Jump to content
Sign in to follow this  
90tallsbarn

Jævla Asperger igjen 🤮 hater meg selv!

Recommended Posts

90tallsbarn

Trodde det hadde roet seg. Men jeg er så overbevist. Jeg hadde ikke vært i denne situasjonen om jeg ikke hadde Asperger! Jeg klarer rett og slett ikke komme ut av dette. Som en annen skriver med samme diagnose, vanskelig å komme ut av et tankemønster med denne diagnosen. Hva er det med møkkahjernen? Klarer den ikke forandre på ting? Ille nok at den bruker så himla lang tid! Dette er så dårlig kvalitet!! Tanken på at jeg hadde vært noe helt annet uten diagnosen forfølger meg. I stedet er jeg her jeg er, i situasjonen jeg er. Alt gikk feil vei. Jeg ble født misslykket. 
 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

AnonymBruker

Og dette er ikke noen skal ta til seg. Det er meg selv jeg hater.. 

Nå begynte pillene å virke igjen. Roligere til sinns. Men, er alltid spent på kveldene 😕

Anonymkode: bd970...344

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
1 time siden, 90tallsbarn skrev:

Trodde det hadde roet seg. Men jeg er så overbevist. Jeg hadde ikke vært i denne situasjonen om jeg ikke hadde Asperger! Jeg klarer rett og slett ikke komme ut av dette. Som en annen skriver med samme diagnose, vanskelig å komme ut av et tankemønster med denne diagnosen. Hva er det med møkkahjernen? Klarer den ikke forandre på ting? Ille nok at den bruker så himla lang tid! Dette er så dårlig kvalitet!! Tanken på at jeg hadde vært noe helt annet uten diagnosen forfølger meg. I stedet er jeg her jeg er, i situasjonen jeg er. Alt gikk feil vei. Jeg ble født misslykket. 
 

Man må akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Man må akseptere situasjonen og gjøre det beste ut av det.

Anonymkode: d3b0b...bcf

Nei! Jeg klarer bare ikke å gi opp alt pga denne jævla diagnosen. Måtte liksom tilbake på plassen min pga aspergerfaenskapen! Jeg fortjener ikke et fullverdig liv når jeg ikke klarer å stå imot. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Jeg er enig med ab bcf. Jeg tror løsningen på mange problemer er å innse og godta at en er født med, eller har ervervet, ulike funksjonsnedsettelser. Det er noe man ikke kan noe for, og svært lite en kan få gjort noe med. 

Samtidig er det lurt å prøve å ha et så godt liv som mulig. Det finnes hjelp der ute om en vil benytte seg av det, f.eks ulike støttetiltak. En kommer ikke særlig langt om en setter seg ned og blir bitter pga egen situasjon. En bør nok erkjenne og godta sine begrensninger, og gjøre det beste ut av ting utifra det. 

Anonymkode: ba8d6...d33

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn
18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er enig med ab bcf. Jeg tror løsningen på mange problemer er å innse og godta at en er født med, eller har ervervet, ulike funksjonsnedsettelser. Det er noe man ikke kan noe for, og svært lite en kan få gjort noe med. 

Samtidig er det lurt å prøve å ha et så godt liv som mulig. Det finnes hjelp der ute om en vil benytte seg av det, f.eks ulike støttetiltak. En kommer ikke særlig langt om en setter seg ned og blir bitter pga egen situasjon. En bør nok erkjenne og godta sine begrensninger, og gjøre det beste ut av ting utifra det. 

Anonymkode: ba8d6...d33

Selvfølgelig er det det kjedelige og kjipe som gjelder! Aspergersen ødela det jeg følte for i livet. Jeg er her pga det, i den situasjonen. UBRUKELIGE dritthjerne!! Jeg får ikke lov å ha det fint! For der jeg har det fint, er det ikke helt for aspergere tudeligvis. Jævla ubrukelige hjerne som ikke klarer. Det er aspergeren som drar ned all verdi. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg hater også aspergers en. Den ødelegger alt. De som ikke er plaget av asperger sen er mest sannsynlig feildiagnostisert. 

