Hvorfor svarer ingen i dagbok? Og et spm ang kognitiv terapi

[UtakknemligDiva]

Jeg bare lurer på hvorfor ingen svarer i dagbok? Jeg tenkte å ha blogg der så jeg slutter å spamme forumet. Men jeg må spørre på nytt likevel hvis ingen svarer der.

Jeg vurderer å slette meg fra her likevel snart. Føler det bare trigger negativitet å henge på forum. 
 

Men det er noen tvangstanker. Jeg føler liksom jeg bare er redd for å se realiteten om jeg slutter på forumene. Jeg har slettet meg fra ett da.

Og i dag har jeg valgt positive tanker i stedet for de negative. Når jeg har det bra ligger det noe bunnen og sier at det jeg føler er feil. Egentlig bør jeg ha en vond følelse av å eksistere. Men skal man det da? Det irriterende er at angsten er så overbevisende. «Den vil bare at du skal overleve så det er dumt å ikke høre på den» er det jeg tenker. Men det er så ubehagelig å sitte med angst hele tiden! Er ikke engang for noen eller noe men generell angst. Hvorfor kan man ikke bare være fri? 
Hatt det bra de siste dagene, bedre enn på lenge isåfal...

[Lillemus]

19 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Jeg bare lurer på hvorfor ingen svarer i dagbok? Jeg tenkte å ha blogg der så jeg slutter å spamme forumet. Men jeg må spørre på nytt likevel hvis ingen svarer der.

Husk at de som svarer som anonyme brukere ikke har tilgang der og ellers må man vel ha skrevet minst 150 innlegg. Jeg tror heller ikke dagboken er ment som et sted man stiller spørsmål nødvendigvis, men mer som et sted man kan skrive ned tanker og grublerier og så kan noen svare om de vil, men det er ikke et spørsmålsforum.

[laban]

Akkurat nå, Lillemus skrev:

Husk at de som svarer som anonyme brukere ikke har tilgang der og ellers må man vel ha skrevet minst 150 innlegg.

Jeg tror antallet ble satt til 75 foreløpig, som en test.

[UtakknemligDiva]

Ok. Jeg har holdt meg unna forum de siste dager siden mandag. Slettet meg fra 1 forrrige uke. Latt være å gå inn på forum også. Her er det bedre da det er færre folk (troll) og mer kvalitet på svar. Men i dag har jeg prøvd kognitiv terapi. Gjort meg opptatt med noe i stedet for å bli sittende med mobilen. Men jeg merker jo angsten og uroen har lyst å blusse opp igjen ny og ne. Det finnes triggere men disse er også uunngåelige. Les hi. 
Tvangsangsten sier «jeg vil bare du skal overleve. Å føle deg fri og behagelig er oppskriften på å bli drept» men faktisk er det nesten bedre å være død enn å gå rundt med sommerfugler i magen hele tiden og føle man er en eneste stor feil... 

Kan det være redsel for å bli bedre? Vi har en underbevissthet. Det er så uvant å bli bedre at vi heller går tilbake til det gamle. Selv om det er vondt så velger vi tydeligvis det vonde og vandre foran det nye og bedre/uvante 🤔

[kupton]

Trodde at forskjellen på et vanlig forum og et dagbokinnlegg var nettopp at dagbok ikke skal ha svar. 

[AnonymBruker]

7 timer siden, kupton skrev:

Trodde at forskjellen på et vanlig forum og et dagbokinnlegg var nettopp at dagbok ikke skal ha svar. 

Ikke på nett, da vettø. 

Anonymkode: 6a51d...ca5

[Eva Sofie]

På 28.10.2020 den 23.18, AnonymBruker skrev:

Ikke på nett, da vettø. 

Anonymkode: 6a51d...ca5

Jeg tror det har vært mulig å skrive Dagbøker på anslagsvis 10-12 ulike forum jeg har vært medlem av opp igjennom de to siste tiårene, og samtlige har vel hatt en eller annen funksjon for at andre medlemmer har kunnet gi tilbakemeldinger på det som skrives. Det kan gi en motivasjon for noen å dele sine tanker når de faktisk får respons og ser at det leses. Å få bekreftelse på egen eksistens og ev. i tillegg få noe støtte på veien for egen hjelp om man er i en vanskelig situasjon, kan t.o.m., om ikke redde dagen, så gjøre den mer overkommerlig for dagbokskribenten. Dette, tilbakemeldingene, har hva jeg har observert, enten blittskrevet i dagbøkene selv eller det er opprettet egne tråder hvor medlemmer gir tilbakemelding på ett medlem. Personlig har jeg foretrukket første løsning best.

