Barn igjen

[cathlin]

2 minutter siden, cilie skrev:

Ja, i større grad enn for noen få år siden. 

Da syns jeg du skal prøve å få barn. Håper du har en ok pappafigur i nærheteen

[cilie]

1 time siden, Babette skrev:

Synes som hun skriver at du bør legge dette med barn bak deg og fokusere på andre ting.

Har ikke tid til det før jeg har bestemt meg 100%😆

[Trine]

8 timer siden, cilie skrev:

Nei, fornøyd blir jeg nok aldri, så jobber med å leve best mulig likevel😅

Hehe, greit med realistiske mål 😅 Men du må nok begynne å gjøre noe, ellers blir du bare stående fast.

[Trine]

Det med at folk velger å få barn i siste liten, handler nok mest om selvrealisering. Søsteren min var 35 da hun fikk sin første. Hun hadde hatt samme sammboer/mann i mange år. Men fram til da, ville hun heller satse på karriere. Før var mor ofte hjemmeværende, eller hadde ihvertfall lavere utdanning. Nå er alle i jobb og stadig flere kvinner får lederstillinger. Det er ikke plass til barn midt på veien til den rette jobben. Den biologiske klokka tikker ikke høyt nok. Det er først når livet er skikkelig på plass, at de hører klokka og velger å få barn. Tror jeg! Klokka mi, den virker ikke og det er jeg egentlig veldig glad for 😂

Jeg tror ikke det er det at disse trege mødrene ikke ønsket barn da de var 23 år, men mer at de ikke har hatt tid før de ble 38.

[Grendel]

9 timer siden, Babette skrev:

Jeg er enig med Kayia. Synes som hun skriver at du bør legge dette med barn bak deg og fokusere på andre ting. Og prøve å få litt fred med deg selv, det virker som om du har en indre gruble-uro som stadig plager deg.

Nå håper jeg ikke jeg fornærmer noen, men jeg synes det er en smule usaklig når folk med barn sier at de er glad for at de valgte å få barn, og bidrar med dette som et innspill til deg. Ja, selvsagt mener de det. Det er vel ingen som angrer på barn de fikk. Det betyr likevel ikke at de ikke kunne hatt det bra som barnløse.

Jeg har også sett tilsvarende argument i abortdebatten: Kvinner som vurderte abort, valgte likevel å bære frem barnet og sier i ettertid at de er glad for dette. Ja, noe annet ville være rart. Når man har fått et barn og blitt glad i det, angrer man selvsagt ikke på valget man tok.

Barnløse vet ikke hvordan de ville hatt det med barn og foreldre vet ikke hvordan de ville hatt det som barnløse. Vi får prøve å gjøre det beste ut av det vi får utdelt, ikke bruke tid og energi på å finne feil og ønske oss det vi aldri får.

Det sier jeg ikke for å moralisere, men fordi det er en enkel oppskrift på  - jeg skulle til å skrive lykke, men det er kanskje litt pompøst. Trivsel, kanskje. Å ha det fint.

Jeg tenker egentlig stikk motsatt. Vi var barnløse en god det år før vi fikk barn, og vi vet hvordan det er for oss å ha barn. Snart lever vi som to voksne uten barn igjen. Jeg mener vi står på ganske trygg grunn hvis vi mener noe om det var riktig for oss å få barn og om det har gjort oss lykkeligere enn alternativet. Vi kan overlate @cilie selv vurdere om det er overførbart til henne.

Det er mye mer dristig å gi cilie råd om hva hun bør velge. Da mener vi noe om fremtiden til en person vi ikke har møtt.

Jeg mener vi først og fremst kan fortelle om egne erfaringer og stille riktige spørsmål. @cilie må ta valget selv.

Nå har ikke jeg sagt noe om våre erfaringer i denne tråden, men det var riktig for oss å få barn. Vi levde noen år med mye sosialt liv, restaurantmiddager og TV titting. Etter noen år var det klart at vi hadde plass til noe mer. Samtidig fristet det ikke å starte på nytt med barn etter 40 (for ikke å si 50....). Det blir greit å være bare oss to noen år til før vi blir ordentlig gamle. Jeg både gleder meg og gruer meg til barna flytter ut. Det er en stor del av livet å følge dem opp i det de driver med.

