Kjedelig å være uten utstråling, lavstatus og bare ha drømmer

[laban]

11 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Livet handler liksom bare om å innse at man må ta det man får, og det gidder jeg ikke. 

Ikke bare. Man kan påvirke mye selv, men innenfor visse forutsetninger som består av f.eks. gener, evner, grunnleggende helseforhold og personlighet. Man kan ofte overstyre noe av dette, men ikke alt. 

10 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Hvor realistisk tror du det er med uføre?

Aner ikke, men som du selv har vært inne på flere ganger, er det statistisk sett en mulighet. 

11 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Alle slike ting jeg liksom ikke vil, er dere positive til.

Man må begynne et sted og gi ting en sjanse. Alt er ikke svart / hvitt. 

[UtakknemligDiva]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tror du livet er så jævla morsomt for andre?

Anonymkode: dc228...49b

Nei! Men folk gjør så mye ut av seg. Hvor får de engasjementet fra? Og hvorfor er folk så lettlurt? Butikker, salgssteder spiller på sin enorme service! «Du kan få 3 for 2!!» wow!!!!!! ....... og masse sånt. Men så føler man seg bare som en skurk der man går med alle kamera rundt seg osv. Alt er penger, ikke forbanna service 😛

vi er pengeslaver alle sammen. Alle billigfolka som løper rundt. «Det er så dyrt». Se på black friday... da er det faen meg fullt da! Man ser det når man legger ut på Finn og. Billig og folk er på med en gang. 
Og priser heves fordi folk løper etter. 

[UtakknemligDiva]

2 minutter siden, laban skrev:

Ikke bare. Man kan påvirke mye selv, men innenfor visse forutsetninger som består av f.eks. gener, evner, grunnleggende helseforhold og personlighet. Man kan ofte overstyre noe av dette, men ikke alt. 

Aner ikke, men som du selv har vært inne på flere ganger, er det statistisk sett en mulighet. 

Man må begynne et sted og gi ting en sjanse. Alt er ikke svart / hvitt. 

Men hadde jeg vært mer glad og hatt naturlig selvtillit så hadde jeg kanskje hatt han fyren. For å ta et eksempel. Men jeg er kanske litt for stille, periodevis depressiv osv til at det kunne gått bra. Rart hvordan ting baller på seg. Glade mennesker blir gladere. De tiltrekker seg andre, får ting lettere. Deprimerte frastøter seg, sliter på markedet generelt. Talentløst altså.. 

[laban]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Men hadde jeg vært mer glad og hatt naturlig selvtillit så hadde jeg kanskje hatt han fyren. For å ta et eksempel.

Det er flere fisk i havet. 

4 minutter siden, 90tallsbarn skrev:

Glade mennesker blir gladere. De tiltrekker seg andre, får ting lettere. Deprimerte frastøter seg, sliter på markedet generelt.

Du har nevnt flere ganger at du har utseendet med deg, så det er nok håp hvis du orker å være litt mer åpen og positiv.
 

[UtakknemligDiva]

9 minutter siden, laban skrev:

Det er flere fisk i havet. 

Du har nevnt flere ganger at du har utseendet med deg, så det er nok håp hvis du orker å være litt mer åpen og positiv.
 

Ja jeg vet!! Men føler at det er fordi han er fra utlandet det ikke ble. For stort steg for en aspie?

[laban]

1 minutt siden, 90tallsbarn skrev:

Ja jeg vet!! Men føler at det er fordi han er fra utlandet det ikke ble. For stort steg for en aspie?

Det er utallige eksempler på at det går veldig dårlig med forhold der partene har veldig ulik bakgrunn. Det er umulig å vite om hovedårsaken var noe ved deg, noe ved ham eller bare med omstendighetene. 

Jeg trenger sikkert ikke dra fram de tradisjonelle skeptiker-grunnene (som noen vil kalle fordommer) til at sånt ofte går dårlig, for du har garantert hørt dem før, fra moren din eller andre. 