En sosionom jeg hadde noen samtaler med ett års tid på ungdomsskolen, sa da jeg fortalte ham at jeg skrev dagbok og han visste at jeg ellers levde med få personer rundt meg som ga støtte både av voksne og på egen alder, at "... men dagboken din gir ingen svar, Eva Sofie." Nei, dagboken min på den tiden gjorde ikke det, men mulig det hadde hjulpet om den gjorde det? Jeg følte meg svært ensom. Det viktigste, da som nå, var å få ut tanker og følelser, og jeg er overbevist om at dagboken er en av grunnene til at jeg kom meg igjennom ungdomsskolen og videregående skole så godt som jeg tross alt gjorde, inntil det ble umulig å skjule at Eva Sofie slet psykisk og braste inn i den berømte veggen som så mange her har hilst på.

Jeg har selv skrevet en og annen dagbok på forum opp igjennom, men som regel kun holdt meg på ett forum av gangen. Nå har jeg kun skrevet dagbok for privat bruk de siste 7 årene tror jeg, og har konkludert at jeg trives best med det, for jeg klarer ikke 100% å være meg selv når jeg vet jeg har et publikum. Da skriver jeg ikke for meg selv men til noen og for meg personlig ser jeg at det ble en svært viktig del av hvor ærlig jeg klarte å være og hvilke temaer jeg klarte å skrive om. P.t. skriver jeg usensurert om tanker, følelser og opplevelser, ikke annet enn i så fall sensurert for meg selv. Og det er nettopp dét som er den viktigste funksjonen for en dagbok - for meg. Det å få tømt hodet for det som det måtte gå å bære på.

Andre kan jo ha andre behov  

[Eva Sofie]

På 28.10.2020 den 14.29, 90tallsbarn skrev:

Men det er noen tvangstanker. Jeg føler liksom jeg bare er redd for å se realiteten om jeg slutter på forumene. Jeg har slettet meg fra ett da.

Og i dag har jeg valgt positive tanker i stedet for de negative. Når jeg har det bra ligger det noe bunnen og sier at det jeg føler er feil. Egentlig bør jeg ha en vond følelse av å eksistere. Men skal man det da?

Jeg har i blant tenkt: Er du innerst inne redd for å ha det bra eller tillate deg selv for å ha det bra? Kanskje fordi du mest er vant til å ha det vanskelig? At du tenker at det er uopnåelig for deg selv å ha det bra, slik du stadig uttrykker her på forumet, derfor klarer du ikke heller å få det godt og bra og det dermed blir en selvoppfyllende profeti? Men jeg synes du skal tillate deg selv å gi deg et stort klaps på skuldra og si at "denne dagen var jeg virkelig flink" som klarte å fokusere på de positive tankene fremfor de negative  

Jeg merker jo at du oppretter nokså mange tråder i løpet av en dag. Det er ikke så mange av de som er positive. Innleggene generelt, som jeg kommer over i hvert fall, er nokså negativt ladet, gir uttrykk for at det sitter en jente bak skjermenheten som har det vondt, er fortvilet, lei og vet ikke hva hun skal gjøre eller hvilken retning hun skal ta videre.

Jeg synes du generelt burde øve deg på å behandle og snakke til deg selv med mer respekt og tenke at du er like mye verdt som alle andre, med alle dine begrensninger og muligheter. Vit at vi alle mennesker har noe vi er gode på - du også. Jeg får nesten fysisk vondt inni meg når jeg ser deg tilsnakke deg selv med "din helvetes fitte-aspergers" eller tilsvarende. Hver gang du gjør det, ødelegger du en liten bit av deg selv. Du nedvurderer deg selv på det groveste. Jeg har en gang tenkt tilsvarende setninger pga. mine fysiske funksjonshemninger, men hva kom det godt ut av det? Absolutt ingenting. Jeg ble i hvert fall ikke ført fremover i min egen prosess. Jeg fikk bare dårligere selvtillit og tenkte negativt om meg selv. Jeg har også tenkt nedvurderende tanker når jeg har vært deprimert og lei av livet - jeg husker ikke så nøyaktig lenger. Det er lenge siden sist. Men jeg har i blant tenkt når du uttrykker ditt sinne mot "aspergersen", er dette noe du kunne ha sagt til en annen med asperger? Hvordan kan du da si det til deg selv? Hvis nei, hva gjør at du kan snakke slik til deg selv og ikke andre?

