Å bli påvirket av andres humør

[Gjest dolmio]

På tirsdag ble hele ettermiddagen ødelagt for meg fordi min mann hadde snudd helt om uten at jeg forsto hvorfor. Jeg kom hjem fra jobb og han var i dårlig humør. Jeg spurte om hva som var i veien, men han nektet for at noe var galt. Jeg kjenner han så godt at jeg vet når noe er galt, men han lyver til meg, eller så vil han ikke fortelle meg noe. Han snakket nesten ikke til meg, og jeg kunne ikke forstå hva jeg hadde gjort galt heller. Vi sa ikke en gang god natt til hverandre.

Jeg sliter veldig med dette at når noen, uanset hvem, bare skifter i humør eller væremåte, så blir jeg svært usikker og urolig. Og jeg får det vondt. Jeg takler det så dårlig. Det går skikkelig inn på meg, hele dagen bllr ødelagt for meg og jeg føler meg utrygg. Jeg vil bare støte folk vekk fra meg og tenker at jeg ikke kan føle meg trygg på noen. Det er nok mine foreldre som har «ødelagt» meg her (også). 

Jeg opplevde det samme idsg også, med andre. Jeg takler ikke at folk bare snur om, for da tror jeg at noe er galt. Jeg er kjempesensitiv på dette. 

Er det noen som kjenner seg igjen? Hvordan  håndterer du det? Andre med råd er også hjertelig velkommne til å svar. Jeg er så lei av å ha det sånn og bli så påvirket av andres humør. 

[AnonymBruker]

Jeg blir også påvirket av andres humør. Dersom en person er gretten rundt meg så blir jeg veldig påvirket.  Og hele dagen blir ofte ødelagt i slike situasjoner. Det er veldig plagsomt. Kunne ønske at jeg var mindre påvirkelig. 

Anonymkode: f24b9...d92

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg også igjen. Kan skrive under på hvert ord. Det er vanskelig for meg å gi råd, for jeg aner ikke hvordan takle dette. Men håper du får noen nyttige råd her. En ting er sikkert, og det er at det er fryktelig vondt å ha det sånn, synes jeg. 

Anonymkode: a8074...f8b

[RamonaK]

Har ingen råd dessverre, men jeg har det også sånn og set er ikke en god følelse. 

[Gjest Naana47]

Samme her, og det er ubehagelig. Noe av det verste er å høre sinte mennesker, da blir jeg utrygg. Jeg grudde meg ofte til å komme hjem fra skolen fordi mor var så uforutsigbar. Hun kunne være alt fra snill og god til en skikkelig ondskapsfull og utspekulert jævel. Det har formet meg og ført til problemer for meg. Hennes væremåte avgjorde min sinnsstemning. Var hun snill og god, var jeg glad og lettet. Var hun vanlig og normal var jeg det også. Var hun taus, var det noe i gjære og angsten steg. Tenkte hele tida på "Når smeller det?" Var livredd for å si eller gjøre noe galt da sånn at hun skulle få en unnskyldning til å eksplodere på meg. Jeg formelig listet meg rundt og var stille og ytterst forsiktig for å ikke detonere bomben. Men så smalt det plutselig likevel ut av ingenting. Noen ganger føltes det faktisk litt befriende ut, for da visste jeg jo at det snart var over, og hva det gjaldt. Da slapp jeg å gå i den spenningen og angsten lenger. Når hun eksploderte kunne hun mange ganger raskt bli ferdig med det etter å ha straffet på ulike vis og i ulike alvorlighetsgrad. (Føltes som når tordenværet endelig bryter ut etter sånn trykkende og lummer luft, og det var ofte en lettelse). Men hun kunne også være bråsint. Det var bedre enn langsint, for som langsint kunne hun bli hevnende og lot meg unngjelde for den samme tingen i dagesvis. Hun ble aldri ferdig på et vis, og det var utmattende og angstfyllt. Til og med flere år etter en hendelse kunne hun plutselig bare plukke opp tråden igjen og fortsette. Det kan hun faktisk gjøre til dags dato. Det er ikke så lenge siden jeg ble helt nedkjørt (kun for rundt to uker siden) fordi hun gulpet opp noe som liksom skulle ha skjedd i gamle dager som jeg ikke en gang kan huske! Alltid er det med en anklagende og beskyldende tone. Og hun juger en del, så ingen kan med sikkerhet vite om det hun sier er fantasi eller virkelighet, løgn eller sannhet. Det ligger til hennes side av slekta å være lystløgner, og det er noe alle i familien vet siden det er et par eksemplarer av arten der. 