[frosken]

15 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Pga noen jævla hjernedeler som ikke fungerer.   eneste som gjør livet mitt spennede er å klare å forandre meg da.. men det går liksom ikke. Kjedelig sjensanse og all lavstatus dritten er jo der. Aldergrense på menn har jeg og føler jeg. De oppegående med greit nettverk er de jeg liker. De som er stille, usikre på hva de vil og tenkende er for kjedelige. Men så er det desverre slik jeg er også da. Skjønner vi er for kjedelige for de fleste. Vi er egentlig noen undermennesker. Misunner så de som blir attraktive og sett. Vi andre kjedelige er ikke ofret en tanke en gang.. slik er man dømt som aspergerfaen. 
 

hater meg så mye at jeg nesten håper å klone meg selv, få barn som er helt som meg. Men da skal jeg sette ut ungen og la den fryse ihjel en natt. Som å se meg selv som barn å fryse ihjel hadde vært en fryd. Evt oppi kontaineren. Jævla sosiale retard altså. Fortjener ikke leve når jeg ikke engang klarer å bli en annen. 
Det ble ikke kjæreste, fordi jeg vil jo bare ha de menn som har nettverk. Men en jente som meg er jo ikke noe for slike. Jeg må ta de jeg ikke vil ha, slike med samme trekk som meg. Så det kommer aldri til å bli noe type. Hadde i det minste gledet meg på en forelskelse. Men nei... må bli tørr fitte under sexen når man har Asperger. 

Dessverre tror jeg det er slik at så lenge du sprer så enormt mye negativitet, så vil ikke oppegående med greit nettverk velge å leve i din negativitet.  Hvis du fortsetter å skrive disse innleggene her på dol, så oppnår du primært de fleste her inne tenker at de er glade de ikke trenger å forholde seg til din negativitet. 

Det kan virke som om du har ordentlig vondt i viljen når det gjelder å slutte med dette og heller prøve å gjøre noe mer konstruktivt. 

[Gjest Hjerneskada]

8 timer siden, Lillemus skrev:

Herregud. Er det virkelig mulig å være så hinsides navlebeskuende negativt opptatt av seg selv?! Du må ha startet snart et hundretalls mer eller mindre likelydende negative tråder om deg selv de siste få månedene! Hvor mange år skal du syte over den tyrkeren du ikke fikk? Hva hjelper det!? Ingenting! Snu deg rundt og se fremover - selv om du har asperger så betyr ikke det at alt er kølsvart! Det er da mange med asperger som lever gode liv og jeg tror at om du klarer å snu din ekstreme negativitet så vil du også finne noe positivt i noe.

Hva om du prøver å finne EN positiv ting hver dag, det trenger ikke være mye - en fugl som synger vakkert, en fin blomst, en koselig julepynt, en god sjokolade... Og så skrive et ørlite innlegg om dagens glede i stedet for å spamme forumet med negativitet, negativitet og enda mer negativitet.

Nei og nei. Hva gjør det deg for noe at hun skriver innlegg om det samme? Kan du ikke bare overse trådene og problem is solved?

[Lillemus]

8 minutter siden, Hjerneskada skrev:

Nei og nei. Hva gjør det deg for noe at hun skriver innlegg om det samme? Kan du ikke bare overse trådene og problem is solved?

Jeg tenker på hva det gjør for henne - hjelper det henne egentlig noe å spy ut negativitet konstant?

[Gjest Hjerneskada]

2 minutter siden, Lillemus skrev:

Jeg tenker på hva det gjør for henne - hjelper det henne egentlig noe å spy ut negativitet konstant?

Ja noen har behov for det og du kan jo bare unngå å gå inn i trådene hennes om du ikke liker det. 

[AnonymBruker]

11 minutter siden, Hjerneskada skrev:

Nei og nei. Hva gjør det deg for noe at hun skriver innlegg om det samme? Kan du ikke bare overse trådene og problem is solved?

Nei og nei. Hvorfor kan ikke vedkommende bare skrive alle trådene sine på et forum som er for slikt, nemlig Dagbok-forumet? Det blir som om jeg skulle ha spammet ned et forum for bil og motor på et forum for fisk og kjøtt. 

Anonymkode: fcac0...ac1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Hjerneskada skrev:

Ja noen har behov for det og du kan jo bare unngå å gå inn i trådene hennes om du ikke liker det. 

Derfor Dagbok-forumet ble opprettet, vet du. Det var for at alle som ønsker å skrive mye og har mye på hjertet kunne skrive der i stedet. 

Anonymkode: fcac0...ac1

[Gjest Hjerneskada]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Derfor Dagbok-forumet ble opprettet, vet du. Det var for at alle som ønsker å skrive mye og har mye på hjertet kunne skrive der i stedet. 

Anonymkode: fcac0...ac1

Man kan skrive her inne også. Dette er åpent forum. 

[AnonymBruker]

51 minutter siden, frosken skrev:

Det kan virke som om du har ordentlig vondt i viljen når det gjelder å slutte med dette og heller prøve å gjøre noe mer konstruktivt. 

Men.

Hvorfor tror du det ikke finnes noen virksom behandling mot Asperger da. Kan du ikke bare ansvarliggjøre dem og be dem ta seg sammen, så blir livet deres vitenskapelig dokumenterbart bedre?

