Dette med å føle seg på feil sted, feil folk og feil identitet. Noen andre som har hatt det?

[UtakknemligDiva]

Jeg hadde en fin barndom. Men jeg føler ikke lenger den er en del av meg. Det var da liksom. Likevel føler jeg at livet på mange måter er slik som det var. Veldig slik «tilbake til det gamle». Jeg vet ikke hva som er feil. Men jeg ble også mobbet. Det ble også taklet utrolig dårlig den tiden jeg begynte å «blomstre». Jeg var senere med det meste enn de populære jentene. Mobbingen fortsatte på videregående. Jeg var aldri ufin. Jeg var forsiktig og stille, hatet det, men jeg var slik. Et lett mobbeoffer, noe mange andre jenter så.. Etter hvert har selvtilliten kommet. Her er et spørsmål:

Man blir beskyldt for å være narsissist/selvgod når man begynner å få selvtillit mot mobberen vilje? Jeg tar det isåfall slik. Men nå har det gått dit at jeg ser bed på de som mobbet meg. Åpenbart at de hørte til på hjemstedet vårt. 
 

Greia er at jeg føler at aspergersen kom fordi jeg ikke skulle bli «bedre» enn dem. For livet har bydd på mye «tilbake til det gamle kjedelige». Og så svarer folk at jeg er ikke i noen særposisjon til å få det jeg vil mer enn andre. Så derfor føler jeg at aspergersen kom fordi jeg skulle være litt på samme nivå som de tidligere mobberne da saken er bare at jeg har vært et annet sted i mange år nå. Det som er der jeg har liksom barr fått halvveis betydning, ingenting i forhold. Hva gjør man ved slik? 

[UtakknemligDiva]

Jeg er ikke den som sender en snap når jeg er på vei til hjendistriktene mine og skriver «godt å komme hjem». Jeg kan heller skrive «dystert, trist som vanlig. Tilbake til det gamle drittstedet»