Anonymkode: 76ea2...774

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Selvfølgelig er det det kjedelige og kjipe som gjelder! Aspergersen ødela det jeg følte for i livet. Jeg er her pga det, i den situasjonen. UBRUKELIGE dritthjerne!! Jeg får ikke lov å ha det fint! For der jeg har det fint, er det ikke helt for aspergere tudeligvis. Jævla ubrukelige hjerne som ikke klarer. Det er aspergeren som drar ned all verdi. 

Det er leit at du er blitt født med Asperger, og det er leit at diagnosen setter begrensninger for livet ditt. Som sagt tror jeg at du kan få det bedre om du godtar situasjonen og prøver å gjøre ditt, utifra de forutsetningene du har, for å ha et best mulig liv. 

Husk at ingen ønsker seg diagnoser som setter ned naturlige funksjoner. Det er nok like kjipt for de som har kreft, diabetes, hjerte-og lungesykdommer, MS, psykiske lidelser, m.m. Men for alle gjelder det samme; at en må gjøre det beste ut av situasjonen for å ha et mest mulig fungerende liv. 

Og du er ikke mindre verdifull selv om du har en diagnose. Denne diagnosen har du, i likhet med andre, ikke bedt om og du kan ikke noe for at du har fått den. Det å få en diagnose trenger imidlertid ikke bare å være negativt da en diagnose faktisk kan bidra til å få et bedre liv. Om du hadde slitt som du gjør nå uten å ha diagnosen, ville du ikke hatt krav på hjelp i like stor grad som du har med diagnosen. 

Til sist: Du er ikke verdiløs, og ditt liv teller like mye som andres. Jeg tror bare at du trenger litt hjelp på veien, i likhet med så mange, mange andre med funksjonsnedsettende diagnoser. Det er ingenting å skamme seg over. 

Anonymkode: ba8d6...d33

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn

Har lest svarene. Men det kræsjer med den jeg er. Inni meg har jeg et liv der jeg lever slik jeg nesten kunne, men som aspergeren satte en stopper for. Føler meg svak som bare må være slik. Jeg går liksom og tror at jeg skal prøve igjen, men det er som om dørene er stengt. «Nei du har Asperger, du må heller gjøre det....». Og det at jeg ikke har lov å forelske meg... jeg tåler det ikke. For nedturen er alltid stor og jeg føler mannen er en felle...altså, de jeg forelsker meg i. Det vil straffe seg om jeg prøver å få for det. hvorfor er vi utstyrt med denne følelsen? Hvorfor forelsker vi oss når vi bare er dumme og får for det men så straffes det?

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn

Jeg er så lei denne usynlige veggen mellom meg og alt og alle! Greit nok at jeg ble litt mobbet i barn og ungdomsårene, men det er lenge siden og skal ikke ha noe å si nå. Men de har beholdt barndomsvennene sine. Jeg har på en måte ingen barndomsvenner. 
Så ble hele greia til at jeg rømte distriktet jeg var fra. Avsides, trist, grått, lite idyllisk og stort sett bare folk som følger janteloven og er snevre. Så jeg flyttet. Jeg har beholdt noen venner, men det er menn, som nå har fått seg damer. Det er også en egen sak. Det sier seg selv at det blir mindre tid til meg da.
Jeg møtte folk på min egen vei og, men så ser jeg at de lever så fint uten meg. De skal få lov å leve uten meg! Men de beholder alle sine gamle kjente, de får også nye kjente. Jeg er alltid hun som ingen egentlig kjente. Man blir ikke kjent med meg heller, på en måte. Det er ikke alltid jeg som er den som stenger av, men andre har nok med de de allerede kjenner. 
Det er sårt at de mest sannsnylig ikke ofrer meg en eneste tanke. 
Jeg må tilbake og bare være hun med asperger. 
Men så vil jeg liksom ikke godta det. Jeg har bare et intenst hat. Jeg tok ned bildene av meg selv som baby i stad, som henger i stuen hos moren min, fordi de bildene forstyrrer meg. Jeg vil liksom ikke være meg. Jeg husker det, som barn også..ble alltid fortalt at det var noe "feil" med meg. Der og da evnet jeg ikke å føle på det. Men det har blitt så mye verre nå i voksen alder.
Det VAR faktisk noe galt. Og det er en slik kjedelig greie man ikke kan bli kvitt også...Jeg er alltid kjedelig.
ALDRI skal jeg noe som føles spennende heller. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn

