Hvordan se en mening med ting? Er jeg bare realistisk eller er jeg tom for lykkehormon?

[UtakknemligDiva]

Alt jeg gjør kjennes bortkastet, men å gjøre ingenting er også grusomt. Jeg følte at jo mindre plass jeg tar jo bedre gjør jeg det for andre. Men det er faktisk ingen som bryr seg, for da er det andre som vil ta den plassen. Så det er egoistisk av meg å gjøre ingenting og nyte godt av at andre jobber, men det er også egoistisk å jobbe, for da tar jeg jobber andre ikke får.

Savner tiden da jeg følte meg spesiell, hadde en fremtid, trodde jeg skulle gjøre noe stort, skulle ha mange venner, trodde mye var lett. Analyserte ikke rundt alt, tok det jeg fikk. Tenkte ikke på hva jeg støttet når jeg kjøpte noe, om alt var miljøvennlig. Her er altså alt fra hva jeg tenke som barn til nå. 

Fått bekreftet så mange ganger at ting er veldig vanskelig. Man skal jobbe kjempe hardt og få lite for det. 
 

Jeg begynte å se på mennesker som tullinger som løp rundt for ingenting. Egentlig bare tull. Man løper rundt for å rekke transport, jobb, en butikk som stenger. Du løper rundt for å rekke noe for å tjene andre. Disse skal også tjene deg og andre. Mye er faktisk også bare tull. 
 

Alle butikkene, stappfulle av varer! Forbruker vi virkelig alt det der? Faktisk så tror jeg butikker er fulle for å lokke kunder inn. Ikke fordi det er så stor etterspørsel. 
 

Det meste står til pynt! 
 Butikkene kaster varer i stedet for å gi bort. For å redde seg selv og sin økonomi. 
 

Jobber finnes opp, men mange er bare meningsløse. Jobber som finnes opp for morroskyld. 

Så er det en ting. Hvis vi faktisk bare fikk alt i hendene. Så hadde vi heller ikke satt pris på noe. Er lykkenivået vårt i Norge for høyt? Jeg var med på en butikk i sta. Mye fristende å kjøpe, men jeg tenker på at hos folk blir dette bare stående etter hvert