Jeg kastet alt i dag!

[ISW]

1 time siden, Glitter skrev:

Jeg har ikke hørt om noe slikt her i byen, men jeg skal undersøke det. Takk for tips. 

Vurderer antabus i et års tid også nå. Bare for å få bort uvanen med at vonde følelser skal håndteres med rus. Må tenke litt mer på den da, for jeg har for det meste sluttet å stikke på byen. Drikker 3-6 øl hjemme bare, men det øker likevel sannsynligheten for at jeg blir destruktiv. 

Antabus kan være litt skummel ved psykiatriske tilstander. Kan føre til både depresjoner, manier og psykoser i enkelte tilfeller. Har du brukt den før? 

[Glitter]

2 minutter siden, ISW skrev:

Antabus kan være litt skummel ved psykiatriske tilstander. Kan føre til både depresjoner, manier og psykoser i enkelte tilfeller. Har du brukt den før? 

Åja. Da tørr jeg ikke ta den. Har aldri brukt den før nei. 

[Black and pink]

2 timer siden, Glitter skrev:

Nå har jeg gjort noe jeg aldri har greid tidligere. Jeg kastet alt av brukerutstyr. Jeg har hatt det liggende som en bakdør i fall det skulle bli for tøft, men nå er jeg luta lei. Jeg skal ikke ha noen bakdører. Jeg skal ikke ødelegge meg selv. Jeg tok grep og jeg kastet det! 

Jeg begynte å gråte av det, men ikke fordi jeg angret. Fordi det var et slags standpunkt. En ny seier jeg ikke har klart tidligere. 

Jeg kan selvsagt kjøpe ny vekt, ny stase, nytt mekkeutstyr osv. Men det krever mer, og jeg må da bryte dette løftet jeg for første gang virkelig har inngått med meg selv. 

Bort med "jeg håper dette var min siste sprekk". Inn med "dette VAR min siste sprekk". 

Jeg har det fryktelig vondt om dagene og er så langt nede, men oppi alt klarte jeg å gjøre noe jeg ikke har klart før. 

Tror jeg gråt litt av stolthet og. Stolthet av meg selv. Ikke bare det ekstreme selvhatet jeg har.

Så flink du er. Jeg heier på deg! 😊

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ser ut som vi er i samme båt ❤️

Anonymkode: c2e4a...e53

Men du.. er det så lurt? Meningen er at jeg for min del skal bli selvstendig, og da vet jeg ikke om det er så lurt at jeg finner støtte og råd her inne.. jeg er redd det hemmer min utvikling.. 

 

15 timer siden, Glitter skrev:

Hos meg kom jo rusen lenge etter at den psykiske smerten tok over mitt liv og min fungering, og rus vil ikke være i mine tanker hvis jeg har det bra. Så primært er mine problemer knyttet til vanskelige følelser, traumer osv. Men når rusen tar over så blir den førsteprioritet å få bort. For i aktiv rus kan en ikke bli bedre psykisk. 

Poenget mitt er at jeg relaterer mer til det å ha uhåndterlige følelser enn det å være rusmisbruker. Jeg er på en måte enda en "noob" i miljøet. Sammenlignet med de som har ruset seg i årevis. Så du trenger ikke ha kunnskaper om rus for å snakke med meg. Rusen er bare et symptom på min smerte. For andre er smerten et symptom på rusen. Eller, de psykiske problemene har kommet på grunn av rusen. 

 

Anonymkode: c2e4a...e53

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du.. er det så lurt? Meningen er at jeg for min del skal bli selvstendig, og da vet jeg ikke om det er så lurt at jeg finner støtte og råd her inne.. jeg er redd det hemmer min utvikling.. 

 

 

Anonymkode: c2e4a...e53

Det må du nesten kjenne på selv.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Glitter skrev:

Det må du nesten kjenne på selv.

Jeg kommer meg ikke videre om jeg ikke står i følelsene selv og uten å søke råd og støtte her inne, så det blir nok sånn. Jeg må være knallhard. Dol kan kanskje sammenlignes med rus når det kommer til følelser i mitt tilfelle. 

