Kunne du som frisk ha innledet et forhold til en med alvorlig psykisk lidelse?

[AnonymBruker]

Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme?

Anonymkode: 7337e...7ae

[AnonymBruker]

diagnoser spiller liten rolle, avhenger 100% av innsikt og hvordan diagnosen påvirker personen

Anonymkode: 340b8...12c

[AnonymBruker]

Nei, jeg har nok med meg selv. Hvis jeg hadde møtt drømmemannen og det hadde vist seg at han hadde schizofreni så ville jeg likevel ikke forlatt han så lenge han fungerte til tross for lidelsen. 

Anonymkode: f69bb...031

[Eva Sofie]

Jeg er ikke den du henvender deg til, ettersom jeg selv har psykisk lidelse, men jeg har likevel noen tanker. Jeg tenker at det er riktig som anonym bruker er inne på over, at diagnose spiller liten rolle, men det avgjørende er hvordan vedkommende faktisk fungerer i hverdagen og er i stand til å kommunisere og se andres behov i tillegg til seg selv og sin egen lidelse. I tillegg tenker jeg at den psykisk syke bør være villig til å gjøre forsøk på å bedre på seg selv og situasjonen der det er mulig, f.eks. gjennom å ta medisiner, gå i terapi, ta imot nødvendig helsehjelp, være åpen for innspill fra de rundt en når en vet at selvinnsikten blir dårligere om man er i dårligere perioder osv. Den friske i forholdet bør også få lov til å sette grenser og forventninger, men samtidig vise hensyn i dårligere perioder. F.eks. forvente at partner begrenser eller slutter med selvskading. Selv fikk jeg ultimatum: "Enten flytter jeg til en annen kant av landet eller du slutter med selvskading". Jeg valgte da å slutte med selvskading og det var helt andre grunner til at vi valgte å gå fra hverandre som ikke hadde noe med mine psykiske problemer å gjøre.

Og så det viktigste når man skal leve sammen med en annen enten den ene har en psykisk lidelse eller ikke - det er avgjørende i alle parforhold: Evne til å kommunisere om både det enkle i hverdagen og det som er vanskelig. Jeg og min samboer er flinke der, tenker jeg, og snakker mye sammen for å vite hvor vi har hverandre - og det går begge veier. Det gir en trygghet og stabilitet i forholdet samt reduksjon i misforståelser. Det er viktig å huske på at vi mennesker ikke er tankelesere. Har lest mange ganger her på DOL om frusterasjon over at den psykisk syke opplever at den andre i forholdet ikke forstår en og sitt behov for alenetid, behov for å bli innlagt, behov for å ha det stille, at den andre ikke forstår hvorfor man er deprimert, hvorfor den andre gråter mye, den andre kommer med bemerkninger på at h*n gjør for lite i huset, snakker så lite osv. - listen er lang. Jeg har mange ganger tenkt at de situasjonene kunne kanskje noen ganger ha vært unngått ved at paret hadde kommunisert bedre - snakket mer sammen seg i mellom.

Ord er ikke farlige, men det trengs mot, åpenhet og ærlighet fra begge parter for å få det til uten at følelsene tar helt over. Om en ser at en diskusjon kan ende med krangel, er det bedre å bryte av før det går så langt og si at "jeg tror ikke vi kommer lengre med denne diskusjonen i dag og vi kan heller ta opp tråden igjen senere og se om vi har noe nytt og tilføre den da". Det har bare skjedd en gang med min nåværende samboer at vi har hatt behov for den metoden, men det fungerte. Heldigvis har jeg en samboer som tør å snakke om følelser - og det er det ikke alle menn som tør. Ikke alle kvinner heller. Det er istedenfor altfor lett å begynne å krangle om husarbeidet, noe som også ofte handler om å ikke bli sett og anerkjent for det man faktisk gjør og utretter i huset - å bli tatt som en selvfølge.

