Jævla Asperger igjen 🤮 hater meg selv!

[UtakknemligDiva]

2 minutter siden, Folablakken skrev:

Jo, du gjorde det. Du skrev " fordi vi er talentløse", d.v.s alle med Asperger.

Ja på en måte, for jeg ser ingenting positivt med Asperger. Når jeg leser om andre heller. Men dere har kanskje godtatt «tanentløsheten», eller er heldige med interesser. Jeg kan ikke noe pga dette. Jeg lever videre inni meg selv det livet jeg nesten fikk, men aspergersen bare måtte komme i veien. Nå har jeg jobbet meg mot det jeg vil, men nedturen har vart lenger jo flere ganger jeg har kommet meg opp.  

[AnonymBruker]

14 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Ja på en måte, for jeg ser ingenting positivt med Asperger. Når jeg leser om andre heller. Men dere har kanskje godtatt «tanentløsheten», eller er heldige med interesser. Jeg kan ikke noe pga dette. Jeg lever videre inni meg selv det livet jeg nesten fikk, men aspergersen bare måtte komme i veien. Nå har jeg jobbet meg mot det jeg vil, men nedturen har vart lenger jo flere ganger jeg har kommet meg opp.  

Kanskje du bør sikre litt lavere da. Ihvertfall til å begynne med.

Anonymkode: d3b0b...bcf

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Asperger gjør atfolk blir syke i hodet og dårlig til alt! Helt enig.!

Anonymkode: 76ea2...774

Man blir ikke dårlig til alt. Alle har sine styrker. Dyrk dem.

Anonymkode: d3b0b...bcf

[UtakknemligDiva]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kanskje du bør sikre litt lavere da. Ihvertfall til å begynne med.

Anonymkode: d3b0b...bcf

Ja man må sikte mavere med asperger.... men jeg vil liksom ikke, fordi jeg vet at det er pga aspergersen

[Trine]

20 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Selvfølgelig ble du ufør med Asperger. Blir nok det jeg også. Ser du? Vi kan ikke regne med å klare noe med denne møkka hjernen. Jeg har virkelig ingen fremtid! Jeg ser hvor jeg kunne vært om det ikke var for aspergersen nå! Og føler meg som en taper som aldri klarer å slutte å være meg. Jeg har tatt ned alle bilder av meg selv som barn i mammas hus også for jeg takler ikke se bilder av den jævla autistungen! 
 

Hva tror du det er da? Når jeg får spørsmål om jeg har Asperger hele tiden? Jeg trodde jeg hade klart å skjule det. Men Neida. Og så er jeg lei av at jeg må tenke så ekstra over valg sv kjæreste. Har så innmari lyst på kjæreste i Tyrkia. Når jeg kom dit følte jeg meg sp hjemme og jeg kunne slette alt jeg hadde vært, å komme hjem til hjemstedet har bare vært så innmari trist. Jeg skjlnner ikke at jeg vokste opp der jeg voks opp. Trist og dystert hele tiden. Er også redd for at det er de «kjedelige gamle» som vil vise meg mest forståelse dersom jeg skulle innrømme diagnosen. De kjedelige gamle fra fortiden altså... var visst ingen mening med de nye jeg møtte  jeg føler at aspergersen gjør at jeg ikke kan velge noen fra der  og at jeg må tenke sååååå alvorlig gjennom slik. Jeg må jo tenke litt ekstra på trygghet med denne møkka på hjernen liksom  

Det var nok en kombinasjon av asperger og adhd som gjorde at jeg ble ufør. Men jeg gidder ikke måle min egen prestasjon ut ifra hvordan jeg fungerer i arbeidslivet.