Mulig dette høres rart og usannsynlig ut, men det var sånn oppveksten min var, og sånn det av og til også er i dag. Jeg har en pause igjen nå fra dem (mor og far) etter det som skjedde for snart to uker siden. 

Jeg er også full av følelser innimellom, men jeg lar dem for det meste forbli inni meg selv. Noen ganger tar jeg sinnet ut på meg selv, selv om det som regel er moren min det er rettet mot. Jeg har selv en følelsessykdom, men av en helt annen art og karakter enn moren min. 

[Gjest dolmio]

3 minutter siden, Naana47 skrev:

Samme her, og det er ubehagelig. Noe av det verste er å høre sinte mennesker, da blir jeg utrygg. Jeg grudde meg ofte til å komme hjem fra skolen fordi mor var så uforutsigbar. Hun kunne være alt fra snill og god til en skikkelig ondskapsfull og utspekulert jævel. Det har formet meg og ført til problemer for meg. Hennes væremåte avgjorde min sinnsstemning. Var hun snill og god, var jeg glad og lettet. Var hun vanlig og normal var jeg det også. Var hun taus, var det noe i gjære og angsten steg. Tenkte hele tida på "Når smeller det?" Var livredd for å si eller gjøre noe galt da sånn at hun skulle få en unnskyldning til å eksplodere på meg. Jeg formelig listet meg rundt og var stille og ytterst forsiktig for å ikke detonere bomben. Men så smalt det plutselig likevel ut av ingenting. Noen ganger føltes det faktisk litt befriende ut, for da visste jeg jo at det snart var over, og hva det gjaldt. Da slapp jeg å gå i den spenningen og angsten lenger. Når hun eksploderte kunne hun mange ganger raskt bli ferdig med det etter å ha straffet på ulike vis og i ulike alvorlighetsgrad. (Føltes som når tordenværet endelig bryter ut etter sånn trykkende og lummer luft, og det var ofte en lettelse). Men hun kunne også være bråsint. Det var bedre enn langsint, for som langsint kunne hun bli hevnende og lot meg unngjelde for den samme tingen i dagesvis. Hun ble aldri ferdig på et vis, og det var utmattende og angstfyllt. Til og med flere år etter en hendelse kunne hun plutselig bare plukke opp tråden igjen og fortsette. Det kan hun faktisk gjøre til dags dato. Det er ikke så lenge siden jeg ble helt nedkjørt (kun for rundt to uker siden) fordi hun gulpet opp noe som liksom skulle ha skjedd i gamle dager som jeg ikke en gang kan huske! Alltid er det med en anklagende og beskyldende tone. Og hun juger en del, så ingen kan med sikkerhet vite om det hun sier er fantasi eller virkelighet, løgn eller sannhet. Det ligger til hennes side av slekta å være lystløgner, og det er noe alle i familien vet siden det er et par eksemplarer av arten der. 

Mulig dette høres rart og usannsynlig ut, men det var sånn oppveksten min var, og sånn det av og til også er i dag. Jeg har en pause igjen nå fra dem (mor og far) etter det som skjedde for snart to uker siden. 

Jeg er også full av følelser innimellom, men jeg lar dem for det meste forbli inni meg selv. Noen ganger tar jeg sinnet ut på meg selv, selv om det som regel er moren min det er rettet mot. Jeg har selv en følelsessykdom, men av en helt annen art og karakter enn moren min. 

Kjenner igjen mye av det du skriver. Det er nok ikke rart vi har det som vi har det. 

[Gjest Naana47]

Akkurat nå, dolmio skrev:

Kjenner igjen mye av det du skriver. Det er nok ikke rart vi har det som vi har det. 

Nei, det er ikke rart man tar skade av slikt. Det er jo gjentatte voldtekter av et barnesinn, for å kanskje sette det litt på spissen. 

[Gjest dolmio]

1 minutt siden, Naana47 skrev:

Nei, det er ikke rart man tar skade av slikt. Det er jo gjentatte voldtekter av et barnesinn, for å kanskje sette det litt på spissen. 

Nettop. Det var bra sagt. 

Min mor ga meg tegn når jeg kom hjem fra skolen med munnen. Smil opp eller ned. Opp: far er i Ok humør, men vær forsiktig uansett så han ikke blir sint. Smil ned: han er sint eller i dårlig humør - vær kjempeforsiktig. Dette er jeg sterkt preget av den dag idag og er avhengig av å se at folk smiler eller ikke endrer adferd. I motsatt fall blir jeg urolig. Det er slitsomt. 

