Stemplet uegnet for samtaleterapi

[Undulaten]

Jeg har fått beskjed om at samtaleterapi for meg er destabiliserende og kontraindisert pga en evnetest jeg tok for flere år siden. 
jeg er innvendig knust, og vet ikke hvordan livet mitt kommer til å bli. Jeg lever med flashbacks og dissosiering, hallusinasjoner, angst og depresjon. Har flere ting jeg aldri har fått bearbeidet, bl a seksuelle overgrep. Så nå vet jeg ikke mer.  Alt føles håpløst og føler meg fullstendig mislykket. Jeg har støttesamtaler, det er i beste fall brannslukking, men jeg merker selv at det ikke er nok. 
Jeg er redd jeg snart kommer til å gi opp alt. Jeg klarer ikke å leve et sånt liv lenger for det er ikke noe liv, og å få en svart tykk vegg i fanget om at jeg må klare meg selv og bare holde ut, det går ikke lenger. 
Er det andre som har fått beskjed om at de er uegnet for samtaleterapi? Er det normalt å få en sånn tilbakemelding? 

[AnonymBruker]

16 minutter siden, Undulaten skrev:

Jeg har fått beskjed om at samtaleterapi for meg er destabiliserende og kontraindisert pga en evnetest jeg tok for flere år siden. 
jeg er innvendig knust, og vet ikke hvordan livet mitt kommer til å bli. Jeg lever med flashbacks og dissosiering, hallusinasjoner, angst og depresjon. Har flere ting jeg aldri har fått bearbeidet, bl a seksuelle overgrep. Så nå vet jeg ikke mer.  Alt føles håpløst og føler meg fullstendig mislykket. Jeg har støttesamtaler, det er i beste fall brannslukking, men jeg merker selv at det ikke er nok. 
Jeg er redd jeg snart kommer til å gi opp alt. Jeg klarer ikke å leve et sånt liv lenger for det er ikke noe liv, og å få en svart tykk vegg i fanget om at jeg må klare meg selv og bare holde ut, det går ikke lenger. 
Er det andre som har fått beskjed om at de er uegnet for samtaleterapi? Er det normalt å få en sånn tilbakemelding? 

hvor lenge siden er dette ? kan du be om en ny? hva slags hjelp får du nå ?

Anonymkode: 7ebf3...6b0

[frosken]

20 minutter siden, Undulaten skrev:

Jeg har fått beskjed om at samtaleterapi for meg er destabiliserende og kontraindisert pga en evnetest jeg tok for flere år siden. 
jeg er innvendig knust, og vet ikke hvordan livet mitt kommer til å bli. Jeg lever med flashbacks og dissosiering, hallusinasjoner, angst og depresjon. Har flere ting jeg aldri har fått bearbeidet, bl a seksuelle overgrep. Så nå vet jeg ikke mer.  Alt føles håpløst og føler meg fullstendig mislykket. Jeg har støttesamtaler, det er i beste fall brannslukking, men jeg merker selv at det ikke er nok. 
Jeg er redd jeg snart kommer til å gi opp alt. Jeg klarer ikke å leve et sånt liv lenger for det er ikke noe liv, og å få en svart tykk vegg i fanget om at jeg må klare meg selv og bare holde ut, det går ikke lenger. 
Er det andre som har fått beskjed om at de er uegnet for samtaleterapi? Er det normalt å få en sånn tilbakemelding? 

Det høres litt rart ut at avslaget er begrunnet i en evnetest? Hva viste testen? 

Er det noen spesiell form for terapi du ønsker?

[AnonymBruker]

Hørtes litt spesielt ut ja. Føler du selv du har utbytte av samtaleterapi? Klarer du å kommunisere greit eller låser det seg? Terapeuter foretrekker pasienter som står for pratingen selv, slik at de ut i fra det kan gi feedback i form av gode råd og støtte. Det er dermed utfordrende for en terapeut å gi terapi dersom pasienten er helt låst.

Et annet eksempel jeg vet er ganske håpløst, er mange former for personlighetsforstyrrelser. Har du det?

Snakker av erfaring fra min praksis på psyk.

Anonymkode: efe6e...d2c

[Undulaten]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

hvor lenge siden er dette ? kan du be om en ny? hva slags hjelp får du nå ?