Skam og ansvarliggjøring er en god strategi, for å få folk til å gjøre bedre ting enten for seg selv eller andre, for ellers må de skylde seg selv eller andre vil skylde på dem om det går dårlig, så det motiverer til "riktige" handlinger som ofte er bra for oss alle. Det driver sikkert deg i ditt daglige liv også, du føler at det du gjør på jobben er ditt ansvar i samfunnet, gjør du mindre eller en dårlig jobb vil du føle litt skam, så det prøver du unngå. Være et godt samfunnsmedlem. Bra.

Men.

Så kommer problemet, dersom skamlegging, ikke viser noen dokumentert positiv effekt på en pasientgruppe, hva skjer da, jo du endrer ingenting positivt, bare legger skam på pasienten som sliter fra før av for at han ikke endrer seg, som i praksis er ren ondskap (?). Vanlig skam skal brukes på en slike måte at både pasienten og samfunnet tjener på det, dermed kan skam som isolert sett er en negativ ting, forsvares etisk. Men uten fordelen, er det jo kun hets av "tapere". Jeg mistenker at en av psykiatriens store tabber er at ansvarliggjøringen kjøres som et instinkt automatisk for alle pasienter, fordi det føles så naturlig for dere, og dere ser det hjelper for mange pasienter, så da kjører dere på. Men jeg tror dere bør tenke dere om litt, litt sent nå som diagnosen forsvinner men dere ender sikkert med samme problem/dårlig suksessrate for deler av den nye autisme diagnosen også. Så får dere tenke dere om, hmm vi forsøkte å ansvarliggjøre disse autistene i alle år men det virket ikke, skal vi fortsette eller kjøre enda hardere samme veien,, eller bør vi revurdere og forsøke finne veier som faktisk virker. 

Kanskje.

Dere burde gått litt i motsatt linje, kanksje aspergere etter å ha blitt hetset og skamlagt av samfunn gjennom hele sitt liv, trenger det motsatte, kanskje omsorg er det de egentlig trenger. Noen som er der for dem og som kan bistå dem gjennom livets utfordringer isteden for å være alene og utstøtt. Jeg har ikke fasiten, jeg er kun en pasient, som DPS ikke har noen virksom behandling for, så er det opp til deg om du vil ta det til deg eller fortsette som før. Kanskje det er noen nobelpris å vente på de som faktisk finner ut noe som faktisk virker for denne pasientgruppen for å gi dem verdige liv. Vi får se hva som skjer, vi får se.

Lykke til.

 

Anonymkode: 82612...d53

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men.

Hvorfor tror du det ikke finnes noen virksom behandling mot Asperger da. Kan du ikke bare ansvarliggjøre dem og be dem ta seg sammen, så blir livet deres vitenskapelig dokumenterbart bedre?

Skam og ansvarliggjøring er en god strategi, for å få folk til å gjøre bedre ting enten for seg selv eller andre, for ellers må de skylde seg selv eller andre vil skylde på dem om det går dårlig, så det motiverer til "riktige" handlinger som ofte er bra for oss alle. Det driver sikkert deg i ditt daglige liv også, du føler at det du gjør på jobben er ditt ansvar i samfunnet, gjør du mindre eller en dårlig jobb vil du føle litt skam, så det prøver du unngå. Være et godt samfunnsmedlem. Bra.

Men.

Så kommer problemet, dersom skamlegging, ikke viser noen dokumentert positiv effekt på en pasientgruppe, hva skjer da, jo du endrer ingenting positivt, bare legger skam på pasienten som sliter fra før av for at han ikke endrer seg, som i praksis er ren ondskap (?). Vanlig skam skal brukes på en slike måte at både pasienten og samfunnet tjener på det, dermed kan skam som isolert sett er en negativ ting, forsvares etisk. Men uten fordelen, er det jo kun hets av "tapere". Jeg mistenker at en av psykiatriens store tabber er at ansvarliggjøringen kjøres som et instinkt automatisk for alle pasienter, fordi det føles så naturlig for dere, og dere ser det hjelper for mange pasienter, så da kjører dere på. Men jeg tror dere bør tenke dere om litt, litt sent nå som diagnosen forsvinner men dere ender sikkert med samme problem/dårlig suksessrate for deler av den nye autisme diagnosen også. Så får dere tenke dere om, hmm vi forsøkte å ansvarliggjøre disse autistene i alle år men det virket ikke, skal vi fortsette eller kjøre enda hardere samme veien,, eller bør vi revurdere og forsøke finne veier som faktisk virker. 

Kanskje.