Det er holdningen din til deg selv som er problemet her, ikke at du har asperger. Resten av det du skrev må jeg innrømme at jeg ikke skjønte noe som helst av. Hvorfor må du tenke så ekstra over valg av kjæreste? Er ikke alle avhengig av å finne en kjæreste de trives med? Når det gjelder venner, får jeg et inntrykk av at problemet heller er at du er kravstor, mer enn at ingen vil være venn med deg. De "gamle kjedelige" er ikke bra nok, samtidig som du er sur for at du ikke er bra nok for "de nye". Velge noen fra hvor? Du må ikke tenke så alvorlig gjennom noe som helst. Du gjør det vel fordi det er det du er mest komfortabel med? Hvis du ikke har behov for trygghet, trenger du ikke tenke ekstra på det heller. 

[UtakknemligDiva]

2 minutter siden, Trine skrev:

Det var nok en kombinasjon av asperger og adhd som gjorde at jeg ble ufør. Men jeg gidder ikke måle min egen prestasjon ut ifra hvordan jeg fungerer i arbeidslivet.

Det er holdningen din til deg selv som er problemet her, ikke at du har asperger. Resten av det du skrev må jeg innrømme at jeg ikke skjønte noe som helst av. Hvorfor må du tenke så ekstra over valg av kjæreste? Er ikke alle avhengig av å finne en kjæreste de trives med? Når det gjelder venner, får jeg et inntrykk av at problemet heller er at du er kravstor, mer enn at ingen vil være venn med deg. De "gamle kjedelige" er ikke bra nok, samtidig som du er sur for at du ikke er bra nok for "de nye". Velge noen fra hvor? Du må ikke tenke så alvorlig gjennom noe som helst. Du gjør det vel fordi det er det du er mest komfortabel med? Hvis du ikke har behov for trygghet, trenger du ikke tenke ekstra på det heller. 

Med "de gamle kjedelige" mener jeg de jeg gikk på skole med. Ble mobbet som sagt, men mange har liksom blitt aå hyggelige osv i ettertid. Men nå er jeg ikke det minste interessert i å være med dem.  er så typisk at man ender med de fra barndommen  jeg vil ikke tilbake med dem.... 

[Trine]

På 3.10.2020 den 14.50, 90tallsbarn skrev:

Ja på en måte, for jeg ser ingenting positivt med Asperger. Når jeg leser om andre heller. Men dere har kanskje godtatt «tanentløsheten», eller er heldige med interesser. Jeg kan ikke noe pga dette. Jeg lever videre inni meg selv det livet jeg nesten fikk, men aspergersen bare måtte komme i veien. Nå har jeg jobbet meg mot det jeg vil, men nedturen har vart lenger jo flere ganger jeg har kommet meg opp.  

Jeg er helt enig i at det ikke er noe positivt med asperger. Det er heller ikke noe positivt med å for eksempel mangle et ben. Men med hjelpemidler klarer man seg ganske greit likevel. Man må tilpasse livet. Det er kanskje ikke ideelt å bo i 5. etasje uten heis dersom man mangler et ben. Bli sprinter er heller ikke så greit. Men det er mye annet man kan gjøre like bra som alle andre, selv om man mangler et ben. Du har noen funksjoner i hjernen som ikke fungerer optimalt. Det gir deg endel utfordringer. Du kan velge å bare fortsette å være bitter fordi du har asperger. Det er kanskje det mest behagelige, men det er også det som gjør at du står fast. Hvis du heller blir bevisst dine utfordringer, finner du kanskje ut at det bare er noen små justeringer i livet som skal til for å fungere bedre. 