Anonymkode: c2e4a...e53

[Glitter]

Jeg kjemper i hvert fall hardt nå. For å si det slik hele huset ble snudd opp ned i løpet av sprekken. På onsdag som var første dag i avrusning klarte jeg så vidt å gå opp trappen. På torsdag pitte litt mer. På fredag begynte jeg å rydde i små sekvenser av gangen. Eller var det torsdag? Uansett. I starten klarte jeg bare max fem min av gangen. For hver dag har jeg klart litt mer i hver sekvens. Nå har jeg ryddet hele huset, vasket en vask med klær og støvsugd oppe og trappen. I tillegg til å vedlikeholde det jeg alt har ryddet. Målet i dag var 30 min gåtur og rydde soverom pluss støvsuge hele huset. Nå har jeg gått 40 min ute, ryddet rom og støvsugd oppe og trappen. Så har bare underetasjen igjen av det jeg har planlagt i dag. Klarer å holde på i 10-15 min av gangen nå. Kroppen blir ekstremt nedbrutt av en slik sprekk. Så for hver dag hvor jeg greier mer og får det til å se ut som et møblert hjem så viser det hvor mye jeg kjemper nå. Jeg gråter mye ja, men jeg kjemper også mye. 

Kanskje jeg til og med klarer å begynne å vaske i dag? Hvis ikke får jeg vasket huset i morgen. Og da er alle spor etter sprekken i huset borte. 

Når en har vært så fysisk ødelagt at en blir kjempesliten av å gå opp trappen og bruker mange dager på rydding og vasking så føles hver dag som et framskritt. 

Frykten for det med barna sitter hardt i, men jeg skal få det ordentlig rundt meg uansett. I morgen prøver jeg meg kanskje på 1-2 km joggetur. Jeg har vært gjennom denne perioden med avrusning før og vet hvor viktig det er å pushe kroppen i gang igjen. Selv om det krever mye. 

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg kjemper i hvert fall hardt nå. For å si det slik hele huset ble snudd opp ned i løpet av sprekken. På onsdag som var første dag i avrusning klarte jeg så vidt å gå opp trappen. På torsdag pitte litt mer. På fredag begynte jeg å rydde i små sekvenser av gangen. Eller var det torsdag? Uansett. I starten klarte jeg bare max fem min av gangen. For hver dag har jeg klart litt mer i hver sekvens. Nå har jeg ryddet hele huset, vasket en vask med klær og støvsugd oppe og trappen. I tillegg til å vedlikeholde det jeg alt har ryddet. Målet i dag var 30 min gåtur og rydde soverom pluss støvsuge hele huset. Nå har jeg gått 40 min ute, ryddet rom og støvsugd oppe og trappen. Så har bare underetasjen igjen av det jeg har planlagt i dag. Klarer å holde på i 10-15 min av gangen nå. Kroppen blir ekstremt nedbrutt av en slik sprekk. Så for hver dag hvor jeg greier mer og får det til å se ut som et møblert hjem så viser det hvor mye jeg kjemper nå. Jeg gråter mye ja, men jeg kjemper også mye. 

Kanskje jeg til og med klarer å begynne å vaske i dag? Hvis ikke får jeg vasket huset i morgen. Og da er alle spor etter sprekken i huset borte. 

Når en har vært så fysisk ødelagt at en blir kjempesliten av å gå opp trappen og bruker mange dager på rydding og vasking så føles hver dag som et framskritt. 

Frykten for det med barna sitter hardt i, men jeg skal få det ordentlig rundt meg uansett. I morgen prøver jeg meg kanskje på 1-2 km joggetur. Jeg har vært gjennom denne perioden med avrusning før og vet hvor viktig det er å pushe kroppen i gang igjen. Selv om det krever mye. 

Jeg synes du er flink jeg ❤️ Du gjør mye mer enn jeg klarer å gjøre hjemme. 

Anonymkode: c2e4a...e53

[frosken]

8 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg kjemper i hvert fall hardt nå. For å si det slik hele huset ble snudd opp ned i løpet av sprekken. På onsdag som var første dag i avrusning klarte jeg så vidt å gå opp trappen. På torsdag pitte litt mer. På fredag begynte jeg å rydde i små sekvenser av gangen. Eller var det torsdag? Uansett. I starten klarte jeg bare max fem min av gangen. For hver dag har jeg klart litt mer i hver sekvens. Nå har jeg ryddet hele huset, vasket en vask med klær og støvsugd oppe og trappen. I tillegg til å vedlikeholde det jeg alt har ryddet. Målet i dag var 30 min gåtur og rydde soverom pluss støvsuge hele huset. Nå har jeg gått 40 min ute, ryddet rom og støvsugd oppe og trappen. Så har bare underetasjen igjen av det jeg har planlagt i dag. Klarer å holde på i 10-15 min av gangen nå. Kroppen blir ekstremt nedbrutt av en slik sprekk. Så for hver dag hvor jeg greier mer og får det til å se ut som et møblert hjem så viser det hvor mye jeg kjemper nå. Jeg gråter mye ja, men jeg kjemper også mye. 

