Lillemus Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 6 minutter siden, Glitter skrev: Ja. Uansett diagnose så er det jo nettopp funksjonsnivået som er viktig. Men heldigvis er det mulig å øke funksjonsnivå med rett hjelp og tid. Når ts skriver "med alvorlig psykisk lidelse" så antok jeg at det var snakk om et lavt/dårlig funksjonsnivå. Og nei, jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en som var der. Sånn er det bare. Men om min mann hadde havnet der hadde jeg ikke dumpet ham av den grunn, ikke før vi hadde prøvd alt uten at noe ble bedre. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Kanskje kunne du stilt dette spørsmålet til de som er psykisk syke: ville du hatt kapasitet til å ha en kjæreste dersom du hadde fått tilbudet? Mange, inkludert meg selv, må nok svare nei på dette. Jeg hadde kjæreste en stund mens jeg fungerte bedre, men jeg hadde jo en diagnose da også, så det er ikke diagnose men funksjonsnivå det kommer an på. Anonymkode: caa05...f34 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Kayia Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 19 timer siden, AnonymBruker skrev: Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme? Anonymkode: 7337e...7ae Jeg svarer som jeg pleier på dette spørsmålet: Dette er sikkert ikke svaret du ønsker men nei, det tror jeg nok ikke. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Jeg tror nok ikke at en som er alvorlig psykisk syk klarer å ha en kjæreste så allurat det tror jeg du kan helt med ro 🙂 Anonymkode: e8c00...597 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 19 timer siden, AnonymBruker skrev: Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme? Anonymkode: 7337e...7ae Autister er dømt til et liv en absolutt ensomhet. Vi er mislikt og misforstått av andre. Anonymkode: 2c0c0...fbe 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 19 minutter siden, AnonymBruker skrev: Autister er dømt til et liv en absolutt ensomhet. Vi er mislikt og misforstått av andre. Anonymkode: 2c0c0...fbe Nei. Jeg har et familiemedlem med aspergers og han har venner og kjæreste. Jeg kunne nok vært sammen med en med mild grad av asperger. Familiemedlemmet mitt tenker ikke så mye over at han har aspergers og prøver å leve et så godt liv som mulig på tross av utfordringene han har. Han sliter mer enn mange andre, men han klarer seg på skolen og sosialt. Anonymkode: f69bb...031 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Worrisome Plenty Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Synes denne burde vært postet på åpen. Hva er greia med å poste den på ett psykiatri forum. Blir som om man skulle postet ville du blitt sammen med noen med alvorlig leddgikt, på ett revmatisme forum.... Just saying. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 3 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nei. Jeg har et familiemedlem med aspergers og han har venner og kjæreste. Jeg kunne nok vært sammen med en med mild grad av asperger. Familiemedlemmet mitt tenker ikke så mye over at han har aspergers og prøver å leve et så godt liv som mulig på tross av utfordringene han har. Han sliter mer enn mange andre, men han klarer seg på skolen og sosialt. Anonymkode: f69bb...031 Da har han nok lett aspergers. Anonymkode: 04ec7...130 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Akkurat nå, AnonymBruker skrev: Da har han nok lett aspergers. Anonymkode: 04ec7...130 Ja, men poenget mitt er at ikke ALLE med aspergers er dømt til å leve et ensomt liv. Anonymkode: f69bb...031 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 7 minutter siden, AnonymBruker skrev: Nei. Jeg har et familiemedlem med aspergers og han har venner og kjæreste. Jeg kunne nok vært sammen med en med mild grad av asperger. Familiemedlemmet mitt tenker ikke så mye over at han har aspergers og prøver å leve et så godt liv som mulig på tross av utfordringene han har. Han sliter mer enn mange andre, men han klarer seg på skolen og sosialt. Anonymkode: f69bb...031 Da har han nok blitt feildiagnostisert. Anonymkode: e8c00...597 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 23 minutter siden, AnonymBruker skrev: Ja, men poenget mitt er at ikke ALLE med aspergers er dømt til å leve et ensomt liv. Anonymkode: f69bb...031 De fleste gjør nok det. Anonymkode: 04ec7...130 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Glitter Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 3 timer siden, Lillemus skrev: Når ts skriver "med alvorlig psykisk lidelse" så antok jeg at det var snakk om et lavt/dårlig funksjonsnivå. Og nei, jeg hadde ikke gått inn i et forhold med en som var der. Sånn er det bare. Men om min mann hadde havnet der hadde jeg ikke dumpet ham av den grunn, ikke før vi hadde prøvd alt uten at noe ble bedre. Ja, jeg forstår ikke helt hvorfor du siterte meg. Er vel en ærlig sak det. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
