Holder dere psykiske problemer skjult for omverden?

[AnonymBruker]

Hei! Jeg har unnvikende pf og tung depresjon. Har fått tilbud om ett behandlingstilbud som går over 6 uker. Jeg tar dette tilbudet fordi jeg føler at jeg virkelig trenger det. 

Jeg merker imidlertid at jeg får nærmest panikk ved tanken på om noen på min arbeidsplass eller famlie/venner skulle få vite at jeg sliter psykisk og skal til behandling. Hode jobber på spreng for å finne en plausibel forklaring til min sjef og kolleger som jo merket at jeg er borte fra jobben... i tilfelle noen skulle spørre hvor jeg har vært. Går ikke av veien for en hvit løgn hvis det hjelper for å holde det skjult.

Hva skal jeg si til sjef og kolleger uten å si sannheten? En del av meg tenker at dette blir for dumt, men det er ikke den stemmen som skriker høyest. 

Merker også dårlig samvittighet og skam ved tanken på at mine kolleger kanskje må ta over mine arbeidsoppgaver mens jeg er borte. 

Det er egentlig bare min kone som vet at jeg skal til behandling. 

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

[UtakknemligDiva]

Familie har måttet få vite. Men nå har jo de sett at jeg har hatt utfordringer siden barndom da.. var lei og ble utmattet av å lite som alt var så bra. Jeg skjuler det for ukjente såklart. Lar heller ikke venner vite om aspergerdiagnosen. 

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har unnvikende pf og tung depresjon. Har fått tilbud om ett behandlingstilbud som går over 6 uker. Jeg tar dette tilbudet fordi jeg føler at jeg virkelig trenger det. 

Jeg merker imidlertid at jeg får nærmest panikk ved tanken på om noen på min arbeidsplass eller famlie/venner skulle få vite at jeg sliter psykisk og skal til behandling. Hode jobber på spreng for å finne en plausibel forklaring til min sjef og kolleger som jo merket at jeg er borte fra jobben... i tilfelle noen skulle spørre hvor jeg har vært. Går ikke av veien for en hvit løgn hvis det hjelper for å holde det skjult.

Hva skal jeg si til sjef og kolleger uten å si sannheten? En del av meg tenker at dette blir for dumt, men det er ikke den stemmen som skriker høyest. 

Merker også dårlig samvittighet og skam ved tanken på at mine kolleger kanskje må ta over mine arbeidsoppgaver mens jeg er borte. 

Det er egentlig bare min kone som vet at jeg skal til behandling. 

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

Ikke overdramatiser det. Kjell magne bondevik måtte også ta seg en time out. Bare si du går igjennom noe som er vanskelig og trenger en time out.

Anonymkode: df97c...b85

[Pallida]

Det er vel den unnvikende PF’en som «snakker». Skjønner deg for øvrig godt, det blir jo rimelig privat informasjon som kjennes sårbart å uttrykke. Jeg ville sagt noe i retning av at du «har det litt tøft psykisk for tiden og har fått tilbud om et opplegg som skal være bra». Er du mer vag enn dette, blir det lett spekulasjoner, for eksempel i retning av avrusning. 

«Alle» som kjenner meg vet at jeg er psyk, ettersom jeg er uføretrygdet. Det er imidlertid få jeg deler detaljer med. Kun nærmeste familie og venner. Får jeg spørsmål, svarer jeg ut i fra relasjonen til den som spør og hva jeg føler for der og da. Ser ikke noe unaturlig i å ikke være dønn åpen om sine utfordringer ovenfor alle. Det er man jo heller ikke som frisk. 

[Janvl]

Enig, det er egentlig ikke noe å overdrammatisere. Likevel blir jeg helt satt ut.... Skam er noe jeg sliter mye med, typisk unnvikende pf, og det er nok derfor at dette blir så vanskelig😔 jeg må liksom finne en forklaring overfor min jobb så jeg, uten å skamme meg, kan rettferdiggjøre å være sykemeldt og ikke bidra på jobben. Tenker nok at mange ikke ser på psykiske lidelser som ordentlig sykdom, men en selvpåført tilstand hvor man bare kan skjerpe seg om komme over. Mine tanker gir nok ikke mening🤔 

[frosken]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har unnvikende pf og tung depresjon. Har fått tilbud om ett behandlingstilbud som går over 6 uker. Jeg tar dette tilbudet fordi jeg føler at jeg virkelig trenger det. 

