Jump to content
AnonymBruker

Tror jeg er i ferd med å bli gal..

Recommended Posts

AnonymBruker

Og jeg kan ikke fortelle grunnen her pga fare for gjenkjenning. Det frustrerer meg veldig akkurat nå, og jeg får lyst til å bli selvdestruktiv. Har bare lyst til å gå i skogen og banne og sverte og rope ut min fortvilelse. Men sjansen for at noen hører meg (det er nok alltids en tur-entusiast i nærheten) er stor. I stedet sitter jeg med alle følelsene inni meg, smiler og later som om alt er i orden. Det er noe fortvilt og selvødeleggende ved det hele. Hvor kan jeg få utløp for alt som har bygget seg opp? Noen råd?

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Og jeg kan ikke fortelle grunnen her pga fare for gjenkjenning. Det frustrerer meg veldig akkurat nå, og jeg får lyst til å bli selvdestruktiv. Har bare lyst til å gå i skogen og banne og sverte og rope ut min fortvilelse. Men sjansen for at noen hører meg (det er nok alltids en tur-entusiast i nærheten) er stor. I stedet sitter jeg med alle følelsene inni meg, smiler og later som om alt er i orden. Det er noe fortvilt og selvødeleggende ved det hele. Hvor kan jeg få utløp for alt som har bygget seg opp? Noen råd?

Anonymkode: f6e3d...71b

Du kan få litt utløp her på DOL, men da må du kanskje si hva som plager deg... 

Anonymkode: fc6c0...e1c

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan få litt utløp her på DOL, men da må du kanskje si hva som plager deg... 

Anonymkode: fc6c0...e1c

Ok. Utenforstående kommer nok ikke til å kjenne meg igjen, men familiemedlemmer kan. Men hva er oddsene for at de skulle lese her inne? Sikkert ganske lik null, så da kjører jeg på: 

Jeg har en nær relasjon til en som trenger mye praktisk bistand i dagliglivet. Han blir bare dårligere, og derfor tyngre for meg å håndtere. Jeg blir rett og slett deppa av å leve sammen med ham. Deppa på både hans og egne vegne over hvordan han gradvis bare forsvinner og forfaller fysisk. Det er vondt for ham, og det er vondt for meg å være hjelpeløst vitne til det. Deppa over å være sliten og likevel må hjelpe han så mye. Deppa over at det var sånn dette livet skulle bli. Deppa fordi jeg føler meg som et slemt menneske som blir sliten og lei og tenker negativt (føler dårlig samvittighet for det). Han trenger blant annet hjelp med av- og påkledning og forflytning. I sta da jeg skulle hjelpe ham med skoa da han satt i rullestolen kjente jeg hvor tung han er i beina. Selvfølgelig har jeg merket det før også, men akkurat nå gikk det så inn på meg. To tunge bein uten førlighet og styrke, føtter som ikke klarer å samarbeide for å komme ned i skoa. Er mye løfting for tida, og han er jo tung. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, sitter bare og griner akkurat nå -enda jeg vet at det ikke er meg det er synd på, men han. Han vil naturligvis opprettholde livskvaliteten så lenge som mulig ved å blant annet komme seg ut på tur, og da må jeg hjelpe med påkledning og forflytning fra manuell til el. rullestol. I tillegg må jeg holde meg hjemme for å vente på at han kommer tilbake fra tur sånn at jeg får kledd av ham og plassert ham tilbake i den manuelle rullestolen. Men det er det at han forventer at jeg stiller opp og hjelper ham hele forb. tida, selv når jeg er dårlig! Men hvilke alternativer har han? Uten meg hadde livskvaliteten hans vært mye dårligere, og derfor klarer jeg ikke å nekte ham hjelpen han trenger. Men jeg føler meg låst og dømt til å gå nedenom og hjem sammen med ham. Jeg har ingen framtid! Jeg kjenner allerede på det å bli gammel. Ting endrer seg i kroppen til det verre, og jeg får garantert aldri sjansen til å møte en ny mann når han blir borte. Nei, dette ble for mye for meg akkurat i dag. Måtte bare få det ut. Forventer ingen svar da det ikke er så mye å få svart på. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Utenforstående kommer nok ikke til å kjenne meg igjen, men familiemedlemmer kan. Men hva er oddsene for at de skulle lese her inne? Sikkert ganske lik null, så da kjører jeg på: 