Dere burde gått litt i motsatt linje, kanksje aspergere etter å ha blitt hetset og skamlagt av samfunn gjennom hele sitt liv, trenger det motsatte, kanskje omsorg er det de egentlig trenger. Noen som er der for dem og som kan bistå dem gjennom livets utfordringer isteden for å være alene og utstøtt. Jeg har ikke fasiten, jeg er kun en pasient, som DPS ikke har noen virksom behandling for, så er det opp til deg om du vil ta det til deg eller fortsette som før. Kanskje det er noen nobelpris å vente på de som faktisk finner ut noe som faktisk virker for denne pasientgruppen for å gi dem verdige liv. Vi får se hva som skjer, vi får se.

Lykke til.

 

Anonymkode: 82612...d53

Hva snakker du om? At vi pålegger 90tallsbarn skam fordi vi mener at hun kan bruke Dagbok-forumet?

Er ikke det å undervurdere autister det at du mener at de ikke kan endre adferd eller lære/omlære seg ting?

Ber man Lise med Asperger som aldri har pleid å gå ut med søpla om å gå ut med søpla, så klarer hun det etter noen få instruksjoner om hvordan det skal gjøres. Asperger er langt fra noen pu-diagnose. 

Anonymkode: fcac0...ac1

[Grendel]

På 13.11.2020 den 19.17, AnonymBruker skrev:

Men.

Hvorfor tror du det ikke finnes noen virksom behandling mot Asperger da. Kan du ikke bare ansvarliggjøre dem og be dem ta seg sammen, så blir livet deres vitenskapelig dokumenterbart bedre?

Skam og ansvarliggjøring er en god strategi, for å få folk til å gjøre bedre ting enten for seg selv eller andre, for ellers må de skylde seg selv eller andre vil skylde på dem om det går dårlig, så det motiverer til "riktige" handlinger som ofte er bra for oss alle. Det driver sikkert deg i ditt daglige liv også, du føler at det du gjør på jobben er ditt ansvar i samfunnet, gjør du mindre eller en dårlig jobb vil du føle litt skam, så det prøver du unngå. Være et godt samfunnsmedlem. Bra.

Men.

Så kommer problemet, dersom skamlegging, ikke viser noen dokumentert positiv effekt på en pasientgruppe, hva skjer da, jo du endrer ingenting positivt, bare legger skam på pasienten som sliter fra før av for at han ikke endrer seg, som i praksis er ren ondskap (?). Vanlig skam skal brukes på en slike måte at både pasienten og samfunnet tjener på det, dermed kan skam som isolert sett er en negativ ting, forsvares etisk. Men uten fordelen, er det jo kun hets av "tapere". Jeg mistenker at en av psykiatriens store tabber er at ansvarliggjøringen kjøres som et instinkt automatisk for alle pasienter, fordi det føles så naturlig for dere, og dere ser det hjelper for mange pasienter, så da kjører dere på. Men jeg tror dere bør tenke dere om litt, litt sent nå som diagnosen forsvinner men dere ender sikkert med samme problem/dårlig suksessrate for deler av den nye autisme diagnosen også. Så får dere tenke dere om, hmm vi forsøkte å ansvarliggjøre disse autistene i alle år men det virket ikke, skal vi fortsette eller kjøre enda hardere samme veien,, eller bør vi revurdere og forsøke finne veier som faktisk virker. 

Kanskje.

Dere burde gått litt i motsatt linje, kanksje aspergere etter å ha blitt hetset og skamlagt av samfunn gjennom hele sitt liv, trenger det motsatte, kanskje omsorg er det de egentlig trenger. Noen som er der for dem og som kan bistå dem gjennom livets utfordringer isteden for å være alene og utstøtt. Jeg har ikke fasiten, jeg er kun en pasient, som DPS ikke har noen virksom behandling for, så er det opp til deg om du vil ta det til deg eller fortsette som før. Kanskje det er noen nobelpris å vente på de som faktisk finner ut noe som faktisk virker for denne pasientgruppen for å gi dem verdige liv. Vi får se hva som skjer, vi får se.

Lykke til.

 

Anonymkode: 82612...d53

Et bra innlegg, men kanskje i feil tråd? Det jeg har lagt merke til noen ganger at folk blir utålmodige når brukere stadig kommer tllbake med de samme problemene. Det kan jo tenkes at selv om folk søker hjelp, tar alle medisiner, går tur og jobber med seg selv og følger alle gode rås fra DOL-brukere så er det ingen garanti for at alt blir bra.

Jeg synes synd på som har fått utdelt dårlige kort i form av asperger eller andre ting. Jeg tør ikke si at alt blir bra bare du gjør sånn og sånn. Jeg tør påstå at det ikke hjelper å grave seg ned i hvor håpløst alt er og henge igjen i fortiden. Alle aspergere gjør ikke det. De på forumet er her ulike som natt og dag.