Jeg kom i en time til behandleren min og var forbannet irritert på den helvetes epilepsisykdommen min fordi den hadde ødelagt for nok et møte. Jeg hadde fått anfall mens jeg fremførte noe og følte at jeg hadde dummet meg loddrett ut - igjen. Ord stokker seg, jeg mister helt sammenheng i det jeg sier og til slutt husker jeg ikke hva jeg egentlig snakket om. blackout. Noen andre måtte ta over og improvisere fortsettelsen mens jeg ble fulgt ned på plassen min og satt og gråt stille den neste timen. Jeg sa til psykologen min mens tårene rant at jeg misunnte de som klarte å stå å snakke i en halv time uten å kludre til ordene, helt feilfritt, uten anstrengelser, til og med med humor og innlevelser og de så til og med ut til å ha forberedt seg nesten ingenting. Psykologen min sa da noe jeg har tenkt på en del og som han faktisk har hatt fullstendig rett i jo mer jeg tenker på det: "De mestrer godt det der, men de har 100% sikkert sine ting de mestrer dårlig og skulle ønske at de var flinkere til. Du har dine kvaliteter og jeg er sikker på at andre skulle ønske at de f.eks. var flinke til enkelte ting av det du er flink til." Og vi kom med noen eksempler på hva det kunne være fra mitt eget liv som bevisstgjorde meg mer. Kan en slik tanke være med på å hjelpe deg også? Om ikke annet, er det en liten form for egentrøst  

[Trine]

På 28.10.2020 den 14.29, 90tallsbarn skrev:

Og i dag har jeg valgt positive tanker i stedet for de negative. Når jeg har det bra ligger det noe bunnen og sier at det jeg føler er feil. Egentlig bør jeg ha en vond følelse av å eksistere. Men skal man det da? Det irriterende er at angsten er så overbevisende. «Den vil bare at du skal overleve så det er dumt å ikke høre på den» er det jeg tenker. Men det er så ubehagelig å sitte med angst hele tiden! Er ikke engang for noen eller noe men generell angst. Hvorfor kan man ikke bare være fri? 

Jeg har også hatt den følelsen at det er feil å ha det bra. Jeg burde jo ikke få ha det bra når jeg er i den situasjonen jeg er i. Hvorfor bidrar jeg ikke mer dersom jeg har det bra. Men så kommer jeg på at det er nettopp derfor jeg har det bra. Går jeg tilbake til slik ting var før, ville jeg ikke hatt det bra lenger. Så nå tillater jeg meg å ha det bra. Hvorfor skal alle andre få ha det bra liksom, og ikke jeg? 

Nei, man skal ikke ha en vond følelse av å eksistere. Og angsten vil ikke at du skal overleve. Angst er viktig i en livstruende situasjon, men hvor ofte har du en kniv rettet mot strupen? Ikke så ofte, tror jeg. Angst blir en sykdom når den overreagerer og tror at alt er fare. Jeg kan av og til ha en følelse inni meg som jeg tror kanskje kan være litt angst. Den er ubehagelig, så jeg prøver å gjøre alt mulig annet enn å kjenne på den. Mest lyst til å gjemme meg i en krok, så da går jeg en lang tur i skogen, for å sitte i en krok og kjenne på ubehaget, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg aksepterer følelsen, men jeg gir den ikke noen verdi. Den sammenlignes med fysisk smerte. Blir det verre ved aktivitet? Nei. Ok, da går vi for aktivitet. For å sitte i ro og gjøre overhode ingenting annet enn å forsøke å runde internett, det er bare plagsomt når man har et ubehag inni seg. 

La heller fornuften ta avgjørelser, angsten er bare beregnet for ekstreme krisetilfeller. 

[UtakknemligDiva]

2 timer siden, Trine skrev:

Jeg har også hatt den følelsen at det er feil å ha det bra. Jeg burde jo ikke få ha det bra når jeg er i den situasjonen jeg er i. Hvorfor bidrar jeg ikke mer dersom jeg har det bra. Men så kommer jeg på at det er nettopp derfor jeg har det bra. Går jeg tilbake til slik ting var før, ville jeg ikke hatt det bra lenger. Så nå tillater jeg meg å ha det bra. Hvorfor skal alle andre få ha det bra liksom, og ikke jeg? 