Anonymkode: 7ebf3...6b0

Det er 5 år siden testen ble tatt. Har oppfølging 4 ganger i uka av psykisk helseteam i kommunen. Nå i Koronatider redusert til 2, men har blitt så dårlig av det at jeg har minst måtte ringe de 1 gang til i uka (og jeg ringer de ikke om jeg ikke er veldig dårlig pga telefonangst). 

[Undulaten]

7 timer siden, frosken skrev:

Det høres litt rart ut at avslaget er begrunnet i en evnetest? Hva viste testen? 

Er det noen spesiell form for terapi du ønsker?

Jeg ligger i nedre normalområde på evnetest. 
Det er Psyk helseteamet som har foreslått henvisning for utredning for PTSD og traumebehandling.

[Undulaten]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hørtes litt spesielt ut ja. Føler du selv du har utbytte av samtaleterapi? Klarer du å kommunisere greit eller låser det seg? Terapeuter foretrekker pasienter som står for pratingen selv, slik at de ut i fra det kan gi feedback i form av gode råd og støtte. Det er dermed utfordrende for en terapeut å gi terapi dersom pasienten er helt låst.

Et annet eksempel jeg vet er ganske håpløst, er mange former for personlighetsforstyrrelser. Har du det?

Snakker av erfaring fra min praksis på psyk.

Anonymkode: efe6e...d2c

Jeg føler jeg hadde utbytte av samtaleterapi, men jeg ble bare kastet ut etter 4 år med terapi. Jeg har ikke problemer med å snakke i det hele tatt, sjeldent det låser seg, så lenge jeg slipper å se direkte på folk. For 5 år siden slet jeg mye mer med å snakke. Og dessuten er situasjonen min endret siden den gang. Bl a har jeg flyttet og fått mye bedre kommunal oppfølging, for det var en kamp der jeg bodde før med bl a flere klager til Fylkesmannen, selv terapeuten min på den tiden måtte kjempe for å få gjennom oppfølging til meg. 

Jeg er ikke diagnostisert med personlighetsforstyrrelse. Jeg har fått diagnostisert ADHD, moderat depresjon i dystymisk form, sosial angst, tidvis synshallusinasjoner. Mye angst når jeg er alene og det er jeg store deler av tiden. 

[kupton]

Du skriver at du har gått 4 år i samtaleterapi. Når ble evnetesten tatt i forhold til disse 4 årene?

[Undulaten]

10 minutter siden, kupton skrev:

Du skriver at du har gått 4 år i samtaleterapi. Når ble evnetesten tatt i forhold til disse 4 årene?

Evnetesten ble tatt etter et drøyt år i terapi. 

[kupton]

Jeg tillater meg å trekke noen andre konklusjoner enn det du har gjort. Det tas en evnetest, og deretter fortsetter du tre år i terapi. Da betviler jeg at det er svaret på evnetesten som gjør at terapien avsluttes.

Erfaring fra terapi er den beste måte å evaluere nytten av terapi på. Når terapien avsluttes etter fire år, er jeg sikker på at det er erfaringen fra disse fire årene som ligger til grunn for konklusjonen og ikke resultatet av evnetesten.

Evnetesten kan forklare hvorfor det kom til lite fremgang i løpet at fire års terapi, men den er helt sikkert ikke grunnen til at terapien ble avsluttet. Fire år er en betydelig ressursbruk, og vil vanligvis føre til betydelig fremgang. Hvis det skjer lite på fire år, er det lite sannsynlig et mer av det samme vil gi avgjørende resultater.

[Undulaten]

3 timer siden, kupton skrev:

Jeg tillater meg å trekke noen andre konklusjoner enn det du har gjort. Det tas en evnetest, og deretter fortsetter du tre år i terapi. Da betviler jeg at det er svaret på evnetesten som gjør at terapien avsluttes.

Erfaring fra terapi er den beste måte å evaluere nytten av terapi på. Når terapien avsluttes etter fire år, er jeg sikker på at det er erfaringen fra disse fire årene som ligger til grunn for konklusjonen og ikke resultatet av evnetesten.

Evnetesten kan forklare hvorfor det kom til lite fremgang i løpet at fire års terapi, men den er helt sikkert ikke grunnen til at terapien ble avsluttet. Fire år er en betydelig ressursbruk, og vil vanligvis føre til betydelig fremgang. Hvis det skjer lite på fire år, er det lite sannsynlig et mer av det samme vil gi avgjørende resultater.

