Å bli påvirket av andres humør

[Gjest dolmio]

1 time siden, Naana47 skrev:

Ja, jeg tror du er inne på noe der. Alt kan faktisk ikke fikses, og man må i stedet lære seg å leve med det. Jeg håper at den hjelpen du får er med på å føre deg framover mtp det. 

Jeg var foresten redd, ja. Kjemperedd også.  Jeg var et svært engstelig og redd barn som ikke stolte på noen. Jeg sa ikke noen til noen, og jeg lærte tidig å plasserte på meg et smil og skjule alt. Jeg skammet meg jo så fælt også -  ingenting var liksom normalt hjemme hos oss, og det luktet også vondt av begge foreldrene mine - de dusjet sjelden. Far var også veldig sexfiksert og tente på sex der man tisser seg ut, så det luktet urin av sengeklær og klær. Det var også skittent og rotete hjemme. Far skjelte ofte ut folk - han tålte ingen motstand. I tillegg ble jeg selv misbrukt som barn og følte meg skitten til jeg var over 30 og fikk hjelp. Jeg strever fremdeles litt med å bli tatt på av andre, men jeg jobber med det. 

Vi levde i en stadig fluktposisjon, der jeg var klar til å flykte ved behov. Vi flyktet noen ganger også, men han kjørte alltid etter oss og dro oss inn i bilen og svinekjørte hjem i sinne. Han truet med å ta livet sitt osv om vi dro, så mor dro tilbake til han hver gang. En gang tok han faktisk overdose og var på sykehus også. 

På den tiden fantes det ikke mobil og Internett, og jeg følte meg fanget, uten muligheter til å flykte. Jeg måtte bare stå i det til det gikk over. Jeg klarte jo selvsagt ikke følge med på undervisning på skolen fordi jeg var så redd for hva som skjedde hjemme med mor. Jeg var veldig fjern. Når jeg var hjemme hadde jeg en viss kontroll, det hadde jeg ikke når jeg var på skolen. Det pågikk som regel i noen dager før han ble rolig igjen, så var det rolig en stund før det var påan igjen. Han knuste inventar og han brukte mor som dørmatte. Han truet også flere ganger med å ta livet sitt ved å bla henge opp et tau som vi så han sto med rundt halsen i trappeoppgangen, og han truet også med å ta livet av et familiemedlem med en knust brusflaske fordi hen hadde sagt mot han. 

idag kunne jeg søkt hjelp på nett, dersom
jeg var barn idag. Jeg er svært glad for at barn har den muligheten idag. 

Jeg hadde ingen steder å dra/flykte til og var avhengig av å få med mor på det om vi skulle flytte fra han. Hun var dessverre ikke sterk nok til å komme seg vekk fra han. 

Det var en grusom oppvekst, det er mye mer enn dette, i tillegg ble jeg tilsidesatt på skolen, så skolen var også et mareritt - men jeg kom meg utrolig nok gjennom det på et vis. Behandleren min kaller meg løvetannbarn 🌻 jeg har tross mine vansker fungert som normalt utad, og jobber med det indre følelseslivet - som tar tid. Får svært god hjelp/behandling og er evig takknemlig for det. Jeg har helt klart kommet langt og er i vesentlig bedring - men så har jeg en dyktig og tålmodig behandler også, som ikke bare duller med meg. 

Endret 26. juni 2020 av dolmio

[Gjest dolmio]

46 minutter siden, XbellaX skrev:

Helt riktig. Det er ikke det minste rart du reagerer slik du gjør i dag ut i fra det du har beskrevet i denne tråden. Får du behandling?

 

Jeg har lyst til å kommentere noe på dette. Man kan aldri noensinne bli 100% trygg på et menneske. Man kjenner aldri en person 100%. Kanskje målet i stedet bør være å bli tryggere på deg selv.

Ja, det er et godt råd som jeg absolutt tar med meg videre. Takk 😊

[Gjest dolmio]

Takk. Alle sammen. Orker ikke svare alle ❤️ Tar med meg alle råd videre. 

[Gjest Naana47]

16 minutter siden, dolmio skrev:

Jeg var foresten redd, ja. Kjemperedd også.  Jeg var et svært engstelig og redd barn som ikke stolte på noen. Jeg sa ikke noen til noen, og jeg lærte tidig å plasserte på meg et smil og skjule alt. Jeg skammet meg jo så fælt også -  ingenting var liksom normalt hjemme hos oss, og det luktet også vondt av begge foreldrene mine - de dusjet sjelden. Far var også veldig sexfiksert og tente på sex der man tisser seg ut, så det luktet urin av sengeklær og klær. Det var også skittent og rotete hjemme. Far skjelte ofte ut folk - han tålte ingen motstand. I tillegg ble jeg selv misbrukt som barn og følte meg skitten til jeg var over 30 og fikk hjelp. Jeg strever fremdeles litt med å bli tatt på av andre, men jeg jobber med det. 