Endret 25. juni 2020 av dolmio

[AnonymBruker]

8 minutter siden, Naana47 skrev:

Samme her, og det er ubehagelig. Noe av det verste er å høre sinte mennesker, da blir jeg utrygg. Jeg grudde meg ofte til å komme hjem fra skolen fordi mor var så uforutsigbar. Hun kunne være alt fra snill og god til en skikkelig ondskapsfull og utspekulert jævel. Det har formet meg og ført til problemer for meg. Hennes væremåte avgjorde min sinnsstemning. Var hun snill og god, var jeg glad og lettet. Var hun vanlig og normal var jeg det også. Var hun taus, var det noe i gjære og angsten steg. Tenkte hele tida på "Når smeller det?" Var livredd for å si eller gjøre noe galt da sånn at hun skulle få en unnskyldning til å eksplodere på meg. Jeg formelig listet meg rundt og var stille og ytterst forsiktig for å ikke detonere bomben. Men så smalt det plutselig likevel ut av ingenting. Noen ganger føltes det faktisk litt befriende ut, for da visste jeg jo at det snart var over, og hva det gjaldt. Da slapp jeg å gå i den spenningen og angsten lenger. Når hun eksploderte kunne hun mange ganger raskt bli ferdig med det etter å ha straffet på ulike vis og i ulike alvorlighetsgrad. (Føltes som når tordenværet endelig bryter ut etter sånn trykkende og lummer luft, og det var ofte en lettelse). Men hun kunne også være bråsint. Det var bedre enn langsint, for som langsint kunne hun bli hevnende og lot meg unngjelde for den samme tingen i dagesvis. Hun ble aldri ferdig på et vis, og det var utmattende og angstfyllt. Til og med flere år etter en hendelse kunne hun plutselig bare plukke opp tråden igjen og fortsette. Det kan hun faktisk gjøre til dags dato. Det er ikke så lenge siden jeg ble helt nedkjørt (kun for rundt to uker siden) fordi hun gulpet opp noe som liksom skulle ha skjedd i gamle dager som jeg ikke en gang kan huske! Alltid er det med en anklagende og beskyldende tone. Og hun juger en del, så ingen kan med sikkerhet vite om det hun sier er fantasi eller virkelighet, løgn eller sannhet. Det ligger til hennes side av slekta å være lystløgner, og det er noe alle i familien vet siden det er et par eksemplarer av arten der. 

Mulig dette høres rart og usannsynlig ut, men det var sånn oppveksten min var, og sånn det av og til også er i dag. Jeg har en pause igjen nå fra dem (mor og far) etter det som skjedde for snart to uker siden. 

Jeg er også full av følelser innimellom, men jeg lar dem for det meste forbli inni meg selv. Noen ganger tar jeg sinnet ut på meg selv, selv om det som regel er moren min det er rettet mot. Jeg har selv en følelsessykdom, men av en helt annen art og karakter enn moren min. 

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Min mor var i tillegg «forutsigbart uforutsigbar» etter nattevakter og før julaften. Jeg er hypersensitiv på andres humør, og selv om jeg jobber intenst i mot det - virker jeg til å ha «arvet» noen av hennes mønstre i stressende perioder. 

Anonymkode: 4f6ff...428

[Gjest Naana47]

1 time siden, dolmio skrev:

Nettop. Det var bra sagt. 

Min mor ga meg tegn når jeg kom hjem fra skolen med munnen. Smil opp eller ned. Opp: far er i Ok humør, men vær forsiktig uansett så han ikke blir sint. Smil ned: han er sint eller i dårlig humør - vær kjempeforsiktig. Dette er jeg sterkt preget av den dag idag og er avhengig av å se at folk smiler eller ikke endrer adferd. I motsatt fall blir jeg urolig. Det er slitsomt. 

Huff, det høres forferdelig ut å ha en sånn far! Noe sier meg at også moren din led under ham siden hun hadde avtalt disse tegnene med deg. Må ha vært litt godt å i alle fall ha en som støttet deg og passet på deg i heimen, sånn at det liksom var dere to (pluss mulige søsken) alliert mot far. 

Hjemme hos meg var det som sagt mor som var den problematiske, men faren min turde sjeldent eller aldri å stille opp for meg. Han var liksom alliert med henne hele tida. Men jeg unnskylder ham, for han var/er like kuet som jeg var. Mest sannsynlig enda mer. 

