Ringe 113

[Glitter]

Uten at det var 113 så kan jeg komme med et eksempel på hvordan man kan snu på femøringen. 

Jeg var suicidal, men i et øyeblikk av fornuft ringte jeg legevakten og fortalte hvordan jeg hadde det. Ble møtt med et spydig svar (følte jeg) og fikk følelsen av at vedkommende ikke ville hjelpe meg. Så jeg sa at hun bare skulle glemme det, så hadet og la på. Jeg tok overdosen og la meg ned på sofaen for å dø. Det neste jeg husker er at jeg våkner opp i respirator etter å ha ligget i koma. Og nå kommer sikkert mange og påstår at jeg visste de kom til å sende ambulanse i denne situasjonen, men nei jeg trodde oppriktig ikke det og alle dører var låst så jeg vet ikke hvordan de kom seg inn, men bodde i borettslag så mulig de har en låsesmed eller noe. Det kan forklare at det tok så lang tid at jeg mistet bevisstheten så mye at jeg måtte legges i respirator. 

Jeg har tre alvorlige forsøk bak meg i løpet av tre år. Ringte ikke 113 ved det tredje forsøket, men ble funnet. Og nei det var ikke på byen eller lignende. Jeg har gjort det også, men det er kjempelenge siden og selv om jeg da også ville dø på tidspunktet jeg tok overdosen så dro jeg på en offentlig plass fordi det hele ble så skummelt at jeg ville ikke være alene. Det har vel skjedd en eller to ganger. Jeg husker ikke. 

Jeg synes det er helt, helt feil at noen skal komme å fortelle meg eller andre at ønsket om å dø ikke var reelt. Det vet kun den som var i krisen. 

Stort sett klarer jeg å be om hjelp før jeg mister kontrollen helt og da får jeg selvsagt hjelp. Og jeg gjør mitt ytterste for å ikke havne i en ny slik situasjon. Det at jeg har en så god avtale med psykiatrien har nok reddet meg hittil. 

Men pga DOL så har jeg begynt å skamme meg over dette. 

Endret 31. mai 2020 av Glitter

[Gjest dolmio]

59 minutter siden, Glitter skrev:

Uten at det var 113 så kan jeg komme med et eksempel på hvordan man kan snu på femøringen. 

Jeg var suicidal, men i et øyeblikk av fornuft ringte jeg legevakten og fortalte hvordan jeg hadde det. Ble møtt med et spydig svar (følte jeg) og fikk følelsen av at vedkommende ikke ville hjelpe meg. Så jeg sa at hun bare skulle glemme det, så hadet og la på. Jeg tok overdosen og la meg ned på sofaen for å dø. Det neste jeg husker er at jeg våkner opp i respirator etter å ha ligget i koma. Og nå kommer sikkert mange og påstår at jeg visste de kom til å sende ambulanse i denne situasjonen, men nei jeg trodde oppriktig ikke det og alle dører var låst så jeg vet ikke hvordan de kom seg inn, men bodde i borettslag så mulig de har en låsesmed eller noe. Det kan forklare at det tok så lang tid at jeg mistet bevisstheten så mye at jeg måtte legges i respirator. 

Jeg har tre alvorlige forsøk bak meg i løpet av tre år. Ringte ikke 113 ved det tredje forsøket, men ble funnet. Og nei det var ikke på byen eller lignende. Jeg har gjort det også, men det er kjempelenge siden og selv om jeg da også ville dø på tidspunktet jeg tok overdosen så dro jeg på en offentlig plass fordi det hele ble så skummelt at jeg ville ikke være alene. Det har vel skjedd en eller to ganger. Jeg husker ikke. 

Jeg synes det er helt, helt feil at noen skal komme å fortelle meg eller andre at ønsket om å dø ikke var reelt. Det vet kun den som var i krisen. 

Stort sett klarer jeg å be om hjelp før jeg mister kontrollen helt og da får jeg selvsagt hjelp. Og jeg gjør mitt ytterste for å ikke havne i en ny slik situasjon. Det at jeg har en så god avtale med psykiatrien har nok reddet meg hittil. 

Men pga DOL så har jeg begynt å skamme meg over dette. 

Ikke bry deg om de som tror eller påstår noe annet, ignorer dem. Du (og dine behandlere) vet hvordan ting henger sammen, og du trenger ikke å forsvare deg overfor de som tror de vet bedre. Skjønner at det er sårt for deg og vet at det er lett for meg å si - men prøv  

[Glitter]

17 minutter siden, dolmio skrev:

Ikke bry deg om de som tror eller påstår noe annet, ignorer dem. Du (og dine behandlere) vet hvordan ting henger sammen, og du trenger ikke å forsvare deg overfor de som tror de vet bedre. Skjønner at det er sårt for deg og vet at det er lett for meg å si - men prøv  

Du har rett i det. Det er vel nettopp det at det er et sårt tema som gjør at jeg får behov for å forsvare meg og andre som kanskje har det på samme måte. 

Og uansett om noen utfører en suicidal handling, men blir redd og ombestemmer seg, eller om det er parasuicidal handling eller det er noen som ringer 113 i nød for å få hjelp til å ikke gjøre seg noe, så er alle tre grupper mennesker som har det fryktelig vondt. Jeg tenker at de som velger å kritisere og se ned på oss mangler noe vesentlig. Ikke at jeg føler jeg fortjener hjelp, men i og med at jeg mener alle andre gjør det så er det irrasjonelt å tenke at jeg ikke gjør det. Det er bare styggen på ryggen som sier det.

For meg er det bare en skikkelig uting å kritisere andre som har det så vondt til tider. Vi bør heller støtte hverandre og prise oss lykkelig over at folk klarer å be om hjelp framfor å gi opp og dø. 

Hvis jeg hadde sett en person stå ved ei bro lenge, noe som KAN være parasuicidalt, eller være en reell intensjon å dø, så ville jeg behandlet personen helt likt. Jeg kan jo ikke vite om det er reell fare, men jeg vet det er en person som har det kjempevondt og at det å bli sett og hørt kan være det som stopper hn fra å hoppe. Jeg hadde ringt 113 med en gang og jeg ville forsøkt å forsiktig snakke med hn. Aldri om jeg ville ment eller tenkt at hvis hn ikke hopper umiddelbart så er det bare å ignorere. Men det er nå meg da. Håper de fleste av oss i verden tenker som meg. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Glitter skrev:

Stort sett klarer jeg å be om hjelp før jeg mister kontrollen helt og da får jeg selvsagt hjelp. Og jeg gjør mitt ytterste for å ikke havne i en ny slik situasjon. Det at jeg har en så god avtale med psykiatrien har nok reddet meg hittil. 

Men pga DOL så har jeg begynt å skamme meg over dette. 

Du beskriver dette godt.  Jeg skammer meg ikke det minste over å være i live i dag.  Jeg er frisk, i full jobb og fungerer bra.  Livet er godt og jeg er dypt takknemlig for at jeg fikk hjelp.  Jeg må passe på hele tiden så jeg ikke havner i samme uføret igjen, men det er flere år siden jeg hadde selvmordstanker.

De som skriver om selvmord i denne tråden har noen naive forestillinger om at enten har man bestemt seg for å ta livet sitt eller ikke.  Det er for naivt og uvitende til at det går inn på meg.

Klem til deg og nyt livet også.  Glem dem som tenker svart-hvitt om noe de ikke har kjennskap til.

Anonymkode: e40e3...7f9