Kanskje jeg til og med klarer å begynne å vaske i dag? Hvis ikke får jeg vasket huset i morgen. Og da er alle spor etter sprekken i huset borte. 

Når en har vært så fysisk ødelagt at en blir kjempesliten av å gå opp trappen og bruker mange dager på rydding og vasking så føles hver dag som et framskritt. 

Frykten for det med barna sitter hardt i, men jeg skal få det ordentlig rundt meg uansett. I morgen prøver jeg meg kanskje på 1-2 km joggetur. Jeg har vært gjennom denne perioden med avrusning før og vet hvor viktig det er å pushe kroppen i gang igjen. Selv om det krever mye. 

Høres ut som om du gjør mange gode valg nå. Det er leit at du har det så vondt, men akkurat etter en sprekk så er det på en måte kanskje nødvendig også. Minnene om hvor mye negativt en sprekk fører med seg, kan kanskje virke preventivt i fremtiden. 

 

[Glitter]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er flink jeg ❤️ Du gjør mye mer enn jeg klarer å gjøre hjemme. 

Anonymkode: c2e4a...e53

Takk. Jeg liker å ha orden rundt meg. 

20 minutter siden, frosken skrev:

Høres ut som om du gjør mange gode valg nå. Det er leit at du har det så vondt, men akkurat etter en sprekk så er det på en måte kanskje nødvendig også. Minnene om hvor mye negativt en sprekk fører med seg, kan kanskje virke preventivt i fremtiden. 

 

Ja, nå prøver jeg å gjøre alt jeg kan for å bedre situasjonen. De vanskelige følelsene vil nok virke preventivt ja, men jeg er bare så forferdelig redd for at det allerede er for sent. Hva i all verden skal jeg gjøre hvis jeg mister samværet med guttene mine...

Jeg har kontaktet fastlege for å begynne å ta rusprøver to ganger i uken. I morgen skal jeg ringe behandler. Så jeg gjør alt jeg kan nå. Slik at hvis det kommer en bekymringsmelding så kan jeg i hvert fall vise til at jeg tar dette veldig alvorlig og gjør tiltak av eget initiativ for å unngå å havne i den driten igjen. Kanskje, bare KANSKJE kan det gjøre at faren gir meg en sjanse. Men sannsynligvis ikke...Og barnevernet lar alt være opp til han. Framfor at de kan være involvert, følge med rusprøver og om så komme på hjemmebesøk og se at jeg er en god mamma når jeg har guttene. Jeg tryglet de om å ikke trekke seg ut for ett år siden på grunn av det betente forholdet mellom meg og far. I stedet trakk de seg og sa det var opp til han når jeg fikk tilbake samvær uten tilsyn av mine foreldre.

[AnonymBruker]

Vil bare si at jeg har fått veldig respekt for deg og innsatsen din av å lese det du skriver her inne på DOL. 

Anonymkode: 659c4...2f8

[Glitter]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vil bare si at jeg har fått veldig respekt for deg og innsatsen din av å lese det du skriver her inne på DOL. 

Anonymkode: 659c4...2f8

Tusen takk. Så skjør som jeg er om dagen så kom tårene igjen. For jeg føler meg skamfull og dårlig. Jeg kverner i hodet mitt hvordan jeg skal forklare, overbevise og trygle faren dersom bekymringsmelding blir sendt. Jeg går igjennom det i hodet mitt gang på gang. Jeg blir sittende fast i smerten som vil ta meg dersom han ikke vil høre på meg og ikke gir meg sjansen til å vise at det aldri skal skje igjen. 

Jeg er så utrolig redd. Tror aldri jeg har vært så redd i mitt liv. Før hadde jeg ikke energi eller evne til å tenke slik rundt den brutte kontakten med barna. Jeg hadde ikke ork. Nå har jeg fått de litt tilbake og jeg makter ikke å miste de på nytt. 

Hva er det jeg har gjort...Mot meg og mine barn...