Uansett om det er mor eller far; å vokse opp under så utrygge forhold er ikke bra for barn! 

[Gjest Naana47]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen i dette. Min mor var i tillegg «forutsigbart uforutsigbar» etter nattevakter og før julaften. Jeg er hypersensitiv på andres humør, og selv om jeg jobber intenst i mot det - virker jeg til å ha «arvet» noen av hennes mønstre i stressende perioder. 

Anonymkode: 4f6ff...428

Huff, kan ikke ha vært lett. All denne utryggheten og uforutsigbarheten setter varige spor hos barn. Man blir et engstelig barn rett og slett, gjerne med usikkerhet på egen verdi og egne evner. Å vokse opp med slike foreldre er svært helseskadelig! 

Det du sier om at du har "arvet" moren sine mønstre i stressende perioder, hva legger du i det? 

Man arver dessverre gjennom gener visse personlighetstrekk. Heldigvis (kanskje er det heldig) så har jeg arvet fars og farmors litt unnvikende og forsiktige måte å være måte på. Hvordan de var/er inni seg, vet man jo ikke. Kanskje følelsene til tider stormet/stormer hos dem også, bare at de i likhet med meg ikke viste/viser det fram offentlig. (Jeg kan vise dem fram på nett da, men i virkeligheten er jeg god på å holde maska). Men jeg har en teori om at det er sånn hos meg pga miljøet jeg vokste opp i, både hjemme og på skolen. Ble jo mobbet hele grunnskolen i tillegg til å vokse opp med de hjemmeforholdene jeg hadde.

[Gjest dolmio]

5 timer siden, Naana47 skrev:

Huff, det høres forferdelig ut å ha en sånn far! Noe sier meg at også moren din led under ham siden hun hadde avtalt disse tegnene med deg. Må ha vært litt godt å i alle fall ha en som støttet deg og passet på deg i heimen, sånn at det liksom var dere to (pluss mulige søsken) alliert mot far. 

Hjemme hos meg var det som sagt mor som var den problematiske, men faren min turde sjeldent eller aldri å stille opp for meg. Han var liksom alliert med henne hele tida. Men jeg unnskylder ham, for han var/er like kuet som jeg var. Mest sannsynlig enda mer. 

Uansett om det er mor eller far; å vokse opp under så utrygge forhold er ikke bra for barn! 

Ja, hun led helt klart under det. Hun ble mishandlet (og voldtatt) mange ganger, også mens jeg så det. Så det var nok hennes måte å beskytte meg mot han og hans humør på så han ikke gjorde oss noe. Men jeg sliter som sagt veldig med dette med uforutsigbarhet knyttet til andres humør og væremåte. Jeg tåler ikke at andre plutselig bare endrer seg eller sin væremåte. Og det er nok pga dette. Håper du får god hjelp, får vondt av deg. 

Endret 26. juni 2020 av dolmio

[Gjest dolmio]

Takk for alle svar i tråden ❤️

[Glitter]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg er skikkelig sensitiv for andres energier og føler jeg blir sugd inn i det. På godt og vondt. I tillegg har jeg jo litt problemer med å lese kroppspråk/tolke toneleie og slikt, så noen ganger oppfatter jeg noen som sint/irritert eller annet, men så er det egentlig ikke sånn. De bare er ikke glad og smilende. Dette var veldig vanskelig i forholdet jeg var i. Jeg visste aldri når helvete skulle bryte ut og det førte til mye utrygghet, og det igjen trigget nok han. Så det ble en ond sirkel. 

Da jeg var i rusbehandling så hadde vi en terapeut som gjorde diverse øvelser med oss, hvor vi skulle mentalisere dette med å plassere følelser der de hørte hjemme. Vi skulle beholde, og ta ansvar for våre egne følelser, også skulle vi gi tilbake følelsene vi hadde tatt på oss, til den/de som faktisk var eier av dem. For mange av oss har det med å ta på oss, og føle oss ansvarlig for andres følelser. Men det blir jo ikke riktig. Det kan skape mye ubehag. 

[Gjest Naana47]

7 timer siden, dolmio skrev:

Ja, hun led helt klart under det. Hun ble mishandlet (og voldtatt) mange ganger, også mens jeg så det. Så det var nok hennes måte å beskytte meg mot han og hans humør på så han ikke gjorde oss noe. Men jeg sliter som sagt veldig med dette med uforutsigbarhet knyttet til andres humør og væremåte. Jeg tåler ikke at andre plutselig bare endrer seg eller sin væremåte. Og det er nok pga dette. Håper du får god hjelp, får vondt av deg. 

