Til deg som har hørt/hører stemmer:

[AnonymBruker]

Vil du si at du hører stemmene inne i hodet, utenfra og inn (som med ekte stemmer og lyder), eller annet? 

Selv hører jeg stemmer uten fra og inn. Jeg hører de med ørene. Oftest høyre øre, av en eller annen grunn. Kan vel si at jeg hører stemmer inne i hodet også, men det har jeg ikke regnet som stemmehøring, egentlig. Det er mer som å ha "stemmer på hjernen", akkurat som å ha sanger på hjernen. Hvis det "tells" som stemmehøring, er jeg i så fall svært plaget av det. 

Hva er andres erfaringer? 

Anonymkode: 7a69b...c26

[AnonymBruker]

Nei, er ikke plaget med det. Men kan dukke opp av og til. Det beste er å ikke stoppe opp å dvele ved det, men bare skyve de vekk og gå videre.

Anonymkode: 4093d...64d

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, er ikke plaget med det. Men kan dukke opp av og til. Det beste er å ikke stoppe opp å dvele ved det, men bare skyve de vekk og gå videre.

Anonymkode: 4093d...64d

Ja, jeg bruker også den strategien. Men blir jeg psykotisk, går alt som regel i dass. Men hang meg opp i at en psykiater hele tiden snakket om å høre stemmer inne i hodet, og tenkte... Emm. Jeg hører stemmer utenfor hodet. 

Anonymkode: 7a69b...c26

[Marye]

Jeg hørte stemmer utenfra blant annet som sa navnet mitt og frembragt enorm angst 

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg bruker også den strategien. Men blir jeg psykotisk, går alt som regel i dass. Men hang meg opp i at en psykiater hele tiden snakket om å høre stemmer inne i hodet, og tenkte... Emm. Jeg hører stemmer utenfor hodet. 

Anonymkode: 7a69b...c26

Det er vel alvorlig begge deler, kanskje. Men personlig synes jeg å høre stemmer utenfra er det verste. 

Anonymkode: 4093d...64d

[Eva Sofie]

Min stemme er inni hodet som om han snakker i en tunell med en svært dyp og skremmende stemme, men jeg er ikke psykotisk og antipsykotiske medisiner hjelper ikke meg (det har blitt forsøkt tre typer i høye doser). Jeg var mer redd ham som tenåring og tidlig i 20-årene enn i dag, noe som trolig også var årsak til hyppighet av innleggelser på den tiden. Jeg har de siste 3-4 årene lært meg å leve godt med denne stemmen i hverdagen og det hjelper å tenke at det egentlig er en del av meg selv. Nå overhører jeg ham mer, men aksepterer likevel at han finnes og får plass. Han plager meg ikke så mye lenger, unntatt når han finner på å gi meg befalinger om selvdestruktivitet. Da er det verre å påminne meg selv om akkurat dét og i verste fall kan jeg finne på å gjøre som han ber om, men det er tre år siden sist nå. Da endte det opp 6 dager på somatisk sykehus med svært alvorlig CNS-depresjon...

Nå opplever jeg dessuten å få god støtte fra min nåværende psykolog dersom jeg tar opp problemer han skulle "yppe seg med" på et tidlig tidspunkt. Det at stemmen opplever å bli sett, hørt og få oppmerksomhet, er ofte nok til å avverge de store hendelsene. Dessverre er en time i uken lite. Jeg klager ikke, men det er så mye i livet mitt som er behandlingstrengende, at det knives om å få tid i den tilmålte tiden en gang i uken. Jeg liker ikke å be om ekstratimer enn når det er absolutt påkrevet, selv om jeg vet jeg uten problem får det.

[AnonymBruker]

Jeg synes nå at en som hører en slik stemme inne i hodet sitt som du beskriver, er en smule psykotisk. Du personifiserer den til og med og kaller den for "han". Det er ikke friskt å ha en stemme i hodet som befaler deg å gjøre destruktive ting heller. 

Hvorfor mener behandlerne dine at dere IKKE er psykotisk?

Anonymkode: 4093d...64d

[stjernestøv]

Har hørt stemmer både inni hodet og utenfor hodet. 

[Eva Sofie]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes nå at en som hører en slik stemme inne i hodet sitt som du beskriver, er en smule psykotisk. Du personifiserer den til og med og kaller den for "han". Det er ikke friskt å ha en stemme i hodet som befaler deg å gjøre destruktive ting heller. 