Jeg har en nær relasjon til en som trenger mye praktisk bistand i dagliglivet. Han blir bare dårligere, og derfor tyngre for meg å håndtere. Jeg blir rett og slett deppa av å leve sammen med ham. Deppa på både hans og egne vegne over hvordan han gradvis bare forsvinner og forfaller fysisk. Det er vondt for ham, og det er vondt for meg å være hjelpeløst vitne til det. Deppa over å være sliten og likevel må hjelpe han så mye. Deppa over at det var sånn dette livet skulle bli. Deppa fordi jeg føler meg som et slemt menneske som blir sliten og lei og tenker negativt (føler dårlig samvittighet for det). Han trenger blant annet hjelp med av- og påkledning og forflytning. I sta da jeg skulle hjelpe ham med skoa da han satt i rullestolen kjente jeg hvor tung han er i beina. Selvfølgelig har jeg merket det før også, men akkurat nå gikk det så inn på meg. To tunge bein uten førlighet og styrke, føtter som ikke klarer å samarbeide for å komme ned i skoa. Er mye løfting for tida, og han er jo tung. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, sitter bare og griner akkurat nå -enda jeg vet at det ikke er meg det er synd på, men han. Han vil naturligvis opprettholde livskvaliteten så lenge som mulig ved å blant annet komme seg ut på tur, og da må jeg hjelpe med påkledning og forflytning fra manuell til el. rullestol. I tillegg må jeg holde meg hjemme for å vente på at han kommer tilbake fra tur sånn at jeg får kledd av ham og plassert ham tilbake i den manuelle rullestolen. Men det er det at han forventer at jeg stiller opp og hjelper ham hele forb. tida, selv når jeg er dårlig! Men hvilke alternativer har han? Uten meg hadde livskvaliteten hans vært mye dårligere, og derfor klarer jeg ikke å nekte ham hjelpen han trenger. Men jeg føler meg låst og dømt til å gå nedenom og hjem sammen med ham. Jeg har ingen framtid! Jeg kjenner allerede på det å bli gammel. Ting endrer seg i kroppen til det verre, og jeg får garantert aldri sjansen til å møte en ny mann når han blir borte. Nei, dette ble for mye for meg akkurat i dag. Måtte bare få det ut. Forventer ingen svar da det ikke er så mye å få svart på. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Takk for at du deler, det er sikkert tøft for deg. Hvordan er det med din mann rent psykisk, er han en du kan snakke med om hvordan du har det, eller er det helt utelukket? Hvis han er glad i deg vil han vel ditt beste og vil vise forståelse for deg. Hva med avlastning? Men det har du kanskje allerede?

Anonymkode: fc6c0...e1c

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv

Det må jo være en stor påkjenning for deg, får han hjemmehjelp også? Ellers burde han jo få det, det er trist å føle seg låst i forholdet å at man bare blir eldre. Tiden går jo så fort. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Utenforstående kommer nok ikke til å kjenne meg igjen, men familiemedlemmer kan. Men hva er oddsene for at de skulle lese her inne? Sikkert ganske lik null, så da kjører jeg på: 