Dette er jo helt grusomt! Veldig rystende å lese! Jeg kjenner at jeg blir utrolig sint på den faren din! For et grep han må ha hatt på dere, og dere må jo ha gått rundt som nervevrak. Har du noe kontakt med far i dag?

Skjønner godt at du er veldig plaget ift uforutsigbarhet og plutselige endringer i andres humør og væremåte. Det er ikke rart i det hele tatt. Har du fått, eller får, du hjelp? 

[stjernestøv]

Jeg blir også påvirket av andres humør, blir lei meg på en måte og kan få angst. Men hvem liker vel ikke best positive mennesker, å være i deres nærvær? Da blir man så positiv selv også Tror man må finne det positive i seg selv, da blir man nok bedre rustet. 

[Gjest dolmio]

43 minutter siden, Naana47 skrev:

Dette er jo helt grusomt! Veldig rystende å lese! Jeg kjenner at jeg blir utrolig sint på den faren din! For et grep han må ha hatt på dere, og dere må jo ha gått rundt som nervevrak. Har du noe kontakt med far i dag?

Skjønner godt at du er veldig plaget ift uforutsigbarhet og plutselige endringer i andres humør og væremåte. Det er ikke rart i det hele tatt. Har du fått, eller får, du hjelp? 

Han er død. 
Ja, jeg får hjelp. Men jeg tror dette er en av de tingene som ikke kan fikses hos meg. 

Jeg klarer dessverre ikke å stole 100 % på noen, hvis jeg først begynner å føle meg 100 % trygg på noen så skjer det noe som fører til at jeg blir utrygg igjen (det skjedde denne gangen(. Så jeg tror ikke jeg kan hjelpes i dette tilfellet. Jeg får heller lære meg å leve med det på en måte. 

[Gjest Naana47]

3 minutter siden, dolmio skrev:

Han er død. 
Ja, jeg får hjelp. Men jeg tror dette er en av de tingene som ikke kan fikses hos meg. 

Jeg klarer dessverre ikke å stole 100 % på noen, hvis jeg først begynner å føle meg 100 % trygg på noen så skjer det noe som fører til at jeg blir utrygg igjen (det skjedde denne gangen(. Så jeg tror ikke jeg kan hjelpes i dette tilfellet. Jeg får heller lære meg å leve med det på en måte. 

Ja, jeg tror du er inne på noe der. Alt kan faktisk ikke fikses, og man må i stedet lære seg å leve med det. Jeg håper at den hjelpen du får er med på å føre deg framover mtp det. 

[XbellaX]

16 timer siden, dolmio skrev:

Kjenner igjen mye av det du skriver. Det er nok ikke rart vi har det som vi har det. 

Helt riktig. Det er ikke det minste rart du reagerer slik du gjør i dag ut i fra det du har beskrevet i denne tråden. Får du behandling?

 

36 minutter siden, dolmio skrev:

Han er død. 
Ja, jeg får hjelp. Men jeg tror dette er en av de tingene som ikke kan fikses hos meg. 

Jeg klarer dessverre ikke å stole 100 % på noen, hvis jeg først begynner å føle meg 100 % trygg på noen så skjer det noe som fører til at jeg blir utrygg igjen (det skjedde denne gangen(. Så jeg tror ikke jeg kan hjelpes i dette tilfellet. Jeg får heller lære meg å leve med det på en måte. 

Jeg har lyst til å kommentere noe på dette. Man kan aldri noensinne bli 100% trygg på et menneske. Man kjenner aldri en person 100%. Kanskje målet i stedet bør være å bli tryggere på deg selv.

[Glitter]

32 minutter siden, Naana47 skrev:

Ja, jeg tror du er inne på noe der. Alt kan faktisk ikke fikses, og man må i stedet lære seg å leve med det. Jeg håper at den hjelpen du får er med på å føre deg framover mtp det. 

Jeg tror også det. Det er noe med å lære, og akseptere at visse ting ikke kan fikses. Det er noe jeg forsøker selv å lære. At smerten den er her og den blir ikke å forsvinne. At jeg må lære meg å leve med det uten å unnvike det på alle mulige destruktive måter. Det er noe man visstnok får hjelp til å lære i en behandling jeg er søkt inn på. 

Kanskje det å lære å leve med slike ting som beskrives her i tråden framfor å motarbeide og tenke at alt må fikses, kan føre til mer sinnsro?