[UtakknemligDiva]

4 timer siden, Grendel skrev:

Et bra innlegg, men kanskje i feil tråd? Det jeg har lagt merke til noen ganger at folk blir utålmodige når brukere stadig kommer tllbake med de samme problemene. Det kan jo tenkes at selv om folk søker hjelp, tar alle medisiner, går tur og jobber med seg selv og følger alle gode rås fra DOL-brukere så er det ingen garanti for at alt blir bra.

Jeg synes synd på som har fått utdelt dårlige kort i form av asperger eller andre ting. Jeg tør ikke si at alt blir bra bare du gjør sånn og sånn. Jeg tør påstå at det ikke hjelper å grave seg ned i hvor håpløst alt er og henge igjen i fortiden. Alle aspergere gjør ikke det. De på forumet er her ulike som natt og dag.

Men hvordan tørker jeg meg i ræva med Asperger kortet? Føler dere vanlige dere mer som vi gjorde som barn? At livet på en måte bare glir? Selv om dere ikke er lykkelige hele tiden så virker det for meg som folk lever ganske bekymringsløst uansett økonomi, utseende, sted. Folk flest virker å ha ganske grei økonomi og... noen har veldig dårlig men det er ofte slike med ekstra utfordringer igjen da, uten at jeg helt  vet hva. 

[Grendel]

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Men hvordan tørker jeg meg i ræva med Asperger kortet? 

Det går ikke. Du kan ikke tørke deg bak med en metafor.

2 timer siden, 90tallsbarn skrev:

Føler dere vanlige dere mer som vi gjorde som barn? At livet på en måte bare glir? Selv om dere ikke er lykkelige hele tiden så virker det for meg som folk lever ganske bekymringsløst uansett økonomi, utseende, sted. Folk flest virker å ha ganske grei økonomi og... noen har veldig dårlig men det er ofte slike med ekstra utfordringer igjen da, uten at jeg helt  vet hva. 

Jevnt over er nok livet enklere uten noen diagnose, ja.

Virker det som om vi glir gjennom livet?

Livet er nok enklere uten diagnose. I tillegg liker de fleste å fremstå som vellykkede utad. 

Endret 15. november 2020 av Grendel

[AnonymBruker]

Du lever og ånder for diagnosene din(dine). Skulle tro det var bilde av deg ved siden av forklaringen. Kanskje du skal bevege deg litt vekk fra dem? Ikke tro at alt som skjer er fordi du har en diagnose eller to og dermed blir helt hjelpeløs i ditt eget liv.

Anonymkode: b600b...cce

[UtakknemligDiva]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du lever og ånder for diagnosene din(dine). Skulle tro det var bilde av deg ved siden av forklaringen. Kanskje du skal bevege deg litt vekk fra dem? Ikke tro at alt som skjer er fordi du har en diagnose eller to og dermed blir helt hjelpeløs i ditt eget liv.

Anonymkode: b600b...cce

Men jeg finner ikke hvor jeg hører til 😕 jeg ser i mobilen nesten 12/7. Sover om nettene, er ellers på mobilen. Er litt i jobb, men det er frivillig og kanskje 2-4 timer pr dag. Alt jeg gjør er på mobilen, nesten isåfall. Jeg ser etter jobber, leiligheter og veier jeg kan gå. Hvor skal jeg tjene penger? Jeg vil jo komme et sted jeg hører til. Få en vennegjeng jeg ikke må anstrenge meg med. Men jeg sliter veldig. Har stort sett hatt lettest for å få mannlige venner. Når disse finner seg dame så blir det ikke lett lenger. Overhode. Og det er dessverre ikke slik at den nye dama blir min venninne. De har sine egne fra før, og jeg blir hun de helst vil at kjæresten skal ha ut av livet. Jeg forstår det på en måte, de vet ikke om problemene mine.

Har ei venninne. Ellers går det mest i bekjente. Lang geografisk avstand. Vi deler ikke så veldig mye dessverre, men det er jo dette som er med meg. Vi deler ikke så mange interesser. Jeg har hatt flere gjennom tiden og jeg føler meg ofte dårligere. De blir så lett kjent med andre. De får ting til å skje i livet sitt.

Jeg kan sitte i flere mnd/uker uten at noen tar kontakt. Uten å være ute på noe. Så alt føles vondt. Jeg er alene, men savner å ha venner/kjæreste. Men når jeg faktisk er ute blandt folk så blir jeg sliten og kjeder meg.