Jeg har en nær relasjon til en som trenger mye praktisk bistand i dagliglivet. Han blir bare dårligere, og derfor tyngre for meg å håndtere. Jeg blir rett og slett deppa av å leve sammen med ham. Deppa på både hans og egne vegne over hvordan han gradvis bare forsvinner og forfaller fysisk. Det er vondt for ham, og det er vondt for meg å være hjelpeløst vitne til det. Deppa over å være sliten og likevel må hjelpe han så mye. Deppa over at det var sånn dette livet skulle bli. Deppa fordi jeg føler meg som et slemt menneske som blir sliten og lei og tenker negativt (føler dårlig samvittighet for det). Han trenger blant annet hjelp med av- og påkledning og forflytning. I sta da jeg skulle hjelpe ham med skoa da han satt i rullestolen kjente jeg hvor tung han er i beina. Selvfølgelig har jeg merket det før også, men akkurat nå gikk det så inn på meg. To tunge bein uten førlighet og styrke, føtter som ikke klarer å samarbeide for å komme ned i skoa. Er mye løfting for tida, og han er jo tung. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, sitter bare og griner akkurat nå -enda jeg vet at det ikke er meg det er synd på, men han. Han vil naturligvis opprettholde livskvaliteten så lenge som mulig ved å blant annet komme seg ut på tur, og da må jeg hjelpe med påkledning og forflytning fra manuell til el. rullestol. I tillegg må jeg holde meg hjemme for å vente på at han kommer tilbake fra tur sånn at jeg får kledd av ham og plassert ham tilbake i den manuelle rullestolen. Men det er det at han forventer at jeg stiller opp og hjelper ham hele forb. tida, selv når jeg er dårlig! Men hvilke alternativer har han? Uten meg hadde livskvaliteten hans vært mye dårligere, og derfor klarer jeg ikke å nekte ham hjelpen han trenger. Men jeg føler meg låst og dømt til å gå nedenom og hjem sammen med ham. Jeg har ingen framtid! Jeg kjenner allerede på det å bli gammel. Ting endrer seg i kroppen til det verre, og jeg får garantert aldri sjansen til å møte en ny mann når han blir borte. Nei, dette ble for mye for meg akkurat i dag. Måtte bare få det ut. Forventer ingen svar da det ikke er så mye å få svart på. 

Anonymkode: f6e3d...71b

KAnskje dere kan få litt mer hjelp av hjemmesykepleien? Er i noenlunde samme situasjon og får veldig mye god hjelp av kommunen 🙂 

Anonymkode: 00696...6e4

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

frosken
4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ok. Utenforstående kommer nok ikke til å kjenne meg igjen, men familiemedlemmer kan. Men hva er oddsene for at de skulle lese her inne? Sikkert ganske lik null, så da kjører jeg på: 

Jeg har en nær relasjon til en som trenger mye praktisk bistand i dagliglivet. Han blir bare dårligere, og derfor tyngre for meg å håndtere. Jeg blir rett og slett deppa av å leve sammen med ham. Deppa på både hans og egne vegne over hvordan han gradvis bare forsvinner og forfaller fysisk. Det er vondt for ham, og det er vondt for meg å være hjelpeløst vitne til det. Deppa over å være sliten og likevel må hjelpe han så mye. Deppa over at det var sånn dette livet skulle bli. Deppa fordi jeg føler meg som et slemt menneske som blir sliten og lei og tenker negativt (føler dårlig samvittighet for det). Han trenger blant annet hjelp med av- og påkledning og forflytning. I sta da jeg skulle hjelpe ham med skoa da han satt i rullestolen kjente jeg hvor tung han er i beina. Selvfølgelig har jeg merket det før også, men akkurat nå gikk det så inn på meg. To tunge bein uten førlighet og styrke, føtter som ikke klarer å samarbeide for å komme ned i skoa. Er mye løfting for tida, og han er jo tung. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette, sitter bare og griner akkurat nå -enda jeg vet at det ikke er meg det er synd på, men han. Han vil naturligvis opprettholde livskvaliteten så lenge som mulig ved å blant annet komme seg ut på tur, og da må jeg hjelpe med påkledning og forflytning fra manuell til el. rullestol. I tillegg må jeg holde meg hjemme for å vente på at han kommer tilbake fra tur sånn at jeg får kledd av ham og plassert ham tilbake i den manuelle rullestolen. Men det er det at han forventer at jeg stiller opp og hjelper ham hele forb. tida, selv når jeg er dårlig! Men hvilke alternativer har han? Uten meg hadde livskvaliteten hans vært mye dårligere, og derfor klarer jeg ikke å nekte ham hjelpen han trenger. Men jeg føler meg låst og dømt til å gå nedenom og hjem sammen med ham. Jeg har ingen framtid! Jeg kjenner allerede på det å bli gammel. Ting endrer seg i kroppen til det verre, og jeg får garantert aldri sjansen til å møte en ny mann når han blir borte. Nei, dette ble for mye for meg akkurat i dag. Måtte bare få det ut. Forventer ingen svar da det ikke er så mye å få svart på. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Har dere forsøkt å få til en ordning med BPA?

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du deler, det er sikkert tøft for deg. Hvordan er det med din mann rent psykisk, er han en du kan snakke med om hvordan du har det, eller er det helt utelukket? Hvis han er glad i deg vil han vel ditt beste og vil vise forståelse for deg. Hva med avlastning? Men det har du kanskje allerede?