 

[Folablakken]

2 timer siden, Trine skrev:

Det er først når livet er skikkelig på plass, at de hører klokka og velger å få barn. Tror jeg!

Vel. Det stemmer nok ikke på cilie ihvertfall siden livet hennes ikke er skikkelig på plass... Slik jeg har oppfattet ting så lever hun i et utilfredsstillende samboerskap, har latt være å få barn av den grunnen, og har nå fått panikk fordi det nærmer seg tiden for å ikke kunne få barn. Og det er annerledes. Noen mener at det er en edel gjerning å ofre seg slik hun har gjort når det ser ut til å handle mer om kronisk misnøye, psykisk sykdom og handlingslammelse. Noen kaller det for feighet og latskap så jeg lengre opp. Jeg så også at hun mener helse ikke har noen betydning for om hun skal velge barn eller ikke. Det virker rart syns jeg for det bør ha mye å si i hennes alder. Er det å sette i gang med unger når en ikke er frisk så lurt og er det ansvarlig? Nope, mener jeg. Hva med å tenke mer på hva slags liv barnet vil få enn å tenke på eget behov? Eller det hun tror er eget behov da... Er rart om egoismen og føleriet skal telle mer enn fornuften her. Og blir hun mer fornøyd med livet bare hun får seg et barn? Noen har kronisk misnøye som en del av personligheten og et barn vil ikke forandre på det. Kanskje det heller blir verre fordi et barn krever 110 % av deg i mange år fremover. Selv har jeg valgt å ikke få barn fordi jeg har innsett at det vil kreve altfor mye av meg. Har jo sett hvor slitne småbarnsforeldre kan bli i vennekretsen min og det hadde jeg ikke greid på toppen av det jeg sliter med fra før av. 

[cilie]

8 minutter siden, Folablakken skrev:

Slik jeg har oppfattet ting så lever hun i et utilfredsstillende samboerskap, har latt være å få barn av den grunnen, og har nå fått panikk fordi det nærmer seg tiden for å ikke kunne få barn. Og det er annerledes. Noen mener at det er en edel gjerning å ofre seg slik hun har gjort når det ser ut til å handle mer om kronisk misnøye, psykisk sykdom og handlingslammelse. Noen kaller det for feighet og latskap så jeg lengre opp. Jeg så også at hun mener helse ikke har noen betydning for om hun skal velge barn eller ikke. Det virker rart syns jeg for det bør ha mye å si i hennes alder. Er det å sette i gang med unger når en ikke er frisk så lurt og er det ansvarlig?

Her var det mange feil på en gang. Det er ingenting uansvarlig mtp å få barn her! Jeg skjønner at jeg får moderere «den mørke tonen» jeg ofte formulerer meg med. 

Endret 18. juni 2020 av cilie

[cilie]

13 minutter siden, Grendel skrev:

Det er mye mer dristig å gi cilie råd om hva hun bør velge.

Ja, det er jo helst erfaringene til dere med og dere uten barn som er interessant å høre! 
 

[Glitter]

Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er at hvis jeg hadde visst hvor psykisk syk jeg skulle bli så hadde jeg ikke fått barn. Jeg klarer ikke å følge de opp slik jeg burde og det er en sorg både for meg og for dem. Samtidig er jeg glad jeg har de for det gir meg jo en større drivkraft til å ville bli frisk. Det hadde vel stått enda verre til med meg hvis jeg ikke hadde hatt den motivasjonen. Men barna mine har aldri fortjent å ikke ha moren sin i hverdagen. En ettermiddag i uken og en natt annen hver helg er ikke godt nok. Og det er først de siste månedene. Før det var det mindre i tre år. Så det er veldig leit. 

Jeg vet ikke mye om deg cilie så jeg uttaler meg på generelt grunnlag. At om man sliter mye psykisk så bør man tenke seg en del om før man får barn. Jeg slet jo psykisk før jeg fikk barn også, men ikke på langt nær slik det har vært de fire siste årene. Jeg kunne aldri drømt om at livet skulle bli som det ble. 

[laban]

På 17.6.2020 den 10.39, cilie skrev:

Nei, mener ikke mtp barn😅men med tanke på at jeg bare fortsetter med det samme når jeg ikke er fornøyd. 