OK. Jeg ser poenget ditt, men samtidig er det svært vanskelig å holde ut sånn som jeg har det med flashbacks fra tidligere tider som kommer igjen og igjen og igjen. Mye angst hver eneste dag, kan ikke gå en tur ute alene uten mye angst, har hallusinasjoner, depresjon, dissosiasjoner. Jeg har så mye traumer som jeg ikke kan legge ut om her. Så det er svært vanskelig bare det å leve. 

Også kan jeg ikke forstå at ubearbeidede minner fra seksuelle overgrep gjennom mange år Ikke skal bearbeides i terapi. Det er ikke det en snakker om med hvem som helst, i kommunen er det støttesamtaler, det er ikke der jeg går gjennom det. Dette kom også fram etter jeg var avsluttet i behandling. Men det er blitt nevnt i klage som da ble avslått. 

Også lurer jeg veldig på hvordan skal jeg holde ut og klare å leve med flashbacks og traumer ? Det er egentlig ikke noe verdig liv i det hele tatt. Jeg har svært vanskelig for å akseptere at sånn skal jeg bare ha det. For det er jo det som sies. Jeg er gitt opp. Jeg må bare leve med det, og da blir livet svært vanskelig å holde ut. Jeg har barn så jeg bør holde ut, men såvidt jeg klarer å ha samvær med dem også. 
 

[Janus30]

40 minutter siden, Undulaten skrev:

OK. Jeg ser poenget ditt, men samtidig er det svært vanskelig å holde ut sånn som jeg har det med flashbacks fra tidligere tider som kommer igjen og igjen og igjen. Mye angst hver eneste dag, kan ikke gå en tur ute alene uten mye angst, har hallusinasjoner, depresjon, dissosiasjoner. Jeg har så mye traumer som jeg ikke kan legge ut om her. Så det er svært vanskelig bare det å leve. 

Også kan jeg ikke forstå at ubearbeidede minner fra seksuelle overgrep gjennom mange år Ikke skal bearbeides i terapi. Det er ikke det en snakker om med hvem som helst, i kommunen er det støttesamtaler, det er ikke der jeg går gjennom det. Dette kom også fram etter jeg var avsluttet i behandling. Men det er blitt nevnt i klage som da ble avslått. 

Også lurer jeg veldig på hvordan skal jeg holde ut og klare å leve med flashbacks og traumer ? Det er egentlig ikke noe verdig liv i det hele tatt. Jeg har svært vanskelig for å akseptere at sånn skal jeg bare ha det. For det er jo det som sies. Jeg er gitt opp. Jeg må bare leve med det, og da blir livet svært vanskelig å holde ut. Jeg har barn så jeg bør holde ut, men såvidt jeg klarer å ha samvær med dem også. 
 

Ut i fra hvordan du skriver og formulerer deg om kompliserte forhold ved deg selv og egen tilværelse, ser jeg på det som lite sannsynlig at du har så lav IQ at den alene gjør deg diskvalifisert for samtalebasert terapi. 

Jeg er derfor enig med Kupton i at det trolig er andre årsaker til avslaget enn dine angivelig svake kognitive evner. 

[AnonymBruker]

1 time siden, Undulaten skrev:

Også kan jeg ikke forstå at ubearbeidede minner fra seksuelle overgrep gjennom mange år Ikke skal bearbeides i terapi.

Det er ikke alltid den beste hjelpen er å fokusere på og snakke fortrengte minner ihjel. Det er heller ikke sånn at man MÅ gå i terapi for å komme noen vei. Kanskje du vil ha nytte av å jobbe med dissosieringen direkte, i stedet for? For meg har det vært til stor hjelp og nytte å jobbe direkte med de ulike delene av min personlighet. Jeg anbefaler varmt boken til Janina Fisher "Healing the fragmented selves of trauma survivors", som i et lett forklarlig språk gir en ny og innsiktsfull tilnærming til det å leve med - og ikke minst slutte fred og gi omsorg til - et dissosiert selv. 

Anonymkode: 630c5...9f8

[frosken]

2 timer siden, Undulaten skrev:

OK. Jeg ser poenget ditt, men samtidig er det svært vanskelig å holde ut sånn som jeg har det med flashbacks fra tidligere tider som kommer igjen og igjen og igjen. Mye angst hver eneste dag, kan ikke gå en tur ute alene uten mye angst, har hallusinasjoner, depresjon, dissosiasjoner. Jeg har så mye traumer som jeg ikke kan legge ut om her. Så det er svært vanskelig bare det å leve. 