Anonymkode: fc6c0...e1c

Takk for svar, alle sammen! Jeg skal prøve å svare dere alle i en og samme melding.

Ab 1ec: Ja, vi har alltid tidligere kunnet snakke sammen om ting, men vi er ikke så nær hverandre lenger. (Men sånn er det kanskje for de fleste par som har vært sammen lenge?) Og jeg vegrer meg mye for å snakke med ham om mine ting fordi jeg vet at han har så nok med seg selv. Jeg har egentlig ingen å snakke med bortsett fra egen behandler, men det er da i det minste noe. Har ikke annen hjelp enn hjemmesykepleie til dusjing tre ganger i uka. Er glad jeg slipper dem jobben da, så noe hjelp og avlastning får jeg jo der.  

Stjernestøv: Ja, det er trist å føle seg låst og at man bare blir eldre. På den annen side velger jeg jo dette livet selv. Men det er den hersens samvittigheten min som holder meg her. 

Ab 6e4: Så leit at du også er i en lignende situasjon, men flott at dere opplever å få god hjelp! ❤️ Tror ikke det er mulig å få noe mer hjelp av hjemmesykepleien, men kan jo undersøke.

Frosken: Nei, vi har ikke forsøkt BPA enda, men det er mulig det vil bli gjort etterhvert. 

Til slutt vil jeg presisere at det ikke er synd på meg. Sånne tanker jeg får om det vil jeg kaste på søppeldynga hvor de hører hjemme. Det er han det er synd på. Tenk bare hvordan det må være å miste vanlige kroppsfunksjoner vi andre tar for gitt, og ha den vissheten om at en bare vil bli dårligere og dårligere og til slutt dø en for tidlig død. Det hele er bare tragisk. 😢 Men jeg, jeg velger jo å være en del av dette. Jeg kan komme meg bort hvis jeg vil, og jeg har også gjort det for en periode, men samvittigheten tvang meg tilbake, og tvinger meg fortsatt til å bli. Så sånn er det. Jeg har tatt et valg og kan således ikke klage. Så det var veldig dumt av meg å skrive så sutrete innlegg, men jeg var så trist da jeg skrev det. 

Men jeg er jo trist pga denne situasjonen. Det er jo en stor og pågående sorg. Men igjen, jeg velger det jo selv... 

 

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Sorg på hans vegne, barnas vegne og mine vegne. Ikke lett. Men jeg må nok bare prøve å ha et best mulig liv selv. Må finne ting å interessere meg for, og det har jeg jo forsåvidt også. Prøve å være aktiv for egen del og prøve å motvirke aldringsprosessen så godt jeg kan. Jeg kan jo ikke tillate meg selv gå nedenom og hjem fordi han dessverre gjør det. Men jeg får dårlig samvittighet av å tenke sånn. For hvorfor skal jeg ha et greit liv når han ikke har det? Er ikke det liksom urettferdig? Behandler har sagt til meg noe sånt som dette: Dere er på en måte ett fordi dere er gift med hverandre, men samtidig er dere jo to individer med hver deres livsbane. Jeg må nok bare tenke positivt og sørge for å opprettholde mitt eget liv selv om han går til grunne. Er det noen som forstår hva jeg mener og hvorfor jeg synes at akkurat det er vanskelig? Jeg føler meg frustrert fordi jeg tror at ingen forstår meg.

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
 cilie
17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg føler meg frustrert fordi jeg tror at ingen forstår meg.

Jeg synes du beskriver helt normale tanker/følelser i den krevende situasjonen du lever i. Det høres kjempetøft ut. Håper du får «ventilert deg» innimellom. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
56 minutter siden, cilie skrev:

Jeg synes du beskriver helt normale tanker/følelser i den krevende situasjonen du lever i. Det høres kjempetøft ut. Håper du får «ventilert deg» innimellom. 

Takk for forståelse cilie, og for at du synes at dette er normale tanker og følelser. 