Jeg har funnet ut at det ofte kan lønne seg å ikke snakke om det vanskelige der og da, når det hele er vanskelig og består av følelser fra den ene eller begge parter, men vente et par timer eller til neste dag eller to dager. Deretter gå tilbake og ha en rolig og saklig samtale som ikke består av følelsesutbrudd, beskyldninger og anklager som ikke fører noe godt med seg. Det er også viktig å la den andre få snakke ut og viktig å huske at den andre må få lov til å ha sine opplevelser og meninger, men man kan jo uttrykke sitt syn på saken. I mange tilfeller skyldes det en misforståelse eller feiltolkning av situasjonen fra den ene eller begge parter. Det er også viktig å få tatt opp med den andre om man går og er usikker i forholdet. Spørre hvorfor den andre reagerer og gjør som den gjør. Vi som er psykisk syke kan ha litt merkelige og ulogiske tanker og slutninger i blant - i hvert fall kan jeg det - som for meg er logisk med min bakgrunn og min livshistorie, men som ikke er like åpenbar om det ikke blir forklart i begynnelsen. F.eks. kan jeg virke veldig kald og avvisende i kroppsspråket og kanskje også litt måten å være på, men dette handler ikke om at jeg er mindre glad i samboeren min. Det er at jeg har fått en skadet relasjon til andre og meg selv. Helt konkret gjør jeg f.eks. svært lite fysiske tilnærmelser og når vi sier god natt, tror jeg det i mange tilfeller kan være som å gi klem til en tømmerstokk. Men jeg tror at samboeren min har lært seg å se bak dette gjennom at vi har snakket om det, og at han nå ser de små fremskrittene, som når jeg løfter den ene hånden og legger den på armen eller skulderen hans - det er et milestort skritt for meg enda det ser ut som et ørlite kjærtegn for andre.

Dette ble kanskje ikke svar i det hele tatt på spørsmålet, men mer tanker om hvordan klare å leve sammen når den ene er psykisk syk. Kortversjonen er at ja, det går om den psykisk syke selv er villig til å gjøre en innsats og at begge er villige til å ha en kommunikasjon rundt stort og smått - også det ubehagelige - i hverdagen uten at det skal ende med krangel.

[AnonymBruker]

Nei.

Anonymkode: 04ec7...130

[Lillemus]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme?

Anonymkode: 7337e...7ae

Nei. Jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en som var svært psykisk syk, men om mannen min hadde blitt det nå så hadde jeg ikke gått fra ham. Ikke med mindre det etter en tid hadde blitt uholdbart å være sammen med ham pga, sykdommen. 

[ISW]

Jeg ville neppe hatt et forhold til en med EUPF, da jeg tror det ville blitt for vondt og vanskelig, for mye avhengighet og sinne og ustabilitet. Jeg tror ikke jeg ville fått den støtten jeg selv trenger, det ville trolig også blitt en asymmetri i forholdet. Kommer også kanskje an på om lidelsen er behandlet.

Schizofreni: Muligens hvis den var velbehandlet (om man var en av NHD sine tidligere første 15% som blir så godt som friske)

Bipolar: Ja, hvis den var velbehandlet

Autisme: Man er vel ikke alltid så interessert i et forhold hvis man er autist? Jeg tror det ville avhenge av alvorlighetsgrad osv. 

Endret 30. september 2020 av ISW

[Glitter]

Jeg blir ofte litt trist av slike tråder som dette, da det bekrefter mine tanker om at ingen ville vært interessert i å dele livet sitt med "en som meg". 

Når det er sagt så ville ikke jeg latt være å bli kjent med noen og evt gå inn i forhold med noen (hvis jeg hadde turt å innlede noe forhold, noe jeg ikke gjør pga hvordan jeg har blitt behandlet tidligere) kun basert på diagnose. Det kommer som andre har vært inne på an på hvordan personen fungerer i sin helhet. Ingen er kun syk. Alle har noe frisk ved seg også. Så kommer det an på hvor mye den syke siden dominerer og om personen er i stand til å gi omsorg, respekt, være lojal og hensynsfull. Og ikke minst være i stand til å le og være humoristisk. Men nå er det jo jeg som er den syke da og dette er hva jeg ville forventet av meg selv i et forhold enten jeg er frisk eller syk. 