[AnonymBruker]

Jeg ønsker deg masse lykke til, Glitter. Dette klarer du! Oppdater oss på dol, så jeg får vite hvordan det går med deg. Evt kan du oppdatere meg på pm. Jeg er også selv nærmeste pårørende til en bror med gjentatte selvmordsforsøk bak seg og forstår at du har det vondt. Så sent som denne helgen har han forsøkt å ta sitt liv, og jeg har forsøkt å holde hodet over vannet. Det er tøft for begge parter. Klem❤️

Anonymkode: c2e4a...e53

[Glitter]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker deg masse lykke til, Glitter. Dette klarer du! Oppdater oss på dol, så jeg får vite hvordan det går med deg. Evt kan du oppdatere meg på pm. Jeg er også selv nærmeste pårørende til en bror med gjentatte selvmordsforsøk bak seg og forstår at du har det vondt. Så sent som denne helgen har han forsøkt å ta sitt liv, og jeg har forsøkt å holde hodet over vannet. Det er tøft for begge parter. Klem❤️

Anonymkode: c2e4a...e53

Takk. 

Ja, det er absolutt tøft for begge parter. 

[AnonymBruker]

På 29.3.2020 den 20.48, Glitter skrev:

Takk. 

Ja, det er absolutt tøft for begge parter. 

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: c2e4a...e53

[XbellaX]

 

På 29.3.2020 den 20.48, Glitter skrev:

 

Klarer du deg?

[Glitter]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan går det med deg?

Anonymkode: c2e4a...e53

 

12 timer siden, XbellaX skrev:

 

Klarer du deg?

Takk som spør. Jeg "knakk" søndags kveld. Pappa hadde skjønt at det kom til å skje så han dro fra feriehuset (samme kommune, 20 min fra sentrum) og hjem til seg og ventet på sammenbruddet mitt. Det kom et par timer senere og jeg ringte han i full panikk. Så han kom og hentet meg for å passe på meg og i går ble jeg akuttinnlagt. Det er bare de dårligste som blir prioritert inn i psykiatrien nå så jeg er rimelig ute av det. Føler meg trengt inn i et hjørne og tankene mine har vendt seg i mot meg. For hvert panikkanfall jeg får i løpet av dagen så sier tankene mine at enten jeg vil eller ikke så er eneste mulighet nå å dø. Jeg har ingen annen løsning. 

Men skulle det være noen som helst mulighet for at dette skal ordne seg så vil det være veldig dumt om jeg har latt tankene ta meg. Jeg høres kanskje psykotisk ut nå, men under panikkanfallene så tar tankene helt over og det er så ille at jeg har sagt at jeg ikke tørr å ha utgang alene akkurat nå. Det har jeg aldri sagt før. Jeg har alltid ønsket å ha utgang enten jeg har hatt det eller ikke. 

Jeg er tynn og sliten, men jeg prøver å ikke la tankene vinne over meg. For jeg har fått bort det sløret som har holdt meg fra å se hvor mye jeg vil være der for ungene mine. Det er bare de tankene. Som overmanner meg for hvert eneste panikkanfall jeg får i løpet av dagen. Jeg blir styrt av de da og jeg er ikke trygg på noen ting akkurat nå. 

Men jeg prøver å ikke gi opp. Jeg gjorde noe konstruktivt ved å ringe pappa. Og de på avdelingen følger meg tettere opp da jeg går enten rundt som et blekt spøkelse eller jeg har disse gråteanfallene hvor jeg blir overtatt av tankene om at jeg er trengt inn i et hjørne og at jeg må dø. 

Dette er nytt for meg. Har ikke føltes på denne måten før...

[AnonymBruker]

4 timer siden, Glitter skrev:

 

Takk som spør. Jeg "knakk" søndags kveld. Pappa hadde skjønt at det kom til å skje så han dro fra feriehuset (samme kommune, 20 min fra sentrum) og hjem til seg og ventet på sammenbruddet mitt. Det kom et par timer senere og jeg ringte han i full panikk. Så han kom og hentet meg for å passe på meg og i går ble jeg akuttinnlagt. Det er bare de dårligste som blir prioritert inn i psykiatrien nå så jeg er rimelig ute av det. Føler meg trengt inn i et hjørne og tankene mine har vendt seg i mot meg. For hvert panikkanfall jeg får i løpet av dagen så sier tankene mine at enten jeg vil eller ikke så er eneste mulighet nå å dø. Jeg har ingen annen løsning. 