Vi levde i en stadig fluktposisjon, der jeg var klar til å flykte ved behov. Vi flyktet noen ganger også, men han kjørte alltid etter oss og dro oss inn i bilen og svinekjørte hjem i sinne. Han truet med å ta livet sitt osv om vi dro, så mor dro tilbake til han hver gang. En gang tok han faktisk overdose og var på sykehus også. 

På den tiden fantes det ikke mobil og Internett, og jeg følte meg fanget, uten muligheter til å flykte. Jeg måtte bare stå i det til det gikk over. Jeg klarte jo selvsagt ikke følge med på undervisning på skolen fordi jeg var så redd for hva som skjedde hjemme med mor. Jeg var veldig fjern. Når jeg var hjemme hadde jeg en viss kontroll, det hadde jeg ikke når jeg var på skolen. Det pågikk som regel i noen dager før han ble rolig igjen, så var det rolig en stund før det var påan igjen. Han knuste inventar og han brukte mor som dørmatte. Han truet også flere ganger med å ta livet sitt ved å bla henge opp et tau som vi så han sto med rundt halsen i trappeoppgangen, og han truet også med å ta livet av et familiemedlem med en knust brusflaske fordi hen hadde sagt mot han. 

idag kunne jeg søkt hjelp på nett, dersom
jeg var barn idag. Jeg er svært glad for at barn har den muligheten idag. 

Jeg hadde ingen steder å dra/flykte til og var avhengig av å få med mor på det om vi skulle flytte fra han. Hun var dessverre ikke sterk nok til å komme seg vekk fra han. 

Det var en grusom oppvekst, det er mye mer enn dette, i tillegg ble jeg tilsidesatt på skolen, så skolen var også et mareritt - men jeg kom meg utrolig nok gjennom det på et vis. Behandleren min kaller meg løvetannbarn 🌻 jeg har tross mine vansker fungert som normalt utad, og jobber med det indre følelseslivet - som tar tid. Får svært god hjelp/behandling og er evig takknemlig for det. Jeg har helt klart kommet langt og er i vesentlig bedring - men så har jeg en dyktig og tålmodig behandler også, som ikke bare duller med meg. 

Jeg er målløs. Det du forteller om er virkelig skrekkelig og grusomt! Jeg har rett og slett ikke ord, dette satte meg helt ut! Ingen skal måtte oppleve sånne ting, verken barn eller voksne. Jeg er glad for at du får veldig god hjelp, og jeg håper at moren din og eventuelle søsken også får det. 

Som du sier så er det nok litt lettere for barn å søke hjelp i dag, iom at vi har internett. Det er også mer søkelys og oppmerksomhet rundt omsorgssvikt i dag, f.eks i barnehager og skoler, og elever får vite at de kan snakke med lærer/helsesøster eller andre voksne og be om hjelp. Håper bare at de tør å fortelle.. 

Fy f... Jeg er bare helt på gråten når jeg tenker på hva det lille, uskyldige barnet du var måtte oppleve og gå gjennom. 💔 Mine ting blekner og forsvinner helt i sammenligning med dette! 

Gir deg en cyber-klem! 

[AnonymBruker]

Det er helt normalt tror jeg.

Anonymkode: 03f24...fac

[Gjest dolmio]

1 time siden, Naana47 skrev:

Jeg er målløs. Det du forteller om er virkelig skrekkelig og grusomt! Jeg har rett og slett ikke ord, dette satte meg helt ut! Ingen skal måtte oppleve sånne ting, verken barn eller voksne. Jeg er glad for at du får veldig god hjelp, og jeg håper at moren din og eventuelle søsken også får det. 

Som du sier så er det nok litt lettere for barn å søke hjelp i dag, iom at vi har internett. Det er også mer søkelys og oppmerksomhet rundt omsorgssvikt i dag, f.eks i barnehager og skoler, og elever får vite at de kan snakke med lærer/helsesøster eller andre voksne og be om hjelp. Håper bare at de tør å fortelle.. 

Fy f... Jeg er bare helt på gråten når jeg tenker på hva det lille, uskyldige barnet du var måtte oppleve og gå gjennom. 💔 Mine ting blekner og forsvinner helt i sammenligning med dette! 

Gir deg en cyber-klem! 

Tenker på deg også. Får så vondt av deg. Litt av en historie du har. Ikke rart vi sliter. Jeg har nok ikke hatt det verre enn deg - det er også urelevant. Men vi har heldigvis mulighet til å legge fortid bak oss og jobbe for en best mulig nåtid og fremtid med de forutsetninger og ressurser vi har.

Klem tilbake ❤️ 

[Gjest Naana47]

4 minutter siden, dolmio skrev:

Tenker på deg også. Får så vondt av deg. Litt av en historie du har. Ikke rart vi sliter. Jeg har nok ikke hatt det verre enn deg - det er også urelevant. Men vi har heldigvis mulighet til å legge fortid bak oss og jobbe for en best mulig nåtid og fremtid med de forutsetninger og ressurser vi har.

Klem tilbake ❤️ 

Ikke at det er en konkurranse på dol om hvem som har hatt det verst, men jo, jeg kan utifra det du har skrevet vite at du har hatt det mye(!) verre enn meg! 

Det du skriver til sist her, er jeg hjertens enig i! ❤️:-)