Ja, det er jo en krevende situasjon. Og det er ikke bare personlig hjelp til han jeg utfører. Jeg har jo gradvis gjennom årene måttet overta de oppgavene det var naturlig for ham å utføre som mann, i tillegg til vanlig husarbeid og oppfølging av barna. Nå er barna heldigvis voksne og klarer seg bedre selv, men han sier det så fint ang de andre oppgavene at jeg nå snart kan gå opp til "manne-lappen", dvs at jeg snart er ferdig utdannet mann. 😉

Men jeg har ingen grunn til å klage, jeg følte bare for å ventilere litt. 🙂

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg har ingen grunn til å klage, jeg følte bare for å ventilere litt. 🙂

Du har all grunn til å klage, og det er lov (i egnede kanaler). Følelsene og tankene dine er helt normale og naturlige. At du skal «sensurere» disse med dårlig samvittighet gjør det bare verre for deg selv. Stå på, men prøv å ta vare på deg selv også. 

Anonymkode: 89af6...dac

Share this post


Link to post
Share on other sites
Grendel
10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Sorg på hans vegne, barnas vegne og mine vegne. Ikke lett. Men jeg må nok bare prøve å ha et best mulig liv selv. Må finne ting å interessere meg for, og det har jeg jo forsåvidt også. Prøve å være aktiv for egen del og prøve å motvirke aldringsprosessen så godt jeg kan. Jeg kan jo ikke tillate meg selv gå nedenom og hjem fordi han dessverre gjør det. Men jeg får dårlig samvittighet av å tenke sånn. For hvorfor skal jeg ha et greit liv når han ikke har det? Er ikke det liksom urettferdig? Behandler har sagt til meg noe sånt som dette: Dere er på en måte ett fordi dere er gift med hverandre, men samtidig er dere jo to individer med hver deres livsbane. Jeg må nok bare tenke positivt og sørge for å opprettholde mitt eget liv selv om han går til grunne. Er det noen som forstår hva jeg mener og hvorfor jeg synes at akkurat det er vanskelig? Jeg føler meg frustrert fordi jeg tror at ingen forstår meg.

Anonymkode: f6e3d...71b

Jeg forstår frustrasjonen og sorgen din veldig godt, unntatt det jeg har uthevet. Det er synd på ham, men det hjelper ikke at en til har det vondt.

Hvis jeg var ham ville jeg vært veldig takknemlig for å ha en kone som deg, og jeg definitivt ikke hatt noe ønske om at hun skulle ha det fælt så det skulle bli "rettferdig". Det ville vært en stor frykt tror jeg.

Jeg håper du kan få avlastning med det praktiske. Du bør forvente at han forstår og støtter det.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Trine

Er det selvdestruktivt å gå ut i skogen og banne og sverte? Gjør det stadig vekk jeg, uten at jeg føler meg selvdestruktiv fordet. 

Du må få mer hjelp fra kommunen. Og du må være tydelig ovenfor kommunen at du ikke makter dette. Alternativet er pleiehjem. Tror det er ganske naturlig å bli utslitt av en slik situasjon som du er i. 

Men noen ting her, er det kun du som kan fikse. Det er alle de tingene som dreier seg om din tankegang. Du må kvitte deg med den dårlige samvittigheten. Den viktigste i ditt liv er deg. Gjør det du mener er riktig for deg og gi litt faen i samvittigheten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 20.9.2020 den 23.49, AnonymBruker skrev:

Du har all grunn til å klage, og det er lov (i egnede kanaler). Følelsene og tankene dine er helt normale og naturlige. At du skal «sensurere» disse med dårlig samvittighet gjør det bare verre for deg selv. Stå på, men prøv å ta vare på deg selv også. 

Anonymkode: 89af6...dac

Takk for støtte. Det gjør godt når noen sier at tankene og følelsene mine er normale og naturlige. Men samvittigheten er jo god å ha, hvis ikke hadde han måttet bo i omsorgsbolig. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
På 21.9.2020 den 9.19, Grendel skrev:

Jeg forstår frustrasjonen og sorgen din veldig godt, unntatt det jeg har uthevet. Det er synd på ham, men det hjelper ikke at en til har det vondt.

Hvis jeg var ham ville jeg vært veldig takknemlig for å ha en kone som deg, og jeg definitivt ikke hatt noe ønske om at hun skulle ha det fælt så det skulle bli "rettferdig". Det ville vært en stor frykt tror jeg.

Jeg håper du kan få avlastning med det praktiske. Du bør forvente at han forstår og støtter det.