Alle mennesker har egenskaper. Om det er å løpe fort, smile til alle, være flink på skolen eller noe helt annet, alle har noe de kan. De færreste kan noe bedre enn alle andre. Det sier seg selv at det er et begrenset antall mennnesker som kan være best. Jeg kan trene hund. Jeg er langt ifra den beste, men jeg er også langt ifra den dårligste. Du kan klage, muligens ikke den flinkeste, men det kan umulig være langt unna. Jeg er ganske sikker på at det er noe mer du også kan. Men så lenge du har bestemt deg for at du er komplett udugelig, lar du ikke egenskapene dine slippe til og da vil du jo heller ikke oppdage dem. Hadde jeg latt min frykt for å ikke klare å ta meg av en hund få styre mitt valg om hvorvidt jeg skulle ha hund eller ikke, hadde jeg aldri funnet ut at jeg faktisk er en over snittet god hundefører. Jeg vil aldri hevde meg i toppen fordi asperger gjør at jeg ikke klarer konkurrere så ofte, men jeg kan fortsatt trene hund og sette meg mål som er realistiske for meg. Så realistiske at jeg ikke vil føle meg udugelig. Av og til gjør jeg selvfølgelig det. Noen ganger syns jeg det er dårlig gjort at jeg skal stille med ekstra utfordringer, utfordringer som ingen ser. Men jeg blir ikke en bedre hundefører av å henge meg opp i de tingene som gjør at det blir litt ekstra vanskelig for meg. Du vil heller ikke bli bedre i noe dersom du bare fokuserer på det du ikke kan eller det som er ekstra utfordrende for deg. 

3 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Med "de gamle kjedelige" mener jeg de jeg gikk på skole med. Ble mobbet som sagt, men mange har liksom blitt aå hyggelige osv i ettertid. Men nå er jeg ikke det minste interessert i å være med dem.  er så typisk at man ender med de fra barndommen  jeg vil ikke tilbake med dem.... 

Jeg forstår at du ikke vil omgås folk som tidligere har mobbet deg. Men kanskje du ser etter venner på feil steder. Kanskje prøver du for hardt. Kanskje oppsøker du folk du egentlig ikke har noe til felles med. Jeg vet ikke, men det er kanskje noe du kan tenke litt over. Kanskje det er andre steder du kan finne venner.

[UtakknemligDiva]

3 minutter siden, Trine skrev:

 

Det er bra du har funnet noe du liker. Tror ikke Asperger trenger å være så ille hvis du kan leve av interessene dine eller liker noe du er flink til. Men greia mi er at jeg trives på en måte, men det er den siste koden. Å vite hvem som er ens nærmeste venner. Når folk prater med meg klarer jeg å få med meg mye om jeg tar meg sammen, men det tar en del krefter. Faller jeg ut så kan de bli litt irritert eller lure på hva det er med meg. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å interesse meg mer for folk. Jeg vil jo være med, men det er jo vanskelig når jeg på samme tid kjeder meg. Jeg kan også få grusom angst dersom jeg er med noen og så bestemmer de spontant at de skal et sted. Så kjenner jeg liksom ikke så mange og så blir jeg kanskje forlatt eller glemt. Og kanskje litt katastrofetanker som at hvis jeg skulle bli bortført av noen så er det muligens ingen som vil savne meg.. fordi jeg er for usynlig eller de bare tror jeg har dratt igjen. Opplever også ofte å bli 3 hjul på vogna når vi er 3. 2 går greit, men jeg må anstrenge meg så ekstremt for å følge med i praten. Og er alltid redd for at de skal irritere seg over meg osv. Opplever også ofte at de jeg ser på som mine kjente kjenner mange flere og blir lett kjent med folk, mens jeg alltid er hun som ikke kjenner noen og er litt 2.valget til de få jeg kjenner

[Trine]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Det er bra du har funnet noe du liker. Tror ikke Asperger trenger å være så ille hvis du kan leve av interessene dine eller liker noe du er flink til. Men greia mi er at jeg trives på en måte, men det er den siste koden. Å vite hvem som er ens nærmeste venner. Når folk prater med meg klarer jeg å få med meg mye om jeg tar meg sammen, men det tar en del krefter. Faller jeg ut så kan de bli litt irritert eller lure på hva det er med meg. Jeg skulle bare ønske jeg klarte å interesse meg mer for folk. Jeg vil jo være med, men det er jo vanskelig når jeg på samme tid kjeder meg. Jeg kan også få grusom angst dersom jeg er med noen og så bestemmer de spontant at de skal et sted. Så kjenner jeg liksom ikke så mange og så blir jeg kanskje forlatt eller glemt. Og kanskje litt katastrofetanker som at hvis jeg skulle bli bortført av noen så er det muligens ingen som vil savne meg.. fordi jeg er for usynlig eller de bare tror jeg har dratt igjen. Opplever også ofte å bli 3 hjul på vogna når vi er 3. 2 går greit, men jeg må anstrenge meg så ekstremt for å følge med i praten. Og er alltid redd for at de skal irritere seg over meg osv. Opplever også ofte at de jeg ser på som mine kjente kjenner mange flere og blir lett kjent med folk, mens jeg alltid er hun som ikke kjenner noen og er litt 2.valget til de få jeg kjenner