Men skulle det være noen som helst mulighet for at dette skal ordne seg så vil det være veldig dumt om jeg har latt tankene ta meg. Jeg høres kanskje psykotisk ut nå, men under panikkanfallene så tar tankene helt over og det er så ille at jeg har sagt at jeg ikke tørr å ha utgang alene akkurat nå. Det har jeg aldri sagt før. Jeg har alltid ønsket å ha utgang enten jeg har hatt det eller ikke. 

Jeg er tynn og sliten, men jeg prøver å ikke la tankene vinne over meg. For jeg har fått bort det sløret som har holdt meg fra å se hvor mye jeg vil være der for ungene mine. Det er bare de tankene. Som overmanner meg for hvert eneste panikkanfall jeg får i løpet av dagen. Jeg blir styrt av de da og jeg er ikke trygg på noen ting akkurat nå. 

Men jeg prøver å ikke gi opp. Jeg gjorde noe konstruktivt ved å ringe pappa. Og de på avdelingen følger meg tettere opp da jeg går enten rundt som et blekt spøkelse eller jeg har disse gråteanfallene hvor jeg blir overtatt av tankene om at jeg er trengt inn i et hjørne og at jeg må dø. 

Dette er nytt for meg. Har ikke føltes på denne måten før...

Syns det er litt rart at psykiatrien støtter opp under og innlegger deg hver gang du får sånne "anfall". Jeg trodde det var velkjent at de med borderline ikke skulle bli så mye innlagt. Blir man innlagt hver gang man utviser selvmordsadtferd så skaper det jo bare enda mere selvmordsadtferd hos slike pasienter som søker seg til den trøst og tryggheten som en innleggelse medfører.

Anonymkode: c07c2...c52

[Glitter]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Syns det er litt rart at psykiatrien støtter opp under og innlegger deg hver gang du får sånne "anfall". Jeg trodde det var velkjent at de med borderline ikke skulle bli så mye innlagt. Blir man innlagt hver gang man utviser selvmordsadtferd så skaper det jo bare enda mere selvmordsadtferd hos slike pasienter som søker seg til den trøst og tryggheten som en innleggelse medfører.

Anonymkode: c07c2...c52

Åja så du tror du vet hele sykdomsbildet mitt og hva slags behandling jeg trenger? Ikke minst, hva og hvorfor jeg ble vurdert som spesielt dårlig nå? 

Jeg har et opplegg rundt meg og det har fungert. Det har _ikke_ ført til forverring. Dog i disse Corona-tider så er opplegget mitt satt på vent, men nå var jeg faktisk så dårlig at innleggelse ble sett på som nødvendig. Og som jeg tidligere har sagt, fram til februar i år så var forrige selvmordsforsøk mai 2018. Jeg har dermed ingen stor grad av selvmordsadferd som du kaller det. 

Mer om dette har jeg ikke interesse av å diskutere. Jeg er ikke en "A4-pasient", derfor har jeg også et annerledes opplegg. Som fungerer for meg. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Glitter skrev:

Åja så du tror du vet hele sykdomsbildet mitt og hva slags behandling jeg trenger? Ikke minst, hva og hvorfor jeg ble vurdert som spesielt dårlig nå? 

Jeg har et opplegg rundt meg og det har fungert. Det har _ikke_ ført til forverring. Dog i disse Corona-tider så er opplegget mitt satt på vent, men nå var jeg faktisk så dårlig at innleggelse ble sett på som nødvendig. Og som jeg tidligere har sagt, fram til februar i år så var forrige selvmordsforsøk mai 2018. Jeg har dermed ingen stor grad av selvmordsadferd som du kaller det. 

Mer om dette har jeg ikke interesse av å diskutere. Jeg er ikke en "A4-pasient", derfor har jeg også et annerledes opplegg. Som fungerer for meg. 

Du er jo innlagt ofte, det har jeg sett du har skrevet her inne. Det er også ganske velkjent at å bli hyppig innlagt bare fremmer enda mer selvskadende adtferd framfor at pasientene selv lærer å tar et tak og tar ansvar for sine egne liv. Det psykiatrien gjør nå er bare å gi deg en bjørnetjeneste, du kommer aldri til å klare å ta vare på deg selv i vanskelige tider hvis de hver gang du er dårlig legger deg inn og fratar deg alt ansvar.

Anonymkode: c07c2...c52