Hvorfor mener behandlerne dine at dere IKKE er psykotisk?

Anonymkode: 4093d...64d

Fordi det er en pseudohallusinasjon som ikke lar seg medisinere bort. Jeg har forsøkt Seroquel 1200 mg og Zyprexa 20 mg samt Haldol der jeg ikke lenger husker dosen over en periode på til sammen 13 år så og si kontinuerlig, men ingen av dem har hatt effekt. Var en tur innom Abilify også, men måtte slutte pga. bivirkninger. Stemmen kan også relateres helt klart til traumer fra barndommen.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Eva Sofie skrev:

Fordi det er en pseudohallusinasjon som ikke lar seg medisinere bort. Jeg har forsøkt Seroquel 1200 mg og Zyprexa 20 mg samt Haldol der jeg ikke lenger husker dosen over en periode på til sammen 13 år så og si kontinuerlig, men ingen av dem har hatt effekt. Var en tur innom Abilify også, men måtte slutte pga. bivirkninger. Stemmen kan også relateres helt klart til traumer fra barndommen.

Kan jeg spørre hvordan du relaterer stemmen til traumer? Bare nysgjerrig. Jeg sliter med stemmer i blant, og med traumer, og det er vanskelig for meg å vite når det er snakk om at det er traumer, psykose eller bare en stemme fordi det har vært stress. 

Jeg sliter også en del med å ikke ville innrømme at, la oss si et symptom, bunner i traumet. Vil helst kunne skylde på at det er noe fysiologisk, og blir veldig i fornektelse hvis noen foreslår at et symptom har opphav i traumene, hvis du skjønner. 

Anonymkode: 7a69b...c26

[Eva Sofie]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan jeg spørre hvordan du relaterer stemmen til traumer? Bare nysgjerrig. Jeg sliter med stemmer i blant, og med traumer, og det er vanskelig for meg å vite når det er snakk om at det er traumer, psykose eller bare en stemme fordi det har vært stress. 

Jeg sliter også en del med å ikke ville innrømme at, la oss si et symptom, bunner i traumet. Vil helst kunne skylde på at det er noe fysiologisk, og blir veldig i fornektelse hvis noen foreslår at et symptom har opphav i traumene, hvis du skjønner. 

Anonymkode: 7a69b...c26

Dette var et vanskelig spørsmål som jeg har tenkt litt over. Vi har sett på når stemmen kom, dvs. like etter et traume, og det er tydelig at han har en funksjon i meg som en "beskytter" for å unngå at nye overgrep skal skje, men som i voksen alder har ført til store begrensende problemer, men det blir altfor inngående og privat til at jeg ønsker å gå inn på det her.

Det å skulle innrømme at et somatisk problem har opphav i noe psykisk, er det nok dessverre mange som strever med. Jeg tror det handler om å tørre å være totalt ærlig med seg selv og hjelpeapparatet. Det krever mot å være det, men på sikt vinner man selv på det og det er ingen andre enn seg selv man lurer med selvbedrag. Vi vil gjerne tro at noe er fysisk, for da finnes det en behandling for det som kan synes lettere, og mange føler det som et nederlag om et somatisk problem er psykisk. Det er vel kjent at traumer kan føre til mange somatiske tilstander, alt fra tap av sanser, til lammelser, krampeanfall, urinretensjon eller urininkontinens, og noe som er svært vanlig, er jo at mange kommer inn på akuttmottaket med mistanke om hjerteproblemer som viser seg å være angstanfall.

Jeg vet ikke om vi pasienter er redde for å bli tatt mindre alvorlig i helsevesenet ved å være åpne om at noe kan ha psykiske forklaringer? Min erfaring er det motsatte. Jeg har erfart å bli tatt nesten mer på alvor da enn om jeg selv ikke er villig til å innrømme at noe kan bunne i psykiske årsaker, for da skyver de deg i mange tilfeller til sides og tenker "klar deg selv så best du kan". Jeg har selv sett det skje med andre pasienter. Når jeg selv har vært åpen om at mine fysiske problemer også kan skyldes psykiske årsaker, har jeg opplevd at jeg og legene har samarbeidet om å finne en løsning på problemet. Jeg har opplevd å få en grundig fysisk utredning. Jeg har opplevd at legene har uttrykt at de er glade for at jeg også er med på samme tankegang som de selv.

