Jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å ta selvmord om noen år

[UtakknemligDiva]

Er enda ganske ung og kan håpe at ting forandrer seg. Men etter at jeg mistet det jeg følte var livet mitt har jeg bare eksistert. Har ikke jobb nå. Det som motiverer meg er å tørre å tro at jeg kan klare meg i konkurransen, men likeve er jeg realistisk og tenker at jeg er snart utdatert. Jeg har ikke høyere utdannelse, jeg har ikke fremtidsplaner, jeg har ikke beholdt kontakten med noen. Mange opplever mobbing der de kommer fra og mange flytter, sliter store deler av livet men finner plutselig et sted de trives. Jeg fant også noe jeg elsket. Men siden noe ved meg er feil så ble jeg like gjerne glemt. Så sitter jeg igjen med de som var med meg først i livet. Mamma... og går på aap og ser etter leilighet. Men så ser jeg liksom ikke vitsen heller. Er demotivert for alt fordi jeg er den jeg er. Jeg starter med tint og avslutter like fort fordi det minner meg om mislykkethet. 
 

Har ikke vært borti noen mann enda heller. Demotiverende at jeg er på min siste tid som ung og vakker. Hva skal jeg nå snart egentlig? Hva skal jeg når jeg blir gammel? Jeg blir ikke bestemor. Jeg blir ei ubetydelig dame som bare ønskes død. Jeg er så lei av at jeg hele tiden må legge vekk den jeg er/ønsker. Fordi jeg er en sånn annen kjedelig person. Jeg laget insta fordi det kjentes som det hjalp meg å holde kontakt. Men nå er jeg bare trist når jeg ser at folk oppnår målene sine. Mens jeg er på nav og skal bo ensom i Oslo. Vurderer noen ganger noe annet. En annen norsk by, men hva skal jeg der da? Det blir liksom bare flytting. Flytte og ta opp plasser. 
Og han mannen jeg liker, ser liksom frem til å møte ham. Men det skjer nok aldri. Og det er nok bare aspergersen igjen som ikke gir slipp på det. Jeg leste at lykkefølelse er 50% arv. Jeg er tydelgivis dømt til å aldri være glad. Og bedre blir det ikke med årene heller...ser det ut til. I kollektivet bor det folk som jobber eller studerer. Jeg er hun som gjør ingenting. Er da faen meg nesten en uteligger. Går ute bare for å gå ute. Jeg synes det er passe stusselig å ikke ha råd til så mye i min alder. Men mulig jeg arvet mamma..og heller bør bo i ei bygd der alt er billigere. 

[AnonymBruker]

På 10.11.2020 den 22.21, 90tallsbarn skrev:

Er enda ganske ung og kan håpe at ting forandrer seg. Men etter at jeg mistet det jeg følte var livet mitt har jeg bare eksistert. Har ikke jobb nå. Det som motiverer meg er å tørre å tro at jeg kan klare meg i konkurransen, men likeve er jeg realistisk og tenker at jeg er snart utdatert. Jeg har ikke høyere utdannelse, jeg har ikke fremtidsplaner, jeg har ikke beholdt kontakten med noen. Mange opplever mobbing der de kommer fra og mange flytter, sliter store deler av livet men finner plutselig et sted de trives. Jeg fant også noe jeg elsket. Men siden noe ved meg er feil så ble jeg like gjerne glemt. Så sitter jeg igjen med de som var med meg først i livet. Mamma... og går på aap og ser etter leilighet. Men så ser jeg liksom ikke vitsen heller. Er demotivert for alt fordi jeg er den jeg er. Jeg starter med tint og avslutter like fort fordi det minner meg om mislykkethet. 
 

Har ikke vært borti noen mann enda heller. Demotiverende at jeg er på min siste tid som ung og vakker. Hva skal jeg nå snart egentlig? Hva skal jeg når jeg blir gammel? Jeg blir ikke bestemor. Jeg blir ei ubetydelig dame som bare ønskes død. Jeg er så lei av at jeg hele tiden må legge vekk den jeg er/ønsker. Fordi jeg er en sånn annen kjedelig person. Jeg laget insta fordi det kjentes som det hjalp meg å holde kontakt. Men nå er jeg bare trist når jeg ser at folk oppnår målene sine. Mens jeg er på nav og skal bo ensom i Oslo. Vurderer noen ganger noe annet. En annen norsk by, men hva skal jeg der da? Det blir liksom bare flytting. Flytte og ta opp plasser. 
Og han mannen jeg liker, ser liksom frem til å møte ham. Men det skjer nok aldri. Og det er nok bare aspergersen igjen som ikke gir slipp på det. Jeg leste at lykkefølelse er 50% arv. Jeg er tydelgivis dømt til å aldri være glad. Og bedre blir det ikke med årene heller...ser det ut til. I kollektivet bor det folk som jobber eller studerer. Jeg er hun som gjør ingenting. Er da faen meg nesten en uteligger. Går ute bare for å gå ute. Jeg synes det er passe stusselig å ikke ha råd til så mye i min alder. Men mulig jeg arvet mamma..og heller bør bo i ei bygd der alt er billigere. 

Det kunne vært meg dette! Jeg lever akkurat samme liv som deg.

Anonymkode: 0075c...a96