Asperger og dum i hodet

[RamonaK]

Og nei jeg beskylder deg ikke for å ljuge , høres mer ut som du prøver å få hjelp.

[Trine]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trine. Ved to anledninger innpå denne tråen retter du kritikken mot de som lever med og kjenner på kroppen hver dag hvordan det er å leve med et barn som har en diagnose. Sier at det er vi som stigmatiserer ? Kanskje det er en litt for enkel konklusjon ? 

Anonymkode: 32374...16c

Nei, jeg har aldri vært i nærheten av å si at det er dere som stigmatiserer.

[Trine]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

 

Jeg er i stor grad enig med deg, men tror bildet er mye mer sammensatt her enn hva du skisserer. Jeg tenker at hovedgrunnen til at man ikke opplyser om en diagnose, er ønsket om å ikke skille seg ut blant andre enten man er personen selv eller pårørende til en med diagnosen. Dernest skam. Din oppskrift leder til mindre skam og stigma på sikt, men man må likevel leve med at man skiller seg ut til en viss grad. Ved å unnlate å opplyse om diagnosen, kan man i det minste være strutsen som stikker hodet i sanden og tror man er usynlig (dvs. at tror at alt er OK eller normalt). Man får jo en diagnose nettopp fordi man avviker fra det som blir sett på som normalen. Det er ikke alle det er like synlig på. Jeg kjenner en som jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt over at har asperger hadde jeg ikke visst det. Når jeg vet det, ser jeg trekkene, uten det hadde han bare vært kul og veldig engasjert. Hvis jeg hadde vært nær venn av ham, hadde jeg kanskje merket det mer.

Man ser ønsket om å være normal her på DOL også inne på Psykiatriforumet faktisk. Jeg har sett tråder handler om at folk ønsker å trappe ned eller slutte på medisiner mot psykiske lidelser selv om de kanskje ikke har utålelige bivirkninger, men ønsket om å klare seg uten medisin, være normal og som andre, er så sterkt i oss mennesker. Vi ønsker for all del å ikke skille oss ut om vi har et valgalternativ.

Verden er full av mennesker som skiller seg ut, enten frivillig eller fordi man bare er annerledes. Annerledes er jo nesten normalt. Men som jeg skrev, jeg forteller ikke hvem som helst om diagnosene mine, fordi det noen ganger er lettere å la være å si noe. Men foreldrene mine har ingen problemer med å fortelle folk de kjenner om mine diagnoser. De skammer seg ikke over hverken det ene eller det andre ved meg. De er stolte av meg akkurat slik som jeg er. Og sånt smitter jo. Dersom foreldre skammer seg eller later som at barnet ikke har noen diagnoser, hva forteller de da barnet med diagnosene? Man lærer jo barnet å skamme seg over det, at annerledeshet bør skjules best mulig, at de bør late som de er noen andre enn den de er. Jeg forstår at de gjør det for å skjerme barnet (og seg selv), men det må da være bedre å lære barnet at det er helt greit og mer enn bra nok å være seg selv.

Altså, jeg er ikke uenig med deg, men jeg tenker at det kanskje er på tide å begynne å tenke litt annerledes. Hva er viktigst, å slutte på medisiner for å ikke "skille seg ut", eller å ha det best mulig med seg selv? Jeg tar A-preparater i all offentlighet uten å ofre det en tanke. For meg er det helt naturlig å ta de medisnene som gjør livet lettere for meg. Jeg har aldri fått en eneste kommentar på det. Tror ikke engang noen har sett rart på meg, enda det står amfetamin på boksen. Jeg tror folk maks tenker "hun tar medisiner". Det er så vanlig å ta medisiner for et eller annet og jeg tror vi har lett for å se for oss enorme reaksjoner fra andre folk og nærmest skremmer oss selv med det. Mens folk egentlig ikke bryr seg.