Det siste året har jeg faktisk prøvd å ikke drive å ta kontakt. Jeg har såvidt hatt kontakt med 3. 2 av dem bor ganske nær, men det er alltid mitt initiativ. Den 3. bor veldig langt unna. Men nå er det lenge siden.
Vet dere? Det er faktisk ingen som spør hvordan det går. Moren min og noen søsken er de absolutt eneste jeg har snakket med dette året. 
Noen slektninger og de vennene jeg nevner. 
Men jeg er den av disse som ikke har noen plass. Jeg har ikke kjæreste, egen familie, ikke fast bosted, eier ingenting, vet ikke hva jeg vil rett og slett. De andre har 1 eller flere av disse tingene. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
ISW
3 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Selvfølgelig er det det kjedelige og kjipe som gjelder! Aspergersen ødela det jeg følte for i livet. Jeg er her pga det, i den situasjonen. UBRUKELIGE dritthjerne!! Jeg får ikke lov å ha det fint! For der jeg har det fint, er det ikke helt for aspergere tudeligvis. Jævla ubrukelige hjerne som ikke klarer. Det er aspergeren som drar ned all verdi. 

Fram til man kan transplantere hjerner eller erstatte de med teknologi (som neppe skjer i vår levetid) har du den hjernen du har, og bør heller tenke over hvordan du kan gjøre det beste ut av det.

Prøv å fokusere på det du kan gjøre framfor det du ikke kan. Jeg kan sitte og irritere meg over at jeg ikke er lege, men lite å gjøre med det nå. Jeg får gjøre det jeg kan. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn
13 minutter siden, ISW skrev:

Fram til man kan transplantere hjerner eller erstatte de med teknologi (som neppe skjer i vår levetid) har du den hjernen du har, og bør heller tenke over hvordan du kan gjøre det beste ut av det.

Prøv å fokusere på det du kan gjøre framfor det du ikke kan. Jeg kan sitte og irritere meg over at jeg ikke er lege, men lite å gjøre med det nå. Jeg får gjøre det jeg kan. 

Jeg er klar over det. Saken er at jeg tror jeg kan, men det er denne usynlige veggen som er der. Hvordan komme seg gjennom? Jeg ser ærlig talt ikke vitsen med å leve når jeg bare må ta til takke med alt jeg ikke setter pris på. Som om jeg er skapt for noe annet enn jeg vil. Jeg har vært innafor det jeg vil og trivdes. Men da skal selvfølgelig livet slå seg vrangt pg «nei dette er ikke det du skal». Og der fikk jeg bekreftet at jeg var «annerledes» igjen. Jævla aspie horeunge

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Glitter
Posted (edited)
7 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg er klar over det. Saken er at jeg tror jeg kan, men det er denne usynlige veggen som er der. Hvordan komme seg gjennom? Jeg ser ærlig talt ikke vitsen med å leve når jeg bare må ta til takke med alt jeg ikke setter pris på. Som om jeg er skapt for noe annet enn jeg vil. Jeg har vært innafor det jeg vil og trivdes. Men da skal selvfølgelig livet slå seg vrangt pg «nei dette er ikke det du skal». Og der fikk jeg bekreftet at jeg var «annerledes» igjen. Jævla aspie horeunge

Vet ikke helt hva jeg skal si, men vi er mange som har begrensninger i livet og ja det er vondt, frustrerende og kan føles urettferdig, men livet er dessverre slik at man noen ganger må akseptere sine begrensninger. Jeg vet ikke hvilke konkrete begrensninger som gjør at du ikke kan gjøre det du vil (altså jeg vet jo ikke hva du vil og om det er vansker med det sosiale eller annet som gjør at du mener det ikke går), men det er mulig å enten endre kurs og finne noe annet eller å faktisk få det til. Men, da må du på et vis komme deg ut av det negative sporet du er i nå. For med tanke på alle trådene dine det siste året så virker det som at du bruker all energien din på å hate at du har Asperger. Det kommer du ingen vei med.