Også kan jeg ikke forstå at ubearbeidede minner fra seksuelle overgrep gjennom mange år Ikke skal bearbeides i terapi. Det er ikke det en snakker om med hvem som helst, i kommunen er det støttesamtaler, det er ikke der jeg går gjennom det. Dette kom også fram etter jeg var avsluttet i behandling. Men det er blitt nevnt i klage som da ble avslått. 

Også lurer jeg veldig på hvordan skal jeg holde ut og klare å leve med flashbacks og traumer ? Det er egentlig ikke noe verdig liv i det hele tatt. Jeg har svært vanskelig for å akseptere at sånn skal jeg bare ha det. For det er jo det som sies. Jeg er gitt opp. Jeg må bare leve med det, og da blir livet svært vanskelig å holde ut. Jeg har barn så jeg bør holde ut, men såvidt jeg klarer å ha samvær med dem også. 
 

Hvor lenge er det siden den 4-årige terapien ble avsluttet? Og hva mener du med setningen jeg har uthevet, dvs. at det "kom fram etter at du hadde avsluttet behandling"?

Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at det kanskje er andre måter du kan få det bedre på enn gjennom samtaleterapi. Noen ganger kommer det mer ut av i hovedsak å fokusere på hverdagslivet, finne ut av hvordan hverdagslivet ditt kan bli best mulig. Kanskje kan det igjen om noen år være aktuelt med mer samtaleterapi, på et tidspunkt hvor du generelt sett fungerer bedre. 

Jeg synes det er synd om begrunnelsen for avslag fra DPS har vært at det er noe ved deg som gjør deg uegnet for terapi, så som for eksempel resultatene av evnetesten. Jeg tenker at det like gjerne kan sies at DPS for tiden ikke vet hvordan de skal kunne klare å hjelpe deg videre, at de ikke har funnet en terapiform som fungerer godt for deg. Jeg synes imidlertid ikke du skal undervurdere hva som kan komme ut av samtaler med psykisk helsearbeidere ansatt i kommunen, de har ofte godt med sunt vett og vet en del om hvordan få et bedre hverdagsliv. 

[AnonymBruker]

Hvis du har gått i samtaleterapi i 5 år har du jo fått en real dose. Hvis det ikke har hjulpet til nå, så hva er vitsen med å fortsette? Slik jeg leser det får du jo støttesamtaler, det er det viktigste. Jeg har aldri fått noe annet enn det.

Anonymkode: 2222a...6be

[Undulaten]

1 time siden, Janus30 skrev:

Ut i fra hvordan du skriver og formulerer deg om kompliserte forhold ved deg selv og egen tilværelse, ser jeg på det som lite sannsynlig at du har så lav IQ at den alene gjør deg diskvalifisert for samtalebasert terapi. 

Jeg er derfor enig med Kupton i at det trolig er andre årsaker til avslaget enn dine angivelig svake kognitive evner. 

Kan bare tilføye, uten at jeg skal forsvare noe som helst, at jeg har jobbet over 11 år i ulike deler av psykiatrien før jeg ble psykisk syk, slik at mange ord og uttrykk innenfor psykiatrien er "dagligtale" for meg fra før av.

[Undulaten]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke alltid den beste hjelpen er å fokusere på og snakke fortrengte minner ihjel. Det er heller ikke sånn at man MÅ gå i terapi for å komme noen vei. Kanskje du vil ha nytte av å jobbe med dissosieringen direkte, i stedet for? For meg har det vært til stor hjelp og nytte å jobbe direkte med de ulike delene av min personlighet. Jeg anbefaler varmt boken til Janina Fisher "Healing the fragmented selves of trauma survivors", som i et lett forklarlig språk gir en ny og innsiktsfull tilnærming til det å leve med - og ikke minst slutte fred og gi omsorg til - et dissosiert selv. 

Anonymkode: 630c5...9f8

Takk for tips. 

Merker det er på ukjent vann,  så jeg skal ta det med meg i tankene. 

[Undulaten]

46 minutter siden, frosken skrev:

Hvor lenge er det siden den 4-årige terapien ble avsluttet? Og hva mener du med setningen jeg har uthevet, dvs. at det "kom fram etter at du hadde avsluttet behandling"?