[ISW]

8 minutter siden, Glitter skrev:

Jeg blir ofte litt trist av slike tråder som dette, da det bekrefter mine tanker om at ingen ville vært interessert i å dele livet sitt med "en som meg". 

Når det er sagt så ville ikke jeg latt være å bli kjent med noen og evt gå inn i forhold med noen (hvis jeg hadde turt å innlede noe forhold, noe jeg ikke gjør pga hvordan jeg har blitt behandlet tidligere) kun basert på diagnose. Det kommer som andre har vært inne på an på hvordan personen fungerer i sin helhet. Ingen er kun syk. Alle har noe frisk ved seg også. Så kommer det an på hvor mye den syke siden dominerer og om personen er i stand til å gi omsorg, respekt, være lojal og hensynsfull. Og ikke minst være i stand til å le og være humoristisk. Men nå er det jo jeg som er den syke da og dette er hva jeg ville forventet av meg selv i et forhold enten jeg er frisk eller syk. 

Hei,

Når det gjelder EUPF, så er det jo ingen mennesker der heller som er like. Mine erfaringer er primært fra en bekjent av meg som er sammen med en som har EUPF og vedkommende har det tidvis ekstremt vanskelig som følge av enormt mye irrasjonelle beskyldninger, et enormt behov for hele tiden å få bekreftet at kjærligheten er gjensidig, og en slags avhengighet og voldsomt sinne ved den minste antydning til avvisning. 

Nå er det jo ikke gitt at alle med EUPF vil behandle kjæresten sin sånn. Men fra utsiden synes jeg bare dette høres veldig vanskelig ut. 

[Glitter]

6 minutter siden, ISW skrev:

Hei,

Når det gjelder EUPF, så er det jo ingen mennesker der heller som er like. Mine erfaringer er primært fra en bekjent av meg som er sammen med en som har EUPF og vedkommende har det tidvis ekstremt vanskelig som følge av enormt mye irrasjonelle beskyldninger, et enormt behov for hele tiden å få bekreftet at kjærligheten er gjensidig, og en slags avhengighet og voldsomt sinne ved den minste antydning til avvisning. 

Nå er det jo ikke gitt at alle med EUPF vil behandle kjæresten sin sånn. Men fra utsiden synes jeg bare dette høres veldig vanskelig ut. 

Ja det høres veldig vanskelig og slitsomt ut, men som du selv sier så er jo ikke alle med EUPF like. Og det gjelder jo forøvrig alle psykiske lidelser. En med depresjon kan feks være en ekstrem energityv som er mye sint, selvsentrert, ligger kun i senga osv. Det er nok svært vondt å leve med det også. Mens en annen med depresjon kan være i stand til å til tross for depresjon, ta vare på sin kjæreste slik at hn føler hn også får noe positivt igjen. 

[AnonymBruker]

Det kommer ikke ann på diagnosen, men hvordan vedkommende faktisk fungerer i hverdagen. 

Anonymkode: e8c00...597

[AnonymBruker]

2 timer siden, Glitter skrev:

Jeg blir ofte litt trist av slike tråder som dette, da det bekrefter mine tanker om at ingen ville vært interessert i å dele livet sitt med "en som meg". 

Ja, det er jo trist for den som har det sånn om noen ikke vil være sammen med "en som deg". Men sett utenfra så skjønner du sikkert at feks massiv selvdestruktivitet som kutting og rus, kronisk suicidalitet og behov for hyppige innleggelser ikke er noe som hvem som helst klarer gå med på. Det er trist, men forståelig. Den som har det sånn bør også klare å forstå det. Og kanskje, hvis det å få seg kjæreste er et ønske, så kan den som er syk bruke det som motivasjon til å bli bedre? Jeg tror nemlig det går an å slutte både med rus og annen selvskading, som også Eva Sofie er inne på. Jeg tror at om motivasjonen er stor nok så kan de fleste bli bedre. 