Edited by Glitter

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn
51 minutter siden, Glitter skrev:

Vet ikke helt hva jeg skal si, men vi er mange som har begrensninger i livet og ja det er vondt, frustrerende og kan føles urettferdig, men livet er dessverre slik at man noen ganger må akseptere sine begrensninger. Jeg vet ikke hvilke konkrete begrensninger som gjør at du ikke kan gjøre det du vil (altså jeg vet jo ikke hva du vil og om det er vansker med det sosiale eller annet som gjør at du mener det ikke går), men det er mulig å enten endre kurs og finne noe annet eller å faktisk få det til. Men, da må du på et vis komme deg ut av det negative sporet du er i nå. For med tanke på alle trådene dine det siste året så virker det som at du bruker all energien din på å hate at du har Asperger. Det kommer du ingen vei med.

Jada, «noen ganger må man». «Noen ganger» betyr «for det meste» for meg. For jeg klarer da faen meg ingenting. Utfordringer på alle områder i livet. Pga sånn jævla møkkahjerne

Share this post


Link to post
Share on other sites
Admin

Tråden er ryddet for spekulsjoner og svar til dette.

Admin

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn

Skal la være å lage noen ny tråd. Jeg takler bare ikke at jeg er den jeg er. Tenker at jeg må redusere forventningene innen det meste pga aspergersen. Jeg er helt sikkert kunstnerisk, var veldig flink med tegning osv på skolen, men dette er en egenskap jeg ser som kjedelig.. 
Kan såklart ikke det jeg vil kunne. Klarer bare ikke å glede meg over noe av det som jeg er. Alt jeg gjør er sikkert veldig annerledes, selv om jeg ikke tror det selv. Sikkert rar samme faen hvor eller hva. 
Er så lei av at jeg aldri oppfyller forventningene. Ser jo så oppegående ut når man ikke kjenner meg eller ser meg på avstand. Men nei, folk "trekker" seg når de blir "kjent" med meg. Ikke pga jeg er ufin eller noe slik, det er bare det at jeg ikke er helt det de tror. Snakker ikke nok, klarer ikke engasjere meg om det ikke er interessant nok, og jeg sliter veldig med å henge med, fordi folk skifter så fort tema, kan plutselig begynne å hoppe og sprudle og jeg fikk ikke med meg hva de ble så glade for. 
Så til slutt er jeg hun som går der og ikke sier noen ting... Folk unfollower meg på instagram også. Ikke fordi de vil stenge meg ute, men fordi jeg er for kjedelig. De følger fremdeles hverandre. Jeg tar det jo som et tegn på at våres samvær aldri var noe verdt. Jeg var for kjedelig og er en folk ikke er så interessert i å følge med på. Men så er det jo også aspergersen som gjør det vanskelig å gjøre interessante ting. 
Så nå sitter jeg her da, bare føler meg som et eneste aspergersøppel. Autistsøppel. Kan se meg i speilet og tenke at jeg ser faktisk veldig oppeågende ut, men aspergersen gjør sikkert at jeg ser meg finere enn jeg egentlig er og. Man må alltid tenke litt nedover når man har asperger virker det som...ikke tenke så bra om det man tenker bra om. Fordi det er vel typisk asperger å tenke seg selv litt opp. 
Hva er det med den helvetes hjernen her? hvorfor er det ikke mulig å ødelegge asperger? Irriterende nok kan den ikke medisineres heller.... er liksom sånn dritt du må leve med. Velfungerende kropp, søppelhjerne. 

Ser de andre jeg har hatt i livet finne nye veier lett, finner nye løsninger om det forrige ikke funket... de klarer liksom alltid å  finne en vei. Jeg er mer slik stuck i det gamle kjedelige. Jeg blir faktisk ikke stort eldre om det fortsetter slik. Hva faen skal man med et slik liv? Jeg klarer virkelig ikke å unne meg noen verdens ting. Har bursdag om ikke lenge og har sagt at jeg ikke vil ha oppmerksomhet. Jeg synes heller ikke jeg fortjener gaver...da jeg nok snart skal dø. om jeg ikke dør fysisk ved et mirakel så dør jeg isåfall innvendig. 
Hvorfor sløse bort gaver på noe slik som meg liksom? Jeg klarer bare ikke... å unne meg noe lenger. Har en indre følelse av at jeg er søppel.. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
6 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Skal la være å lage noen ny tråd. Jeg takler bare ikke at jeg er den jeg er. Tenker at jeg må redusere forventningene innen det meste pga aspergersen. Jeg er helt sikkert kunstnerisk, var veldig flink med tegning osv på skolen, men dette er en egenskap jeg ser som kjedelig.. 
Kan såklart ikke det jeg vil kunne. Klarer bare ikke å glede meg over noe av det som jeg er. Alt jeg gjør er sikkert veldig annerledes, selv om jeg ikke tror det selv. Sikkert rar samme faen hvor eller hva. 
Er så lei av at jeg aldri oppfyller forventningene. Ser jo så oppegående ut når man ikke kjenner meg eller ser meg på avstand. Men nei, folk "trekker" seg når de blir "kjent" med meg. Folk unfollower meg på instagram også. Ikke fordi de vil stenge meg ute, men fordi jeg er for kjedelig. De følger fremdeles hverandre. 