Ut i fra det du skriver, så får jeg tanker om at det kanskje er andre måter du kan få det bedre på enn gjennom samtaleterapi. Noen ganger kommer det mer ut av i hovedsak å fokusere på hverdagslivet, finne ut av hvordan hverdagslivet ditt kan bli best mulig. Kanskje kan det igjen om noen år være aktuelt med mer samtaleterapi, på et tidspunkt hvor du generelt sett fungerer bedre. 

Jeg synes det er synd om begrunnelsen for avslag fra DPS har vært at det er noe ved deg som gjør deg uegnet for terapi, så som for eksempel resultatene av evnetesten. Jeg tenker at det like gjerne kan sies at DPS for tiden ikke vet hvordan de skal kunne klare å hjelpe deg videre, at de ikke har funnet en terapiform som fungerer godt for deg. Jeg synes imidlertid ikke du skal undervurdere hva som kan komme ut av samtaler med psykisk helsearbeidere ansatt i kommunen, de har ofte godt med sunt vett og vet en del om hvordan få et bedre hverdagsliv. 

Terapien ble avsluttet for 2,5 år siden. 

Jeg fortalte ny psyk sykepleier om en episode jeg har opplevde hvor hun da påpekte at du vet at du her har vært utsatt for seksuelt overgrep. Innerst inne var jeg klar over det, men har ikke klart å si det til noen før, da jeg føler det er veldig skambelagt. Og siden har mer og mer kommet fram fra alle årene med denne personer som er seksuelle overgrep.  Noen av dem er svært traumatiske og alvorlige. Jeg har prøvd å glemme det, men det går ikke. Det ble ikke snakket mer om det med denne psyk sykepleieren da jeg skulle flytte ikke lenge etter. 

Begrunnelsen du gav virket mer forståelig enn det jeg fikk på avslaget. Så takk. 

Jeg har en fast psyk helsearbeider jeg snakker mest med i teamet. Veldig flink. Var vedkommende som anbefalte henvisning til DPS for ny utredning for PTSD. 

[Undulaten]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvis du har gått i samtaleterapi i 5 år har du jo fått en real dose. Hvis det ikke har hjulpet til nå, så hva er vitsen med å fortsette? Slik jeg leser det får du jo støttesamtaler, det er det viktigste. Jeg har aldri fått noe annet enn det.

Anonymkode: 2222a...6be

Jeg har hatt 4 år med samtaleterapi. 

[AnonymBruker]

3 timer siden, Undulaten skrev:

OK. Jeg ser poenget ditt, men samtidig er det svært vanskelig å holde ut sånn som jeg har det med flashbacks fra tidligere tider som kommer igjen og igjen og igjen. Mye angst hver eneste dag, kan ikke gå en tur ute alene uten mye angst, har hallusinasjoner, depresjon, dissosiasjoner. Jeg har så mye traumer som jeg ikke kan legge ut om her. Så det er svært vanskelig bare det å leve. 

Også kan jeg ikke forstå at ubearbeidede minner fra seksuelle overgrep gjennom mange år Ikke skal bearbeides i terapi. Det er ikke det en snakker om med hvem som helst, i kommunen er det støttesamtaler, det er ikke der jeg går gjennom det. Dette kom også fram etter jeg var avsluttet i behandling. Men det er blitt nevnt i klage som da ble avslått. 

Også lurer jeg veldig på hvordan skal jeg holde ut og klare å leve med flashbacks og traumer ? Det er egentlig ikke noe verdig liv i det hele tatt. Jeg har svært vanskelig for å akseptere at sånn skal jeg bare ha det. For det er jo det som sies. Jeg er gitt opp. Jeg må bare leve med det, og da blir livet svært vanskelig å holde ut. Jeg har barn så jeg bør holde ut, men såvidt jeg klarer å ha samvær med dem også. 
 

Jeg har ingen gode råd, men jeg føler med deg. Jeg håper du likevel får bedre hjelp etterhvert. Det er nok veldig viktig å ikke gi opp. Har du undersøkt om du har rett på behandling en annen plass i landet? Fritt sykehusvalg? Men vet ikke hvordan det fungerer i disse Corona-tider. Kanskje du skal forhøre deg med legen ang dette?

Anonymkode: b85a9...37b