Nei, man skal ikke ha en vond følelse av å eksistere. Og angsten vil ikke at du skal overleve. Angst er viktig i en livstruende situasjon, men hvor ofte har du en kniv rettet mot strupen? Ikke så ofte, tror jeg. Angst blir en sykdom når den overreagerer og tror at alt er fare. Jeg kan av og til ha en følelse inni meg som jeg tror kanskje kan være litt angst. Den er ubehagelig, så jeg prøver å gjøre alt mulig annet enn å kjenne på den. Mest lyst til å gjemme meg i en krok, så da går jeg en lang tur i skogen, for å sitte i en krok og kjenne på ubehaget, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg aksepterer følelsen, men jeg gir den ikke noen verdi. Den sammenlignes med fysisk smerte. Blir det verre ved aktivitet? Nei. Ok, da går vi for aktivitet. For å sitte i ro og gjøre overhode ingenting annet enn å forsøke å runde internett, det er bare plagsomt når man har et ubehag inni seg. 

La heller fornuften ta avgjørelser, angsten er bare beregnet for ekstreme krisetilfeller. 

Takk men jeg vet ikke forskjell på fornuft og angst. Jeg vil liksom bare drastiske ting. Det å finne en tyrker er en ting... jeg synes det er kjedelig å bare ha alt i Norge. Evt flytte dit. Jeg er kjempe lei meg for at jeg ikke har vært der siden 2018. Brukt mye av unge livet på å være deprimert. Så gikk alt veldig bra fra Men så måtte aspergersen minne at den eksisterer og jeg er for talentløs til å motvirke. Tilbake til den kjedelige jenta jeg hele tiden har vært

[UtakknemligDiva]

@Trine  Hva var det du brukte racemisk for igjen? Hva skjer om du ikke tar dem? For min del kjennes det mer som jeg har det som et rusmiddel... fordi jeg får opp energien mer og slik.. og er helt alene og det er så digg. En så lenge.. etterpå får jeg bare plutselig angst. 
 

Står at denne medisinen min egentlig ikke skal brukes om man har skyldfølelse, men det har jeg jo hatt hele livet. Men det blir bare mer og mer av det. Mamma har det også. Er det slik arvelig dritt? Vil ikke ha det. Elsker de periodene mine da jeg bare er fri! Fri fra alle slike følelser! Men det har dessverre blitt avviket.. hvordan unngå det? Eller må man bare se på foreldrene sine og regne med at man blir slik? 

[Trine]

4 timer siden, 90tallsbarn skrev:

@Trine  Hva var det du brukte racemisk for igjen? Hva skjer om du ikke tar dem? For min del kjennes det mer som jeg har det som et rusmiddel... fordi jeg får opp energien mer og slik.. og er helt alene og det er så digg. En så lenge.. etterpå får jeg bare plutselig angst. 
 

Står at denne medisinen min egentlig ikke skal brukes om man har skyldfølelse, men det har jeg jo hatt hele livet. Men det blir bare mer og mer av det. Mamma har det også. Er det slik arvelig dritt? Vil ikke ha det. Elsker de periodene mine da jeg bare er fri! Fri fra alle slike følelser! Men det har dessverre blitt avviket.. hvordan unngå det? Eller må man bare se på foreldrene sine og regne med at man blir slik? 

Bruker det pga adhd. De hjelper ikke på konsentrasjon, men jeg blir litt mer tålmodig og ikke så lett sint. Jeg har prøvd ganske mye og ingenting har hjulpet på konsentrasjonen. Hvis jeg ikke tar dem, blir jeg lettere grinete 😅

Jeg er ikke sånn som foreldrene mine. Du er jo ikke dem og kan derfor ikke regne med å bli som dem. Du kan trene deg opp til å få mindre skyldfølelse. Både det og angsten din burde du få hjelp til å jobbe med.  

[Madelenemie]

10 timer siden, Trine skrev:

Jeg har også hatt den følelsen at det er feil å ha det bra. Jeg burde jo ikke få ha det bra når jeg er i den situasjonen jeg er i. Hvorfor bidrar jeg ikke mer dersom jeg har det bra. Men så kommer jeg på at det er nettopp derfor jeg har det bra. Går jeg tilbake til slik ting var før, ville jeg ikke hatt det bra lenger. Så nå tillater jeg meg å ha det bra. Hvorfor skal alle andre få ha det bra liksom, og ikke jeg? 