Jeg kan absolutt ikke leve av interessene mine. Og flink er jo ganske relativt. Det kommer helt an på hvem man sammenligner seg med. Kan du ikke bare fortelle dem hva det er med deg da? Så kanskje de får litt mer forståelse for at du faller ut. Hvis du kjeder deg sammen med folk, hva er da poenget med å omgås dem? Er du redd for å gå glipp av noe? Jeg tror problemene dine sitter i tankene og følelsene dine. Du er redd for å bli forlatt og redd for hva de skal tro om deg. Jeg kjenner til det å kjede seg sammen med andre og ikke klare å følge med i samtaler. Bortsett fra familien er jeg kun sammen med folk jeg deler interesse med. Da slipper jeg å kjede meg. Og faller jeg ut av samtalen, er jeg ærlig på det. Jeg har enda ikke opplevd at noen blir irriterte for det. Hvis jeg for eksempel sier "beklager, det hender hjernen min skrur seg av", begynner de kanskje å le litt, men de blir ikke irriterte. Om noen velger å irritere seg over det, får det være deres problem. Det sosiale er et problem når man har asperger, men det hjelper ikke å overtenke og katastrofetanker hjelper ihvertfall ikke. 

Uansett kan du jo ihvertfall trøste deg med at du er det tredje hjulet på vogna og ikke det femte 👍 😅

[UtakknemligDiva]

14 minutter siden, Trine skrev:

Jeg kan absolutt ikke leve av interessene mine. Og flink er jo ganske relativt. Det kommer helt an på hvem man sammenligner seg med. Kan du ikke bare fortelle dem hva det er med deg da? Så kanskje de får litt mer forståelse for at du faller ut. Hvis du kjeder deg sammen med folk, hva er da poenget med å omgås dem? Er du redd for å gå glipp av noe? Jeg tror problemene dine sitter i tankene og følelsene dine. Du er redd for å bli forlatt og redd for hva de skal tro om deg. Jeg kjenner til det å kjede seg sammen med andre og ikke klare å følge med i samtaler. Bortsett fra familien er jeg kun sammen med folk jeg deler interesse med. Da slipper jeg å kjede meg. Og faller jeg ut av samtalen, er jeg ærlig på det. Jeg har enda ikke opplevd at noen blir irriterte for det. Hvis jeg for eksempel sier "beklager, det hender hjernen min skrur seg av", begynner de kanskje å le litt, men de blir ikke irriterte. Om noen velger å irritere seg over det, får det være deres problem. Det sosiale er et problem når man har asperger, men det hjelper ikke å overtenke og katastrofetanker hjelper ihvertfall ikke. 

Uansett kan du jo ihvertfall trøste deg med at du er det tredje hjulet på vogna og ikke det femte 👍 😅

Jeg blir det 5. om vi er 5

[Trine]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg blir det 5. om vi er 5

En vogn har fire hjul. Du blir det femte uansett hvor mange dere er, dersom poenget ditt er at du føler deg overflødig. Men det var bare et dårlig forsøk på å være morsom. Det var ikke det du skulle henge deg opp i.

[UtakknemligDiva]

7 minutter siden, Trine skrev:

En vogn har fire hjul. Du blir det femte uansett hvor mange dere er, dersom poenget ditt er at du føler deg overflødig. Men det var bare et dårlig forsøk på å være morsom. Det var ikke det du skulle henge deg opp i.