[Eva Sofie]

23 minutter siden, Trine skrev:

Hva er viktigst, å slutte på medisiner for å ikke "skille seg ut", eller å ha det best mulig med seg selv? Jeg tar A-preparater i all offentlighet uten å ofre det en tanke. For meg er det helt naturlig å ta de medisnene som gjør livet lettere for meg. Jeg har aldri fått en eneste kommentar på det. Tror ikke engang noen har sett rart på meg, enda det står amfetamin på boksen. Jeg tror folk maks tenker "hun tar medisiner". Det er så vanlig å ta medisiner for et eller annet og jeg tror vi har lett for å se for oss enorme reaksjoner fra andre folk og nærmest skremmer oss selv med det. Mens folk egentlig ikke bryr seg.

For ordens skyld: Jeg snakket ikke om meg selv når jeg tok eksempelet med medisiner. Jeg viste til flere tråder på psykiatriforumet. Selv har jeg også tatt både A- og B-preparater i full offentlighet. Jeg har skilt meg ut fra jeg var barn og har måttet akseptere opp igjennom livet at etter hvert som livet har fart hardt med meg, så skiller jeg meg mer ut. Her om dagen var det et eldre ektepar som satt og holdt seg for øynene mens de så bort på meg og assistenten min. Hva som var så ille, vet ikke jeg, for jeg har et ytterst normalt utseende, normalt kledd og normal dannet oppførsel. Jeg tenker at det ikke er jeg som har et problem der, men faktisk det ekteparet. Mulig de var imponert over at hjelpemiddelsentralen innvilger manuelle rullestoler fortsatt?

[Trine]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

For ordens skyld: Jeg snakket ikke om meg selv når jeg tok eksempelet med medisiner. Jeg viste til flere tråder på psykiatriforumet. Selv har jeg også tatt både A- og B-preparater i full offentlighet. Jeg har skilt meg ut fra jeg var barn og har måttet akseptere opp igjennom livet at etter hvert som livet har fart hardt med meg, så skiller jeg meg mer ut. Her om dagen var det et eldre ektepar som satt og holdt seg for øynene mens de så bort på meg og assistenten min. Hva som var så ille, vet ikke jeg, for jeg har et ytterst normalt utseende, normalt kledd og normal dannet oppførsel. Jeg tenker at det ikke er jeg som har et problem der, men faktisk det ekteparet. Mulig de var imponert over at hjelpemiddelsentralen innvilger manuelle rullestoler fortsatt?

Jeg forsto at du ikke pratet om deg. Kanskje de trodde dere var kjærester 😅 Hvis dere er av samme kjønn, er det nok fortsatt endel eldre som ikke tåler det.

[Eva Sofie]

2 timer siden, Trine skrev:

Jeg forsto at du ikke pratet om deg. Kanskje de trodde dere var kjærester 😅 Hvis dere er av samme kjønn, er det nok fortsatt endel eldre som ikke tåler det.

Tja, men samme kan det være for meg. Jeg orker ikke bruke energien min på å fundere i lang tid over hvorfor og hvis om og kanskje over slik toskete oppførsel. Jeg har godtatt meg selv og situasjonen min. Jeg kan ikke endre på den, men jeg kan gjøre det beste ut av livet mitt nå i dag. Jeg ser det som mer hensiktsmessig bruk av mine ressurser.

Det samme gjelder for øvrig arr etter selvskading. I mange år brukte jeg enormt mange krefter og tankevirksomhet/planlegging på hvordan jeg skulle skjule arr. For 6 år siden bestemte jeg meg for at arr fikk være arr. Det er en del av meg og en del av historien min. Den som ikke godtar det, godtar ikke meg. De jeg har rundt meg som kjenner meg vet hva arrene skyldes, for de kan ikke bortforklares siden samtlige har blitt sydd og det er mange arr, men jeg møtes i stor grad med aksept for at jeg ikke dekker dem til. I møte med barn under 15 år dekker jeg dem til. De over 15 vet så altfor godt hva selvskading er gjennom sosiale medier og internett i dag at jeg ikke ser behov for å skjule gamle arr. Arrene er 12 år gamle eller mer med unntak av ett arr. Arrene på leggene imidlertid dekkes alltid til sommer som vinter. Jeg er glad i å gå i skjørt. Der er det så skjemmende og deformert etter operasjoner og hudtransplantasjoner at jeg ikke ønsker den negative oppmerksomheten det ville skapt.