AnonymBruker Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Jeg hadde ikke gått fra kona pga. diagnoser (cptsd og bpl), men hun gikk dessverre fra meg. Uvisst i hvilken grad diagnoser/symptomtrykk hos henne har spilt inn i den avgjørelsen, men hennes oppfatning er at det ikke har noen sammenheng. Jeg er mer usikker på dét.. Uansett, hadde hun kommet og ønsket seg tilbake nå, så tror jeg at jeg ville vurdert det, med visse «forbehold». Men det kan være følelsene som snakker.. Fornuften forteller meg at til tross for høyt funksjonsnivå, så er innsikt i egen sykdom nødvendigvis ikke like høy, og det er det som i hovedsak skaper utfordringene.. Anonymkode: 14093...78c 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
adhoc Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 En ting er at det er tungt og vanskelig for eventuelle partnere å forholde seg til det til tider høye symptomtrykket ved disse lidelsene, ikke minst hvis de er ubehandlet. En annen ting er at det sjelden er en god ting for personer med tyngre diagnoser og høyt symptomtrykk å skulle gå inn i nye forhold før ting har vært stabile over tid. Som bipolar har jeg både opplevd å være en belastning i et langvarig og stabilt forhold (som tross alt landet i pluss, selv om vi nå er skilt) OG å innlede et forhold i hypoman fase. Det siste var en katastrofe både for meg og den (kortvarige) kjæresten min. Man må finne tryggheten i seg selv før man kan bli en god partner, er nå min mening. Så jeg ville selv ikke ha innledet et forhold til noen som meg med mindre jeg visste at vedkommende hadde vært stabil over tid og mottok god behandling og hadde et støtteapparat rundt seg 😊 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Babette Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Hvis jeg skal svare generelt på dette, vil jeg svare nei. Hovedakelig fordi jeg ikke tror jeg ville taklet utfordringene som følger med. Men: Når det kommer til stykket betyr ikke dette svaret mitt noe som helst, for jeg har flere ganger forelsket meg i menn som er så langt fra drømmebildet og "prinsippene" mine som det er mulig å komme. Og hvis lynet slår ned, vil jeg også være sammen med ham. Så i teorien nei, i praksis ja - dette er mitt ærlige svar. Som antakelig virker litt crazy. Men det får så være. 2 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Nicklusheletida Skrevet 30. september 2020 Del Skrevet 30. september 2020 Da jeg skilte meg og jeg var klar for å gå inn i et nytt forhold, hadde jeg noen punkter som var viktige for meg i et nytt forhold. Det aller viktigste puntet ( utenom tiltrekning som er en forutsetning ), var at vedkommende skulle være stabil i humøret og lett å leve sammen med. Av den grunn må jeg svare nei. Jeg var ikke risikovillig . Det kan gå fint og navnet på diagnosen behøver ikke å bety så mye. Men risikoen for å få problemer er til stede og man skiller seg ikke fra en mann ( uten psykiske problemer ) man har 3 barn sammen med for å risikere nye/ andre problemer med en annen mann i steden. Livet er kort og jeg synes det må være lov til gjøre livet best mulig for seg selv og ikke minst for de barna man har skaffet seg. 4 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Stormwind Skrevet 1. oktober 2020 Del Skrevet 1. oktober 2020 På 29.9.2020 den 23.21, AnonymBruker skrev: Feks EUPF, Schizofreni, verste sort bipolar, autisme? Anonymkode: 7337e...7ae Å være sammen med en som har EUFP er sikkert krevende, da disse har et elsk /hat forhold til sin partner, noe i retning av: I need you, but I hate you. Likedan er et menneske med en personlighetsforstyrrelse generelt vanskelig å forholde seg til. Det blir et veldig asymmetrisk forhold. Man kan jo ta narsissisten, som bare elsker seg selv. Histrionikeren som spiller på drama. En bipolar tror jeg blir vanskelig , det spørs jo hvor mye behandling han eller hun har fått og hvor mye innsikt man har i sin egen lidelse. Shizofreni likedan. Det avhenger vel av hvor mye hjelp man har fått og hvordan man har selvinnsikt i sine plager. 0 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Eva Sofie Skrevet 2. oktober 2020 Del Skrevet 2. oktober 2020 Jeg hadde i hvert fall ikke gått inn i et forhold med en som hadde omfattende psykiske problemer så lenge jeg selv strever da jeg er redd for at det ville ha vært et forhold der vi ville rive hverandre ned fremfor å bygge hverandre opp. Noe er hva man sier man vil gjøre, noe annet er hva man gjør i praksis. Og jeg synes det var et svært viktig poeng det en anonym bruker kom med litt tidlig oppe på denne siden - har den psykisk syke selv kapasitet til å gå inn i et forhold? Det tenker jeg er et svært viktig spørsmål å stille seg. Men det gjelder ikke bare psykisk syke. Det gjelder også friske, for hva skal man f.eks. med en kjæreste som aldri er hjemme, men prioriterer f.eks. å jobbe stadig overtid, eller stadig å være med venner, stadig egne interesser som ikke inkluderer partneren... I et forhold skal man både gi og ta, ikke minst av sin egen tid. Pendelen skal naturlig svinge frem og tilbake både i samtaler, hvordan man støtter hverandre ved å være der for den andre mentalt og praktisk og det å stille opp for den andre sosialt for dennes venner. Det er en del forpliktelser med det å være i et forhold og blir det slik at den friske kun må gi og den psykisk syke kun tar til seg, blir det en skjevbalanse som rett og slett er ødeleggende i lengden. 1 Siter Lenke til kommentar Del på andre sider Flere delingsvalg…
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.