Anonymkode: 7337e...7ae

[Glitter]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, det er jo trist for den som har det sånn om noen ikke vil være sammen med "en som deg". Men sett utenfra så skjønner du sikkert at feks massiv selvdestruktivitet som kutting og rus, kronisk suicidalitet og behov for hyppige innleggelser ikke er noe som hvem som helst klarer gå med på. Det er trist, men forståelig. Den som har det sånn bør også klare å forstå det. Og kanskje, hvis det å få seg kjæreste er et ønske, så kan den som er syk bruke det som motivasjon til å bli bedre? Jeg tror nemlig det går an å slutte både med rus og annen selvskading, som også Eva Sofie er inne på. Jeg tror at om motivasjonen er stor nok så kan de fleste bli bedre. 

Anonymkode: 7337e...7ae

Det er ikke motivasjonen som mangler hos meg. Når min behandler sier at den type sammensatte problematikk som jeg har så vil det ta mange år å oppnå et nivå av friskhet som er godt nok, hvis man kan si det sånn, så er det fordi at det handler om langt mer enn å ha motivasjon. Rusen er for øvrig ikke noe som er en del av min hverdag. Har hatt to sprekker i år. Og jeg forstår at jeg er langt fra noen drømmedame, men jeg kan bli litt trist når jeg leser folk skrive at de ville holdt seg unna en som har den type ryggsekk som jeg har. Uansett om det er forståelig. Jeg ønsket jo aldri å bli sånn her, og jeg kan ikke noe for at jeg har gjennomgått det som har ført til at jeg har blitt sånn. Men jeg jobber hver dag for å prøve å komme ut av det. Uansett så tørr jeg som sagt ikke å gå inn i noe forhold, men jeg skulle ønske jeg gjorde det. 

[ISW]

3 timer siden, Glitter skrev:

Ja det høres veldig vanskelig og slitsomt ut, men som du selv sier så er jo ikke alle med EUPF like. Og det gjelder jo forøvrig alle psykiske lidelser. En med depresjon kan feks være en ekstrem energityv som er mye sint, selvsentrert, ligger kun i senga osv. Det er nok svært vondt å leve med det også. Mens en annen med depresjon kan være i stand til å til tross for depresjon, ta vare på sin kjæreste slik at hn føler hn også får noe positivt igjen. 

Jepp, jeg har vært en stor plage til tider selv 😊 

Tenker det viktigste er hvorvidt man får virksom behandling eller ikke. Ubehandlet er nok de fleste psykiske lidelser vanskelig å leve med for en partner. 

[AnonymBruker]

 Nei

Anonymkode: af38d...f66

[AnonymBruker]

Nei og ikke hadde vel en så psyk person klart å få seg kjæreste heller tenker jeg. 

Anonymkode: e8c00...597

[Glitter]

29 minutter siden, ISW skrev:

Jepp, jeg har vært en stor plage til tider selv 😊 

Tenker det viktigste er hvorvidt man får virksom behandling eller ikke. Ubehandlet er nok de fleste psykiske lidelser vanskelig å leve med for en partner. 

Ja, det er helt sant. Er stor forskjell på om man oppsøker behandling og har ønske om endring eller om man bare lar det skure og gå, for eksempel fordi man ikke har nok selvinnsikt til å se at man trenger hjelp eller alle mulige andre grunner. 

[AnonymBruker]

22 minutter siden, Glitter skrev:

Ja, det er helt sant. Er stor forskjell på om man oppsøker behandling og har ønske om endring eller om man bare lar det skure og gå, for eksempel fordi man ikke har nok selvinnsikt til å se at man trenger hjelp eller alle mulige andre grunner. 

Men selv om man til tross for å oppsøke hjelp, få behandling og ha et ønske om endring, men likevel er mye syk, så forandrer ikke det saken for meg. For meg teller funksjonsnivået mest. 

Anonymkode: 7337e...7ae

[Ekstra]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme?

Anonymkode: 7337e...7ae

Tviler på det.

[Glitter]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men selv om man til tross for å oppsøke hjelp, få behandling og ha et ønske om endring, men likevel er mye syk, så forandrer ikke det saken for meg. For meg teller funksjonsnivået mest. 

Anonymkode: 7337e...7ae

Ja. Uansett diagnose så er det jo nettopp funksjonsnivået som er viktig. Men heldigvis er det mulig å øke funksjonsnivå med rett hjelp og tid.