Hvis det (særlig) er parforholdet ditt du tenker på her, er jeg litt skeptisk.

Jeg dømmer deg ikke for at du blir, for jeg vet at livet kan inneholde veldig mye mer enn det som kommer fram på DOL. Men tenk på at det er en stor påkjenning for et forhold å få en baby. Det er sjelden et barn redder en situasjon som er vanskelig fra før. 

Det er også svært viktig hva den eventuelle barnefaren mener om saken. Er han motivert og ønsker seg det normale A4-livet med levering og henting av barn osv., eller er han også i tvil?  Er dere gode på felles prosjekter sånn ellers? Har dere vært gjennom praktiske påkjenninger som f.eks. oppussing, anstrengt økonomi eller noe annet man ikke har full kontroll over - og hvordan gikk det? (Jeg sammenlikner ikke et barn med å tapetsere, men du forstår kanskje hva jeg mener.)

På 16.6.2020 den 21.49, cilie skrev:

Men orker ikke mer av det livet jeg lever nå, merker jeg. 

Samtidig er det jo en enorm forandring å få det første barnet, det blir virkelig slutt på det livet du ikke orker mer av.  Det irriterte meg veldig når folk sa til oss at "nå forandrer hele livet seg" da vi skulle ha vår eldste - som om vi ikke hadde tenkt på det, det var faktisk akkurat den forandringen vi ønsket oss! Men det er jo sant - og man vet ikke helt hvordan man vil takle det før barnet er der.

[Trine]

3 timer siden, Folablakken skrev:

Det stemmer nok ikke på cilie ihvertfall siden livet hennes ikke er skikkelig på plass...

Det var heller ikke cilie jeg snakket om. Det var en forklaring til henne om hvorfor jeg tror noen venter så lenge med å få barn. Det var for å fortelle henne at hun ikke kan sammenligne seg selv med disse personene.

[cilie]

10 minutter siden, Trine skrev:

Det var heller ikke cilie jeg snakket om. Det var en forklaring til henne om hvorfor jeg tror noen venter så lenge med å få barn. Det var for å fortelle henne at hun ikke kan sammenligne seg selv med disse personene.

Hvordan kan jeg ikke sammenlikne meg med disse? Flere kjendiser har gått ut og åpent fortalt om svært tunge perioder livet. Jeg har verken tunge fysiske eller psykiske diagnoser, utrygg jobb/økonomi eller sosiale forhold. 

Jeg også tenkte at jeg skulle ha barn i yngre år. 

 

[Fionys]

Det at du bagatelliserer helsa og mener den ikke er viktig får varsel lysene å blinke. Helsa spiller en utrolig viktig rolle. Hvis du ikke klarer hverdagen nå, hvordan vil det da gå med en liten baby som krever sitt. Virker som om du har nok med deg selv. Har du tenkt over hvordan din helse kan/vil prege ditt barn? Kanskje får du et kolikk barn, kanskje får du et barn som trenger ekstra oppfølging, kanskje et barn som er født med en sykdom. Det er ikke så rosenrødt å få barn som det ser ut.

Kanskje går det bra og kanskje ikke. Helse bør absolutt vektlegges for å avgjøre om det er rett å få et barn. 

 

[cilie]

6 minutter siden, Fionys skrev:

Det at du bagatelliserer helsa og mener den ikke er viktig får varsel lysene å blinke. Helsa spiller en utrolig viktig rolle. Hvis du ikke klarer hverdagen nå, hvordan vil det da gå med en liten baby som krever sitt. Virker som om du har nok med deg selv. Har du tenkt over hvordan din helse kan/vil prege ditt barn? Kanskje får du et kolikk barn, kanskje får du et barn som trenger ekstra oppfølging, kanskje et barn som er født med en sykdom. Det er ikke så rosenrødt å få barn som det ser ut.

Kanskje går det bra og kanskje ikke. Helse bør absolutt vektlegges for å avgjøre om det er rett å få et barn. 

 

«Kanskje det går bra og kanskje ikke?» Spar meg!

Jeg tør påstå at det ikke fins ett menneske privat el i jobbsammenheng som vil tenke tanken engang på at jeg ikke har helse til det. Jeg tror de fleste heller synes det er trist at jeg ikke har barn. 
 

