Blir så nedfor når jeg ser fremtiden min

[UtakknemligDiva]

Jeg går rundt og ser på steder å bo, har ikke vært på mange enda. Men jeg føler meg litt gammel til å gå rundt slik. Er mange studenter som bor der jeg ser, litt mindre fine leiligheter. Litt skittent, innestengt. Blir slik at jeg går ute hele tiden fordi jeg ikke vil være hjemme pga mistrivsel.

Men det er alene. Pga jeg ikke har noen jobb, utdannelse eller interesse så blir jeg nok heller ikke så interessant for andre. Mange av de jeg har ansett som mine venner har gått videre med kjærester, utdannelser, driver å etablerer livet. Jeg har vært motivert frem til i kveld. Helt til jeg går inn i de leilighetene. Og ser på at jeg er en taper som er på nivå med en ung student, bare at jeg er voksen dame. Ikke at jeg mener unge studenter er tapere altså, er alderen min som er problemet.

Er så demotivert fordi jeg går mer og mer inn i statistikken til aspergere. Går nok mot uføre her og til slutt. Ikke vits å date eller prøve å forelske seg. Klarer forresten ikke se noen fortsettelse der. Jeg opplevde forelskelse, men man må alltid tenke så forbanna alvorlig på det. Så klarer jeg ikke finne noe fristende ved menn jeg møter nå. Jeg tror ærlig talt ikke jeg lever neste år... for jeg gjør ingenting. Jeg gjør det jeg gjorde før jeg den ene gangen i mitt liv gikk mot det jeg ville. Å henge rundt alene. Går utenfor alle andre. Har liksom ikke noen planer med livet. Alle glemmer meg. Men nå er jo jeg aspergerhore da så det er vel ikke vits prøve å se for seg noe annet enn et ensomt liv...