Angst, depresjon og fortvilelse

[AnonymBruker]

Jeg har blitt mer og mer desillusjonert og har ikke gått til noe beh i mange år. Nå er jeg så deprimert og har angst at jeg gråter dagen lang. Smerten innvendig sprenger på og føler desperasjon. Medisinene hjelper ikke så mye på dette. Det er nå fhv hjelp i sikte, men det er på lang sikt og det hjelper ikke på dagen i dag..

Hva gjør jeg for å få det levelig? Slik har jeg det dag ut og inn, og nå er jeg utbrent og har lavt stoffskifte i tillegg. Sistnevnte er jeg medisinert for, men måtte gå mye opp i dose nå. Tar minst en uke før de begynner å virke. Men psykisk har jeg slitt i altfor mange år med panikkanfall, angst, depresjon osv. Har diagnosen eupf, men er aldri "høyt oppe". Bare depressiv med ulik grad. Depresjonen går også i perioder på noen dager. Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. Føler jeg har prøvd alt. 

Anonymkode: 86892...d70

[Glitter]

Klem til deg ❤ Vet ikke hva jeg kan si for å trøste, men jeg føler med deg. 

Har du noen du kan få på besøk eller ringe og prate med? 

Kanskje du skulle begynt i behandling igjen? Slik kan du jo ikke ha det. 

[AnonymBruker]

Har selv vært gjennom mye 💜 du er ikke alene. Jeg gikk lenge og tenkte «det hjelper ikke uansett» så går man bare der da, med vanene sine. Apatisk og tafatt. Folk som ikke har depresjon forstår ikke. «Ta deg sammen» kan de si, men de aner ikke hvor utmattende depresjon er for hjernen. Man klarer ikke holde fokus. Det er som å løpe i bakkeintervall, bare at det er hjernen som løper. Den får aldri hvile. 
Det du bør gjør er å skrive tidspunkt, følelse, hva du har gjort, hva du har spist. 
Hvis du etter hvert ser gjenganger så bør du kanskje prøve å slutte med enkelte ting. Dette er bare et eksempel. Men si at du føler deg bedre en liten periode, så spiser du en Grandiosa. Så blir du deprimert igjen. Så før du uten å spise Grandiosa en stund og blir bedre igjen. Så prøver du å spise en igjen for du vet jo ikke at det kan være maten som er med å påvirker deg. Så blir du deprimert igjen, så kan du begynne å tenke etter om det kan være noe mat du ikke tåler. 
 

Er det noe du ikke har gjort? 
 

Trener du? Nå sier ikke jeg at du skal bli idrettsutøver. Men trening har hjulpet meg mye. Ja, det er noe herk å komme seg ut døren. Men den følelsen etterpå. Jeg ble overbevist om at dette hjalp så jeg begynte å trene hver dag selv om jeg ikke ville. Nå har jeg trent hver til hver andre dag i 1 mnd, og blir ikke lenger sliten av å løpe 400 meter i nesten toppfart! Uten stopp:) sier ikke du skal løpe, kanskje du ikke har kropp som godtar det. Jeg vet ikke noe om din fysikk, men gjør noe kroppen din tåler. Tøying. Yoga, ikke følg disse strenge trinnene, men gjør øvelser du kjenner passer DIN kropp. 
 

Vær forsiktig med sukker. Det var en av mine syndere. Jeg spiser sukker av og til, men når det blir hverdags, da..... 😛 flere forskninger har jo vist at sukker har en enormt negativ virkning på oss. Det er ikke et rusmiddel. Det er bare temmelig avhengighetsskapende pga smaken. Du får sug på sug. 
 

Og så det siste viktige. Ta kontakt med dps. Jeg gjorde det i 2018 sommeren. Det var mye ferie og enorm ventetid. Du må fortelle akkurat det du føler. Ikke pynt på sannheten. Det er ubehagelig å sitte der å åpne seg selv om det er en psykolog. Jeg følte nesten jeg satt i avhør og kunne risikere straff selv om jeg bare satt hos en psykolog. Redd for at de skulle misforstå meg som farlig osv. Det de gjør er å oppdage alle mulige diagnoser. Du sendes til spesielt på de forskjellige og da avkrefter de eller bekrefter om dette er det du har. 
Jeg gikk mange år fordi jeg ikke orker det kjøret med dps. Men jeg fikk endelig stilt diagnose. 
Du kan være feildiagnotisert. Det er også noe jeg er redd for med meg selv noen ganger. Kan du ha adhd? ADD? Bipolar? Autisme osv ..... og alle disse kommer i varierende grad. Nå er vi også i et samfunn da der det virker som man må få diagnoser på alt. Det er godt gjort å ikke ha en diagnose nå, tenker jeg. 

Anonymkode: 81788...555