Og når det gjelder ev. «ekstra oppfølgingsbehov» så har det i så fall kommet til rett sted. 

[Fionys]

34 minutter siden, cilie skrev:

«Kanskje det går bra og kanskje ikke?» Spar meg!

Jeg tør påstå at det ikke fins ett menneske privat el i jobbsammenheng som vil tenke tanken engang på at jeg ikke har helse til det. Jeg tror de fleste heller synes det er trist at jeg ikke har barn. 
 

Og når det gjelder ev. «ekstra oppfølgingsbehov» så har det i så fall kommet til rett sted. 

Nå svarer jeg ut i fra det jeg har fått inntrykk av her inne, jeg kjenner deg ikke irl så jeg kan ikke svare ut i fra det. Det er krevende å få barn og kanskje ekstra krevende for de som er syke.

[Grendel]

36 minutter siden, cilie skrev:

«Kanskje det går bra og kanskje ikke?» Spar meg!

Jeg tør påstå at det ikke fins ett menneske privat el i jobbsammenheng som vil tenke tanken engang på at jeg ikke har helse til det. Jeg tror de fleste heller synes det er trist at jeg ikke har barn. 
 

Og når det gjelder ev. «ekstra oppfølgingsbehov» så har det i så fall kommet til rett sted. 

Så vidt jeg har skjønt sliter du med store søvnproblemer og grubler mye over livet. Ambivalent og kjølig forhold til samboeren din. (Mulig jeg tar feil.)

Jeg har ikke fått med meg at du har noen tunge diagnoser eller rusproblemer som gjør deg uegnet til å ta vare på barn. Du blir sikkert en bra mor om du velger det.

Du får bare vurdere det selv om du har viljen og overskuddet.

 

[laban]

50 minutter siden, cilie skrev:

«Kanskje det går bra og kanskje ikke?» Spar meg!

Jeg tør påstå at det ikke fins ett menneske privat el i jobbsammenheng som vil tenke tanken engang på at jeg ikke har helse til det.

Jeg tror dette kom litt skjevt ut fordi du skrev (to ganger) at "helsen din ikke er noe tema" når det gjelder barn eller ikke. Du mente antakelig at "jeg har ingen helseproblemer av den typen / størrelsen som gjør det vanskelig å ha barn". Men det kan også tolkes som at du avviser problemstillingen, typen "om jeg har helseproblemer er ikke relevant for denne beslutningen". Det siste er det jo litt vanskelig å være enig i. 

I svaret mitt ovenfor var det en ting jeg glemte å skrive: Jeg er uenig med de som påstår at det å få barn er meningen med livet (eller varianter som "du vet ikke hva livet / lykke / ansvar / det å være voksen er, før du får barn"). Men barn er et tillegg av innhold (både oppgaver, gleder, bekymringer og mye mer) i livet som nesten ingenting annet kan måle seg med. 

Endret 18. juni 2020 av laban

[Gjest Naana47]

2 timer siden, cilie skrev:

«Kanskje det går bra og kanskje ikke?» Spar meg!

Jeg tør påstå at det ikke fins ett menneske privat el i jobbsammenheng som vil tenke tanken engang på at jeg ikke har helse til det. Jeg tror de fleste heller synes det er trist at jeg ikke har barn. 
 

Og når det gjelder ev. «ekstra oppfølgingsbehov» så har det i så fall kommet til rett sted. 

Jeg kjenner deg ikke, men utifra det du skriver her virker det som om du jobber med barn i det daglige og at du har en slags spesialkompetanse på å vite hva et barn med "ekstra oppfølgingsbehov" vil trenge. Det er det jo supert at du i tilfelle har, og et slikt barn ville nok da ha hatt et litt bedre utgangspunkt hos deg enn hos andre uten slik kompetanse. Men når jeg ikke kjenner deg kan jeg jo ikke vite om det bare er litt for høy selvtillit og overdreven tro på egne evner, eller om det er reellt. 😉