Meningen med mitt liv er å unngå dette da, men jeg har en sorg over at det mest sannsynlig aldri vil skje. Og jeg har en sorg over at jeg ikke kjenner noen særlig i Tyrkia.. jeg vet bare ikke hvilken vei jeg skal gå for å komme dit

[AnonymBruker]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Meningen med mitt liv er å unngå dette da, men jeg har en sorg over at det mest sannsynlig aldri vil skje. Og jeg har en sorg over at jeg ikke kjenner noen særlig i Tyrkia.. jeg vet bare ikke hvilken vei jeg skal gå for å komme dit

Hva er så flott med Tyrkia?

Anonymkode: d3b0b...bcf

[UtakknemligDiva]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva er så flott med Tyrkia?

Anonymkode: d3b0b...bcf

Kan jeg ikke få lov å synes ting uten at folk skal prøve å få meg til å synes noe annet eller kritisere meg for å det? Jeg elsket det bare. Været, atmosfæren, maten... noe helt annet enn det jeg er vant med der jeg er fra. Der er alt dystert, kjedelige folk etter janteloven, 

[UtakknemligDiva]

HVA er det i hjernen som ikke funker tro? Det irriterer meg så jævla at det ikke går an å fikse, og det kunne ikke klare seg med adhd liksom. Når vi har kombinert adhd og asperger så er det gjerne aspergersen som gjøre at vi har adhd i tillegg. Og så er det så stygt navn på diagnosen. Mamma maser om at jeg kanskje bør være mer åpen om diagnosen så folk forstår, og at jeg kanskje skal slippe ås spille så mye skuespill, men jeg tør ikke det etter alle innleggene på forum. De kommer til å skjlnne at jeg erhun som postet så mye på forum. 

[UtakknemligDiva]

I fjor sommer nevnte jeg det med Tyrkia til en nær bekjent. Så sa han bare at jeg kanskje skal være glad det ikke ble noe mtp utfordringene med diagnosen min... noe som gjør at jeg hater meg wrlv enda mer. Jeg må liksom tenkte så ekstra over hva slags valg jeg tar i livet pga det. Har jo et evig spørsmål "vil de fremdeles være samen med meg om jeg sier jeg har asperger?" "Ser de på asperger som sykdom?"

[UtakknemligDiva]

Æsj. Har nettopp gjort noe jeg liker. Men jeg sørger litt når jeg ser de andre. De har venner og er ute på ting. Hos meg er det som om noe er stengt. Lå det kanskje også allerede i kortene at jeg voks opp mye mer avsides enn de andre.

[Trine]

20 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Meningen med mitt liv er å unngå dette da, men jeg har en sorg over at det mest sannsynlig aldri vil skje. Og jeg har en sorg over at jeg ikke kjenner noen særlig i Tyrkia.. jeg vet bare ikke hvilken vei jeg skal gå for å komme dit

Komme til Tyrkia? Da må du gå ca i retning sør/øst. Men jeg vil nok anbefale fly.

[AnonymBruker]

7 timer siden, 90tallsbarn skrev:

I fjor sommer nevnte jeg det med Tyrkia til en nær bekjent. Så sa han bare at jeg kanskje skal være glad det ikke ble noe mtp utfordringene med diagnosen min... noe som gjør at jeg hater meg wrlv enda mer. Jeg må liksom tenkte så ekstra over hva slags valg jeg tar i livet pga det. Har jo et evig spørsmål "vil de fremdeles være samen med meg om jeg sier jeg har asperger?" "Ser de på asperger som sykdom?"

Ja, derfor skal du ikke si det til noen.

Anonymkode: d3b0b...bcf

[AnonymBruker]

9 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Kan jeg ikke få lov å synes ting uten at folk skal prøve å få meg til å synes noe annet eller kritisere meg for å det? Jeg elsket det bare. Været, atmosfæren, maten... noe helt annet enn det jeg er vant med der jeg er fra. Der er alt dystert, kjedelige folk etter janteloven, 

Hvor lenge har du bodd i Tyrkia tidligere?

Anonymkode: d3b0b...bcf