Er helt rådløs, behandling/jobb gjør meg verre.. Hva skal jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hei dere,

Har hittil ikke opplevd noen som har det på samme måte. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men kan prøve. Har gjennom hele livet vært dårlig og har aldri opplevd glede, noe som peker mot at jeg har vært deprimert ganske lenge om ikke hele livet. Mor er psykisk syk og far har vært voldelig. Har klart å gjennomføre skole med et nødskrik og også tatt en bachelor, derfor ser alle på meg som "oppegående" da jeg aldri har trengt å lese til noe som helst. Har flere selvmordsforsøk bak meg, det første som 7 åring. Kom ikke inn i behandling før jeg var 22, og det var også da jeg følte ting snudde til det verre ettersom jeg ikke var klar over problemene før. Jeg har ingen sjans til å forholde meg til en person over lengre tid, hvert fall ikke behandlere. Bytter ut venner konstant, eller isolerer meg helt. Det å gå til en psykolog gjorde meg svært suicidal, og jeg måtte avslutte før det endte galt. Det samme gjelder jobb. Har angstanfall hver eneste dag, og når det har gått et par mnd. sier det stopp også på jobben. Da blir alt helt mørkt og jeg prøver å finne utveier fra livet, selv om alle forventer at jeg skal klare det. Så jeg lurer på, hva gjør man? Når man ikke klarer å gå i behandling lenge nok til å bli frisk? Føler også selvsagt jeg ikke fortjener hjelp, det har mye med det å gjøre. Har ikke rukket å gå lenge nok i behandling til å få diagnoser, men de er potensielt PTSD, alvorlig depressiv periode, angst, panikkangst, sosial angst, bulimi, OCD, dissosiativ lidelse og ja noen andre ymse diagnoser. Hvordan skal jeg klare meg nå, når jeg ikke får hjelp fra NAV eller andre instanser? Jeg klarer jo ikke gå i behandling, det overlever jeg ikke. Setter virkelig pris på alle svar, og beklager at jeg er så dårlig til å formulere meg.. 

Anonymkode: 83cbe...038

[AnonymBruker]

«Så jeg lurer på, hva gjør man? Når man ikke klarer å gå i behandling lenge nok til å bli frisk? Føler også selvsagt jeg ikke fortjener hjelp, det har mye med det å gjøre. Har ikke rukket å gå lenge nok i behandling til å få diagnoser»
 

Hvor lenge har du gått i behandling, siden du ikke har rukket å få noen diagnoser?

Fortalte du noen om dine selvmorsføk allerede som 7-åring?

Anonymkode: 8b020...4fa

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

«Så jeg lurer på, hva gjør man? Når man ikke klarer å gå i behandling lenge nok til å bli frisk? Føler også selvsagt jeg ikke fortjener hjelp, det har mye med det å gjøre. Har ikke rukket å gå lenge nok i behandling til å få diagnoser»
 

Hvor lenge har du gått i behandling, siden du ikke har rukket å få noen diagnoser?

Fortalte du noen om dine selvmorsføk allerede som 7-åring?

Anonymkode: 8b020...4fa

Har hatt mellom 14-17 timer en plass. Fortalte det ikke til noen nei, ønsket ikke noe oppmerksomhet rundt det.. Overlevde gjennom dissosiasjon. 