Jeg dynes du virker en smule oppgitt og går lett i forsvar når noen påpeker slike ting som dette og det at egen helse faktisk ER et tema. Håper du forstår at egen helse er særdeles viktig å ta hensyn til om du planlegger å få barn. Likedan med økonomi, bosituasjon, forholdet til barnefar, nettverk, o.l. Men det kan virke som om du allerede har bestemt deg (?), så hvis du har tenkt igjennom alle disse "hvis-om-atte/dersom-atte" spørsmålene og likevel landet på at et barn vil gjøre deg godt og at barnet vil få det godt hos deg, så er det vel bare til å kjøre på, og da ønsker jeg deg masse lykke til!🙂

Du etterlyser erfaringer hos andre som har barn/ikke barn. Jeg har barn og jeg fikk dem da jeg var i slutten av 20-årene. Da var jeg mye friskere både mentalt og fysisk, og jeg hadde en mann som var frisk og sterk. Økonomien var på stell, vi hadde et godt forhold oss imellom, og vi hadde også nettverk rundt oss som vi visste ville stille opp ved eventuelle hverdagslige behov. Likevel var det en nøye avveiet avgjørelse å sette barn til verden. Av ulike årsaker måtte vi tenke, (mer enn andre) gjennom alle aspekter ved det å få barn.

Det er en svær jobb med barn. De gir absolutt mye glede, men det kan være ganske så tøft til tider også. Det er utrolig mye oppfølging fra du blir gravid og til kanskje resten av livet ditt. Som noen andre her sier; hadde jeg visst den gangen (til tross for alle avveiningene vi gjorde oss) hvor mye jobb det hadde blitt og hvor slitsomt det var, hadde vi ikke valgt barn. Dette fordi vi ikke visste den gangen HVOR syk man kan bli som forelder... 

Vi angrer selvfølgelig ikke på å ha fått dem, og det har heldigvis gått veldig fint med dem. Ikke ser det ut til at de har arvet noen sykdom heller, men bekymringen vil jo alltid være der. Og bekymringer, ja...! DE har det vært mange av opp gjennom årene, og det kan nok alle foreldre skrive under på! Jeg tror mange av oss bekymrer oss fra det øyeblikket vi oppdager at vi er gravide til det øyeblikket vi lukker øynene for siste gang. Det å få barn genererer nemlig et så stort omfang av kjærlighet og omsorg som du på forhånd ikke visste at fantes. 🙂

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte all hell og lykke og at du/dere faller ned på den riktige avgjørelsen! Det virker som om du i alle fall tar dette alvorlig, veier nøye for og imot, åpner opp for andres innspill om erfaringer, osv., og det synes jeg er et godt utgangspunkt. Jeg tror ganske sikkert at du vil bli en flott mamma, og jeg tror at du tar valget på riktige premisser. 🙂

[Trine]

4 timer siden, cilie skrev:

Hvordan kan jeg ikke sammenlikne meg med disse? Flere kjendiser har gått ut og åpent fortalt om svært tunge perioder livet. Jeg har verken tunge fysiske eller psykiske diagnoser, utrygg jobb/økonomi eller sosiale forhold. 

Jeg også tenkte at jeg skulle ha barn i yngre år. 

 

Brukte du 20åra og halve 30åra på karriere? De lever et helt annet liv enn det du gjør. Man har ikke tid til unger når man prøver å bli kjendis. Livet ditt har vel holdt seg stabilt ganske lenge nå?

[frosken]

På ‎15‎.‎06‎.‎2020 den 23.23, cilie skrev:

https://www.vg.no/rampelys/i/b5E07B/lene-marlin-og-kaare-conradi-venter-barn-vi-er-overlykkelige
 

Jeg får litt uforklarlige følelser hver gang jeg leser slike og tilsvarende artikler, feks Camilla Pihl i fjor, Eva Longeria, Cameron Diaz, Mote Silje+++  og også nære rundt 40-ish som får barn. 
 

Er det nå jeg burde gjøre alt for å få ett barn og opplevde «meningen m livet» før det er for sent?(som det også kan være alt nå altså). 

Jeg tror ikke det er avgjørende om du velger det ene eller det andre. Du vil sannsynligvis få et ok liv uansett. Prøv om du kan sammenligne hvordan du ser for deg livet med eller uten barn noen år frem i tid, - kanskje du da kan komme nærmere å vite hva du vil.