Kanskje du klager for mye?

Anonymkode: d3b0b...bcf

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn
Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kanskje du klager for mye?

Anonymkode: d3b0b...bcf

Tror du jeg sitter og klager på some?? Nei! Jeg er også livredd for å oppfattes negativ blandt folk, så jeg klager ikke på ting.. Jeg går ikke rundt og klager. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
90tallsbarn

Jeg klarer bare ikke helt innse det, eller legge det fra meg. Tanken på at jeg hadde vært noe bedre forfølger meg og tar fra meg motivasjonen for alt. "Jeg gjør dette fordi jeg ikke får til bedre", aspergersøppel. Det var en sannhet i at jeg følte noe var galt med meg som liten. Og så var det såklart en sannhet i det. Når jeg leser om asperger er det virkelig ingenting positivt i det. Vi er faen meg mottagelige for alt av psykiske lidelser! Vi blir ekstra sårbare for alt! 
Hvorfor skal jeg i det hele tatt tro at ting blir bedre med alderen? Alt har jo bare gått nedover. Jo lenger jeg har holdt meg oppe, jo lenger ned faller jeg i en dårlig periode. 
Og jeg må leve med at jeg har asperger for resten av livet. At jeg ikke fikk gjort så mye pga denne jævla diagnosen! 
Jeg var i gang med å starte livet, etter å ha holdt ut veldig lenge. Mobbing på skolene. Holdt ut i jobber jeg hatet. Var så deppa på de jobbene men jeg holdt ut pga lønn. Så kom en mulighet og jeg flyttet endelig. Men dette var også en vei til noe mørkt. Klarte ikke få meg jobb, endte opp på samme type jobb jeg hadde fra før.. Jævla deprimerende, men jeg tok det.
Så gikk ting ille nok til at det ble koblet inn politi og litt slik. Var ikke jeg som hadde gjort noe galt altså..men jeg ble blandet inn pga problemene mine. Depresjonen og dritt.
Så flyttet jeg enda en gang, holdt ut med samme jobben. Mistrivdes grusomt, ble lengre pendlervei, derfor fikk jeg aldri vært hjemme. Stod opp tidlig, måtte pendle et par timers tid, jobbe hele dagen og kom hjem bare for å legge meg. 
Jeg bare sa opp.Jeg orket faen ikke leve slik mer. 

Så var flaksen på min side. Jeg fikk en jobb jeg hadde søkt for 2 mnd siden. Mistrivdes første ukene, men det gikk seg til. 
SÅ åpnet mulighetene seg endelig. Men dette var også veien til en sterkere depresjon...pga at det var ikke helt for aspergere... Jeg trodde problemet satt i hodet. Men nei... Ble stadig sagt at jeg var "annerledes". Var ikke alltid negativt med meg, men det gikk ikke bra og jeg ble mer og mer deprimert... kunne ikke fortsette. Etter dette har dørene bare blitt mer og mer stengt, og hele livet består seg av å ta til takke med ting. Jeg må altså tilbake på Aspergerplassen på en måte.. 

ALT jeg gjør, er pga aspergeren. Gidder ikke leve med dette. Mat smaker heller ikke særlig godt nå, fordi jeg ikke føler jeg fortjener det. Klarer jo ikke bedre enn å ta det jeg får. aspergerfaenskap. Vi med asperger står jo først i køen, isåfall veldig langt frem i taperkøen altså...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...
Sign in to follow this  

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...