Anonymkode: 83cbe...038

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere,

Har hittil ikke opplevd noen som har det på samme måte. Vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, men kan prøve. Har gjennom hele livet vært dårlig og har aldri opplevd glede, noe som peker mot at jeg har vært deprimert ganske lenge om ikke hele livet. Mor er psykisk syk og far har vært voldelig. Har klart å gjennomføre skole med et nødskrik og også tatt en bachelor, derfor ser alle på meg som "oppegående" da jeg aldri har trengt å lese til noe som helst. Har flere selvmordsforsøk bak meg, det første som 7 åring. Kom ikke inn i behandling før jeg var 22, og det var også da jeg følte ting snudde til det verre ettersom jeg ikke var klar over problemene før. Jeg har ingen sjans til å forholde meg til en person over lengre tid, hvert fall ikke behandlere. Bytter ut venner konstant, eller isolerer meg helt. Det å gå til en psykolog gjorde meg svært suicidal, og jeg måtte avslutte før det endte galt. Det samme gjelder jobb. Har angstanfall hver eneste dag, og når det har gått et par mnd. sier det stopp også på jobben. Da blir alt helt mørkt og jeg prøver å finne utveier fra livet, selv om alle forventer at jeg skal klare det. Så jeg lurer på, hva gjør man? Når man ikke klarer å gå i behandling lenge nok til å bli frisk? Føler også selvsagt jeg ikke fortjener hjelp, det har mye med det å gjøre. Har ikke rukket å gå lenge nok i behandling til å få diagnoser, men de er potensielt PTSD, alvorlig depressiv periode, angst, panikkangst, sosial angst, bulimi, OCD, dissosiativ lidelse og ja noen andre ymse diagnoser. Hvordan skal jeg klare meg nå, når jeg ikke får hjelp fra NAV eller andre instanser? Jeg klarer jo ikke gå i behandling, det overlever jeg ikke. Setter virkelig pris på alle svar, og beklager at jeg er så dårlig til å formulere meg.. 

Anonymkode: 83cbe...038

Hvorfor klarer du ikke gå i behandling ? det er jo et valg som alt annet. Enten vil du ha det slik som dette, eller så vil du forsøke få det bedre .

Anonymkode: b07fb...873

[Gjest Fastnick]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor klarer du ikke gå i behandling ? det er jo et valg som alt annet. Enten vil du ha det slik som dette, eller så vil du forsøke få det bedre .

Anonymkode: b07fb...873

Det er nok ikke sikkert at det for alle er så lett å gå i behandling som du ser ut til å tro. Ts sier jo at hen ikke klarer, og da er ikke din påstand om at det er et "valg" helt riktig. Hen vil såklart ha det bedre, men klarer ikke pr nå å gå i behandling. 

[AnonymBruker]

19 minutter siden, Fastnick skrev:

Det er nok ikke sikkert at det for alle er så lett å gå i behandling som du ser ut til å tro. Ts sier jo at hen ikke klarer, og da er ikke din påstand om at det er et "valg" helt riktig. Hen vil såklart ha det bedre, men klarer ikke pr nå å gå i behandling. 

jeg spør _hvorfor_ personen ikke klarer det .

Anonymkode: b07fb...873

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

jeg spør _hvorfor_ personen ikke klarer det .

Anonymkode: b07fb...873

Ja, men du stoppet ikke der.

Anonymkode: 1e545...78d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, men du stoppet ikke der.

Anonymkode: 1e545...78d

hvis en vil bli bedre må en ta noen tøffe valg . kanskje innleggelse er det riktige men uansett må en jo ta kontakt og gjøre en innsats . 

Anonymkode: b07fb...873

[AnonymBruker]

 

44 minutter siden, Fastnick skrev:

Det er nok ikke sikkert at det for alle er så lett å gå i behandling som du ser ut til å tro. Ts sier jo at hen ikke klarer, og da er ikke din påstand om at det er et "valg" helt riktig. Hen vil såklart ha det bedre, men klarer ikke pr nå å gå i behandling. 

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor klarer du ikke gå i behandling ? det er jo et valg som alt annet. Enten vil du ha det slik som dette, eller så vil du forsøke få det bedre .

