personlighetsforstyrrelse, er du minst like viktig som andre som behøver hjelp- til tross for at du jobber- spør du meg🙂

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. At du BARE hadde en eksistensiell krise og dermed urettmessig fikk hjelp?

Anonymkode: 1ca2d...d67

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ser at det er mange oppfatninger her inne av hva man skal ha av problemer for å rettmessig benytte seg av psykolog. Både nå nylig, og tidligere er det sagt at det er mange med små (eksistensielle) problemer som bør overlate plassene sine til de som trenger det mer, og at det er lettere for velfungerende friske folk med utdanning og arbeid å få psykologhjelp enn andre. 

Samtidig blir det ofte sagt at det er psykologene som tar vurderingen og avgjør om du har problemer nok til å få behandling der. 

Dette gjør at jeg synes det blir umulig å vite om jeg er i den kategorien som bør gi slipp på det når jeg nå etter ett års ventetid har fått time. Da jeg ble henvist fra lege var jeg veldig deprimert, og har i mellomtiden fått utredning og en del behandling av DPS som jeg ikke greide å stå i, men jeg fungerer nå i det daglige med jobb, tross personlighetsforstyrrelse og veldig begrenset sosialt privatliv. 

Hva tror dere?

Anonymkode: 8ed43...28f

Du har ventet et år på time, klart at du tar i mot tilbudet. Men du skriver både at du har ventet et år og at du har fått utredning og en del behandling på dps. Har du gått til en annen type behandler på dps eller er du nå kommet inn hos en privatpraktiserende psykolog?

Anonymkode: 4b905...ec1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg forstår ikke helt hva du mener her. At du BARE hadde en eksistensiell krise og dermed urettmessig fikk hjelp?

Anonymkode: 1ca2d...d67

Nei, innlegget ble skrevet på sengekante og jeg ser der var et par vesentlige punkter som jeg trodde kom med, men som ikke kom med likevel😅beklager det🙈

Psykologen mente at jeg "bare" var i en eksistensiell krise, men det skal sies at jeg kun var der to timer fordi jeg tok det han sa for god fisk, ble lettet, og avsluttet terapien (som jeg selv betalte for). I ettertid ser jeg at det nok var starten på en lang depressiv nedtur, hvor jeg var skikkelig dårlig i flere måneder selvom jeg var kommet meg i en midlertidig jobb, men måtte si opp pga situasjonen min. Ble forøvrig diagnostisert med bipolar lidelse for knapt et halvt år siden. 

Poenget er at jeg mener det er bedre å ta imot hjelpen man kan få, enn å tenke at ens egne problemer ikke er "viktige" nok. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tenker jo at livskriser også fortjener oppfølging på et vis. En skrev nylig at det er mange nyskilte menn som oppsøker hjelp for psyken. Trist hvis de blir møtt med at det bare er livets realiteter og at de ikke kan regne med hjelp. Det samme gjelder hvis man mister et familiemedlem brått eller får et hjerteinfarkt ol. Eller man er utslitt etter å ha et barn som har vært narkoman noen år osv. Har vært flere innlegg på DOL der man er opptatt av å understreke at man må ha en psykisk lidelse for å få hjelp, det er ikke nok å lide psykisk. Man kan oppleve livet så belastende at man ikke forstår hvordan man skal holde ut og likevel ikke kvalifisere til hjelp? Ikke så lett for vanlige folk som meg å forstå egentlig. Jeg ønsker daglig å forlate livet fordi det er så belastende men kan ikke sette noe diagnose på min tilstand. Samtidig er det veldig forskjellig hvordan ting fungerer. Jeg kjenner også folk som har havnet på DPSen pga kjærlighetssorg eller pga ektefellens død. Noen ganger tenker jeg at jeg må slutte å lese på dette forumet fordi jeg blir så farget av meninger fra både fagfolk og andre. At det som står på DOL er det rette. Jeg skulle ønske jeg ikke visste alle sine meninger om saken. 

Anonymkode: 1ca2d...d67

Lenke til kommentar
Del på andre sider

https://www.vitusapotek.no/sykdom-og-plager/hjerne-og-nerver/depresjon/a/A107

"Alle kan av og til føle seg litt nedfor og trist. Depresjon er en tilstand med nedsatt stemningsleie, likegladhet og økt tretthet. Dersom dette blir så alvorlig eller langvarig at det begynner å gå utover ditt sosiale liv, kan det være en depresjon som du bør oppsøke behandling for."

Anonymkode: ab25c...3e9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Tenker jo at livskriser også fortjener oppfølging på et vis. En skrev nylig at det er mange nyskilte menn som oppsøker hjelp for psyken. Trist hvis de blir møtt med at det bare er livets realiteter og at de ikke kan regne med hjelp. Det samme gjelder hvis man mister et familiemedlem brått eller får et hjerteinfarkt ol. Eller man er utslitt etter å ha et barn som har vært narkoman noen år osv. Har vært flere innlegg på DOL der man er opptatt av å understreke at man må ha en psykisk lidelse for å få hjelp, det er ikke nok å lide psykisk. Man kan oppleve livet så belastende at man ikke forstår hvordan man skal holde ut og likevel ikke kvalifisere til hjelp? Ikke så lett for vanlige folk som meg å forstå egentlig.

Anonymkode: 1ca2d...d67

Kanskje man ikke skal forvente å få profesjonell behandling av psykolog av det jeg velger å kallet "hverdagens utfordringer" som f.eks. kjærlighetssorg, ekteskapelige problemer, dødsfall i familien osv. Jeg tenker at det er viktig å ikke sykeliggjøre alt i dagens samfunn, men også tenke at en del er også faktisk helt normal motgang i livet. Har man psykiske problemer i bunnen, blir selvsagt de hverdagslige utfordringene mer problematiske å håndtere, men ikke umulig. Om man har en psykisk lidelse, går man gjerne i terapi og kan benytte seg av det. Selv snakker jeg svært lite om hverdagen min i terapien. Terapeuten min vet lite om livet og hverdagen min - det er ikke derfor jeg går i terapi. Det gikk f.eks. 4 uker før han fikk vite at det var slutt mellom meg og den forrige samboeren min og vi hadde ukentlige samtaler. Jeg hadde time dagen etter at i gjorde det slutt.

Jeg synes vi bør bli mindre redd i dagens samfunn til å benytte oss av hverandre? Ikke være så veldig redde for å "bry andre" med å fortelle at "i dag har jeg det vanskelig, kan jeg få lov til å snakke med deg om det?". Hadde jeg fått et slikt spørsmål fra en venn eller kollega, hadde jeg i hvert fall ikke sett på ham eller henne som brysom, men jeg hadde vært glad for å kunne være til støtte.

Om det betyr veldig mye i hverdagen å få snakke med noen, kan du kanskje ringe Mental Helse eller Kirkens SOS. Kirkens SOS er ikke nødvendigvis i forkynnermodus, men har en kristen grunnleggende tro på å hjelpe mennesker. Jeg har chattet med de og når de spør om de kan få tenne et lys for meg, har jeg takket høflig nei. I mitt arbeid med mennesker i livskrise, er min erfaring at de fleste trenger å få snakke ut. Mine tanker og råd er egentlig uvesentlige og det er ikke det de først og fremst trenger, men en person som lytter til alt de har å si fordi de sitter inne med så ekstremt mye. Da kan et menneske over telefon hjelpe i en halv times tid. Man rekker å si mye på en halv time og man kan ringe flere ganger i uken.

Endret av Eva Sofie
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...