Nei, man skal ikke ha en vond følelse av å eksistere. Og angsten vil ikke at du skal overleve. Angst er viktig i en livstruende situasjon, men hvor ofte har du en kniv rettet mot strupen? Ikke så ofte, tror jeg. Angst blir en sykdom når den overreagerer og tror at alt er fare. Jeg kan av og til ha en følelse inni meg som jeg tror kanskje kan være litt angst. Den er ubehagelig, så jeg prøver å gjøre alt mulig annet enn å kjenne på den. Mest lyst til å gjemme meg i en krok, så da går jeg en lang tur i skogen, for å sitte i en krok og kjenne på ubehaget, tror jeg ikke bidrar med noe positivt. Jeg aksepterer følelsen, men jeg gir den ikke noen verdi. Den sammenlignes med fysisk smerte. Blir det verre ved aktivitet? Nei. Ok, da går vi for aktivitet. For å sitte i ro og gjøre overhode ingenting annet enn å forsøke å runde internett, det er bare plagsomt når man har et ubehag inni seg. 

La heller fornuften ta avgjørelser, angsten er bare beregnet for ekstreme krisetilfeller. 

Hei!

så rart det har ALDRI streifet meg at det er feil å ha det bra.

trodde liksom ikke du var typen til å tenke sånn.

Det nærmeste jeg har vært den tanken er da jeg følte på et sterkt ansvar, før jeg fikk barn og giftet meg, fordi jeg er vokst opp i en kultur, og en del av verden som har endt opp med å utnytte andre regioner for deres naturressurser.

da ville jeg inntre i en orden som heter missionaries of chariy, rett og slett for å være solidarisk med de fattigste. Jeg var dypt fortvilt pga den skjeve rikdomsfordelingen.

men det blir jo noe annet, det var jo for å kunne leve med meg selv, i tråd med min samvittighet jeg søkte dette.

men å føle på følelsen av at det er galt å ha det bra, det høres fremmed ut.

Hvorfor har du følt det sånn tror du?

[UtakknemligDiva]

2 timer siden, Trine skrev:

Bruker det pga adhd. De hjelper ikke på konsentrasjon, men jeg blir litt mer tålmodig og ikke så lett sint. Jeg har prøvd ganske mye og ingenting har hjulpet på konsentrasjonen. Hvis jeg ikke tar dem, blir jeg lettere grinete 😅

Jeg er ikke sånn som foreldrene mine. Du er jo ikke dem og kan derfor ikke regne med å bli som dem. Du kan trene deg opp til å få mindre skyldfølelse. Både det og angsten din burde du få hjelp til å jobbe med.  

Jeg lurer noen ganger på om jeg egentlig har adhd. For jeg er ikke hyper eller veldig impulsiv. Men har ektremt tankekjør og hater "det normale". Elsker når overraskende ting skjer 😛 jeg liker når noe skjer.å, og elsker å være vitne til drama. Er ikke slik at jeg lager det selv, for jeg liker ikke å plage andre for morro skyld, men jeg har lett for å kjede meg og blir jævla lett sur og har et jævla dårlig tålmod. Det er grusomt! Fikk du starte rett på det? Jeg skal spørre om å få prøve Attentin, bare for å kjenne etter. 

[Trine]

På 1.11.2020 den 21.19, Madelenemie skrev:

Hei!

så rart det har ALDRI streifet meg at det er feil å ha det bra.

trodde liksom ikke du var typen til å tenke sånn.

Det nærmeste jeg har vært den tanken er da jeg følte på et sterkt ansvar, før jeg fikk barn og giftet meg, fordi jeg er vokst opp i en kultur, og en del av verden som har endt opp med å utnytte andre regioner for deres naturressurser.

da ville jeg inntre i en orden som heter missionaries of chariy, rett og slett for å være solidarisk med de fattigste. Jeg var dypt fortvilt pga den skjeve rikdomsfordelingen.

men det blir jo noe annet, det var jo for å kunne leve med meg selv, i tråd med min samvittighet jeg søkte dette.

men å føle på følelsen av at det er galt å ha det bra, det høres fremmed ut.

Hvorfor har du følt det sånn tror du?