Anonymkode: b07fb...873

Tusen takk for svar dere. Det er veldig vanskelig å beskrive hvorfor jeg ikke klarer å gå i behandling, og uansett hvor mange ganger jeg velger det så sier det stopp på et tidspunkt. Det er akkurat der jeg ikke skjønner hvorfor det sier stopp, for jeg vil jo bli bedre! Så absolutt, men jeg glemmer det på en måte fordi jeg blir så langt nede etter noen timer i behandling. Kanskje fordi alt det vonde skal rippes opp i, men jeg føler jeg har snakket om alt det verste og likevel så er det noe som butter så ufattelig hardt i mot. Hadde jeg ikke avsluttet siste time hadde jeg ikke vært her i dag, blir mye mer stabil uten terapi men selvsagt fremdeles ganske langt nede men ikke pågående suicidal om dere skjønner. Jeg fungerer jo ikke i noen hverdag hverken med eller uten jobb så noe må jeg jo gjøre..

TS

Anonymkode: 83cbe...038

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Tusen takk for svar dere. Det er veldig vanskelig å beskrive hvorfor jeg ikke klarer å gå i behandling, og uansett hvor mange ganger jeg velger det så sier det stopp på et tidspunkt. Det er akkurat der jeg ikke skjønner hvorfor det sier stopp, for jeg vil jo bli bedre! Så absolutt, men jeg glemmer det på en måte fordi jeg blir så langt nede etter noen timer i behandling. Kanskje fordi alt det vonde skal rippes opp i, men jeg føler jeg har snakket om alt det verste og likevel så er det noe som butter så ufattelig hardt i mot. Hadde jeg ikke avsluttet siste time hadde jeg ikke vært her i dag, blir mye mer stabil uten terapi men selvsagt fremdeles ganske langt nede men ikke pågående suicidal om dere skjønner. Jeg fungerer jo ikke i noen hverdag hverken med eller uten jobb så noe må jeg jo gjøre..

TS

Anonymkode: 83cbe...038

slik er det for veldig mange , terapi er vondt! men om du åpner deg for behandleren din og forklarer at du sliter skikkelig med å gå i terapi over tid så kan hun eller han hjelpe deg med det, tro det eller ei 🙂 du sliter jo med livet selv om du ikke går i terapi virker det som, kanskje det er behandlingsformen som er feil for deg ? har du prøvd dagsenter eller kommunens hjelp ?

Anonymkode: b07fb...873

[adhoc]

Får du noen form for medikamentell behandling? Hvis ikke ville jeg ha snakket med lege/behandler om å forsøke SSRI mot depresjonen og angsten. Det er vanskelig å skulle grave i møkka når man allerede er langt nede. Jeg var ikke mottakelig for samtaleterapi i det hele tatt før jeg ble diagnostisert som bipolar og ble riktig medisinert for dette. 

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

hvis en vil bli bedre må en ta noen tøffe valg . kanskje innleggelse er det riktige men uansett må en jo ta kontakt og gjøre en innsats . 

Anonymkode: b07fb...873

Det er jeg enig i.

Anonymkode: 1e545...78d

[Fru2020]

Kanskje det er en mulighet å være innlagt, mens du tar for deg det vanskeligste med behandler? Da blir du ivaretatt når selvmordstankene og ustabiliteten er som verst. Og så er det jo mulig å diskutere med behandler om å utsette å rippe opp i det vonde til du har mer kontroll på her og nå.

Jeg har gått til terapi i to år og vi har så vidt touchet det vonde fordi vi fokuserer på stabilisering før traumebehandling.

Det høres iallefall ikke ut som et blivende sted der du er nå, og jeg tror at veien videre nok innebærer at du trenger helsevesenet til å gå på din side.

 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

slik er det for veldig mange , terapi er vondt! men om du åpner deg for behandleren din og forklarer at du sliter skikkelig med å gå i terapi over tid så kan hun eller han hjelpe deg med det, tro det eller ei 🙂 du sliter jo med livet selv om du ikke går i terapi virker det som, kanskje det er behandlingsformen som er feil for deg ? har du prøvd dagsenter eller kommunens hjelp ?