Jeg merker imidlertid at jeg får nærmest panikk ved tanken på om noen på min arbeidsplass eller famlie/venner skulle få vite at jeg sliter psykisk og skal til behandling. Hode jobber på spreng for å finne en plausibel forklaring til min sjef og kolleger som jo merket at jeg er borte fra jobben... i tilfelle noen skulle spørre hvor jeg har vært. Går ikke av veien for en hvit løgn hvis det hjelper for å holde det skjult.

Hva skal jeg si til sjef og kolleger uten å si sannheten? En del av meg tenker at dette blir for dumt, men det er ikke den stemmen som skriker høyest. 

Merker også dårlig samvittighet og skam ved tanken på at mine kolleger kanskje må ta over mine arbeidsoppgaver mens jeg er borte. 

Det er egentlig bare min kone som vet at jeg skal til behandling. 

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

Skal du legges inn eller er det et poliklinisk tilbud?

[Janvl]

Bare poliklinisk, hjem hver dag etter behandling👌

[Villanda]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har unnvikende pf og tung depresjon. Har fått tilbud om ett behandlingstilbud som går over 6 uker. Jeg tar dette tilbudet fordi jeg føler at jeg virkelig trenger det. 

Jeg merker imidlertid at jeg får nærmest panikk ved tanken på om noen på min arbeidsplass eller famlie/venner skulle få vite at jeg sliter psykisk og skal til behandling. Hode jobber på spreng for å finne en plausibel forklaring til min sjef og kolleger som jo merket at jeg er borte fra jobben... i tilfelle noen skulle spørre hvor jeg har vært. Går ikke av veien for en hvit løgn hvis det hjelper for å holde det skjult.

Hva skal jeg si til sjef og kolleger uten å si sannheten? En del av meg tenker at dette blir for dumt, men det er ikke den stemmen som skriker høyest. 

Merker også dårlig samvittighet og skam ved tanken på at mine kolleger kanskje må ta over mine arbeidsoppgaver mens jeg er borte. 

Det er egentlig bare min kone som vet at jeg skal til behandling. 

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

Nei. De fleste på jobb i min gruppe vet det. Sier det når jeg føler det relevant. Konsekvenser: Støtte og forståelse. Jeg slipper stress med å bortforklare ting. Andre åpner seg tilbake. 

Er de 6 ukene innleggelse? Akkurat med det har jeg ikke snakka med så mange om, men dem jeg omgås utenom jobb, pluss avd.leder. Men det har vel heller ikke vært relevant å annonsere det for andre.

Mer tilbakeholden overfor familie, men kommer jo ikke utenom.

Endret 23. oktober 2020 av Villanda

[Janvl]

Jeg drar hjem etter behandling hver dag, så det kanskje ikke det man kaller innleggelse? 

[frosken]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har unnvikende pf og tung depresjon. Har fått tilbud om ett behandlingstilbud som går over 6 uker. Jeg tar dette tilbudet fordi jeg føler at jeg virkelig trenger det. 

Jeg merker imidlertid at jeg får nærmest panikk ved tanken på om noen på min arbeidsplass eller famlie/venner skulle få vite at jeg sliter psykisk og skal til behandling. Hode jobber på spreng for å finne en plausibel forklaring til min sjef og kolleger som jo merket at jeg er borte fra jobben... i tilfelle noen skulle spørre hvor jeg har vært. Går ikke av veien for en hvit løgn hvis det hjelper for å holde det skjult.

Hva skal jeg si til sjef og kolleger uten å si sannheten? En del av meg tenker at dette blir for dumt, men det er ikke den stemmen som skriker høyest. 

Merker også dårlig samvittighet og skam ved tanken på at mine kolleger kanskje må ta over mine arbeidsoppgaver mens jeg er borte. 

Det er egentlig bare min kone som vet at jeg skal til behandling. 