Jeg har presset meg selv altfor mye, hele livet. Og siden jeg ikke klarte formidle det til noen, har jeg jo heller ikke fått hjelp og jeg har ikke blitt forstått. Min løsning var derfor å jobbe til jeg stuper og deretter kjøre veldig fort inn i en fjellvegg. Samtidig skulle jeg prøve å spare så mye penger som mulig, slik at jeg kunne bo i ei koie (eller telt) og leve av sparepengene fram til jeg døde en mer naturlig død. Altså, ingen av løsningene innebar at jeg ble en utgift for andre. Nå er jeg jo ikke noe annet enn en utgift for andre. Og da kom det moralske spørsmålet opp. Hvis jeg har det bra, hvorfor går jeg ikke tilbake til å jobbe? I mitt hode skal man være veldig dårlig for å være hjemme fra jobb, og når man føler seg bedre, skal man tilbake til jobb. Jeg vet jo at jeg havner der jeg var, dersom jeg begynner å jobbe igjen. At jeg har det bra fordi jeg ikke er i jobb. Men er det greit at andre må betale for at jeg skal ha det bra? Livskvalitet er visst noe man skal ha, har jeg lært nå. Og visst nok betaler samfunnet for at jeg ikke skal kjøre i en fjellvegg. Så det er greit å ha det bra. Det var det som var målet til legen min, til dps og nå til ambulerende tjenester. Men jeg var ikke helt overbevist om at jeg kunne ha det bra uten at det skulle føre til mer krav, som jo igjen ville ført til at jeg ikke hadde hatt det bra.

[Trine]

På 1.11.2020 den 21.27, 90tallsbarn skrev:

Jeg lurer noen ganger på om jeg egentlig har adhd. For jeg er ikke hyper eller veldig impulsiv. Men har ektremt tankekjør og hater "det normale". Elsker når overraskende ting skjer 😛 jeg liker når noe skjer.å, og elsker å være vitne til drama. Er ikke slik at jeg lager det selv, for jeg liker ikke å plage andre for morro skyld, men jeg har lett for å kjede meg og blir jævla lett sur og har et jævla dårlig tålmod. Det er grusomt! Fikk du starte rett på det? Jeg skal spørre om å få prøve Attentin, bare for å kjenne etter. 

Du kan ha adhd, uoppmerksom type. Men når du elsker at overraskende ting skjer, kan du jo kanskje lure på om du har asperger, eller om alt egentlig er adhd. Ikke at jeg stiller spørsmål til dine diagnoser altså. Jeg tenkte mer på at du klandrer asperger for alt, så for deg hadde det kanskje vært bedre å ikke ha diagnosen på et papir. Tror du kan lese på deg endel symptomer ved at du leser noe som er vanlig ved asperger, og nærmest automatisk tenker at det da må gjelde deg også. Mulig det der overhode ikke ga mening 😅 Racemisk var ikke det første jeg prøvde ut, hvis det var det du mente. Først ritalin, så elvanse, så strattera, så attentin, så concerta og etter det lurte jeg overlegen til å gi meg racemisk. Neida, jeg lurte henne ikke, men det var jeg som foreslo både wellbutrin og racemisk. Så undersøkte hun litt og forhørte seg med noen spesialister på adhd, også fikk jeg resept. 

[UtakknemligDiva]

47 minutter siden, Trine skrev:

Du kan ha adhd, uoppmerksom type. Men når du elsker at overraskende ting skjer, kan du jo kanskje lure på om du har asperger, eller om alt egentlig er adhd. Ikke at jeg stiller spørsmål til dine diagnoser altså. Jeg tenkte mer på at du klandrer asperger for alt, så for deg hadde det kanskje vært bedre å ikke ha diagnosen på et papir. Tror du kan lese på deg endel symptomer ved at du leser noe som er vanlig ved asperger, og nærmest automatisk tenker at det da må gjelde deg også. Mulig det der overhode ikke ga mening 😅 Racemisk var ikke det første jeg prøvde ut, hvis det var det du mente. Først ritalin, så elvanse, så strattera, så attentin, så concerta og etter det lurte jeg overlegen til å gi meg racemisk. Neida, jeg lurte henne ikke, men det var jeg som foreslo både wellbutrin og racemisk. Så undersøkte hun litt og forhørte seg med noen spesialister på adhd, også fikk jeg resept. 

Hvordan var Strattera? Jeg skal til legen snart, slik overlege for å sjekke ut dette med medisin. Bruker Aduvanz. Sluttet med Wellbutrin da den ikke funket. Legen sa at det funker ikke på min depresjon. Jeg har ikke slik depresjon som tar vekk energien, jeg har slik depresjon som oppstår pga det ikke skjer nok stimulerende i livet. 

[AnonymBruker]

Hvor finner man dagbøkene? 

Anonymkode: 24e73...e24

[Gjest Hjerneskada]

Kan ikke se dagbøkene jeg.. 

[slabbedask]

3 minutter siden, Hjerneskada skrev:

Kan ikke se dagbøkene jeg.. 

Du må ha skrevet et visst antall innlegg med nick for å få tilgang (75?).

Endret 3. november 2020 av slabbedask