[AnonymBruker]

På 29.6.2020 den 7.51, Eva Sofie skrev:

Min stemme er inni hodet som om han snakker i en tunell med en svært dyp og skremmende stemme, men jeg er ikke psykotisk og antipsykotiske medisiner hjelper ikke meg (det har blitt forsøkt tre typer i høye doser). Jeg var mer redd ham som tenåring og tidlig i 20-årene enn i dag, noe som trolig også var årsak til hyppighet av innleggelser på den tiden. Jeg har de siste 3-4 årene lært meg å leve godt med denne stemmen i hverdagen og det hjelper å tenke at det egentlig er en del av meg selv. Nå overhører jeg ham mer, men aksepterer likevel at han finnes og får plass. Han plager meg ikke så mye lenger, unntatt når han finner på å gi meg befalinger om selvdestruktivitet. Da er det verre å påminne meg selv om akkurat dét og i verste fall kan jeg finne på å gjøre som han ber om, men det er tre år siden sist nå. Da endte det opp 6 dager på somatisk sykehus med svært alvorlig CNS-depresjon...

Nå opplever jeg dessuten å få god støtte fra min nåværende psykolog dersom jeg tar opp problemer han skulle "yppe seg med" på et tidlig tidspunkt. Det at stemmen opplever å bli sett, hørt og få oppmerksomhet, er ofte nok til å avverge de store hendelsene. Dessverre er en time i uken lite. Jeg klager ikke, men det er så mye i livet mitt som er behandlingstrengende, at det knives om å få tid i den tilmålte tiden en gang i uken. Jeg liker ikke å be om ekstratimer enn når det er absolutt påkrevet, selv om jeg vet jeg uten problem får det.

Men skjønner du at "han" ikke er en stemme fra en ekte person? Altså skjønner du at det kun er hjernen din som lager stemmen?

Anonymkode: 89093...d75

[Gjest dolmio]

10 timer siden, Eva Sofie skrev:

Dette var et vanskelig spørsmål som jeg har tenkt litt over. Vi har sett på når stemmen kom, dvs. like etter et traume, og det er tydelig at han har en funksjon i meg som en "beskytter" for å unngå at nye overgrep skal skje, men som i voksen alder har ført til store begrensende problemer, men det blir altfor inngående og privat til at jeg ønsker å gå inn på det her.

Det å skulle innrømme at et somatisk problem har opphav i noe psykisk, er det nok dessverre mange som strever med. Jeg tror det handler om å tørre å være totalt ærlig med seg selv og hjelpeapparatet. Det krever mot å være det, men på sikt vinner man selv på det og det er ingen andre enn seg selv man lurer med selvbedrag. Vi vil gjerne tro at noe er fysisk, for da finnes det en behandling for det som kan synes lettere, og mange føler det som et nederlag om et somatisk problem er psykisk. Det er vel kjent at traumer kan føre til mange somatiske tilstander, alt fra tap av sanser, til lammelser, krampeanfall, urinretensjon eller urininkontinens, og noe som er svært vanlig, er jo at mange kommer inn på akuttmottaket med mistanke om hjerteproblemer som viser seg å være angstanfall.

Jeg vet ikke om vi pasienter er redde for å bli tatt mindre alvorlig i helsevesenet ved å være åpne om at noe kan ha psykiske forklaringer? Min erfaring er det motsatte. Jeg har erfart å bli tatt nesten mer på alvor da enn om jeg selv ikke er villig til å innrømme at noe kan bunne i psykiske årsaker, for da skyver de deg i mange tilfeller til sides og tenker "klar deg selv så best du kan". Jeg har selv sett det skje med andre pasienter. Når jeg selv har vært åpen om at mine fysiske problemer også kan skyldes psykiske årsaker, har jeg opplevd at jeg og legene har samarbeidet om å finne en løsning på problemet. Jeg har opplevd å få en grundig fysisk utredning. Jeg har opplevd at legene har uttrykt at de er glade for at jeg også er med på samme tankegang som de selv.

Jeg slet skikkellg med psykosomatiske plager på ungdomsskolen.. det var mildt sagt jævlig. det hadde med underlivet å gjøre. Som 18-åring var jeg på cystoskopi - resultat; psykisk. 
Jeg kan fortsatt få et slikt «anfall» pga visse årsaker, men det er heldigvis svært sjeldent. Det er fortsatt litt utrolig for meg hviken sammenheng mine plager er relatert til psykiatri og ikke somatikk fordi det så klart og tydelig kjennes som somatiske plager (men som igjen gir psykiske plager). Jeg tenker litt sånn om ME også, kan det være noenlunde likt? (Bare spekulasjoner fra min side altså).

