Venner når man sliter psykisk

[Eva Sofie]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen venner.

Anonymkode: 71a77...2a0

Det er jo noe som heter at "I medgang kjenner våre venner oss. I motgang kjenner vi våre venner." Med det menes at det er når vi møter motgang i livet selv, at vi ser hvilke venner vi sitter igjen og som i hvert fall jeg ser på som virkelige venner som er der for deg. De andre kan man kanskje se på som mer overfladiske. Men, så klart, det kommer litt an på en selv også. Hvis man selv er avvisende til all kontakt og aldri tar kontakt selv eller er svært ensporet i hva man snakker om i en sykdomsfase, er det forståelig at en etter en forsvinner. Nå sier jeg ikke at dette gjelder akkurat deg jeg siterer, men sier det mer generelt.

Selv hadde jeg svært mange flere jeg hadde kontakt med før jeg ble psykisk syk, men mange trakk seg unna særlig de første årene da jeg var på mitt dårligste og veldig mye innlagt dessverre. Men jeg har en liten håndfull mennesker jeg får plass til på én hånd fra tiden før og som har kommet til etterpå, og de har blitt gode og nære venner i et helt annet kaliber enn hva jeg hadde før jeg ble syk. Selv foretrekker jeg kvalitet fremfor kvantitet. I dag tror jeg ikke folk jeg møter merker forskjell på meg og en frisk person, annet enn at jeg har mange gamle arr på venstre arm som jeg har tatt et standpunkt om å ikke bruke mye energi på å skjule overfor voksne mennesker utenom i enkelte situasjoner. Jeg får veldig lite negativ respons på det, trolig fordi jeg selv vier det så lite oppmerksomhet. Mine psykiske problemer er en så liten del av meg i hverdagen og jeg har så mange friske og ikke-psyke interesser at det å finne andre temaer å snakke om med venner har ikke vært noe problem de siste 12-13 årene (jeg har vært i psykiatrisystemet i 18 1/2 år).

[Fru2020]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er FOR SYK til å være en god venn eller en venn i det hele tatt nå. Når jeg er syk klarer jeg ikke å være en venn, og jeg har vært syk i årevis. 

Anonymkode: 8c2e7...823

Ja det forstod jeg. Jeg tenkte at hvis/når du engang blir bedre så kan det være at du kan oppta disse vennskapene igjen.

[Eva Sofie]

1 time siden, Fru2020 skrev:

Ja det forstod jeg. Jeg tenkte at hvis/når du engang blir bedre så kan det være at du kan oppta disse vennskapene igjen.

Det tenker jeg også er mulig. Om et vennskap er sterkt nok, kan det tåle en pause på både 5, 10 og 15 år, men dette er jo noe man må føle på selv. Mye endres jo i livet og en del ved personligheten på 10 eller 15 år både hos den som er psykisk syk og hos den andre som er venn. Jeg har opplevd å forsøke å gjenoppta kontakten med gamle venner etter 12-13 år, men innsett at vi har vokst litt fra hverandre. Mens andre vennskap igjen er kommet for å bli. Jeg har en venn, og selv om vi snakkes sjelden, er det som om vi er hånd i hanske selv om det kan være ett eller to år siden sist av ulike årsaker (som ligger like mye hos henne som hos meg). Skravla går og vi trives utrolig godt i hverandres selskap.