Joa, han er veldig takknemlig for at han har meg. Han synes at jeg er veldig god og snill 😇, men det jeg kan bli litt sliten av (i tillegg til det fysiske/praktiske) er at han forventer at jeg hjelper ham med alt, og liksom tar meg som en selvfølge. Men om jeg skal være en god kone så må jeg jo bare gjøre det. Jeg tror ikke at han mener at jeg skal gå til grunne sammen med ham for at tingene skal bli rettferdig, men han forventer at jeg stiller opp. Og det i seg selv fører til utslitthet for meg og så baller ting bare på seg for mitt vedkommende. Men det er fordi jeg er skrudd sammen slik jeg er, og ikke pga han. Enhver normal dame ville ha klart dette uten å føle at hun går til grunne. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for støtte. Det gjør godt når noen sier at tankene og følelsene mine er normale og naturlige. Men samvittigheten er jo god å ha, hvis ikke hadde han måttet bo i omsorgsbolig. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Er det så galt om han måtte bo i omsorgsbolig? Enten det eller at han for hjelp av noen andre hjemme, du skal ikke være hjelpepleieren hans. Du skal være kone og venn og ikke noe mer, nå han trenger så omfattende hjelp er ikke det din oppgave som venn og kone. Det er fullt forståelig at dette er frustrerende og jeg tar hatten av meg for deg. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
14 timer siden, Trine skrev:

Er det selvdestruktivt å gå ut i skogen og banne og sverte? Gjør det stadig vekk jeg, uten at jeg føler meg selvdestruktiv fordet. 

Du må få mer hjelp fra kommunen. Og du må være tydelig ovenfor kommunen at du ikke makter dette. Alternativet er pleiehjem. Tror det er ganske naturlig å bli utslitt av en slik situasjon som du er i. 

Men noen ting her, er det kun du som kan fikse. Det er alle de tingene som dreier seg om din tankegang. Du må kvitte deg med den dårlige samvittigheten. Den viktigste i ditt liv er deg. Gjør det du mener er riktig for deg og gi litt faen i samvittigheten.

Vel, det selvdestruktive kommer mest når jeg er sliten. Jeg blir nedfor eller deppa av hele situasjonen og får tanker om det ene og det andre. Men det er nok fordi jeg i utgangspunktet er skjør og ikke tåler så mye påkjenninger. Og det igjen klandrer jeg meg selv for, og selvhatet vokser. Jeg blir forbannet på meg selv for å være så svak. Men tanker er noe helt annet enn handlinger, så det å handle på selvdestruktive impulser er noe jeg så og si aldri gjør. Jeg bærer nok alt inni meg i stedet. Men har jo en ventil hos behandler. Og her av og til. 

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, stjernestøv skrev:

Er det så galt om han måtte bo i omsorgsbolig? Enten det eller at han for hjelp av noen andre hjemme, du skal ikke være hjelpepleieren hans. Du skal være kone og venn og ikke noe mer, nå han trenger så omfattende hjelp er ikke det din oppgave som venn og kone. Det er fullt forståelig at dette er frustrerende og jeg tar hatten av meg for deg.

Jeg synes jo at det hadde vært trist om han måtte i omsorgsbolig allerede nå, men dessverre tvinger det seg fram. Tør jeg spå vil det nok skje innenfor en toårs periode, for jeg ser at jeg har begrensede ressurser i meg selv. Må i så fall ha mer hjelp som dere sier. Men det er jo alt det andre også. Vi har enebolig med hage, og det er ikke lite å ta tak i mtp vedlikehold. Tar meg i å drømme om egen leilighet hvor eneste "hagen" jeg hadde trengt var noen blomsterkasser på balkongen. 

Og når han flytter i omsorgsbolig er samlivet vårt praktisk talt over, og det er jo trist på mange måter. Samtidig er det noe i meg som hadde syntes at det hadde vært befriende... (Ja, vet det er slemme tanker). 

Jeg er ikke noe godt menneske som kan tenke sånn. Faen ta meg selv! 😢

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Men tusen takk til dere alle som har forsøkt å støtte og å komme med råd. Tror jeg avslutter tråden nå. Jeg har fått ventilert meg litt og fått tilbakemeldinger, noe jeg satte pris på. 🙂

Anonymkode: f6e3d...71b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...