Jeg får ofte blikk og noen få ganger direkte spørsmål mht. arrene på armene. En jente jeg ikke hadde interesse av å fortelle at det var selvskadingsarr til og som heller ikke stod meg nær (var under et rehabiliteringsopphold) sa jeg direkte til at "det synes jeg faktisk ikke du har noe med". Det stoppet maset. 

(Dette ble litt utenfor temaet i tråden, men det handler likevel om å godta seg selv og den situasjonen man er i. Og sette grenser overfor andre. Slik sett har det relevans slik jeg ser det selv om tematikken selvskading er et annet.)

[Eva Sofie]

På 24.1.2020 den 20.59, AnonymBruker skrev:

Nei, isåfall er det noen som ikke følger godt nok med eller er gammeldagse. Her jeg jobber er det autismespekterforstyrrelse som settes nå.

Anonymkode: 6ffc4...32c

Kom til å tenke på denne tråden når jeg leste denne artikkelen: "Mot ny tilnærming til autisme" fra Dagens Medisin.

Her står det for øvrig også svart på hvit at det kalles asperger syndrom i ICD-10 mens det blir hetende autismespekter i ICD-11.

Hvilken lege/terapeut som diagnostiserer etter hvilken diagnosemanual legger ikke jeg meg oppi, men kanskje flere bør gjøre som min psykolog å oppgi hvilken diagnosemanual denne benytter ved diagnostisering  Da er det ingen rom for tvil.

[AnonymBruker]

På 23.1.2020 den 14.58, AnonymBruker skrev:

Er det vanlig ved denme diagnosen?

Anonymkode: e1e22...47b

Nei.

Anonymkode: bfa1a...fcf

[kalle300]

Hvordan stiller man denne diagnosen og hvor sikker er den? Jeg har inntrykk av at det finnes lite kompetanse på dette i Norge men håper jeg tar feil.

Hva slags oppfølging får de som har denne diagnosen (i den grad de trenger det) og har de krav på noen form for oppfølging? 

[Trine]

22 minutter siden, kalle300 skrev:

Hvordan stiller man denne diagnosen og hvor sikker er den? Jeg har inntrykk av at det finnes lite kompetanse på dette i Norge men håper jeg tar feil.

Hva slags oppfølging får de som har denne diagnosen (i den grad de trenger det) og har de krav på noen form for oppfølging? 

Diagnosen stilles etter samtaler med den som utredes, tester og samtale med foreldre/andre i nær relasjon. Hvilke tester som utføres avhenger av alder på den som utredes og hvor man blir utredet. Kompetansen i Norge er vekslende, kan man vel si. Noen har mye kompetanse, andre har veldig lite kompetanse. Nevropsykologer og habiliteringstjenesten er nok de som har mest kompetanse.

Hva slags oppfølging man får kommer an på hva man trenger. Det er veldig stor forskjell på hva man trenger hjelp til. Barn får tilrettelegging i skolen. Voksne får som regel oppfølging via kommunen. Det kalles litt forskjellig i de ulike kommunene. Her heter det ambulerende tjenester. Det kan være praktisk bistand, hjelpe med rutiner og organisering av hverdagen, og/eller støttesamtaler. Jeg tror ikke det er en lov som sier at en med asperger har krav på oppfølging (nå snakker jeg om voksne). Oppfølgingen er behovsprøvd. Men jeg tror asperger er en diagnose som nesten automatisk gir rett til oppfølging, selv om det ikke står skrevet noe sted. Alle mennesker har jo egentlig krav på hjelp dersom de trenger det.