Endret 30. juni 2020 av dolmio

[Eva Sofie]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men skjønner du at "han" ikke er en stemme fra en ekte person? Altså skjønner du at det kun er hjernen din som lager stemmen?

Anonymkode: 89093...d75

Ja, nå skjønner jeg det, etter å ha vært i psykiatrisystemet i 18 år, men stemmen var årsak til mange og hyppige innleggelser de første årene fordi jeg ikke forsto at det bare var meg selv den kom fra og at det hele kan løses med indre dialog og at han blir lyttet til. For 18-10 år siden, førte han ofte til selvskading og at jeg planla på lengre sikt å ta livet av meg. Det var en slitsom og destruktiv tid. hvor jeg var innlagt i snitt en gang annenhver måned. Det hender fremdeles i blant at jeg "mister hodet" og gjør som stemmen ber meg om, men jeg klarer ofte å få sagt ifra til noen, enten det er behandler eller andre, før det skjer noe uheldig slik at det kan avverges. Det er nå tre år siden sist.

[Eva Sofie]

4 timer siden, dolmio skrev:

Jeg slet skikkellg med psykosomatiske plager på ungdomsskolen.. det var mildt sagt jævlig. det hadde med underlivet å gjøre. Som 18-åring var jeg på cystoskopi - resultat; psykisk. 
Jeg kan fortsatt få et slikt «anfall» pga visse årsaker, men det er heldigvis svært sjeldent. Det er fortsatt litt utrolig for meg hviken sammenheng mine plager er relatert til psykiatri og ikke somatikk fordi det så klart og tydelig kjennes som somatiske plager (men som igjen gir psykiske plager). Jeg tenker litt sånn om ME også, kan det være noenlunde likt? (Bare spekulasjoner fra min side altså).

Med meg gikk de så langt at operasjon for å fjerne blæren (kontinent reservoar) eller ev. urostomi sto igjen som alternativet fordi jeg plages sånn av store smerter av å gå med permanent subrapubisk kateter (gjennom bukveggen), men jeg hadde et grundig og 100% ærlig oppgjør med meg selv på kammerset og sa til urologen at jeg ikke ønsket et så stort og omfattende inngrep som ville ha store og irreversible konsekvenser for meg resten av livet før alle andre muligheter var prøvd, inkl. psykiatrisk (traume)behandling for min urinretensjon. Hun uttrykte at hun var glad for at vi nå tenkte i samme retning, for i likhet med deg har de heller ikke kunnet påvise noen somatiske årsaker til min urinretensjon som nå har vart i mer enn 12 år, annet enn Efexor som jeg sluttet på i 2012. Man forventet egentlig at urinavgangen skulle komme i gang igjen ved seponering av denne. Jeg og psykologen min, som har jobbet med traumer og dissosiasjon i mer enn 20 år, brukte en hel time på å gjennomgå dette og han hadde ikke hørt om tilfeller der en så total blokkering av en så grunnleggende funksjon som å tisse faktisk kan skje, men han kunne heller ikke utelukke det. Det var i så fall snakk om en kraftig dissosiasjon. Det er dessverre enda lenge til vi kan ta tak i denne problematikken (i hvert fall minst ett år) fordi det er andre ting i terapien som må komme før. Det som får meg til å tro at det er dissosiasjon, er at jeg kan ha urinavgang under GTK-epilepsianfall der hjernen jo totalt blokkeres ut.

Det jeg opplevde, var at teamet rundt meg ved urologisk poliklinikk gjorde en større innsats for å gjøre meg smertefri etter at jeg tilkjennega at det kunne være psykisk eller samarbeidet om dette. Botox-injeksjoner ble økt til det maksimale av hva som er mulig å gi og det er nå urologisk poliklinikk/sykehuset som bestemmer hva jeg skal gå på av smertestillende medisiner og ikke fastlegen (ikke smerteklinikk).

Endret 1. juli 2020 av Eva Sofie

[AnonymBruker]

Utenfra. Eneste forskjellen på når han snakker til meg, og moren min f.eks, er at hun er fysisk tilstedet. Det høres altså helt likt ut. 

Anonymkode: 6c535...e70