Anonymkode: b07fb...873

Har ikke prøvd noe annet nei, kan jo kanskje hinte frampå. Har sagt at jeg synes DPS virker litt for "seriøst" for mine problemer og at jeg heller ønsker en psykolog med avtale, selv om de har lang ventetid.. Det er ikke så enkelt, vet selvsagt at terapi er vondt og alt det, men hadde ikke forventet at det skulle bli verre og verre selv om det har gått et år. 

54 minutter siden, adhoc skrev:

Får du noen form for medikamentell behandling? Hvis ikke ville jeg ha snakket med lege/behandler om å forsøke SSRI mot depresjonen og angsten. Det er vanskelig å skulle grave i møkka når man allerede er langt nede. Jeg var ikke mottakelig for samtaleterapi i det hele tatt før jeg ble diagnostisert som bipolar og ble riktig medisinert for dette. 

Nei avsluttet før det ble snakk om antidepressiva, har veldig lyst til å forsøke. Alt må være bedre enn dette. Tusen takk for at du forstår, og så fint å høre at du fikk riktig diagnose samt medikament! Det har mye å si.

16 minutter siden, Fru2020 skrev:

Kanskje det er en mulighet å være innlagt, mens du tar for deg det vanskeligste med behandler? Da blir du ivaretatt når selvmordstankene og ustabiliteten er som verst. Og så er det jo mulig å diskutere med behandler om å utsette å rippe opp i det vonde til du har mer kontroll på her og nå.

Jeg har gått til terapi i to år og vi har så vidt touchet det vonde fordi vi fokuserer på stabilisering før traumebehandling.

Det høres iallefall ikke ut som et blivende sted der du er nå, og jeg tror at veien videre nok innebærer at du trenger helsevesenet til å gå på din side.

 

Jeg har veldig angst for å være innlagt, da jeg ikke klarer å f.eks. spise sammen med andre. Det er noe jeg har trent på hele livet, men det blir bare verre. Vil ikke ta opp plassen til noen som trenger den mer. Ja det var en god idé, føler at behandler har vært veldig rett på det vonde og bare raskt for at "du skal bare gå her noen måneder uansett". Det høres mer tålelig ut det du har gjort, og man må jo være stabil for å klare seg gjennom de to ukene uten timer også. 

Dere er virkelig gode som kommer med mange tips<3 Jeg avsluttet forresten hos DPS for noen uker siden, tror dere at de tar meg tilbake dersom jeg ringer? Eller må man gå gjennom en ny henvisning?

Anonymkode: 83cbe...038

[Fru2020]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg har veldig angst for å være innlagt, da jeg ikke klarer å f.eks. spise sammen med andre. Det er noe jeg har trent på hele livet, men det blir bare verre. Vil ikke ta opp plassen til noen som trenger den mer. Ja det var en god idé, føler at behandler har vært veldig rett på det vonde og bare raskt for at "du skal bare gå her noen måneder uansett". Det høres mer tålelig ut det du har gjort, og man må jo være stabil for å klare seg gjennom de to ukene uten timer også.

PGA spiseforstyrrelse så klarer ikke jeg heller spise med andre så når jeg er innlagt spiser jeg alle måltider på rommet. 

Du skal ikke tenke på at du tar opp plassen til noen andre. Det er ikke du som tar avgjørelsen, hvis du får plassen er det fordi fagfolk har sagt at du trenger den. 

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Fru2020 skrev:

PGA spiseforstyrrelse så klarer ikke jeg heller spise med andre så når jeg er innlagt spiser jeg alle måltider på rommet. 

Du skal ikke tenke på at du tar opp plassen til noen andre. Det er ikke du som tar avgjørelsen, hvis du får plassen er det fordi fagfolk har sagt at du trenger den. 

Tusen takk for svar Fru2020 jeg setter veldig stor pris på det. Skal prøve og huske på det om det noen gang blir aktuelt med innleggelse ☺️

Anonymkode: 83cbe...038