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

Hvis det er viktig for deg å ikke være åpen om dette i forhold til jobben din, så går det an å si at du har vondt i ryggen, skulderen eller tilsvarende, og at du skal gå i et intensivt treningsopplegg noen uker. Du kan også bare si at du er sykemeldt  og skal være det noen uker, de fleste av dine kollegaer vil neppe spørre så mye dersom de merker at du ikke har lyst til å dele informasjon. 

[Glitter]

Hvor mye jeg deler kommer an på hvem det er. Men absolutt ingen vet absolutt alt. Noen vet likevel veldig mye, mens andre vet bare at det er "noe". Men vil si jeg er ganske så åpen for de som spør. Ikke bekjente eller fremmede, men. Ryktene går vel uansett. Føler mange vet en del av mine laster uten at jeg vet de vet. 

[Janvl]

Ja, jeg skulle ønske jeg hadde mot til bare å snakke naturlig med leder eller kolleger, det ville være befriende. Men nå når det nærmer seg merker jeg at tanken på at jobben skal vite at jeg sliter psykisk er helt uutholdelig. Ryggskade e.l ville være helt annerledes og uproblematisk å snakke om. Så hardt sitter altså skammen😔

[Eva Sofie]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er dette normalt? Skjuler dere også psykiske problemer for jobb, venner og familie? 

Anonymkode: ba687...d24

Jeg har dessverre få svar til din konkrete problemstilling.

Men ja, jeg skjuler mine lidelser for noen og er mer eller mindre åpen for andre. Det tror jeg de fleste gjør i en eller annen form så sant man ikke er så syk at den ikke lar seg skjule og styre med viljen. F.eks. vet ikke foreldrene mine stort om hvordan jeg har det psykisk. De vet at jeg går til psykolog og at det skyldes traumer, men lite mer enn det. De har jo fått vite at jeg en gang i blant har blitt innlagt med noen års mellomrom, men aldri årsak eller detaljer. De har for liten selvinnsikt nok til å innse at de selv er dels skyld i at jeg går i terapi. Foreldrene mine kjenner ikke sin egen datter...

Samboeren min vet mye av det jeg strever med, men lite om konkret hva som har skjedd av opplevelser og traumer. Jeg ser ingen hensikt med å skulle fortelle andre enn psykologen og en annen svært nær venn om akkurat det. Jeg har noen få venner jeg kan være åpen om psykiske problemer med og det er gjensidig. Det tenker jeg er en forutsetning for et vennskap. Mine personlige assistenter vet at jeg har psykiske problemer og går til psykolog pga. traumer, men utover det vet de ganske lite. Jeg har hele livet levd med å holde mennesker på en armlengdes avstand fra meg og det ser ut som om jeg fortsetter med det... Men generelt har jeg vel tro på at det gagner en selv å ikke fokusere for mye på psykisk sykdom. Jeg føler meg ikke komfortabel med å fokusere på meg selv og mine problemer, selv ikke sammen med samboer. Da blir det ofte til at jeg avslutter temaet raskt med å finne på noe annet fordi jeg mistrives med det.

Men utover dette er det få bekjente, og de er svært mange, som vet at jeg strever psykisk. Mange fikk med seg at det var "noe med meg" for 14-15 år siden da jeg i en periode var svært dårlig og var hyppig og langvarig innlagt, men ellers er det et ikke-tema. De ser jo at jeg har arr på venstre arm (for jeg skjuler det ikke overfor voksne), men om jeg får spørsmål, sier jeg bare at det tilhører fortiden. De er dessuten 10-12 år gamle eller eldre enn det.

Min arbeidsleder vet at jeg går i terapi pga. traumatiske opplevelser i barndommen. Dette ble jeg nødt til å si da jeg måtte få noe tilrettelegging på jobb før jeg ble sykemeldt. Hun tok det svært pent, og det var tilstrekkelig å bare gi de få stikkordene der. Jeg opplever det som en lettelse at hun vet litt om årsaken, selv om det ikke er mye, og hun har vist stor forståelse.

Endret 24. oktober 2020 av Eva Sofie

[Villanda]

Skrev jeg er åpen, men som andre svarer, jeg gir jo ikke alle detaljer. F.e. selvmordstanker snakker jeg ikke om til andre enn hjelpeapparat.

[Janvl]

Takk for at dere deler tanker og erfaringer😊