Hadde hatt det så mye bedre om jeg bare så på meg som noe annet enn diagnosen!

[UtakknemligDiva]

Jeg legger alt på Asperger! Føler den definerer meg. Men det er vel typisk AS å tenke svart hvitt/sette i bås. Da bevises det jo allerede. Så starter all analyseringen. Vil alt bare gå nedover med meg nå pga aldring? Blir min hjerne fortere utmattet? Får jeg fortere traumer? Har jeg fått traumer av ting som de fleste ikke ville fått det av? Blir jeg lykkeligere når jeg først er lykkelig med Asperger? Og så blir jeg enda mer trist enn de fleste når jeg er såkalt normal? 
Jeg sliter bare litt med å se meg som verdig. Født feil , Ingen grunn til å date eller nyte noe. Fordi føler jeg noen form for lykke så er det bare et avvik. Jeg vet nedturen kommer når som helst, der jeg bare føler meg fanget og nedfor. Det er det med å føle meg helt alene innerst inne. Inni meg har jeg en verden med mange mennesker og alt kan gå ganske lett, men så er jeg rede for virkeligheten.. fordi jeg på en måte vet at jeg aldri er førstevalg. Jeg kan se på folk som nærmere venner enn de ser på meg. Alt pga en dritthjerne som jobber for tregt... 

[UtakknemligDiva]

Og så lurer jeg på om det er aspergersen som gjør at jeg aldri helt klarer å føle jeg kjenner folk, selv om vi har vært kollegaer lenge osv.. jeg snakker faktisk veldig lett med folk som jeg har tidligere jobbet med eller slik. Men jeg tør aldri å gå lenger dit jeg risikerer å bli en del av dem, fordi jeg har en slags indre forestilling om at jeg blir eid eller bundet en gang. Og så føler jeg at alle andre har venner og familie. Jeg blir hun alene. 

[UtakknemligDiva]

Jeg er også helt blind på hva jeg skal gjøre foran kamera. Hater når folk skal ta bilder og jeg er den eneste som ikke gjør meg til. Men jeg synes det ser så dumt ut!!!!!! Men det plager meg at selv om jeg prøver å se for meg hva jeg skal så klarer jeg ikke finne på noe å gjøre for å ha utstråling.  er alltid hun kjedelige og som det liksom ikke er liv i.. 

[UtakknemligDiva]

Jeg sitter her og ingen spør hva jeg gjør. Det er ingen som tar kontakt. Jeg kommer aldri til å vokse det av meg. Blir nok bare ensom. Vet at jeg kanskje er for ung til å bruke krefter på å tenke på alderdommen osv nå men jeg har i tankene at jeg tar mulig livet mitt når jeg er sånn 45-50. Da er jeg liksom for gammel til å planlegge og se frem til mye. Og så ikke like fristende for mannfolka. Så jeg stresser litt, men jeg trenger folk som virker åpne. Jeg liker selv ikke slike mutte folk som bare er stille og analyserer. For det er liksom ingen der....:/ 

[UtakknemligDiva]

Jeg mister virkelig motivasjonen på alle områder, fordi jeg på mange måter går tilbake til det gamle... alt jeg trodde var en opptur var bare en pause fra tilværelsen. Til sammen er jeg hun jeg er  

Hvorfor skal det ikke være mulig å bare være glad? Trodde vi med Asperger ville være alene? Jeg vil ikke det, men unngår folk likevel fordi jeg er lei av å måtte finne på noe å si hwle tiden eller gjøre. Har liksom ikke personlighet om det har noe å si